Ble født om bord på Ugland-skip
For 38 år siden reddet Ugland-skipet M/S Laurita 164 vietnamesiske flyktninger i en dramatisk redningsaksjon i Sør-Kinahavet. I desember inviterte Ugland til en spesiell julelunsj.
➤ Laura Nguyet Ly ble født om bord på Ugland-skipet M/S Laurita etter en dramatidk redningsaksjon i Sør-kinahavet for 38 år siden. Der reddet mannskapet 164 flyktninger fra Vietnam. I desember inviterte Ugland til en spesiell lunsj.
Dagen etter at flyktningene ble tatt opp av skipet, fødte en av flyktningene ei lita jente. Hun fikk navnet Laura, oppkalt etter skipet som reddet henne.
– Vi var veldig heldige som ble plukket opp, og at vi kom på den tiden vi kom. Av flyktningene som kommer nå er det ikke alle som klarer seg, og mange er ikke engang velkomne, sier Laura Nguyet Ly. Hun er veldig takknemlig for det Ugland-rederiet har gjort.
– Den lunsjen de inviterte til var veldig raus. Det var også første gangen jeg fikk møte Andreas Ugland, det var veldig fint, sier hun.
Ikke bare ble hun og familien reddet fra den lille båten på havet, men kapteinen om bord på Laurita gjorde også en innsats for å få den lille familien til Norge og Kristiansand.
– Vi var heldige som fikk komme til Norge. Fortsatt har jeg kontakt med to av dem som jobbet på skipet. Vi møtes et par ganger i året. Da snakker vi ofte om redningsaksjonen, hvordan det var om bord på skipet, forteller hun.
Stolt av faren
Kapteinen om bord, Tore Gustav Lien, døde i 1982. Sønnen hans, Tor Lien, har blitt fortalt av sin far om redningsaksjonen 21. november 1980.
– Pappa hadde sine inntrykk som han kom hjem med, og de fortalte han om. Han var tydelig stolt av det han hadde gjort, sier Lien. For kapteinen var både delvis jordfar da Laura ble født, han lånte ut sin egen kabin til den lille familien, og hentet dem på Kjevik.
– Redningsaksjonen var dramatisk, med vaeret, ikke minst, med mye vind og det var mørkt. Og båten deres var liten, med over 160 mennesker om bord. Flere hadde brannskader etter å ha ligget naerme motorrommet. Og pappa var delaktig i å få far, mor og søster til Laura til Norge, og hentet dem på Kjevik, året etter redningsaksjonen, sier Lien. Han har møtt Laura flere ganger siden den gangen.
– Jeg husker jeg var ekstremt stolt av ham den gangen, og jeg er ikke mindre stolt i dag av det han gjorde, sier Lien.
Julelunsj
Sekretaeren til Andreas Ugland, Bente Schiøll Rose, forteller at de som ble reddet hadde en gjenforeningsfest i 2017.
– Da hadde de samlet mannskap og flyktningene, for å takke. Der ble det tatt et fellesbilde av hele gjengen. Andreas Ugland ble syk før jul i fjor, og ble lagt inn på sykehuset i Kristiansand. Da Tran, som er en av flyktningene som ble reddet, og som også er overlege på sykehuset, fikk nyss om at han var på sykehuset, ville han hilse på, og gi han bildet. Det bildet synes Andreas var så fint, at han ville henge det opp på Sjømannsforeningen, sier hun. Men for å gjøre litt ut av det, kom ideen med å invitere til en julelunsj, i forbindelse med overrekkelsen av bildet. På lunsjen kom det over 50 gjester. Der fikk Andreas Ugland møte Laura for første gang.
– Det var et hyggelig møte, og vi hadde en fin prat. Det er noen stygge minner de har. Vi skulle lage en hyggelig aften, og jeg syns det gikk greit. De fortalte litt historier, de har opplevd litt forskjellig. Det er hyggelig å se at noen har klart seg så bra. Jeg tenker på Tran spesielt, som berger norske mennesker nå, sier Ugland.
