ET UHYRE BLIR TIL

Før Det tredje rike, jødeutryddelsene og Berlin-roma-aksen var en ung østerriker på vei mot historisk skjensel via fattigdom, velmakt og krig.

Slik ble Htler formet gjennom sine unge år

Helt fra Adolf Hitlers grønneste barndom var livet hans fylt med strid og konflikter. Det var en fremmelig liten østerriker som ble født i Braunau am Inn 20. april 1889, og under oppveksten kom han på kant med faren Alois i ett sett.

Familien Hitlers patriark var kald og steil av legning, og karrieren som mellomleder i det offentlige lærte ham å forlange en kompromissløs orden av alle rundt seg. Alois ville at sønnen skulle følge i hans fotspor, men unge Adolf kunne ikke tenke seg å sitte lenket til et skrivebord hele livet. Det eneste han ønsket var å male og dyrke sin kunstinteresse.

Det kan virke rart i dag, men rundt forrige århundreskifte var den yngre utgaven av en av historiens mest brutale diktatorer en fersk kunstmaler som drømte om å gjøre seg gjeldende i Vest- Europas kunstneriske landskap. Det var imidlertid et alvorlig slag for ham da yngstebroren Edmund døde i meslinger. Nå var forholdet til faren dårligere enn noensinne, og Hitler gled vekk fra familien. Han kunne ikke fordra farens liv med smålige regler og byråkrati, så han begynte å interessere seg for den økende nasjonalistiske bølgen som skylte gjennom det tyske samfunnet i forakt for det østerriksk- ungarske regimet som hadde styrt landet så lenge.

Farens plutselige død i 1903 lot ikke til å gå inn på Hitler, og de eldre halvbrødrene hadde for lengst flyttet ut, så det varte ikke lenge før unge Adolf, søsteren Paula og moren Klara flyttet til Linz. Der levde de tre av morens beskjedne enkepensjon mens Hitler fortsatte å dyrke sin kjærlighet til malerkunsten. Hitlers forhold til moren var det omvendte av det han hadde hatt til faren, og Klara lot til og med sønnen slutte på skolen i 1905 for å satse på en kunstnerkarriere. Morens støtte var en stor oppmuntring for Hitler, og den skapte et bånd mellom dem som hadde vært et stort savn for unge Adolf andre steder.

To år senere skulle verdenen hans bli snudd på hodet. Moren var blitt syk, og det varte ikke lenge før hun fikk påvist en aggressiv type brystkreft. Hitler så hvordan moren langsomt bukket under for sykdommen. Blant annet måtte hun gjennom en uhyre plagsom jodoformbehandling fram til sin død i 1907. Hitler og søsteren satt hos henne da hun døde, og bortgangen slet i stykker den unge østerrikerens hjerte. Men selv de siste månedene Klara levde, støttet hun fortsatt Adolfs kunstinteresse. Hun lot ham ta opptaksprøven til kunstakademiet i Wien mens

hun lå hjemme og ble stadig dårligere.

Hitler kom ikke inn på akademiet, men etter morens død ville han ikke gi opp, så han flyttet fra familiens leilighet til Wien i håp om å kunne søke på nytt. Han gjorde et forsøk til, men den høyt ansette høyskolen avviste ham for annen gang i 1908. Nå hadde han ødslet bort det som var igjen av arven, og snart måtte han bo på herberger og slite med å klare seg på gata. Fattigdommen var kanskje mer eller mindre selvpåført, men en glødende harme vokste i Hitler, og han måtte finne noe å rette den mot.

Senere skulle Hitler kalle tiden i Wien en fattigdomsopplevelse som åpnet øynene hans for arbeidernes lidelser under hælen på en jødisk eliteklasse. Hitler hadde vokst opp i en middelklassefamilie og sjelden opplevd å slite økonomisk, og slekten hadde hele tiden oppfordret ham til å glemme den nytteløse kunstkarrieren og skaffe seg en stabil rolle i det offentlige slik som faren. Hitler vendte det døve øret til alle forsøk på å påvirke ham, og han ble snart trukket med i jødehatet som begynte å vokse fram i Tyskland, Østerrike og andre land.

Det skulle bli her, i en by hvor Hitler håpet å gjøre lykke som kunstner, at han skulle få sin første smak på politikk – og på den makten politiske verv kunne gi over andre mennesker. I løpet av årene i Wien skulle Hitler bli påvirket av to vesensforskjellige skikkelser: Den pantyske politikeren Georg von Schönerer, og Karl Lueger, som var borgermester i Wien på den tiden. Von Schönerer propagerte for en aggressiv tysk- nasjonalistisk ideologi som framstilte det jødiske samfunnet som en kreftsykdom som fortærte landet innenfra.

