BLITZ­KRIEG: HITLERS LYNKRIG

Få gan­ger i mo­der­ne krigs­his­to­rie har to jevn­ster­ke mi­li­tær­mak­ter ut­kjem­pet en så ujevn kamp. Sla­get om Frank­ri­ke var over på noen uker.

Hitlers krig - - Innhold -

Na­zis­te­nes krigs­ma­skin tvin­ger Euro­pa i kne

Blitz­krieg, «lyn­kri­gen », er et tysk ut­trykk vest­li­ge medi­er bruk­te til å be­skri­ve hur­tig­he­ten og dyk­tig­he­ten i Tysk­lands in­va­sjon av Po­len i sep­tem­ber 1939. Den kon­flik­ten, hvor det g jen­opp­ståt­te Tysk­lands gry­en­de mi­li­tær­makt var satt opp mot de tall­mes­sig un­der­leg­ne og dår­li­ge­re be­væp­ne­de po­lak­ke­ne, var rått par­ti. Hit­ler hå­pet at den makt­de­mon­stra­sjo­nen skul­le få Stor­bri­tan­nia og Frank­ri­ke til å an­er­kjen­ne ok­ku­pa­sjo­nen.

Det g jor­de de ikke, og tid­lig i ok­to­ber had­de han al­le­re­de kunn­gjort Fall gelb, « sak gul», et an­grep på Ves­ten som skul­le gå gjen­nom Lux­em­burg, Bel­gia og Ne­der­land, ska­de både Frank­ri­kes og de al­li­er­tes hær­styr­ker og etab­le­re et bro­hode for fly- og sjø­an­grep mot Stor­bri­tan­nia før felt­to­get fort­sat­te inn i Frank­ri­ke.

På det tids­punkt had­de Hit­ler en for­me­ning om hva han kun­ne opp­nå med « Gul», men han had­de ikke klart for seg hvor­dan ak­sjo­nen rent tek­nisk skul­le gjen­nom­fø­res. Som de tid­li­ge­re stats­over­ho­de­ne i Tysk­land, og enda tid­li­ge­re i Preus­sen, de­le­ger­te Hit­ler pro­ble­me­ne til sine mi­li­tæ­re le­de­re. Det var et valg som før­te til tre­ne­ring og for­sin­kel­ser. Man­nen som i førs­te om­gang had­de fått an­svar for å ut­for­me pla­nen, ge­ne­ral Hal­der, god­tok ikke Hitlers for­skjel­li­ge krav om en rask og av­gjø­ren­de sei­er.

Hit­ler had­de bare be­gren­set støt­te i den mi­li­tæ­re over­kom­man­do­en på den­ne ti­den,

«SOM DE TID­LI­GE­RE STATS­OVER­HO­DE­NE I TYSK­LAND, OG ENDA TID­LI­GE­RE I PREUS­SEN, DE­LE­GER­TE HIT­LER PRO­BLE­ME­NE TIL SINE MI­LI­TÆ­RE LE­DE­RE. DET VAR ET VALG SOM FØR­TE TIL TRE­NE­RING OG FOR­SIN­KEL­SER.»

så an­greps­pla­nen måt­te gjen­nom fle­re re­vi­sjo­ner. Ge­ne­ra­le­ne på­pek­te med ret­te at høs­ten og vin­te­ren ikke var de guns­tigs­te års­ti­de­ne for en stor in­va­sjon. Det var en av Hitlers få støttespillere som måt­te dri­ve pla­nen gjen­nom.

Det­te var ge­ne­ral von Man­stein, stabs­sje­fen i Armé­grup­pe A, som men­te alt bur­de sat­ses på å la en mo­to­ri­sert styr­ke set­te inn et over­ras­kel­ses­an­grep gjen­nom Ardennene og slå til mot sva­kes­te del av det frans­ke for­sva­ret, nord for de sto­re fest­nings­ver­ke­ne langs Magi­not­lin­jen. Det­te skul­le bli en Bliz­krieg num­mer to, med enda høy­ere ge­vinst enn den som had­de vært ret­tet mot po­lak­ke­ne.

