HITLERS SLAG OM STORBRITANNIA
Det britiske flyvåpenets suksess i lufta sommeren 1940 avsporet Hitlers invasjonsplaner og utgjorde Nazitysklands første militære nederlag.
Hitlers første smak på nederlag
Ijuni 1940 sto Storbritannia alene med Europas skjebne i hendene. Hitler hadde lagt en plan for å underlegge seg både Polen og Norge, og for sitt knusende hærtog gjennom Luxemburg, Nederland, Belgia og Frankrike, men heldigvis hadde han ikke gjort tilsvarende forberedelser for å invadere Storbritannia. Han hadde rett og slett ikke ventet å lykkes så raskt i Frankrike.
Nå som Frankrike var hans, trodde Hitler at seieren hans kunne komme til å utløse et skred av våpenhvileavtaler med vestmaktene. Men Storbritannia sto fortsatt like steilt imot ham. Den britiske ekspedisjonsstyrken var nok blitt utmanøvrert og overmannet i Frankrike, men nedkjempet var den ikke. Tvert imot var BEF blitt evakuert, riktignok med mange falne og store materielle tap i form av utstyr som ble stående igjen i Frankrike.
Noen mener at Hitlers manglende driv i denne fasen viste at han egentlig ikke var så interessert i å invadere Storbritannia, og alt tyder på at han ville foretrukket kapitulasjon framfor erobring, slik at han kunne konsentrert styrkene sine om sitt virkelige mål, nemlig ekspansjon østover.
Men på den annen side er forsinkelsen forståelig. Hitler måtte vente på full nøytralisering av franske hærstyrker som fortsatt var i felten, og han måtte finne passende baser å sette inn angrepet fra. De fleste havnene i Frankrike og Belgia var tross alt blitt ødelagt under lynkrigen. Og invasjon via landgangsfartøyer var kanskje et velkjent prinsipp ved slutten av andre verdenskrig, men i 1940 var det fortsatt et nytt og ukjent begrep. Det var mye som måtte ordnes.
«NOEN MENER AT HITLERS MANGLENDE DRIV I DENNE FASEN VISTE AT HAN EGENTLIG IKKE VAR SÅ INTERESSERT I Å INVADERE STORBRITANNIA, OG ALT TYDER PÅ AT HAN VILLE FORETRUKKET KAPITULASJON FRAMFOR EROBRING.»
Men 16. juli 1940 hadde Hitler bestemt seg, og han utstedte Førerdirektiv 16, hvor han skisserte «Forberedelser til en landgangsoperasjon mot England». Aksjonen fikk kodenavnet Seelöwe, «sjøløve», og forberedelsene skulle være klare innen midten av august. Men uoverensstemmelser mellom våpengrenene forsinket starten til 15. september samme år.
Det ble mye diskusjon mellom hær og marine – i og med at det knapt fantes amfibiske landgangsfartøy, måtte elvelektere og kystlektere bygges om, bare for å nevne ett eksempel – men Hermann Göring og hans øverste offiserer i Luftwaffe glimret med sitt fravær under disse møtene. Det eneste alle tre våpengrener var enige om, var at landangrepet ikke kunne begynne før Luftwaffe hadde skaffet seg herredømme over luftrommet.
Den 1. august kunngjorde Hitler at han aktet å underlegge seg RAF. «Det tyske flyvåpenet skal beseire det britiske med alle midler som står til rådighet», sa han, og hadde dermed beordret slaget om Storbritannia. Dette skulle vise seg å bli et revolusjonerende sammenstøt, en form for tevling verden aldri hadde sett før. Fly hadde riktignok spilt en viktig rolle under slaget om Frankrike, men der hadde det tyske luftherredømmet vært en støtte for Wehrmachts bakkestyrker, som hadde den virkelige æren for seieren. Slaget om Storbritannia var derimot første gang fly ble sendt simpelthen for å knekke fiendens kampvilje og motstandsevne uten å benytte sine egne bakkestyrker. En tysk seier i lufta ville også forebygge britiske bombetokt og gi Luftwaffe mulighet til å knuse britenes største militære aktivum, nemlig marinen.
Men selv da Hitler ga Luftwaffe ordre om å trappe opp operasjonene mot Storbritannia, satset han på at britene ydmykt ville søke om fred så snart de var beseiret i lufta. Han håpet det ikke ville bli nødvendig å iverksette Operasjon Sjøløve. Det viste seg etter hvert at Sjøløve falt i fisk, men det skyldtes britisk og ikke tysk luftseier.
