På nattlig fisketur i Urånavassdraget
Entusiastisk sportsfisker i Grimstad, Erling Haegeland, deler her sine inntrykk fra Urånavassdraget i indre deler av kommunen.
En bever glir vaktsomt gjennom vannet. Vàkene etter småfiskenes leik livner vannet, og over og under vannflaten myldrer det av insekter, skjønt et av dem skiller seg ut. Det er bundet til et menneske. Ja, faktisk så bundet at det er laget av et menneske og bundet til individet som står på land med null komma femten fortom, et fluesnøre og en fiskestang.
I kveld har jeg lagt turen til Urånavassdraget. Et vassdrag som begynner i småklukkende bekker oppe ved Øynaheia, renner gjennom store vann, loner og stryk, før det menger seg med vannmassene i Rorevannet noen kilometer lenger nede. Ved Hørtegårdene, mellom Skiftenes og Øynaheia, er det en bilskogsvei ned til et lite sted som heter Berli. Det er der jeg befinner meg.
Beveren har med sin gode luktesans og hørsel, nøye vurdert og deretter avslått meg som en mulig fiende, der den vagger på land noen meter bortenfor meg.
Der setter den seg og spiser på noen småkvister noen minutter, før den stille lar seg gli ned i vannet igjen.
Flua jeg forsiktig har lagt på vannet, skal karakterisere en voksen døgnflue med sin noe gylne kropp, halestjerter og lyse vinger. Det er ikke samme liv i denne flua som i sine «brødre», men det kan kanskje friste ørreten til å tro at den er et lett bytte å fange. Og det gjør flua.
Småørreten finner visst behag i å fange dette stille byttet og reagerer bokstavelig talt med slik vanntro når de oppdager at de henger fast, at vannspruten står omkring dem. Å fange småørret er selvsagt moro, med det er det med gamlefar da.
Den som står i det mørke dypet, i hølene og bare våger seg opp til overflaten etter mørkets frembrudd.
Det er egentlig den jeg er ute etter. Jeg har hørt de store har vaert oppe og hentet føde i vannflaten når jeg tidligere har fisket her i kveldstimene og noen av dem har latt seg fange av andre fiskere. Da saerlig i Snøløsvannet som ligger like ovenfor Baerli. Der er det tatt ørret på over tre kilo.
Kvelden lar etter hvert natten overta det allerede dunkle landskapet og skodda løfter seg dovent fra vannspeilet. Jeg har skiftet flue, og fortømmen er nå knyttet til en «øyenstikkerlarve» med thurlesknuten. Dette er et monster av en flue, bundet på en streamerkrok. Du skal ha litt trening med fluefiske for å kaste i mørket, men etter noen netter med kvister, lyng og lauv i bakslengen, går det som oftest bedre.
Småørreten har etter hvert stilnet med leiken sin og vannet virker nå mørkt og stille.
Jeg venter til natten har mørknet helt før jeg begynner å fiske. Mange, mange kast senere setter jeg meg og kurerer gruffen med en kopp lunken kaffe.
Oppe fra Snarbakkheia hører jeg en ugle rope. Uglens hemmelighetsfulle natteliv og dens skumle rop har i all tid satt menneskets fantasi i sving, og både onde og gode varsler er tillagt den – saerlig varsler om hva som kan skje hvis ikke? Jeg velger å tolke ropene som gode varsler, slår ut kaffeskvetten og begynner å fiske igjen.
Når natten på sitt mørkeste og «mitt siste kast» har vart en times tid blir det fast fisk. Den tar helt inne ved land. Etter tilslaget stopper snøret opp. Så begynner det å dra seg tungt mot dypet. Jeg sveiver raskt inn snøret som ligger løst på bakken slik at jeg får det på snella og dermed mer føling med fisken. Å, den er stor!!
Etter noen minutters kjøring av fisken, begynner den å spakne. Trøtt og tung lar den seg ufrivillig trekkes inn.
Like ved land gjør den sitt siste krafttak for å komme fri kroken, men etter litt vannsprut ligger den like etter sikret i håven. Jeg tenner lykta for å bekrefte fangsten.
Å kunne med ord forklare fargene på en slik vakker fisk like etter at den har forlatt vannet og ligger fremdeles full av livsgnist ved sin banemanns føtter, er meg ikke forunt å kunne skrive.
Men, en kilos ørret, tatt på en egenkomponert flue er en opplevelse for enhver sportsfisker.