– En nyttårskonsert helt etter oppskriften
Årets nyttårskonsert ga publikum det de kom for og vel så det med kjente og kjaere numre som perler på en snor.
I det vi mer eller mindre snubler inn i et nytt år, hvor stadig mindre ser ut til å vaere som før, både hjemme og ute, kan det vaere godt med noe som er som det alltid har vaert. Det kan vi trygt si om den årlige nyttårskonserten i Grimstad Kulturhus, arrangert av Musikkens Venner, med Kongelig Norske Marines Musikkorps og solister.
Det er egentlig litt rart at en musikk med tyngdepunkt i den østerrikske hovedstaden Wien er blitt den norske måten å feire et nytt år på.
Men på den annen side: Hvorfor ikke? Hele vår klassiske musikktradisjon er jo en del av en kultur hvor denne byen har vaert svaert sentral gjennom flere hundre år og betydd mye for blant andre Mozart, Beethoven og Brahms, for å nevne noen. Så når denne byen og dens omland også kan by på lett og glad festmusikk, er det helt greit.
Fikkdetdekomfor
Publikum fikk det de kom for, noe de ga tydelig uttrykk for i sin respons. Og det de fikk høre var mer enn helt greit, det var snarere great, fra både korpset og de to sangsolistene, Isa Katharina Gericke og Thorbjørn Gulbrandsøy. For ikke å snakke om da dirigent Arvid Engegaard tok fram fiolinen og gjennomførte Czárdás av Monti på en måte som forklarte hvorfor Marinemusikken engasjerer en av våre aller fremste fiolinister som sin dirigent. Men han utfoldet seg som dirigent også, hans dans på podiet under Johann Strauss’ Tritsch-tratch-polka var et eminent eksempel på smittsom musikalsk glede.
Ellers var det perler på en snor, det ene kjente og kjaere nummeret avløste det andre, uten dødpunkter eller hvileskjaer. Gericke og Gulbrandsøy fylte inn med sine stemmer, roller og verbale overganger stødig og sikkert, og akkurat så forfø- rerisk som det skal vaere på en nyttårskonsert.
Eksportvare?
Så er det musikkorpsenes år i år, i anledning av at Norges Musikkorps Forbund fyller 100 år. Men korpsmusikken, og spesielt militaermusikken, er mye eldre enn dette. Den skriver seg visstnok tilbake til korstogene, inspirert av «fienden» i de arabiske landene. Kanskje Marinemusikken kunne vaere en alternativ eksportvare fra forsvaret, nå som våpeneksporten begynner å bli litt trøblete? Det ville i hvert fall kunne vaere et mer passende bidrag til verdensfreden.
Et elitekorps som dette burde jo dessuten vaere inspirerende for alle skolemusikanter, som vi sårt trenger flere av, hvis 17. mai fortsatt skal bestå. Hvorfor ikke la dem få gratisbillett til nyttårskonserten? Etter alderen på publikum å dømme, ville ikke det føre til noen store tap i billettinntekter.
Champagnegaloppen
Avslutningsnummeret var selvsagt H. C. Lumbyes Champagnegalopp, men denne gangen med en solist i dobbelt forstand, siden champagnen var byttet ut med Solo. Xylofonen hans var til gjengjeld byttet ut med noe som lignet champagneflasker.
Like selvsagt var dette likevel ikke avslutningsnummeret, for ekstranumre fulgte, og denne gangen fikk vi to: Før den obligatoriske, aller siste, Radetzkymarsj, kom enda en vakker duett med sangsolistene, «O Soave Fanciulla» fra Puccinis La Bohème.
En flott avslutning på begynnelsen på et nytt år, som vi bare får håpe blir like flott, i hvert fall etter hvert, i hvert fall mest mulig, for flest mulig.