Ildfull klaverkonsert
Oda Voltersvik gledet tilhørerne under konserten med Edvard Grieg og Harald Saeverud på programmet.
I en rådhussal ikke helt fylt av mennesker landet en fremmed fugl lørdag ettermiddag, og fra en sal mer enn fylt av begeistring lettet hun igjen litt senere. Iført en ildrød kjole og medbringende en fortelling i toner og ord om den mytiske skikkelsen Ildfuglen, slo unge Oda Voltersvik fra Bergen seg ned en liten stund og gledet oss som hadde funnet veien i sørpevaeret.
Programmet var satt sammen rundt et tema som skulle beskrive denne fuglen fra slavisk folklore, med glød, magi, redning, fortapelse og uforutsigbarhet.
Det var et godt gjennomarbeidet program, inkludert verbale introduksjoner til hvert stykke. Vi fikk servert et repertoar som for det meste var ganske ukjent for de fleste, selv om komponistene var kjente. Med unntak kanskje av den aller første, iren Philip Martin, med sin «Flight», som slo an tonen, i flere betydninger.
En grunn til at mye av musikken var relativt ukjent, kan vaere at disse stykkene må vaere teknisk krevende å spille. Pianisten hadde dem alle overveldende godt innarbeidet, både teknisk og musikalsk, frigjort fra alt av noter, men de må likevel ha vaert en kraftanstrengelse å gjennomføre.
En ildfugl må nemlig ikke forveksles med en ildflue, noe hun da heller ikke gjorde. Når for eksempel en komponist som Rakhmaninov tar for seg det gamle temaet «La Folia», som han hadde snappet opp fra Corelli, blir det mye lyd, komplekse rytmer og harmonier, og mye rå, russisk kraft.
Bartoks tre burlesker, med blant annet både krangling og fyll, tok opp tråden igjen etter kaffepausen. Men det var også en annen tråd i programmet, vi kunne nesten si en rød tråd, nemlig en bergensk en, fra Grieg via Saeverud til Oda Voltersvik. Vi kan i alle fall slå fast at uten Bergen ville Norge ha vaert ganske fattig som musikknasjon. Grieg møtte vi med to korte stykker i første avdeling, den inderlige sangen «Poetens hjerte» og det lyriske stykket «Svunne dager».
Fra Saeverud fikk vi høre tre kapriser fra et upublisert, etterlatt manuskript.
Her hørte vi en Harald Saeverud som brakte Griegs tradisjon videre inn i det 20. århundre – og en Oda Voltersvik som bringer dem begge inn i det 21.
Til slutt i programmet kom Ildfuglen selv, slik vi kjenner den fra Stravinskijs ballettmusikk, med tre danser.
Det er mulig Musikkens Venner ble litt bekymret for flygelet sitt da fuglen flakset som verst, det kunne nesten høres ut som om strengene krøllet seg.
Men både flygelet og pianisten
besto prøven, begge med glans. Vi får bare håpe at Oda Voltersvik igjen kan slå seg ned i denne byen for en liten stund og rive oss ut av døsen. Med florlette vingeslag fra Griegs sommerfugl fløy hun i alle fall for denne gang.