Musikalsk fyrverkeri
Marinemusikken sørget for musikalsk nyttårsfest i Grimstad kulturhus.
I år var det 15. gang Kongelig Norske Marines Musikkorps holdt nyttårskonsert i Grimstad. Det skjedde sist fredag på kulturhuset.
Allerede i det du kommer inn i salen møter du noe nesten høytidelig. Forventningene ligger der om det som alle vet vil komme, og om hva som mon tro vil vaere nytt i år. Scenekanten er dekket av et overdådig blomsterflor i rødt og hvitt.
Marinemusikerne kommer inn på scenen i spredt orden og rigger seg til med instrumenter og noter. Salen fylles opp, lysene dempes. Så dukker en smilende og energisk Rolf Gupta fram og straks er det hele i gang, med en trommevirvel, først sterk, så svak, og vi er plutselig et helt annet sted, i overtyren til Rossinis opera «Den tyvaktige skjaere».
Vi glemmer helt at Rossini skrev for et symfoniorkester, soloklarinetten erstatter en hel fiolingruppe, som om det er slik det egentlig skal vaere. Etter hvert kommer resten av korpset med, og når trombonerekka trår til med sine løp, vet vi at nå kan vi bare lene oss tilbake og nyte resten.
En blid og røslig Magne Fremmerlid ønsker velkommen med dyp bassrøst og introduserer sin sangerkollega, den like blide, men langt fra like røslige sopranen Beate Mordal, som vi vet har steppet inn på kort varsel, men det verken sies eller merkes.
Vi får to vakre sopranarier på rad, begge av Puccini, og vi tenker at du verden for et nivå det er på dagens unge talenter. Mordal synger klokkeklart, tilsynelatende helt ubesvaeret og med et levende uttrykk. Deretter følger to sanger for bass, hvor saerlig den siste, «Old Man River», får publikum til å gispe på den aller dypeste tonen.
Tango med kontrabassklarinett. Korpset skal ha ros for å gå ut av den tradisjonelle rammen for nyttårskonserter. Tangoen «El Firulete» av Mariano Mores er arrangert for treblåsere og slagverk av det som i programmet later til å vaere soloklarinettist Are Grindal.
Til og med noe så eksotisk som en kontrabassklarinett er med og fyller klangbildet. En lett og lekende framføring av Hans Peter Nielsens «De to trompeter» følger, før første avdeling avsluttes med polkaen «Torden og lyn» av Johan Strauss den yngre.
Så er Gupta og korpset plutselig i gang igjen etter pausen, i full galopp, bokstavelig talt. Denne galoppen er skrevet av den russiske komponisten Dmitrij Kabalevskij.
Den måten korpset her trakterer etterslag på, må vel vaere noe av det som skiller profesjonelle fra amatører. I Mozarts forførerscene «La ci darem» fra Don Giovanni er skuespillet hos de to sangsolistene så godt at det er unødvendig å kunne italiensk for å forstå hva som skjer. Magne Fremmerlid forsikrer oss deretter overbevisende om at «I got plenty of nothing» og i duetten «Bess, you is my woman now» viser Mordal seg som noe langt mer enn bare en av våre mange unge talenter. Så følger den kjente jazzvalsen til Sjostakovitsj, som åpner med en nydelig altsax-solo.
Fremmerlid er med stor overbevisning Tevje fra «Spelemann på taket» i sin drøm om å vaere en rik mann, og Mordal tar grepet på både sangen og et begeistret publikum når hun stråler i «I could have danced all night». Dette holder hun i primadonnarollen i «Art is calling for me» av Victor Herbert.
Obligatorisk avslutning. Selvsagt må Champagnegaloppen avslutte programmet, før de like obligatoriske ekstranumrene. Denne gangen er det den romantiske valseduetten fra Den glade enke og en feiende Radetzkymarsj av Johann Strauss den eldre.
Og eldre blir vi jo alle fra år til år, men Musikkens Venner gjør oss litt yngre med sine årlige nyttårskonserter, sammen med gode støttespillere i Marinemusikken med dirigent og solister. For ikke å glemme Syvertsens gartneri, som hadde levert raust med blomster. Så kan det nye året begynne.