HADDE HITLER JØDISKE ANER?

Hitlers herkomst, kanskje et av de mest kontroversielle temaene for historikere, virker ekstra relevant på bakgrunn av folkemordet han iscenesatte på grunnlag av sitt hat mot det jødiske samfunnet. Farens navneendring er mye av årsaken til mistanken om at Hitler selv hadde sporbare jødiske aner. Alois Hitler var født Schicklgruber, som var morens pikenavn. Alois’ fødselsattest bar ingen opplysninger om faren, noe som skulle plage ham gjennom store deler av livet. Moren hadde vært hushjelp hos den jødiske familen Falkenberger i Graz på den tiden han ble unnfanget, og ryktene ville ha det til at 19 år gamle Leopold Frankenberger var Alois’ kjødelige far, og at familien hadde avskjediget moren i unåde. Men det er aldri blitt funnet nedtegnelser som støtter en slik påstand. Moren til Alois giftet seg til slutt med en Johann Georg Hiedler i 1842, og ektemannen oppfostret unge Alois som sin egen sønn. Over tretti år senere skulle Alois døpe seg som katolikk og ta stefarens etternavn. Nedtegnelsene om denne hendelsen viser for første gang stavemåten «Hitler », og gir dessuten Johann Georg Hiedler – som hadde gått bort i 1857 – offisiell anerkjennelse som Alois’ far.

forsvaret, og selv sa han at han ikke ville tjenestegjøre i en militærstyrke som omfattet så mange raser og trossamfunn. Men det østerriksk- ungarske riket var allerede på randen av sammenstøt med det russiske keiserdømmet, Frankrikes tredje republikk og Storbritannia, så unge Hitler skulle snart oppleve konflikt uansett.

Året etter brøt første verdenskrig ut i Europa, og Hitler vervet seg i den bayerske hæren. Der ble han tatt inn selv om han fortsatt var østerriksk statsborger, noe som holdes for å være en ren feil, for etter reglene skulle han blitt sendt hjem til Østerrike i stedet for å innrulleres i Bayerns militærstyrke. Men innrullert ble han, og det varte ikke lenge før han ble sendt i krig mot de allierte. Og det var den opplevelsen, krigens og etterspillets smeltedigel, som formet den Hitler verden senere skulle lære å kjenne.

Hitlers militære karriere er også et felt hvor historikerne strides – mange mener han senere prøvde å styrke sin politiske profil ved å overdrive sin egen krigsinnsats. Men de fire årene med kamp for det østerriksk- ungarske keiserriket, som i mange sammenhenger kalles «sentralmaktene», bidro til å styrke kjærligheten til fedrelandet. Han deltok i en rekke store slag under første verdenskrig, blant annet tjenestegjorde han som kurér under det første slaget ved Ypres, slaget ved Somme, slaget ved Arras og slaget ved Passchendaele. Det var her Hitler så krigens virkelige kostnader og opplevde hvordan det føltes å kjempe på en side dømt til nederlag.

I oktober 1916, da Hitler tjenestegjorde under slaget ved Somme, ble han såret av en artillerigranat som eksploderte i en tilfluktsgrav for kurerer. Eksplosjonen rev opp venstre lår, og han ble liggende på sykehus i over to måneder før han gikk i tjeneste igjen året etter. Hitler fortsatte som kurér, men ble senere evakuert fra fronten igjen da en sennepsgassgranat blindet ham midlertidig i 1918. Da han begynte å få igjen synet på sykehuset i den tyske byen Pasewalk, fikk han høre at landet hans hadde tapt krigen. De allierte hadde seiret. Tyskland og brodernasjonene var blitt ydmyket.

Da Hitler gikk i krigen, var han etter hvert blitt ganske interessert i landets innenrikspolitikk. Men da han ble utskrevet etter sitt andre opphold på militærsykehus, var han mer opptatt av utenverdenens syn på nasjonens tilstand. Versaillestraktaten, som i praksis oppløste Tysklands militærmakt og knuste landets vaklende etterkrigsøkonomi, opplevdes som et slag i ansiktet for tyskere, ungarere og østerrikere som Hitler.

