Spennende samtale om fordommer og identitet
Benedicte Meyer Amundsen skriver om et spesielt møte mellom to unge kvinner i Grimstad sist uke.
Lesernes mening: Hvorfor blir jeg så trist?
To unge kvinner sitter i kulturhuset. Iman Meskini fra Skam blir intervjuet av Jenny Bakke fra Grimstad. Opplegget er en del av Ibsen-Hamsun dagene.
De har en samtale. De er livsbejaende, velartikulerte. De har en god samtale. De snakker om fordommer, identitet, aktivisme, tilhørighet, blikk, valg og mange andre ting.
Men hvorfor blir jeg så trist? Fordi det er få i salen? Fordi GAT kunne ha forhåndsomtalt denne viktige happeningen? Fordi politiet er i salen? Fordi disse to kvinnene er så unge? Iman Meskini bruker hijab. Jenny Bakke er blond, med løst hår. Iman Meskini sitt prosjekt er å jobbe for toleranse og for at unge mennesker ikke skal føle seg utenfor og stigmatiserte. Hun har over 600.000 følgere på Instagram. Så ser vi dette vakre møtet. Mellom to verdener, to mennesker som er så ulike og like. Samtalen går lett. Latteren sitter løst.
Og jeg blir trist.
Politiet bak i salen kjennes som en trussel, ikke en trygghet. For hva kan skje? Hva kan skje i det de ler, forteller en anekdote fra sitt liv? Sitt korte og lange liv. De to unge kvinnene.
Plutselig er det ferdig. Publikum kan ta selfies med Iman. Med Jenny. Med dem begge.
Publikummere nærmer seg dem. Og møtes. I smil. I klemmer. Bilder sendes. Deles.
En viktig samtale er over. Og fortsetter i oss som går hver til vårt.
Jeg kan tåle å være trist.