Da byen fikk eget polutsalg
Gå til glasset med din glede, men ikke til flasken med din sorg, lyder et munnhell. I dette lokalhistoriske kapittelet skal det klirre i både glass og flasker. Men det er også flere edru øyeblikk. Som da Totalavholdslaget samlet 4000 mennesker på Kirkeeng
I dagens avis kan du lese den lange og kronglete alkoholhistorien fra da Grimstad hadde én kro i 1607 til polet åpnet i 1998. I mellomtiden skjedde mangt og meget.
«Grand Charm gjør piken varm», lød et av reklameslagordene til Mons Fuhr på Grimstad Gartneri.
Men en Charm kunne også gjøre mannen harm.
Og familien arm.
Så å forsøke å beskrive brennevinets, vinens og ølets strie strøm gjennom lokalhistorien er halsløs gjerning.
Du vil aldri komme til bunns. Etiketten på en slik historie er heller ikke bare munter. Snarere tvert imot.
For alkohol kan vaere alvor.
Det handler om menneskelig verdighet.
I verste fall om liv og død.
Ikke Kongens skål
Det var i Grimstad lenge steile fronter mellom avholdsfolk og måteholdsfolk.
Knut Dyvik, representant for Edruelighetspartiet, hevdet i en debatt i bystyret i 1950 at «tørrleggingslinjen er viktig av hensyn til samfunnet, byen, hjemmenes og den enkeltes interesse».
Nesten femti år senere sa Øystein Haga fra Venstre i en diskusjon om skjenkebevillinger i kommunestyret:
– Alkoholspørsmål er noe av det vanskeligste jeg behandler i lokalpolitikken,
For alkoholpolitikk handler ikke bare om tilgjengelighet, men også om følelser, sosiale relasjoner, naeringsinteresser, bruk og misbruk, tro og mistro, kultur, tradisjon og – ja, hvordan et lokalsamfunn skal vaere, som Dyvik sa det. Det var lettere i 1607.
Da bestemte Christian IV.
Og da var det ikke snakk om Kongens skål.
«Drukkenskab og drab»
Grimstad vokste frem som strandsted mot slutten av 1400-tallet. Tiltagende trelasthandel med Holland førte til at det ble åpnet skjenkesteder i den lille klyngen av hus.
Med flere mennesker, fastboende og sjøfolk, fulgte det både leven og spetakkel i og rundt kroene.
Folk i Grimstad klaget sin nød til myndighetene, og Christian IV bestemte i 1607 at antall krohus langs Agderkysten skulle begrenses. Grimstad skulle bare ha én kro.
Kongen ville ha mer kontroll og slutt på «uskikkelighed som drukkenskab og drab».
Det fortelles ikke om drap i kroen til Sofie Baltzersdatter, den første gjestgiveren i Grimstad man kjenner navnet på. Krolokalet hennes lå antagelig i det som i dag er Lauras hus i Smith Petersens gate, byens eldste.
Sofie overlot krodriften til Jon Gran i 1625. Gran utmerket seg ved at han også var reder – og kirurg!
Kanskje måtte han foreta en og annen leveroperasjon? Fogd Johan Heickessøn overtok etter Jon Gran, og gjestgiveriet nede ved bryggene ble utover på 1600-tallet også benyttet til tingstue.
Men ikke alle i Grimstad forholdt seg til Christians påbud om bare én kro.
Christen Skredder måtte i 1623 betale en bot på fire riksdaler for ulovlig krohold på Ytre Maløya, der det innerst i Kalven bodde loser og kanskje noen sjøfolk, ifølge Johan Anton Wikanders «Gamle havner ved Grimstad».
«Hjemmebrenning av nød»
Tømmerhandelen i Grimstad var livlig på 1600-tallet, større enn i Arendal.
Århundret etter ble tømmereksporten mindre, og dermed også trafikken på land og sjø. Så i 1773 så Olive Groos seg ikke lenger i stand til å drive gjestgiveriet sitt i Grimstad.
Nå hadde myndighetene bestemt at en gjestgiver skulle stedet ha. Men ingen ville påta seg oppgaven etter Groos, så det tok over åtte år før han hadde fått en etterfølger.
Kanskje det var greiere å brenne bren-
nevinet selv?
Ole Jonsen Dolholt ble sammen med tre andre menn anmeldt til Det Kongelige Generaltollkammer i 1774. Forseelsen var «ulovlig Braendevinsbraenden», som Ole mente var begått «alene af Nød og Trang».
Alle fire ble frikjent.
Knud Kittelsen ble i 1796 anmeldt av privilegert gjestgiver Teutz (hadde hus der Høyer ligger i dag) for ulovlig brennevinssalg.
Han ble også frikjent – selv om han var død da dommen falt.
Tollere og syndere
1800-tallet kom med Napoleonskrig, uår og kjøpstadsprivilegier.
Engelskmennene voktet kysten, tollerne skjaergården.
Tollkontrollør Hans Peter Brinck ble regnet for å vaere en godslig, men underlig mann, som folk ofte spøkte med.
En gang ble han traktert med så mye drikke om bord på et skip at det ble mer tull enn toll.
Brinck ble rodd i land i en lettbåt lastet full med smuglergods...
Forholdene i Grimstad var tarvelige på Brincks tid. Det skjedde små forandringer i Grimstad de første tredve-førti årene etter 1800. Kjøpstadsprivilegiene økte ikke velstanden.
Men brennevin og vin fantes det, gjerne innført fra utlandet
Det ble ikke regnet for noen skam å drikke seg full i selskaper, snarere var det en aere, ifølge et foredrag av Jens Pharo Crawfurd.
«Det er ingen skam i en maadelig rus», ble det sunget.
«Maadelig» var et tøyelig begrep. Som for presten i Øyestad prestegjeld, som da innbefattet Fjaere og Grimstad.
En drukken prest
Jens Pharo Crawfurd forteller denne historien:
«I et av Grimstads beste Huse ble presten drukken ved middagsbordet, og han måtte ledsages i seng for å sove ut rusen.
Mens han sov, gjemte et par av de andre gjestene buksene hans for å spille ham et puss.
Da presten våknet utpå kvelden, kom han inn i stuen i bare underbuksene og sa:
– Hvor er buksene mine? Jeg ville for Gud gjerne ha noe av aftensmaten...».
Det var ikke den samme presten som kom med følgende karakteristikk av Grimstads befolkning:
– De mange sjapper som Grimstad har, vitner om befolkningens tørst, og antallet av uekte barn tyder på at den sedeligreligiøse tilstand ikke er synderlig god.
Heller ikke for magistrat (rådmann) Johan Caspar Preus var tørsten «maadelig».
Hver nyttårsdag gikk folk fra hus til hus med Preus i spissen og ønsket godt nyttår før de sjanglet hjem.
Drikkevisenes tid
1830- og 1840-årene var drikkevisenes tid, skriver Mathias Gundersen i sine erindringer. (Da drakk nordmenn gjennomsnittlig 12,3 liter ren alkohol i året).
Mathias, som drev med skipsreparasjoner og verft i Hasseldalen, visste hva han snakket om.
Han vanket i Grimstads kondisjonerte familier.
– Allerede vinteren 1838 begynte den muntre tid, som vedlikeholdt seg i ti år, inntil ugunstige konjunkturer i 1848 lammet all offentlig og privat selskapelighet.
Om bryllupet sitt i svigerfar Peder Holsts hus i Skolegaten (i dag Lars Ths. Rodvelts) skrev Mathias Gundersen:
«Ved gratulasjonsselskapet om formiddagen var det, som skikken var, fullt frokostbord med varme og kalde retter, og ved slike anledninger gikk det svaert muntert til. Enkelte kom rent «på støvlene», som gamle Thue, som ellers var nøktern og forsiktig. Men på grunn av sitt dårlige syn kom han til å ta en pokal med cognac istedenfor portvin, som han i entusiasmen drakk til bunns. Ja, selv gamle Crawfurd og doktor Bonnevie kom i belivet stemning. En Thorjussen, som var kontorist hos tollkasserer Rasch, hadde drukket så tappert at han ble liggende i en trapp utenfor seilmaker Møllers hus.»