Von Schönerers krasshet fant gjenklang hos Hitler da han var i begynnelsen av tjueårene, selv om noen av hans egne klienter var jøder. Han ble oppslukt av Tysklands stadig mer frittalende og populære høyreekstreme bevegelse. Det var på denne tiden Hitler ble kjent med tanken om ariske verdier. Riktignok var von Schönerers jødehat merkbart fra høyeste hold gjennom lovgivningen i Østerrike, men det var på gulvet Hitler skulle slutte seg til den rasistiske giften som begynte å strømme gjennom landets hjerte.

Karl Lueger var mannen som kanskje skulle få aller størst innflytelse på unge Adolf Hitler. Han var borgermester i Wien da Hitler kom til byen. Han bidro til å få byens økonomi på fote, og hadde dannet en østerriksk fløy av det kristne sosialistpartiet. Ut fra den samme pan-tyske tankegangen som dannet grunnlag for von Schönerers liknende politikk, uttrykte Lueger sin egen klare antisemittisme, men ikke først og fremst gjennom ideologi. Han gjorde det hovedsakelig gjennom sin storslagne plan om å bygge Wien opp igjen som kronjuvelen i det østerriksk- ungarske keiserdømmet.

Lueger var dessuten en dyktig folketaler som kunne rive med seg nesten hvilken som helst gruppe av tilhørere, og takket være den egenskapen kunne han forene sine politiske rivaler i et av de mektigste partiene i landets historie. I tillegg kunne han føre sine nasjonalistiske tanker ut til det østerrikske folket. Hitler ble betatt, og her lå inspirasjonskilden til mange av hans mest karakteristiske trekk som leder. Historikerne har lenge strides om hvor Hitlers jødehat hadde sin rot, men det er ingen tvil om at kimen til hans senere politikk ble sådd i løpet av tiden hans i Wien.

I 1913 fikk Hitler tilgang til siste del av farens bo. Da skaffet han seg en ny leilighet i München og flyttet over grensen til Tyskland. Mange mener at Hitler flyttet til Tyskland for å unngå verneplikt i det østerriksk- ungarske

«VON SCHÖNERERS KRASSHET FANT GJENKLANG HOS HITLER DA HAN VAR I BEGYNNELSEN AV TJUEÅRENE, SELV OM NOEN AV HANS EGNE KLIENTER VAR JØDER, OG HAN BLE OPPSLUKT AV TYSKLANDS STADIG MER FRITTALENDE OG POPULÆRE HØYREEKSTREME BEVEGELSE.»

stadig mer ekte – meninger som Drexler selv la merke til. I oktober 1919 ba DAP- lederen ham bli med i partiet. Da tjenestegjorde Hitler fortsatt som militær agent, men han øste sin energi inn i partiet. Det var på denne tiden Dietrich Eckart, en tysk journalist og dikter som var blitt en av de mest innflytelsesrike røstene i DAP, tok Hitler under sin ving. Med Eckhart som mentor ble Hitler en av partiets mest kraftfulle talere, og da organisasjonen skiftet navn til Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei (NSDAP), var det Hitler som utformet partiets nye hakekorsemblem.

Da Hitler dimitterte fra forsvaret i mars 1920, kunne han endelig vie absolutt all sin energi til nazipartiet. Med Hitler og Eckhart som sine kraftigste og mest innflytelsesrike røster, la partiet overhodet ikke skjul på sin forakt for den provisoriske forfatningen landet hadde hatt etter krigsnederlaget to år tidligere. For Hitler og hans landsmenn var Weimarrepublikken en krenkelse av det tyske samfunnet, noe som måtte rettes opp for å muliggjøre bedre tider for nasjonen.

Allerede nå, ikke stort mer enn tretti år gammel, hadde Adolf Hitler utviklet seg fra en politisk interessert tidligere kunstner og krigsveteran til en mektig folketaler. Han var i praksis blitt nazipartiets ansikt utdad, men ikke alle partifellene delte de krasse holdningene hans. Og i juli 1921, da Hitler hadde reist til Berlin for å søke ny støtte til nazistene, ble et slags kupp gjennomført i forsøk på å slå partiet sammen med en av de største rivalene, det tyske sosialistpartiet (DSP). Da Hitler kom tilbake, ville han ikke ha mer å gjøre med et parti som så gladelig undergravde sine egne prinsipper. Han meldte seg ut.

Mens det tydeligvis hersket full forvirring i nazipartiet, så Hitler sitt snitt til å ta makten – ikke bare i overført betydning, men totalt. Han gikk med på å bli i partiet, men bare hvis han ble øverste leder i stedet for Drexler, og bare hvis partiets hovedsete fikk bli i München, som var et senter for den nasjonalsosialistiske bevegelsen. De andre medlemmene innså at partiet i praksis ville være fortapt hvis dets viktigste gallionsfigur meldte seg ut, så de gikk med på betingelsene, og i juli 1921 ble Adolf Hitler nazipartiets formann.

Hitler var blitt den mektigste mannen i en av Tysklands mest aktive politiske organisasjoner, men han fortsatte å holde taler i ølhaller og private hjem, og han trakk store tilskuerskarer