Skilsmisse
Lesernes mening: Skilsmissekniven fikk bein å gå på etter Kirkemøtets famøse vedtak i vinter og skjaerer seg nå tvers gjennom menighetsråd, Bibelskolekollegium, forkynnerringer og skaper alt annet enn enhet og samhold i folkekirken Den norske.
Dialogen mellom Norkirkens Kurt Hjemdal og sogneprest Tom Martin Berntsen synliggjør dette på en veldig tydelig måte. Mange har allerede meldt seg ut før vedtaksforslaget ble brakt på bane fordi de bare så hvor utviklingen førte dem.
Man opplevde som Lot at man kan ikke bli vaerende i Sodoma for dens dager er talte. Noen vil gjøre det beste ut av situasjonen, men til det er å si at så lenge man er på vei mot fossestryket så kan man kjempe for livet i håp om en redning. Men idet man sammen med vannmassene bikker over fossekanten er det bare et uforklarlig mirakel som kan berge noen ut av fossefallet.
For Lot sin del så kom han velberget ut av byen i seneste laget. Men hans kone hadde fremdeles bånd som dro henne tilbake hun ville gjerne se seg tilbake og ble til en saltstøtte der hun sto. Fremdeles står hun der ved Dødehavet til skrekk og advarsel. For det som skjedde der den gang er gitt oss til laerdom, til skrekk og advarsel, fordi intet er nytt under solen og historien kan gjenta seg om enn i ulike former.
Det er derfor ikke klokt å ville slå leir på halvveien. De som vil ta oppgjør med forfallet og frafallet bør i det minste snakke med de profetrøster som er fratatt kappe og krage og satt utenfor alt godt selskap av både stat og kirke. De som så og ser at frarøver du et menneske livsverd, de gamle som de minste små, da rakner alt. Uten livet, hva er vi da? Disse prestene i Eksilkirken som ikke har gjort noe annet enn å peke på Sannhetens prinsipper i sin Visdoms fulle bredde, de har som Lot berget seg ut av den dødsdømte byen og kan vende blikket opp og fram. De har ikke slått opp sitt telt på halvveien.
Nye konstellasjoner i kirkelandskapet bør slå følge med disse klare og trofaste Lysbaerere jo før jo heller. Som innpodet i det store treet Israel skal vi stå støtt i møte med fremtiden og vaere fruktbaerende for alt og alle omkring som rører seg og er til i Livet. Alt annet vil visne hen og dø en dag.