Men så var det drikkevisene, da. På juleball, i større selskaper, på maskeball og assembléer (finere selskapelige aftensammenkomster med dans) ble det rundt bordet sunget til aere for «Fader Bacchus»:
«Venner, skjenker breddfullt mål, verten og vertinnens skål».
Og når lystigheten var ekstra stor, «Skam for den som ikke våre verters skål vil drikke...».
Juskestredet
Det kan høres ut som om Grimstad-folk på denne tiden var gjester i et eneste stort drikkegilde.
Slik var det selvfølgelig ikke.
Men det må ha vaert mye drikkfeldighet både blant høy og lav. Så i 1841 ble Grimstad Avholdslag stiftet.
Med dét begynte en langvarig kamp som skulle komme til å prege liv og politikk frem til våre dager.
Før vi «melder oss inn» i det nye laget, tas det skyndsomt en dram i Juskestredet.
Det er få gater i Grimstad som er oppkalt etter kvinner. Juskestredet er en av dem.
Else Juske (Juske var vel grimstaduttale for jyske) kom fra Jylland og het egentlig Else Birgitte Thorsdatter. Hun bodde i et lite hus sammen med Morten Ravn, og paret var fulle fra morgen til kveld.
– Elses munn var fryktet av alle. Det var derfor et stort karstykke å våge seg inn i stuen hennes og kaste snøballer på henne og Morten når de lå på sengen og sov rusen ut, forteller Jens Pharo Crawfurd.
Det var i det hele tatt lett å skaffe seg øl og brennevin i Grimstad. Krohus, herberger og gjestgiverier solgte og skjenket det de kunne.
Det var fritt frem.
Bak Reimanngården, da den lå nederst i Storgaten, var det en tid et vertshus bak mot Vestregate som gikk under navnet «Lille Helvete», drevet av BrennevinsOlsen, som han ble kalt.
Skrik og skrål derfra hørte til dagens og kveldens orden. Gjestene sloss «så flaskene klirret».
Et annet brennevinsutsalg lå der Apotekergaarden holder til i dag. Brennevinshandleren bar oppnavnet «Ola på Midten», antagelig fordi Apotekersmauet da het Midtgangen.
Da apoteker Lars Nielsen kjøpte bygningen i 1853 og åpnet apotek der, overtok «Ola på Midten» Nielsens gamle apoteklokaler i Østregate (nå Henrik Ibsens gate).
Dagens Ibsenhus har altså en gang vaert skjenkestue og brennevinsutsalg.
Skomaker Johnsen bodde på toppen av Smedkleiva (nå Kirkebakken). I tillegg til skomakerverkstedet solgte han kake og øl. Til og med søndag formiddag kunne folk gå innom Johnsen og få seg en tår over tørsten.
Det gjaldt også kirkegjengerne.
Hengte seg på loftet
Fra slutten av 1840-årene begynte en ny tid for Grimstad. Mange tiår med økonomisk stillstand var forbi.
Opphevelsen av Navigasjonsakten og Krimkrigen satte fart på seilskutene og arbeidet på beddingene.
Byen vokste. Det var blomstrende tider. Velstanden ga Grimstad et nytt preg, fremholder Jens Pharo Crawfurd.
Brennevinsomsetningen var fremdeles liberal. Fylla fulgte med.
2. november 1867 kunne Adressetidende i detalj skildre hvordan skomaker Knud Thorsen, som bodde med kone og tre barn på Grøm, hadde begått selvmord.
Thorsen var av den drikkfeldige typen og var sent en kveld kommet full hjem fra byen. Han hadde sittet en stund og mumlet på en sang før han krabbet opp på loftet og hengte seg for så å bli en sørgelig notis i tirsdagsavisen.
Hans Hansen Rep, vår gamle venn, og en hyppig begersvinger, husket tross det mye dagene derpå:
«Alt var jo billigere, og friheten for den enkelte større. For eksempel den ting at en mann tok seg en rus av og til, tåltes når det ikke ble altfor ofte, eller mannen var altfor ustyrlig i fylla. Når det likevel inntraff en gang imellom, ble det resonnert som så: Han er jo en pen og pyntelig mann når han er fastende, så han har ikke noe ondt av det.»
Blant byens håndverksmestere på 1860–70-tallet var selskapeligheten større, ifølge Rep.
Han minnes i et av sine hefter at «når mesterne var oppflammede av snaps, god mat og toddy, tok de til å fortelle historier og sang gamle fedrelandssanger».
Det måtte sterkere saker til enn kaffe og kake.
Det samme var tilfelle ved de mange stabelavløpningene. Da var det alltid gavmild utdeling fra store brennevinsdunker.
Noen «profesjonister» var til stede ved nesten alle skutekalaser.
Det kunne ikke fortsette slik.
Brennevinskleiva
Historiene om Johan Caspar Preus, Braendevins-Olsen, Knud Thorsen og Else Juske setter navn på avholdsbevegelsens begrunnelse. De sosiale og menneskelige skadevirkningene av alkoholen var så store for så altfor mange at det måtte komme en reaksjon og en holdningsendring.
Opinionen og kampen mot alkoholproblemet skulle komme til å endre samfunnet – og redusere forbruket.
Grimstad var en av de første byene i landet «som tok opp et målbevisst edruelighetsarbeid», forteller Byhistorien.
I 1845 hadde Grimstad Avholdsforening fått 24 medlemmer (800 innbyggere i byen da). Skipsreder Morten Smith Petersen var formann i 1846, og det året sto det i årsberetningen at «Braendevinsdrikken er, hvad byens innvaanere angaar, forholdsvis ikke betydelig, mens av de tilstøtende bygder de som i skogen har sitt vaesentlige erhverv, ikke skjønnes at ha innskrenket sitt forbruk».
Grimstad Avholdsforening fikk også en avlegger i Landvik, og i den første årsberetningen deres står det at de landvikfolk som ofte reiser til byen, er de som drikker mest.
Og sånn har det vel alltid vaert... Bakken opp fra Skaregrømsjordet til Dahlske kalles ikke uten grunn for Brennevinskleiva. Der stoppet bøndene hestene sine på hjemturen for å ta seg enda en slurk av flasken.
Grimstad Avholdsforening gikk inn i Grimstad Totalavholdsforening, stiftet i 1875. (I 1870-årene var årlig forbruk oppe
i over seks liter ren alkohol pr. innbygger over 15 år).
Grimstad DNT fikk med tiden eget kvinnelag og avleggere på Molland, Hegdekjerr, Reddal, Gjaerbrønden, Frivold, Øvre Landvik, Fjaere, Fevik, Håbestad, Moy, Hesnesøy og Hesnes. I januar 1896 var 387 medlemmer innmeldt i totalavholdslaget (byen hadde drøyt 3000 innbyggere), og laget hadde året før avviklet 21 møter, to friluftsmøter og én fest.
Melk på Nøkterhetskafeen
Den ukontrollerte skjenkingen og det omfattende misbruket gjorde behovet for en alkoholpolitikk påtrengende og begrensninger på salg og tilgjengelighet nødvendig.
Restriksjonene kom også, i form av bevillingstvang, avgifter, samlag – og forebygging, som for eksempel avholdskafeer.
Grimstad hadde i årenes løp mange avholdskafeer. Den mest kjente var Grimstad Nøkterhets-Kaffehus, stiftet som et aksjeselskap av avholdsfolk i 1891.
Nøkterhetskafeen holdt til i Løkkestredet, der Cafe Ibsen er i dag.
