«Lisens pågangsmot har satt spor»
Lisen Ugland Bergshaven døde lørdag 4. mars, 97 år gammel. Med henne har en av byens virkelig store kulturpersonligheter gått bort.
Hun var saerlig opptatt av å bevare Grimstads saerpreg, ta vare på historien, og ikke minst, sette Grimstad på Ibsenkartet. Gjøre det kjent for all verden at Grimstad var byen hvor Henrik Ibsen skrev sitt første drama.
Lisen har satt spor etter seg. Hjertebarnet var Ibsenhuset og Grimstad bymuseum, som hun i rundt 25 år styrte med myndig hånd. Men hun sørget for at flere av byens gamle bygninger ble reddet, og innlemmet i den museale bygningsmassen.
Startet i shipping
Hun var født inn i en shippingfamilie, men det var ikke innen shipping hun hadde tenkt å bruke sin energi. Etter artium dro hun til Oslo og begynte på forberedende i filosofi. Men så kom den 2. verdenskrig, og universitetet ble stengt. Hun begynte å jobbe og havnet til slutt på Sjøfartsmuseet på Bygdøy. Lisen ble i Oslo til 1943. Da reiste hun hjem til Grimstad, giftet seg med Bjarne Bergshaven og fikk etter hvert tre sønner. Samtidig tok hun utdannelse som interiørarkitekt.
I 1952 begynte hun å jobbe i Uglands Rederi som sekretaer i halv stilling for sin bror Andreas. Men rederiet ekspanderte, og det var god bruk for Lisens interiørkunnskaper når nye skip skulle bygges.
I 1964 kom Ibsenhuset og Grimstad bymuseum inn i hennes liv. Hun ble foreslått som medlem av museets styre, og takket ja til det. Litt overrasket var hun nok, men tenkte at det kunne bli spennende. Etter hvert ble hun nestformann og da formannen døde rykket hun opp. Og dermed var det gjort. Det tok ikke lang tid før hun var leder for museets drift og styreformann.
Reimanngården
Ibsen hadde lenge vaert Lisens yndlingsforfatter, derfor var det ikke så rart at hun skulle bli så engasjert i de to stedene han hadde jobbet. Museet i Henrik Ibsens gate var en del av historien om Ibsen. Det var også Reimanngården, som på Ibsens tid lå nederst i Gågaten. I 1956 ble Reimanngården revet, noe som vakte både nasjonal og internasjonal oppsikt. Heldigvis ble materialene lagret, ikke så veldig betryggende, og ifølge folk som hadde greie på det, var de gamle tømmerstokkene etter hvert blitt et yndet sted for husbukk.
Så grep Lisen og museumsstyret fatt i dette. Reimanngården skulle gjenreises. Arbeidet begynte i 1969, og for å gjøre en lang historie kort, man fant en egnet tomt i krysset mellom Vestregate og Øvre og Nedre Tverrstredet, riktignok regulert til parkeringsplass, men pytt, pytt. Dette kunne da gjøres om. Og det ble det. I 1971 var tomten klar, her skulle huset ligge. Arbeidet med gjenreisingen var kalkulert til 200.000 kroner, og ved iherdig arbeid klare man å skaffe mesteparten, resten gikk over museets budsjett. 11. juni 1973 ble Reimanngården offisielt åpnet, men blant andre Lillebil og Tancred Ibsen til stede.
Reimanngården ble ikke liggende alene. Stallen til vognmann Haldorsen lå der, det samme gjorde Haldorsens hus og Matroshuset.
Disse tre bygningene ble også etter Lisens initiativ innlemmet i museets portefølje, og sammen med Reimanngården fikk man der et unikt stykke byhistorie.
Ibseniana
Stiftelsen Ibseniana ble etablert 20. mars 1990, med Lisen som fadder og interimsstyrets leder. En trang, men meget vellykket fødsel for en ukelang Ibsenfest, og for første gang med Terje Vigenopplesning i Viga på Kvaløya.
En tradisjon som fremdeles er høydepunktet under det som i dag kalles Ibsen- og Hamsundagene, Sørlandets litteraturfestival.
Hamsun var etter hvert kommet med, meget mot Lisens vilje. Men nye koster med politikere i styret hadde overtatt, kommunen hadde overtatt museet og det var blitt en kommunal stiftelse. Dikternes by hadde to store diktere, og man mente det var naturlig at de begge frontet byens dikterfestival.
Bietorvet
Lisens tilknytning til museet var nå adskillig løsere, men hun hadde stadig nye prosjekter. Vi kan jo nevne Bietorvet. Det het Centraltorvet helt til begynnelsen av 2000-tallet. Da foreslo Lisen at navnet burde vaere Bietorvet, et navn som tross alt hadde et historisk sus og hvor man også kunne dra en link til den unge Ibsen, som svermet for en ung grimstadfrøken ved navn Clara Ebbell. Nå ble det ikke noe mer med de to, Clara giftet seg med sin morbror med etternavn Bie, og de bodde i Biehuset ved dette torvet.
Etter at kommunen hadde møtt dette forslaget med taushet i lengre tid, ble det omsider etter diverse purringer, fart i planene. Navnet ble endret, torvet ble rustet opp og det ble hugget inn Ibsensitater i en del av steinflisene. Nok et prosjekt initiert av Lisen.
Lisens pågangsmot og evne til ikke å gi opp har satt spor. Disse sporene må bli tatt vare på og videreutviklet slik at Grimstad kan bli en unik dikternes by, ikke bare i navnet men også i gagnet.
Her har Grimstad kommune og kommunens politikere en stor oppgave. Da snakker man ikke bare om penger, selv om det er viktig nok, men også om et dypt og ekte følt engasjement. Dette bør følges opp, hun har fortjent det.