Litt filosofering om «en begravd hund»
Stein Gjulem skriver her om pussige episoder i hverdagen.
Det er for så vidt litt fint, når noen ringer og sier de vil gi deg en gave til sju hundre kroner. På den annen side, det er da du lurer på «hvor hunden ligger begravd».
Da jeg vennlig spurte om nettopp om det, skjønte hun ikke spørsmålet, den unge damen som forleden ringte fra Bokklubben.
- Hunden, stusset hun. Hvilken hund? Samtalen foregikk omtrent slik: - Hallo, er det Stein? - Ja.
- Fint. Hei Stein.
- Jeg ringer fra Bokklubben og vi vil gjerne gi deg en gave på 700 kroner.
- En gave? En bok?
- Nei, en valgfri gave. Og du trenger ikke kjøpe en eneste bok.
- Bok? Hvorfor skulle jeg kjøpe en bok? - Du trenger ikke kjøpe noen bok, men du kan få en gratis gave til en verdi av sju hundre kroner.
- Pleier ikke gaver å vaere gratis?
- Jo, tilbudet er helt gratis. - Hmmmmm. Men hvor ligger hunden begravd?
- Hunden? Hvilken hund?
- Hunden. Hvor ligger hunden begravd, siden jeg får en gratis gave?
Etter hvert merker jeg at et lite stearinlys er i ferd med å tennes på Bokklubbens sentralbord.
- Å ja, sånn. Nei, det er ikke begravd noen hund. Du må bare vaere medlem i ett år. Men du trenger ikke kjøpe en eneste bok.
- Hvorfor gir dere bort sju hundre kroner, da?
- Jo, fordi du har vaert medlem før, så vi tenkte at du kanskje ville bli medlem igjen.
- Hmmm. Men hvis jeg ikke skal kjøpe en eneste bok, må jeg jo avbestille én hver måned. Er det det jeg får betalt sju hundre kroner for? Kort pause.
- Ønsker du å ta imot tilbudet?
- Nei takk. Men takk for tilbudet og takk for praten!
Og jeg tenkte, etter at røret var lagt på: Stakkars unge selger! For det tror jeg hun var; svaert ung. Håper hun har timebetaling og ikke bonus for hver tilbudsmottaker hun får på gavekroken.
Neste morgen ringte jeg Bokklubbens forlagsdirektør og fortalte henne hva hun ikke bør utsette unge, deltidsarbeidende studenter for.
Deretter gikk jeg på biblioteket og lånte meg en bok – helt gratis. Tittelen var: «Kunsten å takle sine medmennesker».