Mållaget ga gjev pris til Dag Otto Lauritzen
«Å men i sava» er et av Dag Otto Lauritzens kraftuttrykk fra tv-skjermen. Mandag kveld fikk han pris av Landvik Mållag for å bruke dialekten sin. Takket vaere ham er det blitt vanlig for folk flest å høre grimstaddialekten fra tv-ruta
– På 1950-, 60-, og 70-tallet, når ungdommen reiste fra bygda så forandret de på ordene. De syns kanskje ikke at språket hjemmefra var fint nok. Men på 1980-tallet kom det en person som vi hørte i alle slags medier, og han var ikke flau, og det var en fryd. Vi hørte han enten som aktør, som sportsreporter eller fra en tur han var på. Og var det snakk om kraftuttrykk så fant du fram noen sørlandske ord, sa nestleder i Landvik Mållag, Astrid Stuestøl Sandkjaer, før hun overrakte prisen til Dag Otto Lauritzen. Han ante ikke hvorfor han hadde blitt invitert opp til Mållagets festkveld, og kom rett fra ferietur i Thailand til bygdehuset på Landvik.
– Tusen takk, jeg ante ikke hva dette var. Jeg snakker jo den dialekten jeg har, og selv om jeg har bodd 22 år andre steder, så faller det meg naturlig å snakke dialekten min, oppsummerte Lauritzen.
Det er første gangen at laget har delt ut en slik pris. Prisen besto av en tegning av Hermund Storsaeter, med Dag Otto Lauritzen på sykkel, med en bil med kamera på taket som følger, og Dag Otto som spør hva en målpris er for noe. Han fikk også en bok, «Landvikmålet», av Arne Torp, professor ved Universitetet i Oslo.
En aere
– Barna mine har endret dialekt, de sier for eksempel, «det kan man si». Kristian (Ødegården) erter på meg hele tiden, og min mamma har rett som det er fått telefon om hvor denne «sava» var, som jeg snakker om hele tiden, sier Lauritzen, og viste til kraftuttrykket fra tv: «Å men i sava». Men han satte stor pris på utmerkelsen.
– Det var jo veldig overraskende, og jeg hadde aldri forventet dette. Jeg syns det er en aere å få en slik pris. Jeg setter veldig stor pris på dette, sier Lauritzen.
Men han understreker at for ham faller det naturlig å snakke dialekt, selv om han ser at mange vanner den ut. – Til og med ungene våre gjøre det, sier han.
Første gang
– Vi har ikke delt ut en slik pris før, men vi har tenkt at noen bør påskjønne Dag Ottos måte å profilere grimstaddialekten på, og kanskje det burde vaere Mållaget, så da ble det sånn. Vi har ikke noe vedtak på at det skal vaere en årviss prisutdeling, men når det passer seg slik, så vil vi gjøre det, sier Stuestøl Sandkjaer. Nestlederen understreker viktigheten av å bevare dialekten din.
– Det er viktig, for det har noe med identiteten til folk å gjøre, man får en merkelapp, blant annet geografisk sett. Og så syns jeg det er flott at vi i Norge er kommet så langt at dialekt er anerkjent. Forskere har funnet at nordmenn er de som best forstår våre nabolands språk, og det tilskriver vi en del at vi er vant til å høre andres dialekter, sier Stuestøl Sandkjaer.
Holdt kåseri
Magne Aasbrenn er nyvalgt leder i Noregs Mållag, han hadde tatt turen til Landvik for å overvaere overrekkelsen av prisen til Lauritzen.
– Som leder er jeg ikke bare opptatt av nynorsken, men også dialektene. Jeg syns det er stas å få komme hit og vaere med å gi heder til en slik fyr som Lauritzen, som er så modig at han tør å bruke dialekten sin. Det er vel fortjent, og jeg vil oppmuntre andre til å gjøre det samme, sier han.
Modig syns han det er fordi det er lett å tenke at man kan bli litt «mobbet» ved å snakke dialekt.
– Men det fine med dialekter er at vi trener oss opp til å få med oss nyanser i språket vårt, sier han.
– Denne festkvelden er etter gammel tradisjon en del av årsmøtefeiringen, og åpen for alle interesserte, sier Sverre Aalvik, leder i Landvik Mållag.
I år var det formannen i Noregs Mållag, Magne Aasbrenn, som var kåsøren på slutten av kvelden. Temaet var « Dialekt, skriftspråk og identitet». Han delte tanker om grensene mellom dialekt og skriftspråk. Og vår egen selvfølelse, de lokale dialektene har røtter lang tilbake, og forteller noe om hvor vi kommer fra, oppvekstår og miljø.