Mons er død, sånn er det bare
Mons Klingenberg Fuhr døde natt til lørdag 24. februar.
Litt av det gamle Grimstad døde med ham.
– Men sånn er det bare, ville han selv sagt, og så ville han håpet på at nekrologen hans kom på side to, siden i Adressa han hadde sånn forkjaerlighet for.
Det var der han ville ha innleggene sine plassert, det var der han mente han ble mest lest.
Mons var Adressas venn. Men han var mest byens venn.
Skulle det settes opp en liste over tidenes største Grimstadpatrioter, ville Mons vaere blant dem. I samme gruppe som Hans Hansen Rep.
Mons var levende opptatt av byen og dens ve og vel.
– Det er vondt å vaere glad i byen sin, gjentok han og gjentok han når han så hvordan politikere og utbyggere turet frem og vandaliserte miljø og identitet.
– Det er med fortvilelse jeg av og til leser avisen, beklaget han seg.
Han opplevde antagelig en fysisk smerte over hva han så.
Da den vakre steinmuren langs Arendalsveien ble fjernet for fire år siden, beklaget han seg:
– Det ser ut som om det ikke nytter lenger. Men vi må ikke gi opp.
Det gjorde han heller ikke.
Inntil han ble syk og mindre bevegelig, var han flere ganger i uken innom Adressas redaksjon med sine innrøykte manuskripter, skrevet med sirlige kråketaer som ikke alltid var lett å tyde.
Signaturen kunne veksle mellom M.F., M. Fuhr, Mons Fuhr eller bare Mons.
Han mente mye om det meste, og i mange år kom han med rapporter fra «søndagsmøtene» på benken foran Salgslaget på Torskeholmen, der det handlet om livsfilosofi, fisk og «fanteri». Som for eksempel: – Bryggemøtet om søndagene er kl. 9, nokså på minuttet. I dag var vi fem fremmøtte, sjefen manglet. På min vei nedover så Storgaten fra det gamle Samvirkelaget til Mørlands hjørne ut som en slagmark. Det lønner seg å gå til fots, ikke på grunn av eventuell fortjeneste av de mange tomflasker man passerer på sin vei, men heller for å unngå å få bildekkene oppskåret av de mange knuste flaskene.
Ble ikke søndagsbetraktningen tatt inn umiddelbart, eller ikke plassert på side to, ringte han redaktøren.
– Jeg skjønner jo at det ikke er jeg som er redaktør, men har jeg gjort noe galt?
Men som oftest var Mons fornøyd og takknemlig.
– Jeg er glad vi har Adressa. Det er det mange som er. Takk for at jeg får skrive hos dere, og at jeg får komme inn til dere.
En gang var han faktisk fornøyd med ikke å få navnet sitt i avisen:
– Dere må ha takk for at resultatene fra Bridgeklubben ikke kom inn i dag. –? – Jeg ble sist. Det er få mennesker, lesere, tipsere eller bypatrioter som har hatt så tett og langvarig kontakt med Adressa som Mons hadde.
– Grimstad og avisen ligger i mitt hjerte, sa han.
– Og uansett hvor du er, det er alltid noe med Grimstad, med byen og distriktet her, som får deg til å lengte hjem, og som døyver savnet når du kommer hjem til byen som favner deg i sitt hjerte.
Og så kunne han skrive om våren:
– I Egeliveien blomstrer virkelig sneklokkene. Det er som en liten haer av dem foran den gamle overgartnerbolig. I min have i Frivollveien er det et femtitall av dem, men bare som stive pinner med litt hvitt øverst. Om ikke frosten ødelegger alt, vil det blomstre 3300 krokus der etter påske.
Mons får ikke oppleve blomsterprakten denne våren.
Navnet hans har stått i ramme på side tre.
Sånn er det bare.