Lei av ikke å få svar
Helsesportslaget stortrives i låven på Dømmesmoen. Men når de prøver å spørre folk på rådhuset om de kan få lov til å gjøre små ting som kan bedre treningshverdagen deres, da er det ingen hjelp å få.
Ildsjelen Lena Bjelland Pedersen er lei av å bli møtt med taushet på rådhuset.
I flere år har ildsjelen Lena Bjelland Pedersen i Grimstad Helsesportslag prøvd å få hjelp med små ting i bygget de leier av kommunen på Dømmesmoen. Siden bygget ikke er deres, må de spørre om lov først, men hvem skal de nå spørre?
– Jeg er lei av å aldri få noe svar, noe konkret vi kan forholde oss til. Når jeg kontakter kommunen føler jeg de ofte bare sender ansvaret videre til noen andre når en henvender seg, og så stopper det til slutt opp, sier hun oppgitt.
Trenger tillatelse
I flere år har blant annet en dør til et skap bare stått der, uten at noen har fått det på plass.
– Det er en jobb som kanskje tar 30 minutter for meg, og sikkert enda kortere tid for noen som kan det. Men det er ikke vi som eier stedet, og vi får derfor ikke lov til å gjøre noe, sier hun.
I lengre tid har de ønsket seg litt maling på veggene for å gjøre bygget litt triveligere, de har ønsket seg et belegg på gulvet, de ønsker seg noen stenger til å henge treningsmattene på, samt et rekkverk på veggen som de som har litt dårlig balanse kan holde seg i når de trener og tøyer, men ingenting blir gjort fra kommunens side.
– Vi kan godt gjøre ting selv her, men da må vi få tillatelse til det. Det er frustrerende når ingen kan gi oss noe godt svar, sier Bjelland Pedersen.
Varaordfører hjalp
Til tross for at det er vrient å få kontakt med rette vedkommende som kan hjelpe dem, har det vaert et lyspunkt.
– I 2015 fikk vi hjelp av varaordfører Per Svenningsen. Han tok tak da jeg oppsøkte han, og han stilte på befaring på Dømmesmoen. Jeg følte virkelig han så hva vi fikk til. Han hjalp oss, og det ble da satt av penger til branndører så vi kunne ta i bruk det rommet som syklene nå står i. Da hadde vi jobbet med den saken i to år. Vi er vanvittig takknemlig for den jobben han gjorde, men etter det har det på en måte stoppet opp igjen, sier hun.
Samarbeid
I fjor høst ble Lena Bjelland kåret til årets ildsjel i Aust-Agder, på Idrettsgalla Sør. Bjelland Pedersen har ME, og bruker mye av dagene sine på å slappe av, slik at hun har nok energi til å trene andre mennesker på kveldstid eller på morgenene. Dette gjør hun helt frivillig, hun får ikke en krone for det.
Lei av å mase
– Det er gøy å drive frivillighet, jeg elsker det. Men jeg er trett av å måtte mase på kommunen, og bruke tid og krefter på det. Vi bor i en kommune som uttaler at de skal satse på frivillighet, og da syns jeg det er rart at de ikke er litt mer engasjerte når vi prøver å få til noe. Som ildsjel har jeg et ønske fra kommunen, ta meg på alvor, spør meg, kan dere ikke kalle inn meg og andre som bruker låven til et møte, der vi sammen kunne sett på mulighetene og fremtiden? Trivselen og alt det gode vi har skapt på Dømmesmoen bør fortsette. For dette vil ha langtidsvirkninger for voksne i Grimstad, men da trenger jeg noen som kan gi meg svar, sier hun.
Også andre er frustrert
Bjelland Pedersen sørger ukentlig for at mennesker som ikke selv føler de passer inn på et vanlig treningssenter får flere gode treningsøkter. Hun får 120 medlemmer ut av sofaen, og sørger for at disse menneskene får en bedre helse.
– Det er rart kommunen ikke kan hjelpe oss å gjøre små endringer her slik at treningshverdagen og trivselen blir bedre her for dem som trener her, når vi gjør så mye for så mange her i Grimstad. Hva gjør kommunen hvis vi legger ned, hva gjør de da med denne store gjengen som da bare blir sittende, undrer hun seg.
Hun vet at også andre grupper som holder til i bygget på Dømmesmoen sliter med å få svar av kommunen, for svar er det visstnok ingen som kan gi dem.