Formålet med Nøkterhetskafeen var å skape et bevertningssted hvor det for en billig penge kunne kjøpes mat, kaffe og melk. Det ble lagt ut aviser og tidsskrifter slik at bønder og tilreisende kunne ha et hyggelig samlingssted og et alternativ til hoteller og skjenkesteder.
Huset ble utvidet mot Østregate, og der finnes fremdeles Nøkterhetens sal i annenetasjen. Salen ble benyttet til møter av flere av byens foreninger, ikke bare avholdslag. Eiendommen ble solgt i 1909, men ble fortsatt brukt til kafé.
Avholdsbevegelsen i Grimstad engasjerte seg også i kulturelt arbeid som mannskor, teater og bibliotek. Ungdomslaget var forløperen for Grimstad Arbeiderakademi, senere Grimstad Folkeakademi.
Grimstad fikk i årene etter århundreskiftet også avholdslosjer. Skreddermester Alfred Andersson var øverstetemplar for «Folkehjemmet». En lokalavdeling av Det hvite Bånd (Norske Kvinners Totalavholdsselskap) ble stiftet i 1911.
Arbeiderbevegelsen fikk også avhold på programmet etter hvert.
Samlags-krigen
Samlagene betydde begynnelsen på slutten for den lokale brennevinsomsetningen. Men slutten skulle bli langvarig.
Ordningen med brennevinssamlag ble innført i Norge i 1871, etter mønster fra Sverige, fordi det offentlige skulle få bedre kontroll med alkoholmisbruket gjennom salg i ordnede former.
Et samlag var et privat aksjeselskap med monopol på brennevinsomsetning i byene. Overskuddet på salget tilfalt i det alt vesentlige allmennyttige formål, som samlagsstyret valgte ut.
Initiativet til dannelsen av Grimstads Samlag for Braendevin og Udskjaenking ble tatt av både avholds- og måteholdsfolk. Samlaget åpnet i januar 1876 og lå på hjørnet av Skolegaten og Bryggegaten.
I de 19 årene dette samlaget eksisterte, ble det delt ut 215.000 kroner (i dagens pengeverdi ca. 14–15 millioner kroner), og i den lange rekken av mottagere var Grimstad folkeskole, Dahlske skole, veianlegg, lekeplasser, fattigpleie, byforskjønnelse, avholdslag og tårnuret i Grimstad kirke.
Det meste hadde i dag vaert en post på et offentlig budsjett.
Etter at Stortinget i 1894 hadde vedtatt en lov om at kommunene kunne avholde folkeavstemninger om samlagene, ble det avstemning i Grimstad året etter. Frontene var harde. «Samlagskrigen» ble debatten kalt i Adressa.
Avisen kunne for eksempel inneholde leserinnlegg som dette av «Moralist»:
– Hvis avholdssaken blir drevet som et moralsk reisnings- og redningsarbeid innen folket, vil den ha fremgang og vinne sympati. Men gås det frem med forbud og tvang, vil avholdsbevegelsen gå sin undergang i møte.
Det gjorde den ikke.
Det ble i 1895 et klart neiflertall mot brennevin; Grimstad ble uten samlag i fem år.
En kuriøs historie fra avstemningen: Anna Elisabeth Opsahl var gift med samlagsbestyrer Jens Chr. Opsahl. Hun hadde med sorg sett på at bøndene kom til byen med gårdsproduktene sine, men dro fulle og blakke hjem.
Anna Elisabeth stemte nei. Ektemannen tok det tungt at kona hadde vaert med på å stemme ham bort fra både jobben og boligen, som fulgte med bestyrerstillingen.
Men Opsahl hadde også sitt eget meieri og osteutsalg og drev dette frem til 1913.
I januar og februar 1895 var det blitt solgt 4 900 liter brennevin i Grimstad. Ett år senere var volumet null.
Det var i første rekke brennevinet avholdsfolket ville til livs.
Stamgjester i fyllearresten
Etter at samlaget var nedlagt, økte salget av øl og vin.
Ikke spesielt overraskende. Bystyrene hadde fått anledning til å innføre bevillingstvang for å få bedre kontroll med rusdrikksalget, men det hendte sjelden at grimstadpolitikerne sa nei til en søknad.
I 1890-årene lå antallet øl- og vinretter i den lille byen på cirka 30.
«Det er altfor lett for ungdommen og andre å skaffe seg en ølrus», mente avholdsfolket. De hadde grunn til bekymring. Antallet ølrettigheter gikk snarere opp enn ned.
Her er en beskrivelse fra Grimstad rundt 1900:
«Det var lønning på lørdagen, og da arbeidstiden ikke var slutt før på kvelden, kunne det bli sent før husmødrene fikk noen penger å handle for. En del arbeidskarer rakk aldri hjem med lønningen – det var så mange steder å få en forfriskning at pengene var brukt opp lenge før.
Det var de som var stamgjester i byens fyllearrest.
Det var de som satte byen på ende naer sagt hver eneste lørdagskveld.
Dette var anleggsarbeidere på veianleggene og jernbanen, arbeidere på jernskipsbyggeriene og sjøgutter som var kommet hjem for vinteren.
Eller en familie der ektefellene hylte og skjelte på hverandre, mens ungene skrek.»
I boken Fugl Fønix fra 1898 bruker Gabriel Scott levende grimstadmodeller, noe som vakte forbitrelse og trusler om rettssak.
Det er til å forstå.
I et av kapitlene beskrives en fest på Møllers hotel der doktor Helmer (i virkeligheten Hans Frisak d.y.) feier fire-fem glass i gulvet fordi han var kanon full og måtte sove ut rusen hos hotellvertinnen.
De andre gjestene, som politimesteren (egentlig byfogd Hans Nielsen), skildres som mer eller mindre døddrukne.
Fylla var på 1800-tallet Norges største sosiale problem.
Edruelighetspartiet
Høsten 1900 gikk grimstadfolk til stemmeurnene på ny. Denne gangen var stemningen snudd, et flertall ville ha ordningen med brennevinssamlag gjenopprettet.
Avholdsfolket hadde ikke noe valg, og det lå i tiden: Kampen mot drikkeondet måtte også føres partipolitisk.
Da Høire og Venstre i 1901 nektet å ha avholdsrepresentanter på valglistene sine, satset avholdsfolket på egen liste, «Avholdsvennernes liste». Den fikk 11 representanter i Grimstads bystyre mot Høires og Venstres til sammen 17.
Til valget i 1904 var et nytt parti stiftet, «AEdruelighetspartiets Vaelgerforbund», som fikk inn ni representanter.
En ny epoke i lokalpolitikken var innledet.
Dr. Peter Berg fra Edruelighetspartiet, som restauranten Dr. Berg på Torskeholmen (med vinbevilling) var oppkalt etter, og som var hovedmannen bak byggingen av Grimstad Bad, ble viseordfører og kom inn i formannskapet.
Men valget av Marie Knutson fra samme parti var av større lokalhistorisk betydning. Hun ble den første kvinnen i Grimstad bystyre og ble valgt inn også i 1907 og 1913. Hun var også med på å stifte Det Hvite Bånd.
Siste dram over disk
Avholdsbevegelsen ble en av landets største folkebevegelser. Avholdskampen var et viktig sosialpolitisk anliggende og ble også et element i den generelle demokratiseringsprosessen i samfunnet.
Ved siden av folkeavstemningen om unionen i 1905 fikk avholdsorganisasjonene også betydning for den fremvoksende kvinnebevegelsen og mobiliseringen for kvinnelig stemmerett og likestilling.
«Menn drakk mest, oftest og tettest. Aggresjon, vold og sosial nød gjorde at fylla saerlig rammet kvinner og barn. Mange kvinner engasjerte seg i foreninger som hjalp de vanskeligst stilte», skriver May-Brith Ohman Nielsen i boken «Kvinner på barrikadene».
