HITLERS SLAG OM STOR­BRI­TAN­NIA

Det bri­tis­ke fly­vå­pe­nets suk­sess i luf­ta som­mer­en 1940 av­spo­ret Hitlers in­va­sjons­pla­ner og ut­gjor­de Nazi­tysk­lands førs­te mi­li­tæ­re ne­der­lag.

Hitlers krig - - Innhold -

Hitlers førs­te smak på ne­der­lag

Ijuni 1940 sto Stor­bri­tan­nia ale­ne med Euro­pas skjeb­ne i hen­de­ne. Hit­ler had­de lagt en plan for å un­der­leg­ge seg både Po­len og Nor­ge, og for sitt knu­sen­de hær­tog gjen­nom Lux­em­burg, Ne­der­land, Bel­gia og Frank­ri­ke, men hel­dig­vis had­de han ikke gjort til­sva­ren­de for­be­re­del­ser for å in­va­de­re Stor­bri­tan­nia. Han had­de rett og slett ikke ven­tet å lyk­kes så raskt i Frank­ri­ke.

Nå som Frank­ri­ke var hans, trod­de Hit­ler at sei­e­ren hans kun­ne kom­me til å ut­lø­se et skred av vå­pen­hvile­av­ta­ler med vest­mak­te­ne. Men Stor­bri­tan­nia sto fort­satt like steilt imot ham. Den bri­tis­ke eks­pe­di­sjons­styr­ken var nok blitt ut­ma­nøv­rert og over­man­net i Frank­ri­ke, men ned­kjem­pet var den ikke. Tvert imot var BEF blitt eva­ku­ert, rik­tig­nok med man­ge fal­ne og sto­re ma­te­ri­el­le tap i form av ut­styr som ble stå­en­de igjen i Frank­ri­ke.

Noen me­ner at Hitlers mang­len­de driv i den­ne fasen vis­te at han egent­lig ikke var så in­ter­es­sert i å in­va­de­re Stor­bri­tan­nia, og alt ty­der på at han vil­le foretrukket ka­pi­tu­la­sjon fram­for erob­ring, slik at han kun­ne kon­sen­trert styr­ke­ne sine om sitt vir­ke­li­ge mål, nem­lig eks­pan­sjon øst­over.

Men på den an­nen side er for­sin­kel­sen for­ståe­lig. Hit­ler måt­te ven­te på full nøy­tra­li­se­ring av frans­ke hær­styr­ker som fort­satt var i fel­ten, og han måt­te fin­ne pas­sen­de ba­ser å set­te inn an­gre­pet fra. De fles­te hav­ne­ne i Frank­ri­ke og Bel­gia var tross alt blitt øde­lagt un­der lyn­kri­gen. Og in­va­sjon via land­gangs­far­tøy­er var kan­skje et vel­kjent prin­sipp ved slut­ten av and­re ver­dens­krig, men i 1940 var det fort­satt et nytt og ukjent be­grep. Det var mye som måt­te ord­nes.

«NOEN ME­NER AT HITLERS MANG­LEN­DE DRIV I DEN­NE FASEN VIS­TE AT HAN EGENT­LIG IKKE VAR SÅ IN­TER­ES­SERT I Å IN­VA­DE­RE STOR­BRI­TAN­NIA, OG ALT TY­DER PÅ AT HAN VIL­LE FORETRUKKET KA­PI­TU­LA­SJON FRAM­FOR EROB­RING.»

Men 16. juli 1940 had­de Hit­ler be­stemt seg, og han ut­sted­te Fø­rer­di­rek­tiv 16, hvor han skis­ser­te «For­be­re­del­ser til en land­gangs­ope­ra­sjon mot Eng­land». Ak­sjo­nen fikk kode­nav­net Se­elöwe, «sjøløve», og for­be­re­del­se­ne skul­le være kla­re in­nen midt­en av au­gust. Men uover­ens­stem­mel­ser mel­lom vå­pen­gre­ne­ne for­sin­ket star­ten til 15. sep­tem­ber sam­me år.

