Krabbet i mål og til seier
I slutten av august satte Karoline Daland kursen mot USA for å studere, og for å satse videre på friidretten. Nylig viste hun at løpsformen er supergod.
Sørild-jenta var nemlig svaert delaktig i at skolelaget hennes Utep (University of Texas at El Paso) vant terrengløpet Conference Cross Country i Florida. Dette har aldri skolelaget klart før.
Konkurransen var en lagkonkurranse, der sju jenter løp. De fem beste resultatene til jentene telte sammenlagt, og man telte da plassifferet til hver enkelt utøver. Karoline Dalands lag endte med plass-sifferet 44, som var fire foran neste lag. Karoline Dalands resultat telte som en av de fem, hun endte på en 30. plass av over 100 jenter.
– Dette var noe helt nytt for meg. Jeg er jo langsprinter, så det å løpe 5.000 meter på gress/ sti/grus både flatt og med litt stigning, var veldig uvant for meg, fortelle hun.
– Det ble en del meter lenger enn det jeg pleier å løpe, og i tillegg var det i terreng. Jeg skal aerlig innrømme at jeg var temmelig kjørt etterpå og hadde det ganske faelt underveis. Det resulterte i at jeg falt tre meter før målstreken, og måtte krabbe over. Heldigvis var det ingen som passerte meg ettersom jeg krabbet for harde livet, legger hun til.
Solid løp
Daland løp inn på tiden 18 minutter og 31 sekunder, noe som er imponerende bra til å vaere en langsprinter.
– Følelsen etterpå gjorde opp for smerten underveis. Det var veldig gøy at vi vant, og at jeg skulle løpe på under 20 minutter hadde jeg aldri trodd, sier hun.
Daland skulle for øvrig egentlig ikke ha løpt dette løpet, men hun stilte opp da noen av de andre jentene på laget var skadet.
Mesteparten av utøverne på laget er fra Kenya, noen fra USA.
Lange økter
Karoline Daland var for få år siden en av de mest talentfulle unge jentene i Norge på langsprint. År med skader har satt henne litt tilbake, men nå er hun skadefri, og på full vei tilbake til toppen.
Etter videregående valgte hun å flytte til El Paso i Texas, hvor det er et svaert godt friidrettsmiljø. Hun så på dette som en god mulighet til å utvikle seg videre som friidrettsutøver. Hun trives veldig godt.
– De første månedene i USA har vaert veldig bra. Jeg trives ekstremt godt og har funnet min gjeng her nede. Jeg trodde det skulle bli tøffere å flytte hjemmefra, men det har jeg ikke hatt noe problem med. De første månedene har gått til å finne seg til rette, bli kjent med menneskene jeg omgås med og ikke minst få kommet inn i treningen og skolen her, forteller hun Adressa.
I sprintgruppen som hun er en del av, er det mest folk fra USA, noen fra Sør-Amerika.
– Europeerne i teamet vårt er i kastgruppen, og så er det meg da, ler hun.
Daland har trent i Sørild i alle år, og hverdagen hennes har derfor blitt litt annerledes etter at hun flyttet. Treningen er blant annet nokså annerledes fra det hun var vant til.
– Øktene her er ganske lange, de kan variere fra 3–4 timer, mens jeg tidligere var vant med kortere økter, eventuelt to korte økter i stedet for en lang. I tillegg er det mye fokus på vekttrening og styrke her. Tidligere trente jeg vekter 1–2 ganger i uken, mens det nå går i fire økter per uke. Selve løpsøktene er nokså like, forteller hun.
Daland forteller at det også er vanlig å ha 2–3 dager med fri i USA, mens hjemme i Grimstad var hun vant med kanskje en fridag i uka.
Mye skole
Karoline Daland går på universitet i El Paso, hvor hun studerer Managment (ledelse). Hun trives med det, men innrømmer at det er lange og tøffe dager med mye skole og trening.
– Hverdagen min går som regel i det samme, med skole, trening, restitusjon og litt sosialt. Ettersom det kreves et visst karaktersnitt for å kunne konkurrere, så er jeg nødt til å bruke en del tid på skole, sier hun.
– Hva er den største forskjellen på El Paso og Grimstad?
– Den største forskjellen må nok vaere maten. For de amerikanske så går det mye i «fastfood», noe som finnes overalt, faktisk nøyaktig 98 meter fra der jeg bor. I tillegg er så å si all mat her tilsatt ekstra sukker eller søtningsstoffer. Pizza for eksempel smaker ekstremt søtt, forteller hun.
Hjem til jul
Sørild-jenta stortrives i Texas, men savner selvsagt de hjemme. Hun kommer hjem til jul, noe hun gleder seg til.
– Jeg savner aller mest venner og familie. Jeg snakker en del med dem via sosiale medier, men jeg kjenner at det trengs en reunion snart. I tillegg så savner jeg Sørild og trenerne mine der. Jeg gleder meg masse til å treffe dem igjen i jula, sier hun. Da blir det trening innendørs.
– Jeg tror det blir ganske greit med tanke på at vi har en ny innendørshall som er toppers å trene i før innesesongen. Nå er jeg skadefri og håper å få til en god treningsperiode før innendørssesongen starter i januar, avslutter hun. ➤