Medaljene hang tungt på Hitlers bryst da Tysklands offisielle kapitulasjon gjallet i ørene hans. For ham, og for mange tyskere, særlig menn som hadde kjempet i krigen og overlevd, var nederlaget i Den store krigen ubeskrivelig bittert. Hitler hadde blødd for sitt land, og nå måtte landet bære ansvaret for krigen. Hitler ble dypt nedtrykt over dette, og han lette etter andre mål å rette sin indre harme mot.

Etter Tysklands nederlag ble Hitler i hæren. Han vendte tilbake til boligen i München og begynte i en ny stilling som etterretningsagent i Reichswehr, en forsvarsorganisasjon som ble opprettet i forbindelse med Versaillestraktaten. I den rollen kunne han utnytte den sydende bitterheten sin til å infiltrere det tyske arbeiderpartiet, DAP, en nasjonalsosialistisk bevegelse som hadde vunnet betydelig popularitet i Tyskland etter krigen.

Hitler etablerte seg i partiet. I flere år deltok han i hemmelige møter og avla rapport til sine militære oppdragsgivere. Men tiden i DAPS politiske miljø fikk en radikal innvirkning på mannen som var blitt betatt av Karl Lueger før krigen. DAPS ideologi, og særlig ideologien til partiets karismatiske grunnlegger Anton Drexler, førte gradvis Hitlers egen bitterhet og skam til et høyere nivå. Partiets antisemittiske, nasjonalistiske, antikapitalistiske og antimarxistiske tankegods tente en ild i ham, og det samme gjorde DAPS ønske om å komme i regjeringsposisjon med en hard og bevisst ikkejødisk form for sosialisme.

Hitler var ingen forsagt type. Under debatter og folkemøter ga han uttrykk for sterke – og

når han lovpriste det tyske folkets sterke sider og snakket om behovet for å finne de virkelige syndebukkene for nasjonens vanskeligheter og dens skjebne under første verdenskrig. Han utløste vidt forskjellige reaksjoner blant tilhørerne. Noen syntes han var sterkt inspirerende, og jublet ofte «Sieg heil!» under talene. Andre kunne i høyeste grad styre sin begeistring for de hatske tiradene.

Det var nå, da Hitlers maktbase begynte å vokse, at grunnlaget ble lagt for det nazipartiet som senere skulle ta makten i Tyskland. På grunn av de populistiske tankene og glødende talene var han på alles lepper både i Tyskland og i andre land. Aviser dekket opptredenene hans, og verken tyske eller utenlandske myndigheter kunne ignorere høyrebølgen som steg rundt skikkelser som Adolf Hitler. Nazipartiets formann samlet også en gruppe av nære tilhengere, deriblant Rudolf Hess, Hermann Göring og Ernst Röhm.

Og det skulle bli Röhm, lederen for partiets nyopprettede paramilitære Sturmabteilung, stormtropp, som gjorde Hitler kjent med en av drivkreftene bak det aggressive felttoget mot jødene da han senere kom til makten: Teorien om en global jødisk sammensvergelse som tok sikte på å destabilisere Europas statsledelser og skape et nytt bolsjevikregime. Alt dette, og minnet om Tysklands mektige fortid, gjorde Hitler sikker i sin sak: Handling ville alltid tale klarere enn ord.

Denne frustrasjonen og bitterheten over de tyske myndighetenes opptreden, hvordan de la seg ned og klynket i nabolandenes påsyn, skulle få Hitler til å koordinere Ølkjellerkuppet i november 1923. Flere tiårs erfaring hadde formet den mannen han var blitt da kuppforsøket i Bayern fant sted – en krass folketaler som skrek fra en talerstol, en opportunistisk leder som håpet at taktikken som hadde sikret ham ledelsen i nazipartiet kunne brukes til å erobre en virkelig maktposisjon i Tyskland.

Historien viser naturligvis at kuppforsøket var en fiasko. Hitler, SA og 2000 nazister stormet statskommisjonær Gustav Ritter von Kahrs folkemøte, erklærte revolusjon og ville sette inn et nytt nasjonalsosialistisk styre, men havnet i klammeri med politiet og ble arrestert. Likevel skulle hendelsen vise seg å bli den pådriveren Hitler trengte for å etablere seg som en nasjonal aktør. Fra fengselscellen begynte han å diktere et nytt skriv som skulle være en sterkt påpyntet selvbiografi og en beskrivelse av sine visjoner om et nytt Tyskland.