Det ble mye dis­ku­sjon mel­lom hær og ma­ri­ne – i og med at det knapt fan­tes am­fi­bis­ke land­gangs­far­tøy, måt­te elve­lek­te­re og kyst­lek­te­re byg­ges om, bare for å nev­ne ett ek­sem­pel – men Her­mann Göring og hans øvers­te of­fi­se­rer i Luftwaf­fe glim­ret med sitt fra­vær un­der dis­se mø­te­ne. Det enes­te alle tre vå­pen­gre­ner var eni­ge om, var at lan­dan­gre­pet ikke kun­ne be­gyn­ne før Luftwaf­fe had­de skaf­fet seg herre­døm­me over luft­rom­met.

Den 1. au­gust kunn­gjor­de Hit­ler at han ak­tet å un­der­leg­ge seg RAF. «Det tys­ke flyvåpenet skal be­sei­re det bri­tis­ke med alle mid­ler som står til rå­dig­het», sa han, og had­de der­med be­ord­ret sla­get om Stor­bri­tan­nia. Det­te skul­le vise seg å bli et re­vo­lu­sjo­ne­ren­de sam­men­støt, en form for tev­ling ver­den ald­ri had­de sett før. Fly had­de rik­tig­nok spilt en vik­tig rol­le un­der sla­get om Frank­ri­ke, men der had­de det tys­ke luft­herre­døm­met vært en støt­te for Wehr­machts bakke­styr­ker, som had­de den vir­ke­li­ge æren for sei­e­ren. Sla­get om Stor­bri­tan­nia var der­imot førs­te gang fly ble sendt sim­pelt­hen for å knek­ke fien­dens kamp­vil­je og mot­stands­evne uten å be­nyt­te sine egne bakke­styr­ker. En tysk sei­er i luf­ta vil­le også fore­byg­ge bri­tis­ke bombe­tokt og gi Luftwaf­fe mu­lig­het til å knu­se bri­te­nes størs­te mi­li­tæ­re ak­ti­vum, nem­lig ma­ri­nen.

Men selv da Hit­ler ga Luftwaf­fe ord­re om å trap­pe opp ope­ra­sjo­ne­ne mot Stor­bri­tan­nia, sat­set han på at bri­te­ne yd­mykt vil­le søke om fred så snart de var be­sei­ret i luf­ta. Han hå­pet det ikke vil­le bli nød­ven­dig å iverk­set­te Operasjon Sjøløve. Det vis­te seg etter hvert at Sjøløve falt i fisk, men det skyld­tes bri­tisk og ikke tysk luft­s­ei­er.

Til å be­gyn­ne med trod­de Göring at Tysk­land kom til å sei­re raskt. Han had­de lite til overs for RAF og av­sat­te bare fire dager til å erob­re luft­rom­met langs en lin­je sør­over fra Glouces­ter til Lon­don. Han had­de an­slått at det bri­tis­ke flyvåpenet kun­ne ut­slet­tes to­talt i lø­pet av fire uker. Han had­de in­gen struk­tu­rert plan; un­der hele kon­flik­ten ope­rer­te han ut fra ren im­pro­vi­sa­sjon. I dag vil man­ge si at selv­sik­ker­he­ten hans var to­talt mal­plas­sert.

For det førs­te un­der­vur­der­te han Stor­bri­tan­nias yp­per­li­ge luft­vern­an­legg, som på den ti­den var ver­dens bes­te. De 52 ra­dar­sta­sjo­ne­ne som lå langs kys­ten fra vest­spis­sen av Wa­les og helt rundt til Shet­land spil­te en av­gjø­ren­de rol­le i sla­get om Stor­bri­tan­nia, for tak­ket være for­vars­le­ne slapp RAF å ha pa­trul­jer på vin­ge­ne til en­hver tid, noe som ga driv­stoff­be­spa­rel­ser og re­du­ser­te be­last­nin­gen på pi­lo­te­ne. Skvad­ro­ne­ne ble

bare sendt på vin­ge­ne for å møte re­gist­rer­te trus­ler.

For det and­re ope­rer­te RAF ut fra sine egne fly­sta­sjo­ner, som var rus­tet til å be­tje­ne de to frem­ra­gen­de bri­tis­ke ja­ger­ty­pe­ne, Haw­ker Hur­ri­cace og Su­per­ma­ri­ne Spit­fire. Luftwaf­fe måt­te der­imot im­pro­vi­se­re ved å ta i bruk erob­re­de fly­sta­sjo­ner på kon­ti­nen­tet og sen­de sine egne yp­per­li­ge jagere, særlig Mes­ser­sc­mitt Bf 109E, over Ka­na­len der­fra.

