Ytringsklimaet i kommunen
Lesernes mening: I etikkplakaten for folkevalgte og ansatte i Grimstad kommune slås det fast at den etiske kjerneverdien respekt blant annet innebaerer at man «er tydelig på eget syn og har toleranse og respekt for andres syn».
Videre sies det i de etiske retningslinjene at «Alle ansatte har som samfunnsborgere ytringsfrihet, og kan delta i den alminnelige samfunnsdebatt».
Nå står kommunen midt oppi en varslingssak, og dette er selvfølgelig en spesiell situasjon hvor det skal tas spesielle hensyn. Arbeidsmiljølovens paragraf 2.5 gir varslere rett til vern, og det er et udiskutabelt prinsipp. Men loven sier absolutt ingenting om at det ikke er lov for andre å ytre seg om påstander fremsatt rundt en varslingssak.
Selve varslingen i innkjøpssaken skal jeg ikke debattere her, den håndteres av dem som er satt til det. Men i brev til kommunestyret av 12. februar som grundig er gjengitt i lokalavisene, er det andre momenter som er fremlagt, blant annet at kritikk er uønsket og lite verdsatt, og at kritikk kan slå tilbake på en selv. Videre skal det vaere slik at ledere dekker over hverandres kritikkverdige forhold, noe som kalles en «terrorbalanse».
I tillegg hevdes det at «ansatte opplever at ledere forventer at de skal holde kritikkverdige forhold skjult. Ansatte påføres dermed urettmessige etiske dilemmaer som utfordrer deres integritet.»
Dette er alvorlige påstander, og mediene tok naturlig nok tak i dette – oppslagene har vaert mange. Men problemet for noen av oss var at dette dessverre var en ensidig dekning. Det er ikke slik alle kjenner vår arbeidsplass. Jeg forholdt meg en stund taus, fordi jeg følte usikkerhet om hva en kunne og burde si om dette. En kollega tok til motmaele i et leserinnlegg i lokalavisene, en annen valgte å si noe om det i sin Facebook-status, og flere av oss fulgte etter.
Det tok ikke veldig lang tid før avisene tok frem krigstypene og rapporterte om «motangrep» mot varsleren. Saken ble behørig kommentert fra kommunestyrets talerstol, der etiske retningslinjer for øvrig ble etterlyst. Ikke minst har den vaert diskutert på arbeidsplassen.
Et kritisk blikk på arbeidssituasjonen i kommunen er ikke galt, der har mediene en viktig rolle. Men usikkerheten som skapes av det ensidige fokuset, er ikke av det gode. Om en nå går tilbake til etikkplakaten og ytringsfriheten vi skal nyte godt av, mener jeg at mine uttalelser på Facebook om at jeg trives på jobb, at jeg har kolleger med god etisk bevissthet og kan si fra om det jeg mener er galt, er godt innenfor hva vi kan tillate oss å si. Og vi bør kunne gjøre det uten å vaere engstelige for at vi skal oppleve negative sanksjoner. Vi må, også i en situasjon som denne, få lov til å trekke frem det vi kjenner er positivt, uten at det skal oppfattes som fordekt kritikk.
Avisoppslagene førte ellers til at folk som ellers kjenner meg som en nokså uredd person, stilte spørsmål om hvordan jeg kunne holde ut på en arbeidsplass med den tilstanden som ble beskrevet. Jeg ønsket å la omverdenen få vite at jeg faktisk trives på jobb, og at jeg opplever at jeg kan komme med både mine gleder og bekymringer til min overordnede og øvrige ledere i kommunen.
Min statusoppdatering på Facebook var aldri noe angrep på varsleren i Grimstad kommune. Jeg utøvet min rett til å delta i samfunnsdebatten, og var tydelig på eget syn uten å kritisere andre for å ha sitt syn. Å si at jeg ikke kjenner meg igjen i det bildet media skaper av vår arbeidsplass, er ikke å gå til motangrep eller mobbe noen, i alle fall ikke i min bok.
Det er å presentere min oppfatning av virkeligheten som arbeidstaker i Grimstad kommune, og jeg vil for egen del legge til at jeg aldri hadde blitt i en jobb der jeg måtte legge bånd på meg når det gjelder kritikkverdige forhold eller hvor det var en generelt lav takhøyde.
Jeg må ha lov til å bidra i debatten med en liten justering av det bildet mediene presenterer, og det en del innbyggere ser ut til å ha akseptert som den eneste sannheten. For jeg trives faktisk i jobben min og med den takhøyden jeg opplever at vi har i Grimstad kommune.