Opp­ga­ven med å tren­ge inn gjen­nom de frans­ke lin­je­ne skul­le fal­le på Armé­grup­pe A, som om­fat­tet sju av Tysk­lands ti pan­ser­di­vi­sjo­ner. De skul­le ta seg over Meu­se- el­ven og fort­set­te en­ten sør for Magi­not el­ler langs Som­me- da­len mot ka­nal­kys­ten. Imens skul­le Armé­grup­pe B, som besto av tre pan­ser­di­vi­sjo­ner, trek­ke de al­li­er­te styr­ke­ne inn i Bel­gia og hol­de dem der slik at de ikke kun­ne an­gri­pe den ube­skyt­te­de høyre­flan­ken til Armé­grup­pe A. Armé­grup­pe C, som ikke had­de noen pan­ser­di­vi­sjo­ner, skul­le gå løs på gar­ni­so­ne­ne som for­svar­te Magi­not slik at de ikke kun­ne ryk­ke ut mot den venst­re flan­ken til grup­pe A.

An­gre­pet be­gyn­te med et fly­an­grep 10. mai. Om­kring 500 to­mo­tors bombe­fly tok av tid­lig på mor­ge­nen og gikk mot 72 til­del­te mål i Frank­ri­ke, Bel­gia og Ne­der­land. Før dag­gry hop­pet fall­skjerm­je­ge­re ut og gikk i stil­ling i nær­he­ten av Haag og Le­yden. Et av de dris­tigs­te an­gre­pe­ne ble satt inn mot den bel­gis­ke fest­nin­gen Eben- Emael, der mann­ska­per bruk­te over­ras­kel­ses­mo­men­tet til å lan­de seil­fly på ta­ket, hol­de for­svars­styr­ke­ne i sjakk og ta seg inn med be­tong­bry­ten­de spreng­lad­nin­ger.

Over­ras­kel­ses­an­gre­pet var av­gjø­ren­de, og in­gen ste­der ble det ut­nyt­tet bed­re enn mot Ne­der­land, en nøy­tral na­sjon. Ne­der­len­der­nes lil­le hær had­de ikke vært i strid på over 100 år. Opp gjen­nom år­hund­re­ne had­de be­folk­nin­gens bes­te for­svar i dis­se lavt­lig­gen­de om­rå­de­ne vært å trek­ke seg inn i det inn­vik­le­de net­tet av ka­na­ler rundt Ams­ter­dam og føre en ge­rilja­krig der­fra, men den stra­te­gi­en fun­ger­te ikke i en mo­der­ne tids­al­der da Luftwaf­fe slapp bom­ber fra him­me­len. Da je­ger­ne fra 22. fall­skjerm­re­gi­ment lan­det i hjer­tet av Ne­der­land for å ven­te på Armé­grup­pe B, var spil­let over. 15. mai had­de stats­le­del­sen i Ne­der­land ka­pi­tu­lert.

Bel­gier­ne klar­te seg litt bed­re. Også de had­de hå­pet å hol­de seg nøy­tra­le, så de vil­le ikke la en­gelsk- frans­ke styr­ker gå i stil­ling på de­res ter­ri­to­ri­um, men de had­de for­mid­let opp­lys­nin­ger om en tid­lig ut­ga­ve av « Gul», etter­ret­ning de had­de fått i hen­de i ja­nu­ar 1940.

An­gre­pet ut­vik­let seg slik Hit­ler had­de hå­pet. Armé­grup­pe B an­grep Bel­gia og til­trakk seg de bri­tis­ke og frans­ke styr­ke­ne, som var ved svært godt mot, selv om de viss­te at bel­gier­ne tross sin hard­før­het var på vi­ken­de front. De al­li­er­te trod­de at det­te var tys­ker­nes ho­ved­an­grep, og at de­res egen tall­mes­si­ge over­le­gen­het vil­le stan­se fram­ryk­nin­gen.

Men det var i Ardennene, som ble reg­net for å være ugjen­nom­tren­ge­lig ter­reng, at tys­ker­ne sat­te inn sitt ho­ved­an­grep med den mo­to­ri­ser­te Armé­grup­pe A. Ti­de­nes størs­te kon­sen­tra­sjon av strids­vog­ner var over 15 mil dyp, og den møt­te ikke mye mot­stand da den val­set fram mot Meu­se- el­ven. De størs­te ut­ford­rin­ge­ne var av lo­gis­tisk art. 86 di­vi­sjo­ner med til sam­men 1800 strids­vog­ner var i sving, og pan­ser­vog­ner, ar­til­le­ri og for­sy­nings­ko­lon­ner dan­net sli­ke tra­fikkor­ker at stabs­per­so­nell vir­ke­lig fikk sli­te med å ko­or­di­ne­re for­flyt­nings­ord­re­ne.