Til å begynne med trodde Göring at Tyskland kom til å seire raskt. Han hadde lite til overs for RAF og avsatte bare fire dager til å erobre luftrommet langs en linje sørover fra Gloucester til London. Han hadde anslått at det britiske flyvåpenet kunne utslettes totalt i løpet av fire uker. Han hadde ingen strukturert plan; under hele konflikten opererte han ut fra ren improvisasjon. I dag vil mange si at selvsikkerheten hans var totalt malplassert.
For det første undervurderte han Storbritannias ypperlige luftvernanlegg, som på den tiden var verdens beste. De 52 radarstasjonene som lå langs kysten fra vestspissen av Wales og helt rundt til Shetland spilte en avgjørende rolle i slaget om Storbritannia, for takket være forvarslene slapp RAF å ha patruljer på vingene til enhver tid, noe som ga drivstoffbesparelser og reduserte belastningen på pilotene. Skvadronene ble
bare sendt på vingene for å møte registrerte trusler.
For det andre opererte RAF ut fra sine egne flystasjoner, som var rustet til å betjene de to fremragende britiske jagertypene, Hawker Hurricace og Supermarine Spitfire. Luftwaffe måtte derimot improvisere ved å ta i bruk erobrede flystasjoner på kontinentet og sende sine egne ypperlige jagere, særlig Messerscmitt Bf 109E, over Kanalen derfra.
Etter luftkamper kunne RAF berge skadde fly og pilotene deres. Det kunne ikke Luftwaffe, selv om de hadde et effektivt bergingssystem i drift over Kanalen. Men Luftwaffe hadde overtaket når det gjaldt antall.
I juli 1940 hadde Göring 900 enmotors Me 109 og 280 tomotors Me 110. De siste var solide jagere, men kom lett til kort overfor Hurricane og Spitfire, som var mer manøvrerbare. Videre hadde Luftwaffe nesten 950 anvendelige bombefly, enten det gjaldt den langsomme og stødige Heinkel 111, den blyantformede Dornier 17 eller den nyere, raskere Junkers 88. I tillegg hadde de 340 Junkers 87 Stuka, stupbomberne som hadde vist seg så effektive under erobringen av kontinentet. Men disse hadde kort rekkevidde, og de hadde ennå ikke vært ute for store antall av de manøvrerbare RAF- jagerne.
I samme periode kunne den britiske jagerkommandoen sette inn 469 Hurricane og 283 Spitfire, pluss omkring hundre av de eldre typene Defiant og Blenheim, men disse var lite effektive i forhold til de nyere og raskere typene.
I tillegg til den tallmessige overlegenheten hadde Luftwaffe mer erfarne piloter også. Mange av dem hadde kjempet i den spanske borgerkrigen før de deltok i Blitzkriegoperasjoner mot Polen, Norge og Vest- Europa. Som angripende part kunne Luftwaffe dessuten velge sine mål.
Sommeren 1940 var det ikke annet som sto i veien for Hitlers erobring av Vesten enn det britiske flyvåpenets 750 jagere og uhyre dyktige ledere, særlig general Hugh Dowding, øverstkommanderende for jagerkommandoen, og viseflygeneral Keith Park, som kommanderte Gruppe 11, den viktigste av de fire jagergruppene, med et ansvarsområde som omfattet London og de sørøstre delene av landet. Disse mennene hadde en stor del av æren for at RAF seiret. For eksempel besluttet de at jagere ikke skulle opptre i store grupper, noe som møtte misbilligelse, men viste seg å være en genistrek.
Fienden deres, Göring, var ikke på langt nær så dyktig som kommandant, selv om han nok forestilte seg det. Göring var en innbilsk skrytepave. Han hadde vært et stilig jageress under første verdenskrig, men nå var han snarere patrisisk politiker enn flyger, og han
«JAGERKOMMANDOEN KUNNE SETTE INN 469 HURRICANE OG 283 SPITFIRE, PLUSS OMKRING HUNDRE AV DE ELDRE TYPENE DEFIANT OG BLENHEIM.»
overvurderte Luftwaffes potensial kraftig, samtidig som han undervurderte RAF.
