Bygninger som ble borte
Her kommer det en trist historie. Den er til å bli fortvilet av. Men den kan også vaere til å laere av. Det skal handle om en skamfert by som ikke alltid har skjønt sitt eget beste.
Vi tar et byhistorisk tilbakeblikk på mange av bygningene som er blitt borte i sentrum.
Båten skapte byen. Bilen ødela den, er det blitt sagt om Grimstad.
Det er ikke helt sant.
Bilen har fått god hjelp av politikere, kommuneingeniører og kortsiktige naeringsinteresser.
Av kulturell uforstand, av manglende sans for bygningsarv og historie.
Av at fremskritt må innebaere gravemaskiner i angrep på gamle trehus.
Dagens byhistoriske tilbakeblikk er historien om bygninger som er blitt borte og manglende vilje til å bevare dem.
En grodd by
Grimstad begynte å vokse frem på slutten av 1400-tallet. Det ble en såkalt «grodd by». Den anla seg selv.
Husene, som ble bygd på og mellom knattene og langs ferdselsårene til bryggene, var beskjedne. De var ulike av størrelse og rang, men de var likevel like.
De ble tilpasset helhet og sammenheng i samspill med heier og sjø.
De var menneskelige i sin målestokk. De innbød til fortrolighet og trivsel.
De ga strandstedet, ladestedet og kjøpstaden identitet og egenart.
Slik kan det oppleves fremdeles. Den grodde byen prydes ennå av vakre «blomster».
Men noen av de vakreste er blitt luket bort og siden glemt.
Ingen bybrann
Bykjernen hadde fått sin endelige størrelse og utforming omkring 1900. Den består i dag av hus som Lauras og Central fra tidlig 1600-tall; Reimanngården, Ibsenhuset, Haldorsens og noen få til fra 1700-tallet; noen, som Sorenskrivergården og Løkka i Henrik Ibsensgate, fra først på 1800-tallet; og mange hus fra seilskutenes storhetstid senere på 1800-tallet.
Blant de sistnevnte er de karakteristiske bygningene til «byens byggmester», tyske Gottlieb Heinecke.
Grimstad har vaert forskånet for bybranner. Enkelthus har brent ned, men ikke mange.
Bjarne Berg skrev i «Grimstad i det tyvende århundre»:
«Når vi ser oss om i den eldre bebyggelse i Grimstad, finner vi stilelementer fra mange land. Vi kan stoppe opp ved et av de gamle hus fra handelspatrisiatets tid. Vi kan betrakte de hollandskinspirerte skipperhus på Biodden. Eller vi kan kikke på den muntre mangfoldighet av hustyper vi finner i smau og gater. Over alt er det fremmed påvirkning å spore.»
Og det er nettopp variasjonen i uttrykk og spennet i tid som har skapt Grimstads saerpreg.
Men nå er det på tide å begynne å rive det ned.
Et 300 år gammelt hus
Grimstad måtte utvikle seg, selvfølgelig.
I den gylne seilskipsperioden mellom 1850 og 1900 kom det mange mennesker til byen for å søke arbeid på skip og verft. Det trengtes mer plass, og det måtte anlegges gater og bygges og rives hus.
Haven til et av byens eldste hus (brannr. 61), det første Helmers hus kan det kanskje sies, ble ekspropriert i forbindelse med opparbeidelsen av Nygaten i 1866. Selve huset ble revet i 1883-84.
Den saerpregede bygningen, som sto omtrent der SR-Bank ligger i dag, på hjørnet av Storgaten–Nygaten, skulle «efter Sagnet vaere bygget av en hollandsk Prest for over 300 Aar siden», det vil si på 1500-tallet. Men fullt så gammelt var nok huset ikke, ifølge lokalhistoriker Johan Anton Wikander.
En av eierne i tidens løp hadde vaert skipsfører Christen Groos Helmer. Han er et kjent navn i den tidlige grimstadhistorien og en av dem som rodde til Danmark etter korn for deretter å havne i prisonen, slik som Terje Vigen.
Jacob Helmer, sønn til Christen, solgte tomten i Storgaten da det i 1885 var meningen å bygge sjømannshjem der, et losjihus.
Disse planene ble det ikke noe av. Helmers-tomten ble i 1891 tilbudt kommunen og lagt ut til hestetorv.
Badehus og pakkboder
1900-tallet kom med lokal omstilling og global krig.
Kanonene tordnet i Skagerrak, grimstadfolk diskuterte om byen skulle endre navn til Grømstad, og byen feiret 100-årsjubileum.
Hvorfor da bry seg om nedrevne hus? Noen gjorde dét.
I august 1916 sto det et leserinnlegg på side to i Adressa med overskriften «Det Grimstad som forsvinner»:
«Tiden og kommunikasjonsforholdene overflødiggjør for en del de i eldre dager så nødvendige og for alle sjøbyer karakteristiske sjøboder. Det er ikke lenger korn- og saltladninger eller lignende som nødvendiggjør disse store til sjøen liggende pakkhus. Derfor forsvinner de mer og mer, hvis de ikke finner anvendelse for andre passende øyemed.
For ikke så svaert mange år siden hadde vi Torskeholmens to rødmalte pakkboder og ut på bryggen Chr. Holsts store bod. Tidligere sto også utover Biodden og Odden flere boder. Nu i disse dager er også den Fr. Crawfurd tidligere nu Johan Bang tilhørende store fire etasjers bod jevnet med jorden.
Også flere av byens eldre hus forsvinner mer og mer. Som bekjent har kommunen kjøpt frøken Wentzels tidligere hus til nedrivning.»
Det er så man hører bedrøvelsen i røsten.
En ny tid var i emning, trekk i byens ansikt ble forandret.
Dette var ikke lett å akseptere for alle.
Wentzels hus
Wentzels plass i Løkkestredet kunne like gjerne, hvis ikke heller, hett Munchs plass.
Det som kom til å bli kalt Wentzels hus, skal ifølge Johan Anton Wikander i heftet «Gamle tomter i Grimstad» ha blitt bygget ca. 1750 av skipper, reder og handelsmann Anders Andersen Bie.
Dagens torv, den gang bare en løkke, hørte til denne eiendommen. Etter at Peter Munch hadde kjøpt huset «med tilhørende engmark» (Munch var en av dem som undertegnet Grømstads søknad om kjøpstadsrettigheter i 1812 og 1815), ble løkken hetende Muncheløkken.
Det er derfor smauet nedenfor Torvet heter Løkkestredet.