Men like fullt fort­sat­te fram­ryk­nin­gen. Om kvel­den 12. mai var de førs­te pan­ser­di­vi­sjo­ne­ne fram­me ved to po­si­sjo­ner langs Meu­se, og selv om bro­ene var sprengt og fransk­men­ne­nes mot­stand var hard, ryk­ket tys­ker­ne sta­dig vi­de­re. Mot slut­ten av nes­te dag var fire bro­ho­der etab­lert, Luftwaf­fes tun­ge bombe­fly og St­uka stup­bom­be­re lam­met frans­ke ar­til­leri­stil­lin­ger mens pan­ser- og

luft­verns­kyts slo ut frans­ke for­svars­stil­lin­ger på vest­bred­den.

In­fan­te­ri- og mo­tor­syk­kel­re­gi­men­ter var de førs­te som krys­set. De fort­sat­te halv­an­nen mil fram til Cheme­ry, mens den uhyre ef­fek­ti­ve ge­ne­ral Heinz Gu­de­ri­an per­son­lig fulgte byg­gin­gen av en flyte­bro til strids­vog­ne­ne hans. Det­te var et ide­elt tids­punkt for et al­li­ert mot­an­grep ret­tet mot treng­se­len rundt bro­ho­de­ne og de pro­vi­so­ris­ke bro­ene, men bare sym­bols­ke for­søk ble gjort, og de ble raskt slått til­ba­ke.

Tys­ker­nes an­grep gjen­nom Ardennene had­de ført dem fram til en over­gangs­sone mel­lom Frank­ri­kes An­nen og Nien­de armé, hvor for­sva­ret besto av man­ge dår­lig opp­lær­te re­serve­mann­ska­per. Fransk­men­ne­ne had­de ikke brukt de åtte sis­te må­ne­de­nes «lik­s­om­krig» til å dril­le re­serve­styr­ke­ne, men det had­de tys­ker­ne. Og om kvel­den 14. mai, da fransk­men­ne­nes nien­de di­vi­sjon valg­te å trek­ke seg til­ba­ke til en ny for­svars­stil­ling en mil el­ler to len­ger vest, var Gu­de­ri­ans bro­hode 50 km bredt og 25 km dypt.

14. mai for­søk­te bri­tis­ke og frans­ke bombe­fly å øde­leg­ge den vik­ti­ge flyte­bro­en ved Se­dan, men om­kring halv­par­ten av de 170 sto­re ma­ski­ne­ne ble skutt ned. « Luft­verns­kyt­set had­de sin sto­re dag», iføl­ge Gu­de­ri­an.

Nå var det en bre­sje i den frans­ke for­svars­lin­jen, fra Se­dan i sør til Di­nant om­kring 80 km len­ger nord – og tys­ker­nes tre fram­skut­te pan­ser­korps fra Armé­grup­pe A strøm­met g jen­nom. Gu­de­ri­an pas­ser­te ved Se­dan, mens den slu ge­ne­ral­ma­jor Er­win Rom­mel pas­ser­te ved Di­nant. Tak­ket være til­bake­trek­nin­gen til Frank­ri­kes Nien­de armé kun­ne ge­ne­ral­løyt­nant Rein­hardt kjø­re strids­vog­ne­ne sine over el­ven ved Mont­hermé, mel­lom de to and­re pan­ser­korp­se­ne.

Der­et­ter ryk­ket Rom­mel og Rein­hardt vi­de­re hele 15. mai og ma­nøv­rer­te seg bak de pa­nikk­slag­ne mann­ska­pe­ne i Nien­de armé. Den frans­ke hæ­rens indo­ki­ne­sis­ke mi­tral­jøse­skyt­te­re had­de bitt hardt fra seg ved el­ven – ut­hol­den­he­ten de­res var en for­smak på det som skul­le skje i Viet­nam man­ge år se­ne­re – men nå kom tys­ker­ne for­bi dem, og det var­te ikke len­ge før vå­pen­brød­re­ne de­res i nien­de over­ga seg i hope­tall.

