Med de nye bankbyggene til Sparebanken og DnC kom en langvarig debatt om byens ansikt og utvikling.

Fylkeskonservator Ulf Hamran var en ivrig bidragsyter til debatten, og her er hans mening om betongbrutalismen, som den senere ble kalt:

«Hvordan kan den hvitmalte panelarkitektur fra 1700- og 1800-tallet i sørlandsbyene bevares også for fremtiden? Hvilke løsninger kan komme på tale som også tilgodeser handelsstandens ønsker, og dermed ikke hindrer den økonomiske utvikling i sentrumsstrøkene?

I Grimstad bygger byens banker i dag nye pengeinstitutt-palasser på tomter hvor det tidligere lå verdifulle hus: Sparebanken flytter fra sitt hundre år gamle røde mursteinsbygg i von Hanno-stil i Storgaten, der bankens ledelse fant at man lå «utenfor trafikken», og ned i Storgaten, ved byens trafikknutepunkt ved E 18 og rutebilstasjonen.

Den norske Creditbank flytter fra sitt beskjedne murhus over i et hypermoderne bygg som skal reises på meieritomten.

Den gamle meieriutsalgsbygning som nå i disse dager rives, kan enhver interessert selv bedømme. Den er så frisk i tømmeret at den kunne ha stått i to hundre år fremover. Huset er antakelig oppført i 1820-30-årene og har opprinnelig vaert et meget pent hus, som en arkitekt som f.eks. avdøde Wilhelm Swensen ville kunne vaert restaurert og påbygd i lengden så det ville blitt en pryd for strøket, en tjenlig bygning for bankens behov – og dertil en virkelig kulturbevarende gjerning av en av våre største banker.

Det spørres stadig «hvem som skal betale kalaset», og det fremholdes at det koster så enormt å restaurere og modernisere våre gamle hus. Må man ikke anta at de store bank- og forretningsbygg vel så meget er utslag av et økonomisk overskudd, og at overskuddet mest naerliggende investeres i nybygg? Problemet er ikke hvor pengene skal skaffes fra, men hvordan de skal brukes.

Så lenge handelsstanden og bankene ikke skjønner at antikvariske verdier også er hard valuta (som de i dag selger til rivningspris), er jeg redd man bare får resignere. En by får et utseende som avspeiler dens innbyggeres kulturelle nivå.

Ved fin restaurering av eksisterende bebyggelse og utnyttelse av tilstøtende tomter der boder og lignende står, til nybygg, ville Grimstads handelsliv kunne klare seg med å investere halvparten av det de gjør i nybygg, og samtidig bevare sin bys saerpreg.

Det er viljen som mangler, ikke evnen.