I 1907, da det var 19 ølutsalg i Grimstad, og selv apoteket solgte vin, gikk Edruelighetspartiet til valg på «Alt salg av rusdrikk under samlag». Partiet oppnådde flertall sammen med Venstre, og alle de private øl- og vinrettene falt bort. Et nytt samlag fikk eneretten til ølsalg. Dette samlaget ble oppløst i 1910 og ølsalget overført til det eksisterende brennevinssamlaget.
I 1910 ble 100 personer i Grimstad arrestert for fyll. (Gjennomsnittlig rent alkoholkonsum pr. nordmann lå da på cirka fire liter årlig).
Høsten 1913 var det for tredje gang i Grimstad folkeavstemning om brennevinssamlag. Nå ble det nei, som i 1895. Samlaget stengte 30. juni 1914, og Grimstad øl- og vinsamlag ble opprettet med bevilling for salg og skjenking i tre år.
Med andre ord: Fra sommeren 1914 til Vinmonopolet åpnet sommeren 1998, i 84 år, ble det ikke solgt brennevin over disk i Grimstad.
Samlag hos Ibsen
Det fremgår ikke av Byhistorien hvor brennevinssamlagene hadde lokaler, og det er vanskelig å fremskaffe en fullstendig oversikt. Dette kan skyldes at samlagene kunne drive utsalg og skjenking i flere hus samtidig. I perioden 1885–1890 fantes det to slike steder.
Det første huset samlagsstyret i Grimstad kjøpte, var, som nevnt, hus nr. 39 på hjørnet av Skolegaten–Bryggegaten. Det var i 1875. Det ble kalt Det grønne hus eller Skjenka. I Landgraffs Grimstadslaegter opplyses det at samlaget holdt til i dette huset i 1892.
Det var samlagsvirksomhet i Ibsenhuset i Østregate også, antagelig fra da det nye brennevinssamlaget ble etablert i 1901 etter folkeavstemningen frem til nedleggelsen i 1914 (etter den siste folkeavstemningen).
Komiteen for Ibsenhuset hadde lenge vaert innstilt på å kjøpe Reimanngården, men vedtok straks samlaget lukket å sikre seg dette huset, som ble kalt Catilina-huset. Ibsenhuset åpnet i juni 1916.
Fra 1914 lå øl- og vinsamlaget i Kirkegaten; hvor og hvor lenge vites ikke. I Murgården på Biodden var det et samlag på 1920–30-tallet.
Men nå er det på tide å skru korken hardt igjen – for en stund.
DNT innkaller til landsmøte.
1200 i tog
Det Norske Totalavholdsselskap (DNT) var i 1914 Norges største frivillige organisasjon med 140.000 medlemmer. Det var en pressgruppe med tyngde.
Grimstad Totalavholdsforening var stiftet i 1875, kanskje som en reaksjon på etableringen av samlaget i byen samme år. DNT sto sterkt også i Grimstad.
Ektemannen til Marie Knutson, kemner Karl O. Knutson (stifteren av Byselskapet), var en drivende kraft. I 1911 sto han i spissen for et av tidenes største arrangementer i Grimstad, DNTs landsmøte.
Dette er en begivenhet lite påaktet i lokalhistorien, men det var svaere greier.
Året var 1911, måneden var juli, og det var varm sommer i Grimstad.
Landsmøtet pågikk fra torsdagen til søndagen, 6. til 9. juli, under mottoet «Alles vel er vårt vel». Det kom 130 deputerte fra landets DNT-lag, som førte forhandlinger i bedehuset i Nygaten.
Det var kirkekonsert, høymesse i kirken, båttur til Reddalskanalen med 300 deltagere, friluftsfest med 700 deltagere i en have på Frivold og demonstrasjonstog med 1200 deltagere gjennom byens gater til Kirkeenga. Der kom det 4000–5000 mennesker på et friluftsmøte.
Adressetidende bragte referater fra landsmøtet i flere numre etterpå. Møtet ble ansett for å ha vaert et flott arrangement og også god grimstadreklame. Avholdsbevegelsen hadde vind i seilene. – Edruelighetsspørsmålenes heldige løsning har grepet dypere i sinnene enn de fleste politiske saker, heter det i Byhistoriens kapittel om avholdsarbeidet frem til 1916.
Det er skrevet av, ja, forannevnte Knutson, mangeårig formann i DNT og bystyrerepresentant for Edruelighetspartiet...
Kjøpte vinrett
Edruskapsarbeidet hadde, som Knutson fremholdt, skapt et veldig lokalt engasjement, og landsmøtet i 1911 representerte et høydepunkt. Mye var vunnet.
Men mye gjensto.
Distriktets mange avholdsforeninger fortsatte å slåss innbitt, nesten dråpe for dråpe, mot drukkenskapen. Agitasjonen kunne vaere tøff og personlig. Edruelighetspartiet førte mye av kampen mot salg og bevillinger.
– Kampen mot rusdrikken har vaert som en 30-årskrig, ble det sagt i en bystyredebatt.
Trelasthandler Hans Hanssen ble valgt inn i bystyret for Edruelighetspartiet i 1913. I et intervju med Agderposten i 1966 fortalte han at det hadde vaert mye strid.
– I 1915 var en gammel enke, Gunhilde Olsen, den eneste som hadde livsvarig rett til å selge vin. For at den ikke skulle bli benyttet en gang i fremtiden, gikk avholdsfolket til aksjon og samlet inn penger så retten kunne kjøpes for 2000 kroner. Bystyret hadde da sagt nei til en slik bevilgning.
Forbudstid og fyll
Så kom verdenskrigen (1914–18), forbudstiden (1916–27) og Vinmonopolet (1922).
Under krigen innførte staten forbud mot omsetning av brennevin som et sosialpolitisk tiltak. Forbudet ble gjort permanent etter en folkeavstemning i 1919.
Det så ikke ut til å hjelpe på fylla. I Grimstadposten tidlig i januar 1920 var det et leserinnlegg undertegnet «Et menneske». Det førte til kraftige reaksjoner fra måteholdsfolk.
«Et menneske» skrev:
«Julefylla i Grimstad var svaer i år. Saerlig lille julaften kulminerte den. Vaklende, ravende skikkelser – i alle aldre – på torvene, i gatene, langs bryggene, på veiene ut av byen. Stymperen forsøkte å hjelpe stakkaren som var falt over ende på gaten. Det hele minte sterkt om brennevinssamlagets dager.
Den personlige frihet feiret sine store triumfer.»
– Men nettopp brennevinsforbudet skulle jo begrense drikkingen, bemerket forbudsmotstanderne sarkastisk.
Forbudstiden blir ofte forbundet med smugling og organisert kriminalitet, men det fortelles lite om smuglertokter langs kysten av Grimstad. Det ble jo brent hjemme, og det var fortsatt salg av øl og vin.
En av dem som solgte godt gjennom ølog vinsamlagene, var Mons Klingenberg Fuhr.
Avholdsfolk produserte vin
Mons Klingenberg Fuhr fra Luster i Sogn var kommet til Grimstad i 1884. Han leide gården på Vardåsvolden og overtok retten til navnet Grimstad Gartneri, som han på få år bygde opp til en landskjent bedrift med fruktvin som et av hovedproduktene.
Fuhr er en av grimstadhistoriens største gründere, og både han selv og virksomhetene hans satte i årtier dype avtrykk i Grimstad-distriktet.
Det kan fortelles mye om Mons Fuhr, og Alf Kjetil Igland gjør det på grundig vis i den nye biografien sin. Så les den!
Her skal det kort opplyses at 1930-årene var Gartneriets og Mons’ gylne år.
Gartneriet sørget for arbeidsplasser – også for avholdsfolk (!) – og skatteinntekter til byen i økonomisk vanskelige tider. Fuhr var en sentral person i samfunnsliv og lokalpolitikk, og ble også ordfører.