And­re ste­der møt­te tys­ker­ne ster­ke­re mot­stand fra mer gar­ve­de frans­ke mann­ska­per. Nord for Di­nant kjem­pet Førs­te armé tap­pert, og det skul­le den fort­set­te med helt til den etter hvert ble om­rin­get ved Lil­le. Nien­de armé sam­let seg til ny dyst da ge­ne­ral Henri Gi­raud over­tok kom­man­do­en, og Char­les de Gaul­le sat­te inn mot­an­grep med sin fjer­de pan­ser­di­vi­sjon. Det­te var en tap­per inn­sats, men den hjalp ikke stort.

Da de tys­ke pan­ser­styr­ke­ne brøt gjen­nom, ma­net Hit­ler og for­svars­sta­ben hans til for­sik­tig­het. Ge­ne­ral Hal­der, for ek­sem­pel, vil­le gjer­ne sik­re den raskt fram­ryk­ken­de pan­ser­kor­ri­do­ren med in­fan­teri­ba­tal­jo­ne­ne som lå langt bak ho­ved­fram­stø­tet. Pan­ser­styr­ken had­de ryk­ket fram godt over 60 kilo­me­ter etter krys­sin­gen av Meu­se.

I fel­ten klød­de dy­na­mis­ke kom­man­dan­ter som Gu­de­ri­an og Rom­mel etter å ta seg vi­de­re mot ka­nal­kys­ten. Alle de sju pan­ser­di­vi­sjo­ne­ne fra Armé­grup­pe A had­de krys­set Meu­se og sam­let seg til en enorm jern­neve, og foran seg så de at Frank­ri­kes And­re og Nien­de armé nærmest gikk i opp­løs­ning. De føl­te at sei­e­ren var godt in­nen­for rekke­vid­de, og det var den da også.

De frans­ke gar­ni­so­ne­ne len­ger sør var stengt in­ne langs Magi­not­lin­jen; uten fun­ge­ren­de be­ford­ring had­de de in­gen mu­lig­het til å mo­bi­li­se­re. I nord måt­te Frank­ri­kes Førs­te armé, Den bri­tis­ke eks­pe­di­sjons­styr­ken (BEF) og de gjen­væ­ren­de bel­gis­ke styr­ke­ne litt etter litt vike for Armé­grup­pe B. Ikke desto mind­re vant Hit­ler til slutt fram

med sine betenkeligheter, og 17. mai ble det kom­man­dert full stans i den tys­ke fram­ryk­nin­gen.

Men mens Hit­ler og over­kom­man­do­en krang­let, star­tet pan­ser­styr­ke­ne opp igjen og ryk­ket vi­de­re. 19. mai sto Gu­de­ri­ans di­vi­sjo­ner bare 80 kilo­me­ter fra Abbeville ved Som­mes ut­løp, og kom de dit, vil­le de dele de al­li­er­te styr­ke­ne i to. De al­li­er­te måt­te set­te inn et mot­an­grep før det var for sent, og ge­ne­ral Ga­me­lin, den frans­ke ge­ne­ral­stabs­sje­fen, be­ord­ret de al­li­er­te styr­ke­ne nord og sør for Som­me til å star­te en fel­les mot­of­fen­siv.

Det­te var må­ten å tak­le Blitz­krieg på – an­gri­pe pan­ser­kor­ri­do­re­nes ube­skyt­te­de flan­ker – men ord­ren hans kom ak­ku­rat idet ge­ne­ral Weygand over­tok for ham den 19. mai. Weygand kan­sel­ler­te ord­ren mens han vur­der­te si­tua­sjo­nen. Da han ut­for­met en til­sva­ren­de plan 21. mai, var det al­le­re­de

for sent. Tys­ker­ne var fram­me ved Abbeville, Nien­de armé had­de gått i opp­løs­ning, og Førs­te armé og BEF had­de for lite arm­slag i nord.