Etter luft­kam­per kun­ne RAF ber­ge skad­de fly og pi­lo­te­ne de­res. Det kun­ne ikke Luftwaf­fe, selv om de had­de et ef­fek­tivt ber­gings­sys­tem i drift over Ka­na­len. Men Luftwaf­fe had­de over­ta­ket når det gjaldt an­tall.

I juli 1940 had­de Göring 900 en­mo­tors Me 109 og 280 to­mo­tors Me 110. De sis­te var so­li­de jagere, men kom lett til kort over­for Hurricane og Spit­fire, som var mer ma­nøv­rer­ba­re. Vi­de­re had­de Luftwaf­fe nes­ten 950 an­ven­de­li­ge bombe­fly, en­ten det gjaldt den lang­som­me og stø­di­ge Hein­kel 111, den bly­ant­for­me­de Dor­ni­er 17 el­ler den ny­ere, ras­ke­re Jun­kers 88. I til­legg had­de de 340 Jun­kers 87 St­uka, stup­bom­ber­ne som had­de vist seg så ef­fek­ti­ve un­der erob­rin­gen av kon­ti­nen­tet. Men dis­se had­de kort rekke­vid­de, og de had­de ennå ikke vært ute for sto­re an­tall av de ma­nøv­rer­ba­re RAF- ja­ger­ne.

I sam­me pe­rio­de kun­ne den bri­tis­ke jagerkommandoen set­te inn 469 Hurricane og 283 Spit­fire, pluss om­kring hund­re av de eld­re typene Defiant og Blenheim, men dis­se var lite ef­fek­ti­ve i for­hold til de ny­ere og ras­ke­re typene.

I til­legg til den tall­mes­si­ge over­le­gen­he­ten had­de Luftwaf­fe mer er­far­ne pi­lo­ter også. Man­ge av dem had­de kjem­pet i den spans­ke bor­ger­kri­gen før de del­tok i Blitz­krieg­ope­ra­sjo­ner mot Po­len, Nor­ge og Vest- Euro­pa. Som an­gri­pen­de part kun­ne Luftwaf­fe dess­uten vel­ge sine mål.

Som­mer­en 1940 var det ikke an­net som sto i vei­en for Hitlers erob­ring av Ves­ten enn det bri­tis­ke fly­vå­pe­nets 750 jagere og uhyre dyk­ti­ge le­de­re, særlig ge­ne­ral Hugh Dow­ding, øverst­kom­man­de­ren­de for jagerkommandoen, og vise­fly­ge­ne­ral Keith Park, som kom­man­der­te Grup­pe 11, den vik­tigs­te av de fire ja­ger­grup­pe­ne, med et an­svars­om­rå­de som om­fat­tet Lon­don og de sør­øst­re de­le­ne av lan­det. Dis­se men­ne­ne had­de en stor del av æren for at RAF sei­ret. For ek­sem­pel be­slut­tet de at jagere ikke skul­le opp­tre i sto­re grup­per, noe som møt­te mis­bil­li­gel­se, men vis­te seg å være en geni­strek.

Fien­den de­res, Göring, var ikke på langt nær så dyk­tig som kom­man­dant, selv om han nok fore­stil­te seg det. Göring var en inn­bilsk skryte­pave. Han had­de vært et sti­lig ja­ger­ess un­der førs­te ver­dens­krig, men nå var han sna­re­re pa­tri­sisk po­li­ti­ker enn fly­ger, og han

«JAGERKOMMANDOEN KUN­NE SET­TE INN 469 HURRICANE OG 283 SPIT­FIRE, PLUSS OM­KRING HUND­RE AV DE ELD­RE TYPENE DEFIANT OG BLENHEIM.»

over­vur­der­te Luftwaf­fes po­ten­si­al kraf­tig, sam­ti­dig som han un­der­vur­der­te RAF.