Det hersket selvsagt ingen tvil om hvor han sto alkoholpolitisk.
«Hører ikke på fornuft»
Før et kommunevalg var brukseier Fuhr svaert aktiv i Adressas spalter.
Han sto på Borgerpartiets liste (Høyre) og gikk hardt ut mot skredder Alfred Andersson (Venstre) og Edruelighetspartiet som han syntes motarbeidet Gartneriet og vinproduksjonen.
– Forbud har vaert forsøkt, og det førte ikke frem. Da skulle man tro at lovlig kontrollert fremstilling og omsetning av alkohol er det rette i forbindelse med opplysningsarbeidet om hvor farlig alkohol kan vaere, og ikke smugling, hjemmebrenning og gauking.
Mons Fuhr ble medlem av samlagsstyret høsten 1925, og han var også medlem av bystyret.
– Det er håpløst å si et fornuftig ord til avholdsfolket, mente Fuhr i en debatt om skjenkerett til byens hoteller, Møllers og Central.
Nettopp de to hotellene kom til å bli sentrale i debattene på 1930-tallet.
I dette tiåret var alle knep tillatt for å hindre noen i å få skjenkerett, ifølge signaturen O.F. i Adressa i 1986.
– Et av hotellene ble uten skjenkerett i ett år fordi søknaden ikke var korrekt utformet. Ordet «mjød» var uteglemt...
«Et stykke skuebrød»
Grimstad Avholdslag kjøpte vinteren 1934 det vakre Eføyhuset i Storgaten (omtalt i en artikkel i september).
Foreningen klarte ikke å sitte med huset, og det ble solgt til Østlandske Petroleumskompani som erstattet det med en bensinstasjon, eller tappestasjon, som den ble kalt.
Det fantes allerede to «tappestasjoner» i byen som hadde påkalt politikernes irriterte interesse, forannevnte Central Hotel og Møllers Hotel. Det var skjenkingen, eller overskjenkingen, som var dråpene som hadde fått begrene til å renne over.
I november 1936 het det i en overskrift i Adressetidende:
«Sterk kritikk i går over utøvelsen av hotellenes skjenkerettigheter.»
Bystyret hadde da behandlet søknadene om skjenkerett til reisende og spisegjester.
Men. Og det var et stort et.
– Alle vet at grimstadungdommen har adgang til Møllers og Central. De kan bli servert alkohol når de inntar et enkelt måltid. På Østlandet er det nok at de får satt frem en kake, men her i Grimstad bruker man å sette frem et såkalt skuebrød. Jeg er interessert i at dette forholdet stoppes, tordnet Martin Gundersen fra Arbeiderpartiet.
«Skandaløst»
M. Edwardsen, Edruelighetspartiet, mente bystyret måtte få gjort noe med forholdene.
– Det som har foregått på Møllers Hotel, er skandaløst. Jeg har sett ungdommer fra byen komme sjanglende ut fra hotellet.
En annen representant sa at «det i byen de siste to årene har gått forferdelige rykter om trafikken på hotellene».
Både Møllers og Central fikk til slutt sin skjenkerett for 1937, selv om det ble avdekket at Seilforeningens medlemmer under en årsfest ulovlig hadde drukket brennevin av hotellets glass, dog uten at hotellvertinnen hadde visst om det.
Mindretallet anket saken inn for Kongen, uten å vinne gehør.
I 1936 registrerte politiet 122 drukkenskapsforseelser i Grimstad. Alkoholforbruket var 2,58 liter pr. innbygger.
Skål tomt
Året etter ble det full tørrlegging.
Bystyret sa i november 1937 med stort flertall nei til å gi de to hotellene skjenkebevilling for 1938. De skulle straffes for sine lovovertredelser.
Øl- og vinsamlaget stengte dørene sine 1. juli 1938; Vinmonopolet skulle overta landets 16 samlag hadde staten bestemt. Spørsmålet var nå om Vinmonopolet kom til å søke om samlagsrettighetene i Grimstad, slik de hadde anledning til.
Det gjorde de.
Men bystyret sa nei. Valget høsten 1937 hadde gitt avholdsfolket flertall i bystyret igjen. Grimstad ble den eneste av landets 16 kommuner med samlag som ikke fikk vinmonopol-utsalg.
Nic. Thomassen på Konservesen og Mons Fuhr på Gartneriet sto da for nesten hele den norske fruktvinproduksjonen. Men det skulle ikke lenger selges vin i landets vinhovedstad.
Politikerne sa også nei til Harald Holst, som ville bli en av fire arbeidsledige etter nedleggelsen av samlaget. Holst ønsket å drive «ølutskjenking og småsalg av øl».
Det var sommeren 1938 og turistsesong. Byen var gått fra tørr til knusktørr – nesten.
Det gikk bare an å bestille vin utenbys fra og pils fra bryggeriene. Ølet ble levert ut kassevis hos Frantz Nilsen i Murgården.
Han reklamerte jevnlig i Adressa for Frydenlund, Ringnes og Schous.
Men herredstyret i Fjaere hadde gitt det nybygde Strand Hotel uinnskrenket øl- og vinrett...
Se, men ikke røre
Det kom selvfølgelig reaksjoner på bystyrets vedtak.
«En som ikke misbruker alkohol», en fast sommergjest i Grimstad, skrev:
– Jeg har hver dag tatt en tur på brygga. Og hva har jeg sett? Brygga har fått et nytt preg, nemlig de umåtelig store stabler med ølkasser. Jeg talte i dag 30–40 kasser. Slik er det nesten hver dag.
Innsenderen syntes det var for galt at det ikke lenger gikk an å kjøpe én flaske øl av gangen.
– Grimstad kommer til å miste en del av sine tilbakevendende feriegjester, lød spådommen.
– Turistene kommer ikke til Grimstad for å drikke, mente Gunnar Edvard Gundersen i Edruelighetspartiet.
På kinoen i Skolegaten skulle det bli anledning til å se, men ikke røre fruktvinen fra Fuhr.
I begynnelsen av august ble det gjort opptak i Vinkjelleren til en tre minutters reklamefilm, en film som skulle vises på alle landets kinolerreter.
Mannen bak filmen var ingen ringere enn den kjente fotografen Anders B. Wilse.
I Norges vinby var det ikke lov til å selge vin.
Kun Fuhr Fino på kino og ikke «Etter kino Fuhr Fino».
«Fyllebøtter»
Central og Lindebergs (tidligere Møllers) ble nektet øl- og vinrett også for 1939 og 1940. Bystyret avslo også søknader om flaskesalg, mens Frantz i Murgården fikk lov til å selge øl i kasser.
– «Hotellene har vaert utklekkingsanstalter for fyllebøtter», hevdet Martin Gundersen i en skjenkerettsdebatt.
Så kom krigen, og for en stund slutten på avholdsfolkets innflytelse.
Ordfører Mons Fuhr hadde fortsatt i vervet etter tyskernes invasjon, og nå kunne han gjøre som han ville. Han sørget for at tyske inntrengere og norske innbyggere kunne få et glass vin på byens vertshus.
Både Lindebergs Hotell (tidligere Møllers som i 1942 ble Victoria Hotel) og Central Hotel fikk øl- og vinrett.
I krigsårene var det bare det svake landsølet (lettøl) som var tillatt å selge i butikkene.
Pils med dobbeltstemme
Frihetsrusen etter 8. mai 1945 var ikke iblandet alkoholrus.
Det var fortsatt bare landsølet som kunne kjøpes i Grimstad. Heller ikke Frantz på Biodden fikk tillatelse til å selge sterkere øl i kassevis.
Skredder Andersson foreslo at bystyret skulle «henstille til statsmyndighetene å forby sukker og poteter til fremstilling av rusdrikk». Han ble nedstemt.