Slaget om Storbritannia var i virkeligheten et felttog, ikke et enslig slag, det hørte til en vedvarende luftoffensiv mot Storbritannia som begynte i juni 1940 og utviklet seg til det londonere kalte «blitzen», som varte til mai året etter, da Luftwaffe ble kalt tilbake for å settes inn på østfronten. I dag deler mange historikere slaget om Storbritannia inn i fem forskjellige faser.
Den første var Kanalslaget, som varte fra 10. juli til midt i august og omfattet en serie mindre trefninger i lufta. Det førte til at til sammen 30 000 tonn engelske skip gikk tapt, og det ga Luftwaffe et midlertidig herredømme over Doverstredet i dagslys, men tyskerne mistet dobbelt så mange fly som britene. Et annet viktig forhold var at luftkampene ga forholdsvis uerfarne RAF- piloter sjansen til å bryne seg, så da andre fase av slaget begynte 13. august, en dato tyskerne kalte ørnedagen, hadde mange av dem høstet verdifull erfaring.
På dagen før ørnedagen angrep Luftwaffe viktige flystasjoner og radarstasjoner langs sørkysten. Blant annet ble Ventnor- radaren på Isle of Wight skadet. I den dagens kamper mistet Luftwaffe 31 fly og RAF 32.
Så iverksatte Göring sin ørnedag – Adlertag – den 13. august, en luftoffensiv hvor han håpet å tilintetgjøre den britiske jagerkommandoen, men den ble nærmest en fiasko. Det ble ingen nye angrep på radarstasjonene, og tyske bombefly la store ressurser i å angripe flyplasser ved Andover, Eastchurch og Detling i den tro at de var jagerstasjoner. Det ble rettet et vellykket angrep mot en Spitfirefabrikk i Castle Bromwich, men i løpet av dagens trefninger mistet tyskerne 45 fly mot jagerkommandoens 13.
Den best samkjørte tyske innsatsen under hele felttoget kom 15. august, da til sammen 1786 fly deltok i sju større angrep. Dette var eneste gang samtlige tilgjengelige Messerschmitt fra alle de tre tyske luftflåtene gikk på vingene samtidig – dels fra Frankrike (Luftflotte 3), dels fra Be- Ne- Lux (Luftflotte 2) og dels fra tyskokkuperte Norge og Danmark (Luftflotte 5).
Resultatet ble en viktig seier for britene. Ikke nok med at Luftwaffe pådro seg atskillig større tap enn RAF – 74 fly mot 34 – men en angrepsstyrke fra Luftflotte 5 fikk så alvorlig medfart at det ikke ble rettet flere dagslysangrep mot Nord- England. Göring hadde ventet at Dowding ville la de nordlige delene av landet ligge stort sett ubeskyttet for å kunne konsentrere jagerne i sørøst, men tyske bombefly møtte kraftig motstand i nord, og det var her de langtrekkende, men tungmanøvrerte tomotors Messerschmitt 110 kom til kort mot Hurricanes og Spitfires overlegne egenskaper.
Luftwaffe mistet ikke motet, de gjorde et nytt forsøk på å knekke jagerkommandoen dagen etter. Denne gang fløy tyskerne 1700 tokt, men igjen ble prisen høy, for 45 fly gikk tapt. RAF mistet bare 21. De fire dagene Göring hadde avsatt til å knuse britenes jagermotstand var gått, men dårlig etterretning forledet ham til å tro at RAF var på sammenbruddets rand, med kanskje bare 300 jagere i drift. De hadde dobbelt så mange. Derfor rustet tyskerne seg til et nytt framstøt, også denne gang mot flystasjoner i sør for å lokke flest mulig RAFjagere på vingene.
Men Göring hadde ikke tatt høyde for Dowdings og Parks strategiske snedighet. Uansett hva Luftwaffe gjorde, hadde RAF stort sett unngått å gå løs på Messerschmitt 109 i åpen kamp, de hadde i stedet konsentrert innsatsen sin mot bombeangrep. Dette betydde i sin tur at tyskerne måtte bruke jagere til eskortetjeneste i stedet for de offensive raidene de egnet seg så godt til. 18. august, da Luftwaffe atter led store tap og mistet 71 fly mot Storbritannias 27, skiftet Göring taktikk.
