Te, vente, vente
vente og følge med i terrenget foran meg. En kvist knekker. Oppe på flaten reiser plutselig en flott elgokse seg. Selv om jeg i over en time har sett mot flaten, har jeg ikke sett oksen som har ligget stille, bare litt over hundre og femti meter fra meg. Utrolig hvordan dyrene kan gjemme seg på åpne flater.
Like ved meg er det en blåbærtue. Blåbærene er så store og saftige at de nesten går med caps og kan snakke. Jeg fyller i meg noen av disse. I det en stor nevefylt blåbærhaug er på vei til munnen, skimter jeg noe i skogbrynet like ovenfor der elgen lå.
Er det bukken? Minutter etter er jeg ikke i tvil. Bukken står der, to hundre meter fra meg. Like etter forsvinner den bak en kolle som er overgrodd med vierkratt. Hvor vil den komme frem tro? Pulsen min er ganske rolig, for dette har jeg vært med på utallige ganger.
Noen ganger forsvinner den igjen, men andre ganger kan en være heldig å få den på skuddhold. Vente, vente, vente, er tre viktige regler for en bukkejeger. Jeg løfter geværet og ser over flaten med kikkertsiktet. Der ser jeg den. Hodet til bukken dukker frem i kanten av kollen.
Den går og smånapper i vegetasjonen på bakken. Den er nå kommet femti meter nærmere der jeg sitter. Har den merket meg? Narrebeiting? Av og til kan hjortedyrene gå og narrebeite, hvis de har merket fremmede lukter på overværet eller på bakken. Hvis der gjør dette kan speilet, den hvite bakenden på hjortedyret vide seg ut. Det vil si større hvit flate enn vanlig. Men, denne bukken ser ikke ut til å ha merket meg.
Sytti – åtti meter fra meg skjenker jaktgudinnen Diana meg bukken. I det den snur seg ligger trådkorset på siktet «fast» på bukkens hjerte, og etter et lite trykk med pekefingeren og etter et tørt smell, ligger bukken ved skuddplassen uten å ha hørt eller merket jegeren! En død som bare er forunt ville dyr, som har levd et utrolig rikt liv og som har beriket vår vakre natur i mange år.