– Denne idyllen må vi ta vare på
Trond Holvik skriver i dette innlegget at Smørsund er en idyll vi må ta vare på. Han foreslår en forsiktig oppgradering uten å erstatte gamle merker.
Lesernes mening: Tankene om å oppgradere merkingen av Smørsund skaper engasjement. For mange år siden overhørte jeg en uttalelse om at dette sundet er det sundet i Norge med tettest sjømerking. Kan dette stemme, tro?
Uansett er Smørsund en sentral del av vår skjaergård. De aller fleste starter dagsturene gjennom indre del, og avslutter tilsvarende. Som andre også ha påpekt i Grimstad Adressetidende er det ofte en hører rosende kommentarer om både merkingen og atmosfaeren den skaper fra tilreisende når de er med ut gjennom sundet.
Reaksjonene på en eventuell erstatning av de gamle merkene med helt nye, er forståelig. Det ville jo naermest vaert en katastrofe. Man kan da ikke se for seg noe slikt?
Men hva med lyssetting av eksisterende merker, derimot?
Det er mange av de gamle sjømerkene ellers som i årenes løp er oppgradert med lys på toppen, uten at merket for øvrig er endret av den grunn. Det krever strømforsyning gjennom et solcellepanel, naturligvis. Jeg må
innrømme at jeg ikke opplever disse som ødeleggende for den atmosfaere sjømerkene representerer. Spørsmålet blir dermed; vil en slik lyssetting utfordre det kulturhistoriske i nevneverdig grad, sammenholdt med den risikoreduserende effekt en slik lyssetting vil gi?
Vårt felles ønske om fredfulle opplevelser på sjøen bør sikres gjennom folkevett, regulering, skilting, og håndheving av disse. Etter mitt skjønn, ikke gjennom å unnlate naturlig oppgradering av sjømerkingen.
Fiskerne har pekt på at de trenger lys saerskilt i den årstid de faerreste av oss andre er ute på sjøen. Jeg har mang en gang i sommerhalvåret – etter lang dags seilas (fra eksempelvis Stavern) – ankommet grimstadskjaergården i guffent vaer, med regn, vind, dårlig sikt og mørke. Det er mer enn en gang jeg har måttet ta turen rundt Ytre Maløya for å finne en noe tryggere led inn.
Jeg støtter derfor fiskernes ønske om at man lyssetter ytre del av Smørsund, men at dette søkes gjort diskret, og uten å endre merkene for øvrig.
Ett unntak bør likevel vurderes:
For flere år siden skrev jeg en kommentar i Grimstad Adressetidende om de røde stakene i Smørsund, hvor jeg basert på hovedreglene om hvordan den såkalte hovedfartsretningen i sjøkartene fastsettes, begrunnet at disse burde vaert grønne. Hovedfartsretningen går fra Lindesnes og nordøstover
i retning Oslo, og fra havet innover mot land. Når man er i hovedfartsretningen skal grønne staker om styrbord og rød om babord. Denne hovedregelen følges etter det jeg har klart å konstatere konsekvent i den norske skjaergård, med ett unntak; Smørsund. Kommentaren i Grimstad
Adressetidende ble raskt og hyggelig besvart av Sjøkartverkets lokale representant. Hans hovedargument for at flytestakene er røde var at kystrutene kom inn Groosefjorden til Grimstad og dro videre østover gjennom Smørsund, og at hovedfartsetning av den grunn er ut Smørsund.
Vel, ett av formålene med hovedfartsretningen er at man uten kart enkelt skal kunne tolke røde og grønne flytestaker og annen merking korrekt. Det er neppe grunnlag for å anta at dagens sjøfarere har kjennskap til denne historiske kuriositet. Vil det vaere en idé, i forbindelse med en lyssetting av sundet som antakelig vil ha både røde, grønne og kanskje også hvite lys, også å justere fargen på stakene?
Min anmodning blir: Erstatt røde staker med grønne, samt forsiktig oppgradering med lys ytterst i Smørsund, uten å erstatte gamle merker.
Til slutt, stor takk til Carsten Due for fint og informativt innlegg om merkenes historie.