Han trakk Stukaene ut av angrepene, siden de viste seg ekstra sårbare for britiske bombefly, og kom til at han burde konsentrere toktene mot jagerkommandoens flystasjoner i håp om å lokke de britiske jagerne ut i store antall, og dessuten skade mange av dem på bakken. Det var en risikabel strategi, siden Luftwaffe måtte fly lenger innover i landet. Men da denne tredje fasen av slaget åpnet 24. august, noterte tyskerne seg for en knusende suksess mot flystasjonen til Gruppe 11 i Manston, og i tillegg ble North Wield flystasjon rammet.
Flere vellykkede angrep fulgte. 30. august og 4. september ble viktige flyfabrikker rammet, og Londons viktigste jagerstasjon, Biggin Hill, ble angrepet seks ganger på bare tre døgn og led store tap. Mellom 24. august og 6. september mistet RAF 290 jagere. Tyskerne mistet 380 fly, men bare halvparten av dem var jagere. Luftwaffe hadde endelig fått overtaket.
På dette viktige stadiet, da jagerkommandoen var presset til bristepunktet, skiftet tyskerne taktikk nok en gang. Dette trekket, som innvarslet nest siste fase i slaget, ble en katastrofe. Hitler utsatte Sjøløve videre til 21. september, men skulle han bli
klar til den datoen, måtte han nøytralisere jagerkommandoen slik at flyvåpenet kunne slå ut den britiske marinen.
Derfor valgte tyskerne å slå til mot selve London. På den måten håpet de å lokke flere jagere til værs, og samtidig kanskje ta motet fra britene og skade landets styre før invasjonen. Hitler ville dessuten hevne britiske bombeangrep mot Berlin, et tiltak som ble iverksatt etter at Luftwaffe ved en feiltakelse hadde bombet London 24. august, noe Göring hadde påstått var utenkelig.
7. september nådde slaget om Storbritannia sitt klimaks da slaget om London begynte. Sent på ettermiddagen kom 300 tyske bombefly eskortert av 600 jagere og angrep Docklands- området i London, noe som kom overrumplende på jagerkommandoen. De voldsomme brannene fungerte som markeringslys for nye tokt som ble iverksatt den natten. De følgende dagene var flyforholdene så dårlige at angrepene ble færre enn Hitler ville ønsket, men det ble fløyet tokt 9., 11. og 14. desember, og det siste gjorde ekstra store ødeleggelser.
Hitler begynte imidlertid å bli utålmodig. Den britiske bombeflykommandoen hadde begynt å angripe invasjonslekterne hans, og han skjønte at Sjøløve holdt på å slippe opp for tid. Han valgte å vente til 17. september med å ta noen beslutning om Sjøløve. Men 15. september var det ytre faktorer som avgjorde det hele for ham. Da gikk det galt med et stortsilt bombeangrep. En enorm flåte av bombefly ble avskåret av omkring 250 britiske jagere som påførte dem store tap. Da en bølge nummer to var slått tilbake, hadde RAF skutt ned 60 fly. Selv om Göring hevdet at jagerkommandoen var praktisk talt knekket, valgte Hitler 17. desember å utsette Sjøløve på ubestemt tid. To dager senere fikk invasjonsflåten ordre om å spre seg.
Avlysningen av Sjøløve gjorde ikke slutt på slaget om Storbritannia, men den innførte femte og siste fase. Gjennom hele oktober fortsatte Luftwaffe å nattbombe London. Men da måneden var omme, var det på det rene at Luftwaffe hadde tapt slaget om Storbritannia.
Men bare så vidt. I de kritiske månedene i august og september hadde jagerkommandoen mistet 832 jagere, mens Luftwaffe hadde mistet 668. Det var nedskytingen av 600 tyske bombefly som forskjøv tapstallene til britenes fordel. Luftwaffe mislyktes på grunn av Görings uklare tankegang, de britiske radaranleggenes effektivitet og de britiske kommandantenes dyktighet. En viktig faktor var at den britiske flyproduksjonen var betydelig større enn den tyske, og fra juni til september 1940 fikk Luftwaffe gjennomsnittlig bare 190 nye Me 109 i måneden, mens jagerkommandoen fikk 470 Hurricane og Spitfire.
Nazityskland hadde lidd sitt første nederlag, og da Hitler startet operasjon Barbarossa mot Russland i juni 1941, gjorde han det med en stadig sterkere fiende som rustet seg opp bak ham, og som samtidig kunne utgjøre baser for amerikansk intervensjon. At Storbritannia beholdt sin selvstendighet, bidro nok sterkt til at Hitler til slutt tapte krigen.