Mot­an­greps­pla­nens ef­fek­ti­vi­tet vis­te seg ty­de­lig 21. mai, da med­lem­mer av BEF ret­tet en mot­of­fen­siv mot Ar­ras, der to strids­vogn­ba­tal­jo­ner (74 strids­vog­ner), to in­fan­teri­re­gi­men­ter og 70 strids­vog­ner fra Frank­ri­kes 3. let­te mo­to­ri­ser­te di­vi­sjon pløy­de inn i flan­ke­ne til Rommels 7. pan­ser­di­vi­sjon og den skrekk­inn­ja­gen­de SS Totenkopf- di­vi­sjo­nen. De lag­de to­talt kaos en stund. De bri­tis­ke strids­vog­ne­ne var tall­mes­sig un­der­leg­ne, men med gro­ve­re pans­ring had­de de en klar for­del i den­ne nær­ba­tal­jen, og selv den mek­ti­ge kri­ge­ren Rom­mel fikk en skrekk i li­vet. Han an­slo feil­ak­tig at hele fem di­vi­sjo­ner had­de an­gre­pet ham.

An­gre­pet ved Ar­ras var ikke i nær­he­ten av å stop­pe den tys­ke fram­ryk­nin­gen som hel­het, men det ble li­ke­vel et vendepunkt for BEF. Det vis­te den tys­ke over­kom­man­do­en at pan­ser­styr­kens an­greps­spiss ryk­ket fram for langt og for fort, og det ut­løs­te den skjebne­svang­re be­slut­nin­gen om å stan­se pan­ser­fram­ryk­nin­gen til ka­nal­kys­ten 24. mai. Ka­va­le­ri­styr­ken holdt seg i ro i to døgn, noe som ga BEF en ver­di­full gal­gen­frist. For 26. mai ble Operasjon Dynamo iverk­satt for å hen­te BEF ut fra stren­de­ne og fra hav­na i Dun­kirk. BEF var Stor­bri­tan­nias enes­te hær­styr­ke, og lan­det kun­ne ikke len­ger ri­si­ke­re å bli ut­slet­tet av det bru­ta­le tys­ke fram­stø­tet.

Hit­ler vil­le så ab­so­lutt ikke at BEF skul­le slip­pe unna. Han trod­de en sjø­eva­ku­e­ring vil­le vise seg umu­lig på grunn av det tys­ke luft­herre­døm­met, så han vil­le la Göring og Luftwaf­fe få æren av å til­in­tet­gjø­re BEF. Da Hit­ler inn­så at han had­de tatt feil, var for­svars­ver­ke­ne rundt Dun­kirk al­le­re­de fer­di­ge, og tak­ket være tap­per­he­ten til den bri­tis­ke ma­ri­nen, utal­li­ge små­båt­ei­ere og det bri­tis­ke flyvåpenet ble over 30 000 al­li­er­te sol­da­ter eva­ku­ert før Dun­kirk falt den 4. juni.

Operasjon Dy­na­mos suk­sess reg­nes som en sei­er i Stor­bri­tan­nia, men vir­ke­lig­he­ten var an­ner­le­des. Hit­ler had­de for­spilt sjan­sen til å knu­se Stor­bri­tan­nias enes­te stå­en­de hær, men til­bake­to­get fra Dun­kirk mar­ker­te kli­maks for et su­ve­rent lyn­an­grep som prak­tisk talt had­de sik­ret ut­fal­let av sla­get om Frank­ri­ke. Den bel­gis­ke hæ­ren ka­pi­tu­ler­te nord for Dun­kirk 27. mai, og de hard­fø­re mann­ska­pe­ne i Frank­ri­kes Førs­te armé ble nødt til å over­gi seg ved Lil­le tre døgn se­ne­re.

På bare tre uker had­de tys­ker­ne tatt over en mil­lion fan­ger, mens de bare had­de mis­tet om­kring 60 000 mann. De had­de kas­tet bri­te­ne ut av Frank­ri­ke og knust de ne­der­lands­ke og bel­gis­ke styr­ke­ne. Frank­ri­ke had­de mis­tet 30 av sine 90 di­vi­sjo­ner, nå had­de de bare tre pan­ser­di­vi­sjo­ner igjen og sto prak­tisk talt uten strids­vog­ner. De enes­te al­li­er­te som fort­satt kjem­pet, var to bri­tis­ke di­vi­sjo­ner som fort­satt lå i strid sør for Som­me.