De gamle alkoholpolitiske skillelinjene var like skarpe som før krigen.
Så da kjøpmennene G.M. Tobiassen, G.N. Thomassen og A.E. Andersen søkte om tillatelse til å selge pils, ble det brudulje.
«Tenk å ville tjene penger på drikk!» G.E. Gundersen og Edruelighetspartiet ønsket ikke å gjeninnføre den gamle ordningen med privat omsetning av rusdrikk.
Men alle kjøpmennene fikk ja pluss at også Frantz fikk ja, med Høyre-ordfører Trygve Skrettings dobbeltstemme.
Denne avstemningen kan muligens betraktes som en sped, sped begynnelse på en oppmykning av den strenge alkoholpolitikken lokalt.
Kristelig Folkeparti overtok noen år inn på 1950-tallet Edruelighetspartiets plass som avholdsparti, så salgs- og skjenkebevillingene ble fremdeles heftig diskutert i distriktets kommunestyrer.
Ommund Michaelsen i Eide sa i et herredstyremøte at «en måtte gjøre alt mulig for å få alkoholen bort».
Høsten 1951 vant Marit Løkkebø i 7. klasse på Grimstad folkeskole en stilkonkurranse om «Hvilke uheldige følger alkoholen har for samfunnet og den enkelte». Hun skrev blant annet:
«Alkoholen er samfunnsfiende nr. 1. Det har jeg hørt hjemme så langt tilbake jeg kan huske. Jeg har vokst opp med en innbitt uvilje og forakt for alkoholen og alt dens vesen.»
I 1951 var det 81 personer i politiets fyllearrest. Gjennomsnittlig forbruk pr. innbygger over 15 år var 2,76 liter ren alkohol.
En drankers hustru
Høsten 1954 oppsto det en interessant debatt i Adressa.
Carl Torp var begynt som sogneprest i Fjaere. Han var en frittalende predikant med sterke meninger.
«Sannhets erkjennelse» het den faste kirkespalten hans i Adressa, og der skrev han en advarsel til unge kvinner om «ikke å bli en drankers hustru, eller en mann som har tendens til å bli det, på grunn av den nedverdigelse og nød de da kan gå i møte. Takk Gud, du som har en edruelig mann (eller edruelig hustru, og som kanskje dertil ikke røyker som en skorstein».
Tulla og Preben Siiger het et kunstnerektepar som på den tiden bodde på Rønnes. Tulla svarte Torp med at alkoholisme er en sykdom og etterlyste prestens nestekjaerlighet og omtanke for den syke «hvis kvinnen skulle forlate den hun er glad i».
Torp tilbakeviste at drukkenskap er en sykdom. Det er en last.
Og når det gjaldt den kristne barmhjertigheten, mente Torp:
«Mannen er på grunn av sin drikkfeldighet først og fremst synder fordi han ved frivillig tilvenning er kommet i sin ufrie tilstand, en tilstand som alkoholister ofte ikke vil ut av, fordi den tross alt ondt behager dem.»
Doktor Magne Benestad fastslo deretter i et intervju:
– Alkoholisten er et sykt menneske som i høy grad trenger behandling
Carl Torp avsluttet med at alkoholisme er en sykdom, «men ikke fra først av».
Det er i dag fremdeles delte meninger om å karakterisere alkoholisme som en sykdom.
En fortjent takk
Grimstad Avholdslag feiret sitt 80-årsjubileum i Ungdomsforeningens lokale på Heia i november 1955.
Laget var da blitt en av de eldste avholdsorganisasjonene i Aust-Agder.
– Er det noen bevegelse som fortjener kirkens og samfunnets takk, er det avholdsbevegelsen, sa prost Karl Linder i sin gratulasjonstale.
Avholdslaget hadde dette året 67 medlemmer.
Like etter jul det samme året sto det en notis i Adressa som i mange år var en gjenganger i spaltene:
«Grimstad Gartneris vinkjeller synes å friste mange over evne, og nå har det igjen vaert innbrudd, til og med to. Den skyldige er en kar fra Fjaere.»
Ja, de fjaerefolka...(som ikke var alene om å bli vintørste nattetid).
Utpå nyåret 1956 var det igjen duket for sterke saker i en alkoholdiskusjon.
Det var igjen Central og Victoria det gjaldt.
«Øl til barn»
Hans Stifoss Hanssen var fersk fast bystyrerepresentant for Kristelig Folkeparti (Edruelighetspartiet stilte ikke liste i 1955). En uttalelse fra ham i bystyret måtte skyldes uerfarenhet.
Stifoss Hanssen hevdet at 15–16 år gamle barn var blitt skjenket på Victoria Hotel, og at det hendte at «en enkelt person kunne få opptil tre–fire flasker vin».
Kristen Mørland, Høyre, syntes dette var grove beskyldninger og anbefalte Hanssen å anmelde saken til politiet.
Søknadene om skjenkerett fra Central og Victoria ble deretter avslått.
Men saken var ikke avsluttet med dette.
Noen dager etter bystyremøtet gikk Stifoss Hanssen ut i avisen med et dementi og sa at uttalelsen hans om 15–16-åringene ikke gjaldt Victoria. Men gjaldt den Central? Ekteparet Kittelsen, som da drev Central kun som restaurant, bedyret at det heller ikke hos dem var blitt skjenket alkohol til mindreårige.
Men det var bare Victoria Hotel som et par møter senere fikk skjenkerett, ser det ut til av avisen.
Så synderen var nok Central.
Mer skuebrød
Skjenka på meieriets eiendom nederst i Skolegaten ble revet i september og oktober 1956. Det gamle samlagshuset og skjenkelokalet, et symbol på tidligere tiders alkoholpolitikk, inneholdt leiligheter, men var forfalt og ikke vedlikeholdt på 20–30 år.
Meieriet trengte mer plass, melkemengden fra distriktets kuer var økende.
Grimstadfolk var kanskje begynt å bli harde på melkeflaska, for i disse årene gikk det lang tid mellom hver «gjest» i fyllearresten.
Alkoholdebattene i de ulike kommunestyrene i distriktet fulgte det vanlige partimønsteret.
Landvik herredstyre sa i 1962 med knepent flertall ja til at B. Mejlaender Larsen i Homborsund fikk selge lagerøl... Samme år sa herredstyret i Fjaere nei til alle ølbevillinger.
Salgs- og skjenkebevillingene kunne på denne tiden variere litt i omfang og varighet. Folk kunne få kjøpt øl over disk, men måtte til Vinmonopolet i Arendal for skaffe seg vin og brennevin.
På Victoria Hotel var det på slutten av 1960-tallet anledning til å nyte vin og pils bare dersom du samtidig bestilte et smørbrød, såkalt spiseplikt.
Nytt skuebrød på gamle tallerkener, altså.
Karbonadene, med persillepynt, ble ofte sendt ut igjen urørt for senere å komme på bordet til en ny gjest.
Og sånn gikk nå kveldene.
Diskriminering på Strand
Bevillingsdebatten om Strand Hotel er verd å nevne.
Strand Hotel fikk, som turisthotell, sine skjenkerettigheter behandlet og som regel godkjent av Sosialdepartementet. Bevillingen gjaldt kun utenbygds gjester. Herredstyret tok seg av de lokale gjestene.
Hotellet fikk fornyet skjenkebevillingen høsten 1966. Da herredstyret etterpå skulle behandle søknaden, ble saken utsatt. Politikerne lurte på om departementets bevilling også gjaldt hotellets kafeteriapaviljong på utsiden.
For hvis utenbygds folk kunne få øl og vin i kafeteriaen, ville det for herredstyret bli et spørsmål om fjaerefolk skulle få det samme, noe mange var skeptiske til.
– Er vi fjaerefolk av samme art som andre, undret Høyres Einer Steensohn seg i «diskrimineringsdebatten».