Sla­get om Stor­bri­tan­nia var i vir­ke­lig­he­ten et felt­tog, ikke et ens­lig slag, det hør­te til en ved­va­ren­de luft­of­fen­siv mot Stor­bri­tan­nia som be­gyn­te i juni 1940 og ut­vik­let seg til det lon­do­ne­re kal­te «blit­zen», som var­te til mai året etter, da Luftwaf­fe ble kalt til­ba­ke for å set­tes inn på øst­fron­ten. I dag de­ler man­ge his­to­ri­ke­re sla­get om Stor­bri­tan­nia inn i fem for­skjel­li­ge fa­ser.

Den førs­te var Ka­nal­sla­get, som var­te fra 10. juli til midt i au­gust og om­fat­tet en se­rie mind­re tref­nin­ger i luf­ta. Det før­te til at til sam­men 30 000 tonn en­gels­ke skip gikk tapt, og det ga Luftwaf­fe et mid­ler­ti­dig herre­døm­me over Dover­stre­det i dags­lys, men tys­ker­ne mis­tet dob­belt så man­ge fly som bri­te­ne. Et an­net vik­tig for­hold var at luft­kam­pe­ne ga for­holds­vis uer­far­ne RAF- pi­lo­ter sjan­sen til å bry­ne seg, så da and­re fase av sla­get be­gyn­te 13. au­gust, en dato tys­ker­ne kal­te ørne­da­gen, had­de man­ge av dem høs­tet ver­di­full er­fa­ring.

På da­gen før ørne­da­gen an­grep Luftwaf­fe vik­ti­ge fly­sta­sjo­ner og ra­dar­sta­sjo­ner langs sør­kys­ten. Blant an­net ble Vent­nor- ra­da­ren på Is­le of Wight ska­det. I den da­gens kam­per mis­tet Luftwaf­fe 31 fly og RAF 32.

Så iverk­sat­te Göring sin ørne­dag – Ad­ler­tag – den 13. au­gust, en luft­of­fen­siv hvor han hå­pet å til­in­tet­gjø­re den bri­tis­ke jagerkommandoen, men den ble nærmest en fias­ko. Det ble in­gen nye an­grep på ra­dar­sta­sjo­ne­ne, og tys­ke bombe­fly la sto­re res­sur­ser i å an­gri­pe fly­plas­ser ved Andover, East­church og Det­ling i den tro at de var ja­ger­sta­sjo­ner. Det ble ret­tet et vel­lyk­ket an­grep mot en Spit­fire­fab­rikk i Cast­le Bromwich, men i lø­pet av da­gens tref­nin­ger mis­tet tys­ker­ne 45 fly mot ja­ger­kom­man­do­ens 13.

Den best sam­kjør­te tys­ke inn­sat­sen un­der hele felt­to­get kom 15. au­gust, da til sam­men 1786 fly del­tok i sju stør­re an­grep. Det­te var enes­te gang samt­li­ge til­gjen­ge­li­ge Mes­ser­sch­mitt fra alle de tre tys­ke luft­flå­te­ne gikk på vin­ge­ne sam­ti­dig – dels fra Frank­ri­ke (Luft­flot­te 3), dels fra Be- Ne- Lux (Luft­flot­te 2) og dels fra tysk­ok­ku­per­te Nor­ge og Dan­mark (Luft­flot­te 5).

Re­sul­ta­tet ble en vik­tig sei­er for bri­te­ne. Ikke nok med at Luftwaf­fe på­dro seg at­skil­lig stør­re tap enn RAF – 74 fly mot 34 – men en an­greps­styr­ke fra Luft­flot­te 5 fikk så al­vor­lig med­fart at det ikke ble ret­tet fle­re dags­lys­an­grep mot Nord- Eng­land. Göring had­de ven­tet at Dow­ding vil­le la de nord­li­ge de­le­ne av lan­det lig­ge stort sett ube­skyt­tet for å kun­ne kon­sen­tre­re ja­ger­ne i sør­øst, men tys­ke bombe­fly møt­te kraf­tig mot­stand i nord, og det var her de langt­rek­ken­de, men tung­ma­nøv­rer­te to­mo­tors Mes­ser­sch­mitt 110 kom til kort mot Hur­ri­ca­nes og Spit­fi­res over­leg­ne egen­ska­per.

