– Arbeidslivet må endres, ikke pensjonsalderen

«Arbeidstakere som opplever at arbeidslivet fratar deres helse vil fortsatt oppleve et pensjonssystem som tilbyr en alderdom i fattigdom», skriver Steinar Rasmussen, leder i styret for LO i Østre Agder

Lesernes mening: Pensjonsreformen ble innført i 2011 og har gjennom 12 år blitt grunnleggende endret fra å vaere en kollektiv og solidarisk ordning til å bli hovedsakelig individuelt innrettet.

De som rammes hardest av den nye pensjonsreformen er de som starter tidlig i arbeidslivet og som har fysisk/psykisk belastende jobber eller er lavtlønnede. Fellesnevneren for disse gruppene er at de ofte må gi seg i arbeidslivet før pensjonsalder, og mange avslutter arbeidslivet som uføre.

Jo yngre, jo vanskeligere

Den styrende mekanismen i pensjonsreformen er levealdersjusteringen. Dette betyr at kravet til å stå i jobb øker for hvert årskull. Jo yngre du er jo vanskeligere vil det bli å få en pensjon å leve av.

Arbeidsgivere møter ingen krav i pensjonsreformen siden det er ingen krav om tilrettelegging for å sikre at arbeidsfolk ikke jobber helsa av seg.

Det foreligger heller ingen økonomiske straffetiltak mot arbeidsgiver for arbeidstakere som påføres helseplager og uførhet.

Ingen endring av pensjonsalder

Regjeringen har planer om å endre pensjonsalderen, og vil gjøre den avhengig av fødselsår.

Hver årgang av pensjonister skal måtte vente 1-2 måneder lenger enn forrige årskull. Dette skal gjelde for både aldersgrensa på 67 år, og aldersgrensa for AFP på 62 år.

Svakhetene med den nye pensjonsreformen blir klart merkbar for arbeidstakere som er født i 1964 og senere. For dem gjelder reformen fullt ut.

Klarer så vidt å nå 62

Mange av LOs medlemmer klarer så vidt å vaere i arbeid til fylte 62 år. Disse medlemmene står nå i fare for å bli presset over på den lange og tunge vegen til uføretrygd.

Meningen med AFP var å gi en verdig slutt på arbeidslivet for sliterne, men det ser ut til at utviklingen snur slik at situasjonen kommer tilbake til situasjonen før AFP ble innført.

Derfor er det uforståelig at ledelsen i LO godtar en økning av pensjonsalderen.

Marginale forbedringer

Regjeringen mener deres forslag har en styrket sosial profil og selger derfor reformen inn som en ordning for uføre og minstepensjonister.

Problemet er at forbedringene er marginale i forhold til de usosiale forslagene de legger frem. Sannheten er at når garantipensjonen erstatter minstepensjon fra 2030 blir det et historisk kutt i minstepensjon.

I tillegg blir garantipensjonen lavere for hvert årskull. Etter 2031 blir uføre delvis skjermet for levealdersjustering, men vil fortsatt få betydelig mindre enn yrkesføre.

Arbeidstakere som opplever at arbeidslivet fratar deres helse vil fortsatt oppleve et pensjonssystem som tilbyr en alderdom i fattigdom.

Krav

Styret for LO i Østre Agder krever:

· Ingen økning av pensjonsalderen.

· Arbeidslivet må endres, ikke pensjonsalderen.

· Sliterordning må på plass før Stortinget behandler spørsmål om pensjonsalder.

Det er ikke godt nok å sette ned utvalg for å vurdere sliterordning.

· Garantipensjonen må minst opp på samme nivå som minstepensjon for enslige.

· Uføre må tjene opp alderspensjon til øvre aldersgrense.

· Nei til reformert AFP. Tett mangler som finnes i dagens AFP-ordning.

· Felles ordning med privat og offentlig AFP må bli en ordning som harmonerer oppover, ikke nedover.