Departementets bevilling inkluderte kafeteriaen, viste det seg.
Flertallet i herredstyret valgte likevel å se på hotell og kafeteria som to adskilte anlegg. Hvis avisreferatene er lest riktig, ga politikerne kun selve hotellet bevilling.
Dermed ble det bare utenbygdsboende gjester som kunne få øl og vin i kafeteriaen på Hauslandssanden sommeren 1967.
Fjaerefolk måtte drikke brus eller lagerøl.
Den siste bryggedansen
Det er snart tid for å legge ut på polferd.
Arbeidet for å få et vinmonopolutsalg i Grimstad ble langvarig, vanskelig og fullt av nederlag.
Men før det tørstig legges i vei, skal det tas med to avsnitt som hører med i alkohollokalhistorien.
I desember 1967 fikk Grimstad en avholdsforening for ungdom igjen.
Det hadde ikke byen hatt siden 1939. Når Svein Jepsen, Hans John Paulsen, Thor Arneberg, Per Espseth, Eva Kathrine Holthe og Marit Thoresen i det konstituerte styret fant det nødvendig å gå inn for avholdsarbeidet, kan én årsak ha vaert at ungdommens ølforbruk økte mye på den tiden. Narkotikamisbruket var dessuten tiltatt i disse årene.
Den andre historien handler også om ungdom, og om Jervs bryggedanser på Torskeholmen.
De utviklet seg etter hvert til dårlig reklame for fotballklubben.
Jerv hadde i en årrekke arrangert bryggedans i tilknytning til Levermyrdagen i juli. Dansen og showene ga gode inntekter til klubbkassen, de kunne samle et par tusen mennesker.
Etter juli 1975 var det slutt. «Gluntan» hadde spilt kveldens siste melodi på fredagskvelden. Utover natten samlet det seg 50–60 ungdommer ved politistasjonen og diskuterte høylytt hvorvidt de skulle storme bygningen. Politifolk hadde helt ut innholdet på medbragte ølflasker på dansetilstelningen, og gemyttene var kommet i kok.
– Med rolig og saklig parlamentering klarte vi å stagge sinnet, fortalte politibetjent Yngvar Hansen etterpå.
Etter lørdagskveldens arrangement fløt det med urin og ekskrementer mellom husene på Torskeholmen.
Det ble den siste dansen.
Jerv valgte å satse på andre inntektskilder.
Kinka Basara
Guttene som bodde ved Torvet i 1960-årene, møtte alkoholens skyggeside nede på brygga.
Der sto noen av byens kjente menn, Degermann, Borge – og Kinka Basara.
– Theodor Løvdahl, fetter til Jens BookJenssen, familiens sorte får, kunne Kinka presentere seg som.
Av og til med tårer i øynene. Kinka Basara slo hjul når han var i godt humør (hadde vaert turner i ungdommen), og var en slags bildekunstner når han trengte penger til en langpils hos Truchs. Han var på sitt vis en fargeklatt i bybildet.
Bryggegjengen gjorde ingen fortred. De kunne ta i et tak når det ble losset på Dampskipsbrygga eller Torskeholmen, var av og til på tvangsarbeidsanstalten på Opstad om vinteren, men trivdes nok best ved den grønne pissoaren på Shellbrygga eller bak Fløistads bu.
Der ble det i årenes løp tømt mang en Ringnes, engelsk hostesaft eller rabarbravin. Drikkekameratene mente at bare de vendte ansiktet mot veggen og ryggen mot sjøen, var det ingen som så dem.
Disse byens noe skjeve skikkelser gikk sjanglende inn i en århundrelang grimstadtradisjon med byoriginaler, bryggesjauere (ikke alle drakk!) og fylliker, som noen av dem kunne bli kalt.
Det siste var ikke pent ment.
De fikk neppe den omsorgen de burde hatt, skjønt, det var omtenksomme grimstadfamilier som hjalp dem.
Grimstad Avholdslag hadde like lange tradisjoner å vise til som Kinka & Co.
«Grimstad Totalavholdsforenings historie gjennom 100 år er for en stor del også Grimstad bys historie», het det i jubileumsberetningen da Grimstad Avholdsforening (som da var navnet) holdt sin jubileumsfest på Triangelhuset i november 1975.
– Ølet er den store faren, det er tilvenningsdrikken. Men det nytter å arbeide når vi har Guds velsignelse over oss, sa Aslak Bjorvatn i festtalen sin.
Etter hvert ble velsignelsen mindre.
Underskriftsaksjon
I slutten av desember 1976 kunne Agderposten bringe en grimstadnyhet på sistesiden:
Jørn Reinertsen, Karl Sørum og Egil Eriksen hadde samlet inn 508 underskrifter for å få et vinmonopolutsalg i Grimstad, som da var blitt Aust-Agders største by med 13 500 innbyggere.
På den tiden var det bare ett utsalg i fylket, på Tyholmen i Arendal, og de tre initiativtagerne argumenterte med at en «filial» i Grimstad ville hindre trafikkork i Kirkegaten i Arendal, gaten ut til polet.
De mente dessuten at drukkenskapen og alkoholbruken i Grimstad var mindre enn andre steder.
Men først og fremst mente de: – Kampanjen vår er en spontan aksjon mot formynderskap!
For å gjøre en lang byråkratisk historie kort: Vinmonopolet søkte Statens bevillingsnemnd om å få opprette et utsalg i Grimstad.
Politimester Gulbrand Nyhus «luktet ikke» på korken på Tyholmen og sa nei på grunn av den korte avstanden fra Grimstad til Arendal. Bevillingsnemnda var enig med mesteren og sa også nei. Aksjonistene måtte gi opp.
Så gikk det 10 år.
Handelslekkasje
Søknadsrunde nummer to hadde et spesielt vorspiel.
En kar fra Grimstad, som fikk tilnavnet «Old Smuggler», var på flere mislykkede tokt og brukte den gamle frakteskuta «Bella» på en smuglertur til Helgoland.
Nå var smugling ikke begrunnelsen da Grimstad Handelsstand i 1985 la ut på ny poltur til kommune, stat og vinmonopol. Handelsstanden argumenterte med handelslekkasje til Arendal og hvor tungvint det var for grimstadfolk å kjøpe vin og brennevin.
Denne gangen kom søknaden helt til regjeringen Brundtland. Som sa nei.
En kort saksfremstilling:
Helga Haugen fra Drottningborg var en av de fremste motstanderne mot et polutsalg i Grimstad.
Hun var valgt inn på Stortinget for Kristelig Folkeparti og spilte under saksprosessen en aktiv rolle overfor Sosialdepartementet og regjeringen.
Haugen var ikke alene. Andre motstandsfolk og avholdsforeninger opprettet et arbeidsutvalg med blant andre Herbert Waarum, Sigurd Stie, Nils Kristian Skarpeteig og Harald Holvik som medlemmer.
«Seier for Helga»
En februarkveld i 1986 diskuterte Haugen vinmonopol med kommunestyremedlem Arne Hasla fra Arbeiderpartiet i Dan Børge Akerøs Senfredag på NRK. Poldebatten i Grimstad hadde vakt oppmerksomhet.
Mange i Grimstad trodde våren 1986 at det endelig skulle komme et polutsalg i byen, saerlig etter at Vinmonopolets administrasjon hadde sagt ja til søknaden.
Men i mai sa Vinmonopolets styre nei. Deretter sa Statens bevillingsnemnd ja.
Mindretallet i nemnda anket vedtaket inn for Kongen i statsråd. Som sa nei! Ja. Nei. Ja. Nei.
Korken ble skrudd igjen for andre gang en maidag i 1987.
Helga Haugen kunne smile på førstesiden av Adressa.
«En stor seier for Helga», skrev journalist Bjørn Atle Eide.