Luftwaf­fe mis­tet ikke mo­tet, de gjor­de et nytt for­søk på å knek­ke jagerkommandoen da­gen etter. Den­ne gang fløy tys­ker­ne 1700 tokt, men igjen ble pri­sen høy, for 45 fly gikk tapt. RAF mis­tet bare 21. De fire da­ge­ne Göring had­de av­satt til å knu­se bri­te­nes ja­ger­mot­stand var gått, men dår­lig etter­ret­ning for­le­det ham til å tro at RAF var på sam­men­brud­dets rand, med kan­skje bare 300 jagere i drift. De had­de dob­belt så man­ge. Der­for rus­tet tys­ker­ne seg til et nytt fram­støt, også den­ne gang mot fly­sta­sjo­ner i sør for å lok­ke flest mu­lig RAFja­ge­re på vin­ge­ne.

Men Göring had­de ikke tatt høy­de for Dow­dings og Parks strategiske sne­dig­het. Uan­sett hva Luftwaf­fe gjor­de, had­de RAF stort sett unn­gått å gå løs på Mes­ser­sch­mitt 109 i åpen kamp, de had­de i ste­det kon­sen­trert inn­sat­sen sin mot bombe­an­grep. Det­te be­tyd­de i sin tur at tys­ker­ne måt­te bru­ke jagere til es­korte­tje­nes­te i ste­det for de of­fen­si­ve rai­de­ne de eg­net seg så godt til. 18. au­gust, da Luftwaf­fe at­ter led sto­re tap og mis­tet 71 fly mot Stor­bri­tan­nias 27, skif­tet Göring tak­tikk.

Han trakk St­u­ka­ene ut av an­gre­pe­ne, si­den de vis­te seg eks­tra sår­ba­re for bri­tis­ke bombe­fly, og kom til at han bur­de kon­sen­tre­re tok­te­ne mot ja­ger­kom­man­do­ens fly­sta­sjo­ner i håp om å lok­ke de bri­tis­ke ja­ger­ne ut i sto­re an­tall, og dess­uten ska­de man­ge av dem på bak­ken. Det var en ri­si­ka­bel stra­te­gi, si­den Luftwaf­fe måt­te fly len­ger inn­over i lan­det. Men da den­ne tred­je fasen av sla­get åp­net 24. au­gust, no­ter­te tys­ker­ne seg for en knu­sen­de suk­sess mot fly­sta­sjo­nen til Grup­pe 11 i Man­s­ton, og i til­legg ble North Wield fly­sta­sjon ram­met.

Fle­re vel­lyk­ke­de an­grep fulgte. 30. au­gust og 4. sep­tem­ber ble vik­ti­ge fly­fab­rik­ker ram­met, og Lon­dons vik­tigs­te ja­ger­sta­sjon, Big­gin Hill, ble an­gre­pet seks gan­ger på bare tre døgn og led sto­re tap. Mel­lom 24. au­gust og 6. sep­tem­ber mis­tet RAF 290 jagere. Tys­ker­ne mis­tet 380 fly, men bare halv­par­ten av dem var jagere. Luftwaf­fe had­de endelig fått over­ta­ket.

På det­te vik­ti­ge sta­di­et, da jagerkommandoen var pres­set til briste­punk­tet, skif­tet tys­ker­ne tak­tikk nok en gang. Det­te trek­ket, som inn­vars­let nest sis­te fase i sla­get, ble en ka­ta­stro­fe. Hit­ler ut­sat­te Sjøløve vi­de­re til 21. sep­tem­ber, men skul­le han bli

klar til den da­to­en, måt­te han nøy­tra­li­se­re jagerkommandoen slik at flyvåpenet kun­ne slå ut den bri­tis­ke ma­ri­nen.

Der­for valg­te tys­ker­ne å slå til mot selve Lon­don. På den må­ten hå­pet de å lok­ke fle­re jagere til værs, og sam­ti­dig kan­skje ta mo­tet fra bri­te­ne og ska­de lan­dets sty­re før in­va­sjo­nen. Hit­ler vil­le dess­uten hevne bri­tis­ke bombe­an­grep mot Ber­lin, et til­tak som ble iverk­satt etter at Luftwaf­fe ved en feil­ta­kel­se had­de bom­bet Lon­don 24. au­gust, noe Göring had­de på­stått var uten­ke­lig.

