Nå er ørreten på bett
Erling Haegeland deler av sine erfaringer fra fisketurer langs sjøen i Grimstad.
Innsendt bidrag: Det
kribler i bondesjela, før vårens såkorn er kommet i jorda. Men det kribler også litt i andre sjeler, som f.eks. fiskesjela mi, der den lengter etter jakten på havets dronning – sjøørreten!
Mellom ålegress, tang
og rullesteiner, jager denne sølvblanke fisken etter naering, der kreps, tanglopper, børstemark og småfisk står på spisekartet.
Men, det er
ikke nok for en fisker å vite hvor ørreten søker naering, den skal også lokkes til bet!
Noen ganger «går»
den og mesker seg i stimer av småsild, men den andre ganger jager etter tobisfisk og småsei.
Jeg vil ikke
her gå inn på «de tusen råd» om slukvalg, fluer og fiskeplasser, men vet enn litt om sjøørretens naeringsmeny, får hver fisker velge sin favoritt lokkemiddel for å få den på bett! Noen ganger, faktisk litt for ofte, har det hendt meg at en som ikke vet det «spøtt» om verken fiskens naering, naeringssøk, flo og fjaere, vanntemperatur, vindretning, silhuett skygge av fisker (sånn litt forklart det vi kaller fiskens vindu, det er det fisken ser av deg fra under vann) og vade i sjøkanten, får den første og største ørreten!
Fisketur i kveldstimene.
Kvelden er fin. En liten solgangsbris farer over vannflaten og kruser den til små, hissige bølger, der jeg sitter ved Barselbukta på Hesnes. Men – først en kaffekopp og en titt i slukskrinet.
Valget faller på
en tobissluk, en lang, smal sluk som beveger seg rolig og vuggende i vannet. Etter at sluken er montert, blir jeg sittende å se ut over vannflaten litt til. Litt kaldt er det ennå, men gode klaer og varm kaffe gjør at jeg kan sitte en stund. Briller med polarisasjons effekt (polaroidbriller), som tar vekk lysrefleksen på vannflaten slik at en kan se bunn, vegetasjon og fisk lettere, synes jeg er viktig utstyr i jakten på sjøørreten. Mine henger på fra jeg går ut av bilen, til jeg er tilbake etter endt fiske.
Det er de
som gjør at jeg nå kan se fisken med den blågrå ryggen, som langsomt svømmer ved fjaeresteinene, like nedenfor stedet jeg sitter og nyter min kaffe. Sjøørret!
Jeg griper stanga.
Forsiktig går jeg mot stedet jeg så fisken. Fem-ti meter fra land, gjør jeg det første kastet. Ikke rett ut fra stranda, men litt på skrå langs land og mot der fisken svømte.
Det er forholdsvis grunt her, varierende fra halvmeteren til to-tre meter. Stedet er som en lagune, med holmer og skjaer som en beskyttende barriere mot havet.
Jeg naermest «ser»
sluken der den bukter seg i vannmassene på vei inn til meg igjen. Følelse, list og erfaring må ofte vike for tilfeldighetene når du fisker, men ikke etter sjøørreten. Sluken er bare et par meter fra land, og jeg skal til å vippe den klar av tangbeltet da det skjer. Så «smeller tusen volt» i stanga!
Et voldsomt rykk
kjennes i stanga, og vannet eksploderer i et inferno av vann, tang, sluk og sene! Du kjenner ikke sjøørreten ved napp, men ved vooolt, der den angriper sluken med en utrolig fart og styrke.
Jeg er ikke
et øyeblikk i tvil hva som har tatt sluken. Dette har jeg kjent mange ganger før, og nå – nå er det kamp! Og hvem som vinner, er meget uvisst. Det er en fin størrelse på fisken og etter at den har tatt sluken og fått se det uhyggelige monsteret ved bredden, tar den av gårde med sluk og sene. Det hviner i bremsen på snella.
Jeg følger, føler
og arbeider intenst med fisken, som etter noen minutter i det ennå kalde vannet, så smått begynner å gi seg. Håven gjøres klar. Liggende på siden naermer den seg land. Jeg bøyer meg ned for å håve den. Men – kampen er ikke over! I et krafttak tar den ut sine siste krefter og lar meg få kjenne havets ramsalte, kalde vann over ansikt og kropp samtidig som jeg skyver håven under fisken. Bløt, men lykkelig ser jeg at fisken ligger i håven. Jeg har vunnet!
Størrelsen? Sånn passe.
Så kjaere medfisker, nå er ørreten på bett, ta deg turen til kysten og prøv deg på «Dronningen».