– Jeg er godt fornøyd med regjeringens vedtak og ser dette som en erkjennelse av at alkoholpolitikken som har vaert ført, ikke har vaert god nok. Det er på tide at det settes et tak på antall polutsalg, mente Haugen.
Samtidig med regjeringens pol-nei hadde 17 grimstadkjøpmenn protestert mot kommunestyrets innskrenking av salgstidene for øl, som var blitt satt til kl. 17 hverdager og kl. 13 lørdager. Kjøpmennene fikk også nei selv om de truet med at over 100 arbeidsplasser sto i fare.
Du måtte fremdeles kjøre til Arendal for å kunne gå til flasken med din sorg. Det må mange ha gjort.
423 personer satt i grimstadpolitiets fyllearrest i 1987, en økning på 23 fra 1986. Alkoholforbruket var gjennomsnittlig 5,38 liter pr. voksen innbygger.
En annen skål
Så gikk det ti tørre år til.
Det ble fortalt at det i disse årene kunne kjøpes smuglersprit i småbåthavnen i Fevikkilen eller på et skip ved Nymo. En bekymret Dagfinn Fløystad på politistasjonen kunne opplyse at det var lettere å få kjøpt hjemmebrent enn øl. «Old Smuggler» fra Bella-turene fraktet «Bell’s» igjen, og – statens alkoholpolitikk ble gradvis liberalisert.
Det ble tillatt med flere polutsalg. Det var bakgrunnen for at Høyres Tor Eriksen tok opp polsaken igjen i en interpellasjon til ordfører Oddvar Skaiaa (KrF) i kommunestyret våren 1995. Flertallet sa nei, med én stemmes overvekt, til å søke Vinmonopolet om utsalg. Etter valget i 1995 ble holdningen en annen, og våren 1998 gikk et stort flertall, 27–18, inn for å si ja til Vinmonopolets søknad om salgsbevilling.
Det er ingen grunn til å gå nøyere gjennom saksbehandlingen. Den tredje polrunden kunne for manges del avsluttes med et glass av glede.
Men davaerende rådmann Hans Ole Ziegler helte kaldt vann i blodet på grimstadfolk i «polrus»:
– Selv om dette er en gledens dag for byen, får vi ta det edruelig. Et vinmonopolutsalg vil ikke vaere noe sesam sesam for handelsnaeringen i Grimstad.
Det har han fått rett i.
Torsdag 2. juli 1998 ble det for første gang siden 30. juni 1914 solgt brennevin i Grimstad.
Det ble dans på Dansebakken.
«Bring meg vin»
Bestyrer Helge Haugen og personalet hans solgte 2500 flasker på åpningsdagen. Fornøyde kunder møtte opp med flagg, det ble overrakt blomster, koret Sørrøster sang «Bring meg vin», og Fuhrs alkoholfrie Cascade ble skjenket til alle som ville ha.
Nils Kristian Skarpeteig fra Avholdslaget Sverre ville ha. Han og 15–20 medlemmer benyttet anledningen og oppmerksomheten til å demonstrere.
– Dette er en trist dag, men en fin mulighet for oss til å markere avholdsbevegelsen og få frem våre synspunkter. Vi ønsker å skape en folkebevegelse mot alkohol, sa Skarpeteig.
Det ønsket er ikke gått i oppfyllelse. Avholdsbevegelsen har 20 år etter like fullt et standhaftig fotfeste i Grimstad. Avholdslaget Sverre har ikke gitt opp kampen og inviterer for eksempel sine 60 medlemmer til kompefest på Fillingtveit hver høst.
For den liberale majoritet er alle gledesdrepende flaskehalser borte.
Nå diskuterer kommunestyret ikke lenger om byen skal ha pol, men hvor det skal ligge. Skjenke- og salgsbevillinger er ikke lenger et debattema som avgjøres med ordførerens dobbeltstemme. Fra Rygenefossen flommer det av spesialøl fra Nøgne Ø. I Østerhus brennes det brennevin.
Hver innbygger over 15 år drikker nå i gjennomsnitt syv liter ren alkohol i året.
En av dem er kanskje han du av og til støter på nede ved bryggene, han som skjelvende holder pilsboksen og tradisjonen oppe.
Selv om han ikke slår hjul.
➤ Trond Audun Berg red@gat.no
PS 1: Statistisk sentralbyrås statistikk over nordmenns alkoholforbruk fra 1851 til 2007 viser at utviklingen reflekterer de kreftene som har arbeidet mot drikking, og de som har stimulert alkoholforbruket. De økonomiske konjunkturene har også spilt inn.
Avholdsbevegelsens og Edruelighetspartiets (senere Kristelig Folkeparti) sterke stilling i Grimstad har selvfølgelig hatt avgjørende innflytelse på alkoholpolitikken lokalt. Vinproduksjonen ved Konservesen og Gartneriet har antagelig virket litt i motsatt retning.
PS 2: Denne artikkelen har vaert et forsøk på å følge alkoholens strie strøm gjennom grimstadhistorien. Det har vaert umulig innenfor avisens ramme å lage en fyldestgjørende oversikt over skjenkesteder, samlag, bevillinger, alkoholdebatter, smugling, hjemmebrenning, gauking, promillekjøring, øl- og vinproduksjon, vinmonopol, samfunnsmessige omkostninger, edruskapsnemnder, edruelighetsråd, rusomsorg, behandlingshjem (som Soltun og Haslatun), avholdslag og avholdskamp.
Artikkelen må derfor ses på som en journalistisk behandling av et vanskelig tema som har preget lokalsamfunnet til alle tider.
Kilder
Grimstad Adressetidende. Årganger mellom 1867 og 1998. Paa kommunal foranstaltning utgit ved en komité. Grimstad Bys Historie. 1927. Artikler av blant andre Mathias Gundersen, Gunnar Edvard Gundersen og
Birger Morholt. Medlemsskriftene for Selskapet for Grimstad Bys Vel. Odd Johnsen. Grimstad har hatt pol før. Artikkel i Adressa. 1998. Alf Kjetil Igland. Brukseieren. Mons Fuhrs liv og virke. Cappelen Damm Akademisk. 2018. J. Landgraff. Grimstadslaegter 1 og 2. 1892 og 1901.
Johan Anton Wikander. Gamle tomter i Grimstad. Byselskapet. 1973. Johan Anton Wikander. Gamle havner ved Grimstad. Byselskapet. 1985. Jens Pharo Crawfurd. Lidt om Grømstad i aeldre Dage. Foredrag. 1899. Jens Pharo Crawfurd. Lidt fra Grimstad i aeldre tid. Foredrag. 1902. Hans Hansen Rep. Rep-heftene 1–10. 1922–1930.
Reidar Marmøy. Grimstad på 1900-tallet. Bind 1 og Bind 2. 2004 og 2010.
May-Brith Ohman Nielsen. Den kulturelle revolusjonen. Artikkel i boken Kvinner på barrikadene. Agder Historielag. 2013. Åsmund Bie Eriksen. Gamle Grimstad. Byen i mitt hjerte. Byselskapet. 2012. Agderposten. Intervju med Hans Hanssen. Agderpostens spesialnummer til byjubileet i 1966.
Agderposten. Utgaver lagt ut på nettet. Aina Schiøtz. Rus og rusmiddelpolitikk i Norge. Et historisk tilbakeblikk. Revidert versjon 2016. Statistisk sentralbyrå. Alkoholstatistikk i 150 år. Store svingninger – klar trend. 2008. Gerd Jorun Igland. Leder av Avholdslaget Sverre. Carsten S. Due. Diverse artikler på nettet om alkoholisme, samlag, forbudstiden og etableringen av Vinmonopolet.
En stor takk til Kjell Knudsen, Odd Johnsen og Johan Anton Wikander for god hjelp og mange nyttige opplysninger.