Hoppet uti sjøen
Antonio O Santos var matros på skipet, og jobbet hos Ugland fra 1971 til 1985. På den tiden var han med på tre redningsaksjoner. Men den i Sør-Kinahavet var den mest dramatiske.
– De hadde skrevet på en plakat i båten «no water». Kaptein hadde et godt hjertet, jeg husker en gravid dame om bord, han ga henne sin lugar, sier han.
– Vi oppdaget båten, og begynte å naerme oss. Vi så at flere folk havnet i vannet, og det ble full panikk. Jeg husker det var en mann med brukket bein som hoppet i vannet. To små barn døde, det var veldig trist. Vi prøvde å gjøre det beste vi kunne for de vi hjalp. Jeg blir trist når jeg tenker på de to barna, sier han. Selv hoppet han uti vannet for å hjelpe.
– Vi var et mannskap på 30, og vi reddet 164, så det ble mange på båten. Men vi klarte det fint, og de ble med oss i femseks dager, sier han. Flyktningene ble funnet langt fra land, og de hadde verken mat eller vann.
– De hadde nok vaert utpå et par uker, sier Santos.
Søkte reell frihet
Thang Cong Tran var en av dem som ble reddet. Han var 16 år gammel da.
– Vi flyktet fra kommunismen, og vi ønsket å søke etter reell frihet, fra et land som er diktatur.
– Det var en dramatisk aksjon. Vi hadde dratt fra Vietnam, og flyktet i en liten båt, 165 flyktninger, ut i åpent hav. Båten var 18 meter, så det var ikke god plass. Vi måtte sitte tett i tett. Det var flere store båter som seilte forbi, ingen som stoppet, selv om vi hadde sos-flagg. Men så kom et svaert skip, som først seilte forbi, men stoppet og snudde. Jeg satt helt foran på vår lille båt. Det ble store bølger som kom da skipet kom mot oss. Men så kom det en mann ned og spurte hvordan det gikk og hvem vi var. Kaptein Lien ville redde oss, for han visste at det ville bli storm, og vi ville ikke klare å overleve. Under redningsaksjonen var det to små gutter som døde. Det var veldig trist. Men Antonio reddet en tredje. Og Laura ble født dagen etter, mimrer han. Andreas Ugland møtte han på sykehuset i Kristiansand.
– Jeg hadde vakt, og da jeg hørte navnet tenkte jeg at det kunne vaere rederen. Det fikk jeg bekreftet, så jeg presenterte meg, og takket han for det han hadde gjort for oss. Etter det har vi holdt kontakt, sier han. I dag jobber han som overlege ved sykehuset i Kristiansand, som spesialist i indremedisin og blodsykdommer
Spesiell opplevelse
Anne Karin Haraldstad var messepike om bord på skipet. Hun har flere minner om redningsaksjonen, til tross for at det er mange år siden.
– Det jeg husker best er at vi fikk høre at det var en båt som var på utsiden, og sjøen begynte å bli tøff. Jeg tror jeg var i byssa og holdt på med kveldsmaten. Jeg var ikke med på selve aksjonen, det var det matrosene og styrmennene som var, men jeg husker at det var et spesielt syn, for de var ganske apatiske, og de hadde en del øyesykdommer som vi måtte ta hånd om. Jeg husker at jeg satt med den ene gutten som havnet i sjøen, jeg tror han var 13 år. Jeg tror han reiste alene. Han holdt på å drukne, men han holdt seg i faren som også holdt de to små guttene som druknet. Mora sto igjen på skipet, de hadde fem barn til sammen, Han på 13 år satt jeg med om natten og passet på, han var ganske dårlig og hostet opp mye sjøvann. Han bor i Japan nå, men jeg har kontakt med han. Det var en dramatisk aksjon, og det er spesielt å ha vaert med på det, det var en spesiell opplevelse, og å få treffes igjen, Saerlig siden Laura ble født dagen etter. Fødselen gikk så fort, jeg skulle ha vaert med på den, men rakk det ikke, sier hun.