Skry­ter av kom­mu­nen og sti­ene på Dømme­s­moen

Etter sist ukes har­se­las, er Es­ben Mal­de til­ba­ke med et innlegg. Den­ne gang med skryt til kom­mu­nen og dem som stel­ler tur­sti­ene på Dømme­s­moen.

Grimstad Adressetidende - - LESER INNLEGG - DE­BATT Balan­sert hil­sen Es­ben Mal­de Grim­stad

Le­ser­nes me­ning: Jeg for­søk­te meg på en små­frekk har­se­las i avi­sen for­ri­ge uke, et be­skje­dent styk­ke harm­løs ver­bal glad­vold, ment å ram­me opp­over. I etter­tid gav det­te lille ut­fall meg dess­ver­re uan­te kva­ler, og sto­re de­ler av på­føl­gen­de dag måt­te jeg øve meg på å lig­ge lang­flat, sånn i til­fel­le. Dess­uten ope­rer­te jeg egent­lig bare som mis­hags­yt­rings-vi­kar for min far, som var på jakt den uken.

Sje­fen min (hun på job­ben, ikke hun på fire) me­ner for­øv­rig at det også kan va­ere opp­byg­ge­lig å ytre seg positivt iblant. Så for å gjen­opp­ret­te ba­lan­sen øns­ker jeg den­ne uken, om plas­sen til­la­ter det, å dele ut no­en ro­sen­de ord.

Ti­den er som kjent ikke len­ger din lo­ja­le føl­ge­svenn etter fyl­te før­ti. Hår på sta­dig nye plas­ser, skif­ten­de hu­mør, tran­ge kla­er og en sta­dig vok­sen­de mage. Sym­pto­me­ne skul­le til­si at man en­ten 1) er gra­vid (kan ikke ute­luk­kes i dis­se kjønns­over­skri­den­de ti­der), el­ler 2) for­falls­mons­te­ret har tråk­ket klam­pen i bånn over Ry­ge­neslet­ta. Til det mot­sat­te er be­vist hel­ler min na­tur­li­ge kon­ser­va­ti­ve leg­ning mot al­ter­na­tiv 2, og bote­mid­de­let er også av den tra­di­sjo­nel­le sort­en: god, gam­mel­dags tre­ning, og al­ler helst lø­ping (så kom­mer man jo også for­te­re hjem til so­fa­en).

Dømme­s­moen er et el­do­ra­do i så måte, med sitt kon­glo­me­rat av myke sti­er, sin fris­ke, stil­le luft og fyl­di­ge flo­ra. Og nett­opp her kom­mer, en­de­lig vil man­ge si, mitt po­eng. Sta­dig opp­da­ger jeg små for­bed­rin­ger langs dis­se sti­ene: no­en so­li­de lang­plan­ker her, en li­ten bro der; enk­le, men funk­sjo­nel­le kon­struk­sjo­ner som ge­lei­der mine skrang­le­te kne­skå­ler elegant for­bi lums­ke gjørme­pyt­ter og over slei­pe sva­berg. Man­ge er de tur­gjen­ge­re og -lø­pe­re som har gle­de av dis­se yt­terst hu­ma­ne til­ta­ke­ne.

Men til hvem går mine svet­te takk­si­gel­ser, se det vet jeg fak­tisk ikke. Med mind­re jeg grovt un­der­vur­de­rer elg og rå­dyrs sne­k­ker­fer­dig­he­ter, mis­ten­ker jeg menns­ke­lig ska­per­kraft. AE­res den som ae­res bør, og ved­kom­men­de får ha meg unn­skyldt min uvi­ten­het, selv om tak­ken er like svett og ekte­følt. I en ide­ell ver­den er det selv­sagt selv­es­te Grim­stad Kom­mu­ne jeg skry­ter hem­nings­løst av nå. I så fall er det dem vel unt, og vårt lo­ka­le uni­vers er så­le­des på mi­ra­ku­løst vis brakt til­ba­ke i va­ter. Og vel så det.

PO­SI­TIV: Es­ben Mal­de opp­da­ger sta­dig små for­bed­rin­ger langs sti­ene på Dømmes­men. «No­en so­li­de lang­plan­ker her, en li­ten bro der; enk­le, men funk­sjo­nel­le kon­struk­sjo­ner som ge­lei­der mine skrang­le­te kne­skå­ler elegant for­bi lums­ke gjørme­pyt­ter og over slei­pe sva­berg», skri­ver han i det­te inn­leg­get. Bil­det vi­ser en ny raste­plass fra tid­li­ge­re i år.

INNLEGG: Es­ben Mal­de skri­ver innlegg med ros til dem som stel­ler tur­sti­ene på Dømme­s­moen.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.