Langt flere sel nå enn før
Adressa fikk tilsendt bilder av en ung sel på skjaeret som kalles «Gulrotsenga» ved Hesnes.
Å få øye på en sel eller ti i Grimstads skjaergård er ikke lenger så uvanlig. Arne Bjørge i Havforskningsinstituttet sier det har vaert en markant økning de siste årene.
Ved flere anledninger har lesere sendt inn bilder av sel i Grimstad-skjaergården.
Arne Bjørge jobber med forskning og forvaltningsrådgivning på sel og hval i Havforskningsinstituttet.
Saerlig er han opptatt av å beregne hvor mange seler og hvaler som drukner i fiskeredskap, og å finne metoder for å redusere slik bifangst.
Bjørge forteller at det har vaert en markant økning i antall seler i Grimstad og på Sørlandet de siste 15 årene.
– Steinkobbene langs Skagerrak-kysten ble omtrent totalt borte etter to store selepidemier i 1988 og 2002. Da drepte PDVviruset de fleste steinkobbene på denne kyststrekningen, sier forskeren.
Telte 41 seler i fylket
I tellinger utført i 2016–2018 er det observert 41 seler i Aust-Agder og 35 i Vest-Agder.
– Økningen er fra praktisk talt null etter siste epidemi. Arild Pfaff i Statens Naturoppsyn, som bor på Fevik, deler Bjørges erfaringer med selbestanden.
– Er det mye sel i Grimstad?
– På det spørsmålet vil jeg svare nei, men bestanden øker markant. Da jeg var liten var det ikke vanlig å se sel. Nå kan man forvente å se sel langs hele kysten. Noen steder kan man også se 10–15 stykker samlet, sier Pfaff.
Han synes det å se selen ute i norsk natur er en berikelse.
– Det er en opplevelse å reise på sjøen og se selen på sin naturlige plass. Mange fiskere mener dette er en art som er blitt såpass mye av, og at de spiser fisk som fiskerne fisker, sier Pfaff.
Bjørge sier det har skjedd en naturlig gjenvekst etter at bestanden ble slått ut av sykdom. I våre naboområder for eksempel Bohuslän er det 25.000 steinkobber. I perioder av året kan noen av de komme på naeringssøk til norskekysten. Derfor kan den observante fisker eller kajakkpadler se langt flere enn de «fastboende» steinkobbene som vi teller, forteller han.
Havforskeren forteller at steinkobben er en liten selart som oftest blir cirka 150 cm lange og veier om lag 100 kilo. De føder ungene ved sankthanstid og dieperioden varer i to-tre uker. Ungene er i stand til å følge moren i vannet etter få timer. I siste del av august har de hårfelling. For at denne prosessen skal gå så hurtig som mulig ligger de svaert mye på land i denne tiden (da blir huden oppvarmet og hårfellingen går raskere).
Besøk fra Sverige
– Det er i denne tiden steinkobbene telles. Dette er en metode som er felles i hele Europa. Under hårfellingen er steinkobbene «hjemme» i naerheten av stedet ser de ble født. Det betyr at når vi teller i siste del av august, så teller vi «våre» steinkobber. Svenskene som teller samtidig, teller sine steinkobber. Men som sagt kan vi til andre årstider få mange seler på besøk fra de veldig mye større svenske bestandene, sier han.
– Steinkobbene spiser mye småfisk, og en svaert viktig art er øyepål. Øyepål er en liten torskefisk som lever på cirka 200 m dyp og går i store stimer. Den er meget tallrik langs Skagerrak-kysten, men beskattes i liten grad her av fiskerne. Langs Vestlandet og i Nord-Norge er i tillegg småsei og sild viktige byttedyr, sier han.
– Representerer selene en utfordring for mennesker eller økosystemet?
– Steinkobbene er en naturlig del av vår kystfauna. De representerer et verdifullt innslag i naturen som gir grunnlag for en rikere naturopplevelse i skjaergården. De konkurrerer i liten grad med fiskerne om kommersielt utnyttbare fiskearter fordi de beiter på andre og mindre arter. Men de kan vaere en plage for fiskerne fordi de går seg fast i fiskegarn og drukner. Dermed er de til heft for fiskerne og de kan rive garnene under draging. Steinkobbene sprer også en parasitt som kalles kveis til fisk. I noen områder kan kveis i fiskekjøttet virke uappetittlig, med den er helt ufarlig dersom fisken blir speket, kokt eller stekt. De representerer neppe en stor utfordring for mennesker, og de er ikke en utfordring for økosystemet, de er derimot en naturlig del av økosystemet, sier han.