Ønsker åpenhet om senskader
Maria KilandLangeland fikk brystkreft i 2013. Hun sliter ennå med sykdommen og mener senskadene etter kreft bør få mer oppmerksomhet.
➤ Maria Kiland-Langeland fikk brystkreft i 2013, da var hun 35 år og småbarnsmor
➤ Hun sliter med senskader etter kreften og ønsker mer åpenhet om hva kreft fører til, også etter at man er erklaert kreftfri.
Det er straks oktober, som er rosa sløyfe-måneden, til støtte for Brystkreftforeningen.
Noe som trekkes fram i kampanjen er senskadene av kreften: «Kreftfri, men ikke frisk».
Maria Kiland-Langeland, som bor på Fevik, fikk brystkreft for fem år siden. Da var hun 35 år, og mor til en gutt på snart ett år og ei jente på fire.
– Jeg oppdaget en kul da jeg undersøkte brystene, slik jeg har lest at man skal. Jeg gikk til legen etter å ha grublet på det noen dager, og ble henvist videre til mammografi.
To måneder senere fikk hun time, og fikk påvist brystkreft en uke etter det igjen.
– Verden raste sammen, sier Kiland-Langeland.
Hard cellegiftkur
Svulsten var på 10 centimeter i diameter.
– Den var stor, og jeg måtte gå et halvt år på cellegift for å få den til å krympe før operasjon. Det var en tøff cellegiftkur, og det var dager jeg ikke orket å gå opp trappen en gang, men måtte sove på sofaen. Jeg husker jeg tenkte at hvis ikke kreften tar meg, så gjør kanskje cellegiften det, forteller hun.
Hun opererte vekk begge brystene, også den høyre for å forebygge spredning. Deretter gikk hun på strålebehandling i fem uker.
– Det var tøft å miste en del av seg selv, men jeg visste at brystene kan rekonstrueres. Det var en trøst, sier tobarnsmoren.
Hun bodde i Oslo under strålebehandlingen, fordi svulsten var på venstre side, og de hadde kun passende utstyr for stråling på hjertesiden på Ullevål.
– Det var tøft å bo borte fra familien med små barn hjemme, men jeg kom hjem i helgene, sier hun.
– Brå slutt
Etter et år med behandling og oppfølging fra helsevesenet, var hun så hjemme igjen og på egen hånd.
– Det var en rar opplevelse og en brå slutt. Etter så mye oppfølging og behandling gjennom året, var jeg plutselig ute og ferdig med alt.
– Jeg kunne gjerne tenkt meg mer oppfølging også etter hestekuren med cellegift, operasjon og stråling, sier 40-åringen.
Hun går til en undersøkelse en gang i året, men der bare prater vi sammen og vedkommende kjenner med hendene. Jeg skulle gjerne hatt Pet-scan og CT hvert år etterpå. Jeg er veldig redd for at kreften kommer tilbake igjen, sier hun.
Nå er det fem år siden 40-åringen hadde brystkreft, og det sies å vaere de første fem årene at risikoen er størst for at kreften skal komme tilbake.
– Burde vaert egen diagnose
Hun mener senskader etter kreft burde vaere en egen diagnose.
Nå fem år senere har hun smerter i arrene etter brystoperasjonene.
– Det er kommet infeksjonene i arrene, så jeg skal operere dem i høst.
– Etter stråling og cellegift har jeg fått skader på lunger og på skjoldbruskkjertelen som fører til lavt stoffskifte. Det gjør at jeg blir veldig sliten og utmattet. Det kalles fatigue, og er velkjent hos folk som har eller har hatt kreft, sier hun.
I tillegg har hun fått sterke muskel- og skjelettplager som følge av kreften og behandlingen.
– Kreft er en livsvarig kronisk sykdom, selv om den kanskje ikke er dødelig lenger. Det håper jeg blir med kjent og anerkjent. Jeg ønsker i alle fall å bidra til det ved å snakke åpent om sykdom, sier hun.
Vil løfte fram konsekvensene
– Jeg ønsker også å løfte fram både den psykiske påkjenningen det er å få kreft, og dødsangsten som fulgte med. Den følger meg den dag i dag. Tanken på at jeg har hatt kreft er der hver dag, sier hun.
Kiland-Langeland har også hatt diabetes siden hun var fire år. Hun fikk leddgikt da hun var 10. Grimstad-kvinnen ser på seg selv som en positiv dame, som ikke har tenkt å la sykdom hindre henne i å gjøre ting og vaere i aktivitet.
– Jeg jobber nå 60 prosent som laerer på Fjaere ungdomsskole. En del som har vaert gjennom det samme som meg med kreft, vil si det er mye, men å vaere laerer gir meg energi. I tillegg er jeg aktiv i Express, der barna mine trener. Jeg elsker også å lese bøker, spesielt krim, sier hun.
Grimstad-kvinnen er takknemlig for Kreftforeningens arbeid for kreftsyke, blant annet ved å bidra til forskning.
– Rosa sløyfe-aksjonen er viktig, og jeg anbefaler folk til å støtte den. Jeg takker den og nyere forskning for at jeg er i live i dag, sier hun.
Kreft er en livsvarig kronisk sykdom, selv om den kanskje ikke er dødelig lenger. Maria Kiland-Langeland