Weygand had­de bare 66 di­vi­sjo­ner igjen, hvor­av man­ge var sterkt re­du­sert, og nå had­de fransk­men­ne­ne en front som var enda len­ger enn den lyn­kri­gens ho­ved­an­grep had­de vært ret­tet mot. Tys­ker­ne på sin side kun­ne set­te inn 89 in­fan­teri­di­vi­sjo­ner og 15 pan­ser- og mo­to­ri­ser­te di­vi­sjo­ner, hvor­av de sis­te var delt i fem grup­per, hver med to pan­ser­di­vi­sjo­ner og én mo­to­ri­sert in­fan­teri­di­vi­sjon. Dis­se skul­le ut­gjø­re land­strids­mo­del­len g jen­nom res­ten av kri­gen i Euro­pa.

I mel­lom­ti­den ope­rer­te Luftwaf­fe i per­fekt sam­spill med hæ­ren, og had­de om­kring 2500 an­greps­fly – jagere og bombe­fly – til dis­po­si­sjon. Fransk­men­ne­ne had­de un­der halv­par­ten så man­ge, selv om de reg­net med ma­ski­ner som var inn­kjøpt fra USA i all hast og ma­ski­ne­ne RAF had­de sendt over. 5 juni be­gyn­te and­re del av tys­ker­nes of­fen­siv un­der nav­net Fall rot, « sak rød ». Da var Frank­ri­ke al­le­re­de for­tapt.

Weygand og de gjen­væ­ren­de mann­ska­pe­ne hans ytte hel­hjer­tet mot­stand. For­sva­ret av den så­kal­te Wey­gand­lin­jen, strek­nin­gen fra Abbeville til Magi­not­lin­jen, var lagt opp etter et stra­te­gisk sunt rute­møns­ter­prin­sipp. Det gikk ut på at sko­ger og lands­byer var ful­le av mann­ska­per og pan­ser­vern­vå­pen som kun­ne kjem­pe selv­sten­dig og ope­re­re selv om det tys­ke ka­va­le­ri­ets an­greps­spiss had­de pas­sert dem.

For­sva­ret mis­lyk­tes li­ke­vel, men ikke for­di det mang­let tap­per­het el­ler list. Det brøt sam­men for­di fransk­men­ne­ne ikke had­de det ma­te­ri­el­let de treng­te. For­svars­styr­ke­ne kjem­pet hardt og had­de til og med en viss fram­gang her og der, særlig 5. og 6. juni, da de på­før­te fiendt­li­ge strids­vog­ner sto­re tap. Ikke desto mind­re kom de førs­te tys­ker­ne til Pa­ris 14. juni, og selv om det fin­nes man­ge his­to­ri­er om fort­satt tap­per­het og opp­of­rel­se – helte­mo­tet til ka­det­te­ne ved ka­va­le­ri­sko­len i Sau­mur, for ek­sem­pel – over­ga Frank­ri­ke seg uten be­tin­gel­ser i Compiègne 22. juni. Sla­get om Frank­ri­ke var vun­net.

Frank­ri­ke falt så raskt og så to­talt at man­ge krigs­eks­per­ter had­de pro­ble­mer med å for­stå det. De frans­ke styr­ke­ne var dår­lig rus­tet til mo­bi­le ope­ra­sjo­ner, man­ge var dår­lig opp­lært, og for en stor del ble de dår­lig le­det. Kort sagt had­de Frank­ri­ke falt for en over­le­gen krigs­ma­skin. I 1940 var det lyn­kri­gens makt som sik­ret Hit­ler sei­er i vest. Før juni var omme had­de han kas­tet sult­ne blikk over Ka­na­len i ret­ning Stor­bri­tan­nia. Euro­pas skjeb­ne befant seg på vippe­punk­tet.

Tys­ke mann­ska­per ryk­ket fram gjen­nom Ar­den­ne­nes sko­ger og over­rump­let de al­li­er­te.

Den bri­tis­ke eks­pe­di­sjons­styr­ken kjem­pet tap­pert i nord, men had­de lite å stil­le opp mot tys­ker­nes Armé­grup­pe B.

Pan­zer 35(t) med sin 37- milli­me­ters ka­non var tatt inn fra de tsjek­kis­ke styr­ke­ne

Luftwaf­fes ra­se­ring av Rot­ter­dam før­te til at Ne­der­land ka­pi­tu­ler­te så fort.

Ge­ne­ral­ma­jor Er­win Rom­mel (midt i høy­re grup­pe) spil­te en av­gjø­ren­de rol­le i sla­get om Frank­ri­ke.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.