Hjelper andre med egen historie
Jørn Hansen vokste opp sammen med en psykisk syk mor. Det satte et preg på barndommen hans.
➤ Jørn Hansen begynte å drikke som 12-åring, og hadde en vanskelig oppvekst. Nå hjelper han andre ved å fortelle sin egen historie om hvordan han fikk et bedre liv uten rus og kriminalitet.
Det gjorde at han begynte og drikke fra han var 12 år gammel. Nå har han vaert på Sammensenteret for å hjelpe andre ut fra avhengigheten sin.
– Det er en følelse som ikke kan beskrives, når det tennes et lys, når deltakerne får en bekreftelse på at de ikke er dumme, at det ikke er dem det er noe galt med, sier Jørn Hansen.
Kurset Jørn Hansen holder er et mestrings- og motivasjonskurs for mennesker som sliter eller har slitt med avhengighet og misbruk. Avhengigheten kan gå på arbeid, trening, mat, spill og sex, religion, filosofier, kriminalitet, vold, alkohol, narkotika, tabletter og andre ting. Det som er viktig er at kurset ledes av en likeperson som selv har erfaring med problematikken. Kursene går over fem dager, og avhengighet, bevissthet, motivasjon, mestring, nettverk og framtid er sentrale temaer i løpet av kurset.
– Målet er å utvikle forståelsen av avhengighet og kunne ta tak i tilfeller på en god måte, forklarer han.
På avslutningsdagen for kurset på Sammensenteret, fikk han mye takknemlig fra kursdeltakerne.
– Dette har vaert en god uke, men en tøff uke. Vi har alle vår historie, var det en som sa.
– Slike kurs skulle det vaert over alt, sa en annen.
Psykisk syk
Hansen vokste opp i en familie hvor begge bestefedrene var alkoholikere, og verken tanter, onkler og søskenbarn var heller ikke kjent for å spytte i glasset.
– Ingen av mine foreldre rørte alkohol, men min mor var psykisk syk. Det var som å vokse opp med rus i huset, for du vet ikke hvordan du kan forholde deg, og stemningen endret seg hele tiden. Det som var greit en dag, var kanskje ikke greit dagen etter. Det var uforutsigbare dager. Når jeg kom hjem fra skolen ropte jeg alltid i gangen for å sjekke stemningen, hvilken form mamma var i. Hun var manisk depressiv, enten høyt oppe eller langt nede. Og hun har igjen hatt sin oppvekst med en alkoholisert far, forklarer han.
Med en psykisk syk kone, måtte faren overkompensere.
– Jeg har aldri sett min far sint, og jeg har gjort mye som har fortjent at han ble sint. Men han ble aldri det. Og vi hadde frie tøyler hjemme, og gjorde stort sett det vi ville, det var nesten ikke grenser. Jeg endte opp som en problemunge på skolen, og jeg har sagt det flere ganger, at jeg hadde vaert innom barnevernet hvis jeg hadde vokst opp i dag, sier Hansen.
Ingen trøst av mamma
Gjennom barndommen hadde han det han trengte, men han opplevde en emosjonell omsorgssvikt.
– De gjorde det beste de kunne, ut i fra sine beste forutsetninger. Men mor er viktigst de første leveårene, og hvis mor er psykisk syk, får ikke barnet den tilknytningen barnet trenger. Far kan aldri fylle den. Men han gjorde så godt han kunne. Men mye var ødelagt, for mamma var ikke følelsesmessig tilgjengelig, sier Hansen.
Han kan ikke huske at mamma noen gang trøstet. Og ingenting skulle snakkes om.
– Jeg ble frustrert og sint, og visste ikke hvordan jeg skulle uttrykke det, så jeg var en drittunge, som alltid havnet i konflikter, og havna mye i bråk. Jeg fikk skylden for mye, selv om det ikke alltid var min skyld, sier Hansen.
Første gangen han drakk var han 12 år.
– Da møtte jeg min første og største kjaerlighet som fulgte meg til jeg var 31 år, alkoholen. Jeg gikk i 7. klasse, men jeg begynte å planlegge neste helg og fest fra mandagen av. De hjemme likte det ikke, men de fikk ikke gjort noe med det, forteller han.
Røyk prøvde han for første gang da han var fire år.
– Jeg stjal røyk hos bestefaren min, og da jeg var 10 år bommet jeg røyk hos ungdomskoleelevene. Jeg hadde noen kompiser som drev og smugrøykte, men jeg røykte fast fra jeg var 10 år. 13 år gammel inngikk jeg avtale med foreldrene mine at hvis jeg sluttet å røyke
så skulle jeg få slalåmutstyr. Jeg fikk utstyret og så begynte jeg å røyke igjen, sier han.
På skolen klarte han ikke å konsentrere seg, han satt bakerst, men hodet hans var hjemme.
– Jeg tenkte på hvordan mamma var i form, hva som skjedde hjemme nå, sier han. Faren hans var laerer på videregående, og det ble Jørn stadig minnet om.
– Jeg fikk daglig høre fra andre om jeg kunne bedre, faren din er jo laerer.
Ble kriminell
Etter ungdomsskolen utviklet rusen seg, og det kostet.
– Så jeg begynte med stjeling av biler som skulle dumpes, stjeling av stereo og dekk, innbrudd i butikker. Det gikk mye på bestillingstyveri. Men jeg ble aldri tatt. Det eneste jeg gjorde var fyllearresten en haug med ganger på grunn av slåssing, og jeg fyllekjørte på moped da 16. Det var et rop om hjelp, men ingen skjønte det.
Jørn var det han kaller en «vellykket» rusmisbruker, og hadde jobb hele tiden.
– Da jeg var 25 år ble jeg far, og da måtte jeg legge om rusmønsteret, for at det skulle passe inn en familie. Så jeg ble en periodedranker, og krysset av i kalenderen når det passet å drikke. I tillegg ruset jeg meg på hasj og amfetamin.
Etter en ferietur til Mallorca, traff han på en annen person som var alkoholiker.
– Vi finner hverandre. Vi tok et par øl om dagen, og den siste kvelden skulle jeg si ha det til, men forsvant, og kom krypende tilbake til hotellrommet klokken tre på natta. Da fikk jeg kniven på strupen av samboeren min. Jeg fikk fullstendig panikk, tok kontakt med AA da vi kom hjem, sier han.
Måtte kutte kontakten
Han kom inn på en klinikk, og var der var i åtte uker.
– Der laerte han at de som har et avhengighetsproblem må styre unna alle disse tingene som får dem utpå igjen. Jeg laerte at man trenger ikke å hatt en dårlig barndom for å utvikle avhengighet, det kan vaere etter en skilsmisse, på grunn av mobbing, en ulykke. Men det er alltid en årsak. Min måte ble å kutte kontakten med mamma. Jeg har ikke hatt kontakt med henne de siste syv årene. Hun trigger meg, så jeg kan ikke ha noe med henne å gjøre, sier han.
Etter en periode som soldat og livvakt, og rusfri, begynte han som frivillig for kirkens bymisjon. Etterhvert begynte han å jobbe for IOGT, en norsk organisasjon som arbeider med rusforebygging.
– Jeg har alltid likt å jobbe med mennesker, spesielt med de som ingen fikk til. Samtidig ledet jeg en gruppe i fengselet. Etterhvert kom jeg med som kursholder på mestrings og motivasjonskurs, sier Hansen. Nå reiser han rundt og hjelper mennesker for å komme ut av sin avhengighet.