Dette bør steinplassen hete
Stein Gjulem har noen tanker om navnekonkurransen han har satt i gang.
Lesernes mening: En liten lørdagsrefleksjon – om steinene.
Om ikke saken er helt klar – på land og hav – så er i hvert fall foreløpig konklusjon ganske åpenbar: La de tusen havneblomster blomstre. La folk kalle svaberget i Byhaven hva de vil. Bare ikke «Svaberget», har jeg skjønt.
Skjønt, skulle de eksotiske steinene allikevel få et offisielt navn, er det kanskje forslagene fra Tore Sam Berg og John Aage Johnsen som vaker best i vannskorpa.
Mergelklippen er jo interessevekkende. Folk vil stanse opp og stusse over hvorfor nettopp det. Hvorfor Mergelklippen? Og det er jo litt fint, at folk stanser opp og stusser litt – i hverdagen. Undrer seg litt, over «hvorfor det, da?»
Bakgrunnen for Tore Sam Bergs forslag er altså at grimstadmannen Theis Holvik på 50-tallet hadde en liten båt som het Mergel. Den ble brukt til å hente opp skjellsand – også kalt mergel – ute ved Kalven, mellom Indre og Ytre Maløya. Dette ble så fraktet inn og spadd i land på det som den gang het Jernbanebrygga. Den lå omtrent der som det «kunstige svaberget» ligger i dag. Mergelet ble så kjørt på lastebiler opp til bøndene i Reddal, der det ble blandet i jorda for å gjøre denne bedre.
Om Mergelklippen skulle bli et offisielt navn, kan jo bakgrunnshistorien komme på trykk – eller digitalt – i den nye monteren ved biblioteket. Den som også skal inneholde jernbanehistorien i området, som nå uomtvistelig heter Byhaven – og altså ikke Jernbaneparken.
Og det vil jo bli litt fint, at vi i monteren ikke bare får svar på «hvorfor Mergelklippen?», men at vi også finner forklaringen på hvorfor skiltet «Jernbanebrygga 1» snart henger på bibliotekveggen. For det er viktig ikke å bli lokalhistorieløse. Skulle svaberget offisielt få navnet «Steinbiten», trengs vel ingen forklaring i monteren. Da kan man bare sette seg ned – med teene i tanga, eller like over – og undres, om navnet kanskje har dobbel sjøbunn ... Og kanskje bli servert en liten bit steinbit fra Fiskebrygga lørdag formiddag.
Ja, ja. Valgets kval. Det spørs om ikke kultur- og miljøutvalget bør få seg forelagt en navnesak når sola snur og våren stunder til. For da er jo Byhaven ferdig og helheten kan vurderes.
Rundt Sorenskrivergården. Forøvrig, når det gjelder Sorenskrivergården og steinene foran, er konklusjonen fortsatt litt uklar. Noen har gitt uttrykk for sin klare mening, nemlig at det er blitt litt for mange stein og litt for få traer henimot trafikklyset.
På den annen side; stein er forholdsvis vedlikeholdsfritt og på sikt økonomisk besparende for kommunen. Og ingen kan vel heller komme bort fra at Sorenskrivergården – sett fra gågata – nå framstår mer majestetisk enn kanskje noen gang. Hvordan vi best kan beholde det majestetiske preget også fra sjøsiden, er ikke skrevet i stein. Men kanskje kan de allikevel ha rett, de som mener at skifermuren bør repareres og bakkenivået naermest bygningen bevares.
Tør vi likevel foreslå noen kunstneriske hull i hekken, slik at de som sitter i den kommende(?) uterestauranten, kan følge med på egne og andres barn i den oppgraderte lekeplassen foran.
Og så – foreløpig til slutt: Skulle det vaere noe mer å vaere skråsikkert uenige om i parkområdet, kan vi jo i forsoningens navn minne hverandre om Gabriel Scotts ord, lagt i munnen på presten Julius, i boken Hyrden fra 1927:
«Om jeg føler mig aldrig saa viss, om jeg synes jeg ser det aldrig saa klart – det kan allikevel haende, at min naeste ser klarere end jeg.»
Hvis en slik holdning for noen skulle bli altfor selvutslettende, får vi heller ta en duell – med stålkuler – når petanquebanen blir ferdig.