– En ny kommunal tabbe?
Lesernes mening: Jeg har fått brev. Fra ordføreren. Han skriver hyggelig om at kommunen vil kartlegge behov og forventninger hos oss som om noen år vil vaere blant kommunens eldre. For å kunne tilpasse kommunens tjenester best mulig.
En strålende idé. Som kan forbedre eldres livskvalitet. Virkelig noe å se fram til.
Spørreskjemaet som fulgte med, må jo vaere et tegn på at kommunen virkelig vil høre om mine behov og forventninger? Tenk om det var så vel! Men veiledningen fra UiA, som har laget skjemaet, viser noe annet. De har oppfattet mandatet annerledes enn ordføreren. Og skriver om helsetjenester, bolig og teknologi. Punktum.
Mine forventninger handler om mye mer. Si meg: Har ikke ordfører og UiA snakket sammen? Ordførerbrevet gir undersøkelsen
et solid preg av offentlighet. Trolig slik at folk føler seg forpliktet til å svare. Som f.eks. med selvangivelsen.
Gjemt inne i teksten skriver UiA at det er helt frivillig å svare. Men det er vanskelig å forstå om frivilligheten bare gjelder full deltakelse – eller om man kan hoppe over enkelte spørsmål.
F.eks. spør de om inntekt. En personlig sak. Og der mangler alternativet «ønsker ikke å svare». Noe som oftest finnes i andre undersøkelser.
Brevet fra UiA informerer ikke godt nok om valgfriheten – saerlig sett ut fra at undersøkelsen tar for seg sensitiv informasjon – helseopplysninger. Mangfoldet i den aktuelle aldersgruppen er så stor at ikke alle er i stand til å lese/forstå hele innholdet i et offentlig brev.
For flere år siden uttalte Datatilsynet om frivillighet at (sitat): «Det innebaerer at personen må avgi et uttrykkelig, informert og frivillig samtykke til deltakelsen».
Og videre: «I utgangspunktet er det forbudt å behandle opplysninger som er samlet inn i strid med loven».
Eldres trivsel og helse i hverdagen har mange sider som ikke er berørt i spørreskjemaet. F.eks. snømåking, måltider, avstand til dagligvarehandel, lege, fysioterapeut, apotek og om det er mulig å dra dit ved hjelp av offentlig kommunikasjon. Og hva mener de som allerede bruker kommunal hjemmehjelp/sykehjem om kvaliteten? Og hvor langt må Gamlemor gå for å tømme avfall nå når Agder Renovasjon galopperer bort fra sitt samfunnsansvar ved å kreve dunkene maks 5 meter fra tømmebilen? En hån mot alle bevegelseshemmede – uansett årsak.
Selv om kommunen ikke råder over alle disse forholdene, har de makt til å påvirke og legge til rette – ofte uten de store kostnadene.
Spørreskjemaet er kjemisk fritt for muligheter til å kommentere ut over å krysse av på de gitte alternativene.
Det blokkerer effektivt for å mel- de tilbake egne forventninger. Kommunen vil altså ikke ha noe av slikt. Bløffer ordføreren når han så vakkert spør om våre behov og forventninger?
Skjemaet fokuserer alt vesentlig på om du ønsker å bo hjemme? Om du har familie og/eller venner som kan hjelpe deg? Om du har midler til å betale for hjelp i hjemmet? Og om du vil ha og kan håndtere digitale hjelpemidler – her kalt velferdsteknologi – for å mestre egen helse.
Mange eldre opplever den nye digitale virkeligheten som en trussel. Redselen for å ikke kunne håndtere teknologien og for å bli overlatt til seg selv sammen med en dataskjerm og noen andre dingser, er reell. At det ikke blir tatt høyde for ved presentasjonen av undersøkelsen, virker utrolig klønete. Faren for å få korrupte data er ditto stor.
Leder av kommunens eldreråd kan fortelle at de verken er blitt orientert eller rådspurt av noen vedrørende undersøkelsen. Hvordan er det mulig at det kommunale organet som sitter med spesialkompetansen, totalt er blitt neglisjert og tilsidesatt?
Vi trodde vel nå at tabbekvoten i Grimstad kommune var godt overskredet. Men her finnes visst ingen grenser.
Undersøkelsen bør trekkes tilbake for ny gjennomarbeiding.