7. sep­tem­ber nådde sla­get om Stor­bri­tan­nia sitt kli­maks da sla­get om Lon­don be­gyn­te. Sent på etter­mid­da­gen kom 300 tys­ke bombe­fly es­kor­tert av 600 jagere og an­grep Docklands- om­rå­det i Lon­don, noe som kom over­rump­len­de på jagerkommandoen. De vold­som­me bran­ne­ne fun­ger­te som mar­ke­rings­lys for nye tokt som ble iverk­satt den nat­ten. De føl­gen­de da­ge­ne var fly­for­hol­de­ne så dår­li­ge at an­gre­pe­ne ble fær­re enn Hit­ler vil­le øns­ket, men det ble fløy­et tokt 9., 11. og 14. de­sem­ber, og det sis­te gjor­de eks­tra sto­re øde­leg­gel­ser.

Hit­ler be­gyn­te imid­ler­tid å bli utål­mo­dig. Den bri­tis­ke bombe­fly­kom­man­do­en had­de be­gynt å an­gri­pe in­va­sjon­s­lek­ter­ne hans, og han skjøn­te at Sjøløve holdt på å slip­pe opp for tid. Han valg­te å ven­te til 17. sep­tem­ber med å ta noen be­slut­ning om Sjøløve. Men 15. sep­tem­ber var det ytre fak­to­rer som av­gjor­de det hele for ham. Da gikk det galt med et stor­tsilt bombe­an­grep. En enorm flå­te av bombe­fly ble av­skå­ret av om­kring 250 bri­tis­ke jagere som på­før­te dem sto­re tap. Da en bøl­ge num­mer to var slått til­ba­ke, had­de RAF skutt ned 60 fly. Selv om Göring hev­det at jagerkommandoen var prak­tisk talt knek­ket, valg­te Hit­ler 17. de­sem­ber å ut­set­te Sjøløve på ube­stemt tid. To dager se­ne­re fikk in­va­sjons­flå­ten ord­re om å spre seg.

Av­lys­nin­gen av Sjøløve gjor­de ikke slutt på sla­get om Stor­bri­tan­nia, men den inn­før­te fem­te og sis­te fase. Gjen­nom hele ok­to­ber fort­sat­te Luftwaf­fe å natt­bom­be Lon­don. Men da må­ne­den var omme, var det på det rene at Luftwaf­fe had­de tapt sla­get om Stor­bri­tan­nia.

Men bare så vidt. I de kri­tis­ke må­ne­de­ne i au­gust og sep­tem­ber had­de jagerkommandoen mis­tet 832 jagere, mens Luftwaf­fe had­de mis­tet 668. Det var ned­sky­tin­gen av 600 tys­ke bombe­fly som for­skjøv taps­tal­le­ne til bri­te­nes for­del. Luftwaf­fe mis­lyk­tes på grunn av Görings ukla­re tanke­gang, de bri­tis­ke ra­dar­an­leg­ge­nes ef­fek­ti­vi­tet og de bri­tis­ke kom­man­dan­te­nes dyk­tig­het. En vik­tig fak­tor var at den bri­tis­ke fly­pro­duk­sjo­nen var be­ty­de­lig stør­re enn den tys­ke, og fra juni til sep­tem­ber 1940 fikk Luftwaf­fe gjen­nom­snitt­lig bare 190 nye Me 109 i må­ne­den, mens jagerkommandoen fikk 470 Hurricane og Spit­fire.

Nazi­tysk­land had­de lidd sitt førs­te ne­der­lag, og da Hit­ler star­tet operasjon Barbarossa mot Russ­land i juni 1941, gjor­de han det med en sta­dig ster­ke­re fien­de som rus­tet seg opp bak ham, og som sam­ti­dig kun­ne ut­gjø­re ba­ser for ame­ri­kansk in­ter­ven­sjon. At Stor­bri­tan­nia be­holdt sin selv­sten­dig­het, bi­dro nok sterkt til at Hit­ler til slutt tap­te kri­gen.

Bri­tis­ke ja­ger­sta­sjo­ner Luftwaf­fes ja­ger­sta­sjo­ner Luftwaf­fes bombe­fly­sta­sjo­ner RAF- gruppe­gren­ser Luft­flotte­gren­ser Ak­sjons­ra­di­us BF 109 Ra­dar­rekke­vid­de lavt Ra­dar­rekke­vid­de høyt

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.