Skryter av kommunen og stiene på Dømmesmoen
Etter sist ukes harselas, er Esben Malde tilbake med et innlegg. Denne gang med skryt til kommunen og dem som steller turstiene på Dømmesmoen.
Lesernes mening: Jeg forsøkte meg på en småfrekk harselas i avisen forrige uke, et beskjedent stykke harmløs verbal gladvold, ment å ramme oppover. I ettertid gav dette lille utfall meg dessverre uante kvaler, og store deler av påfølgende dag måtte jeg øve meg på å ligge langflat, sånn i tilfelle. Dessuten opererte jeg egentlig bare som mishagsytrings-vikar for min far, som var på jakt den uken.
Sjefen min (hun på jobben, ikke hun på fire) mener forøvrig at det også kan vaere oppbyggelig å ytre seg positivt iblant. Så for å gjenopprette balansen ønsker jeg denne uken, om plassen tillater det, å dele ut noen rosende ord.
Tiden er som kjent ikke lenger din lojale følgesvenn etter fylte førti. Hår på stadig nye plasser, skiftende humør, trange klaer og en stadig voksende mage. Symptomene skulle tilsi at man enten 1) er gravid (kan ikke utelukkes i disse kjønnsoverskridende tider), eller 2) forfallsmonsteret har tråkket klampen i bånn over Rygenesletta. Til det motsatte er bevist heller min naturlige konservative legning mot alternativ 2, og botemiddelet er også av den tradisjonelle sorten: god, gammeldags trening, og aller helst løping (så kommer man jo også fortere hjem til sofaen).
Dømmesmoen er et eldorado i så måte, med sitt konglomerat av myke stier, sin friske, stille luft og fyldige flora. Og nettopp her kommer, endelig vil mange si, mitt poeng. Stadig oppdager jeg små forbedringer langs disse stiene: noen solide langplanker her, en liten bro der; enkle, men funksjonelle konstruksjoner som geleider mine skranglete kneskåler elegant forbi lumske gjørmepytter og over sleipe svaberg. Mange er de turgjengere og -løpere som har glede av disse ytterst humane tiltakene.
Men til hvem går mine svette takksigelser, se det vet jeg faktisk ikke. Med mindre jeg grovt undervurderer elg og rådyrs snekkerferdigheter, mistenker jeg mennskelig skaperkraft. AEres den som aeres bør, og vedkommende får ha meg unnskyldt min uvitenhet, selv om takken er like svett og ektefølt. I en ideell verden er det selvsagt selveste Grimstad Kommune jeg skryter hemningsløst av nå. I så fall er det dem vel unt, og vårt lokale univers er således på mirakuløst vis brakt tilbake i vater. Og vel så det.