HERBSTNEBELS SOL­DA­TER

AV­DE­LIN­GE­NE SOM DEL­TOK I OPE­RA­SJO­NEN VAR EN BLAN­DING AV GAR­VE­DE VE­TE­RA­NER, IVRIGE FRIVILLIGE OG OVERTALTE SI­VI­LE.

Hitlers krig - - Andre Verdenskrig Hitlers Hevn: Ardennene -

På pa­pi­ret var de an­gri­pen­de ar­me­ene svært for­skjel­lig sam­men­satt. Sjet­te var do­mi­nert av Waffen SS, Fem­te av hæ­rens elite­pan­s­er­for­ma­sjo­ner, og Sju­en­de besto av dår­lig ut­rus­te­de in­fan­te­ris­ter. I spis­sen skul­le de tre for­ma­sjo­ne­ne ha ny­opp­ret­te­de in­fan­teri­di­vi­sjo­ner som ble kalt folke­gre­na­de­rer. Dis­se ble etab­lert høs­ten 1944, og de var mind­re enn sine for­gjen­ge­re. Be­fa­let var folk som had­de overlevd felt­to­get i Sov­jet. De fles­te me­ni­ge var svært unge – Hitlerjugend helt ned i 16 års al­der – og mye eld­re menn som hit­til had­de slup­pet å bli utkalt. Blant dem var menn helt opp til 45 som var fa­mi­lie­fed­re, bøn­der, stats­bane­an­sat­te el­ler ar­bei­de­re i vå­pen­in­du­stri­en. Dis­se job­be­ne ble over­tatt av kvin­ner el­ler fag­lært uten­landsk ar­beids­kraft.

I til­legg ble Luftwaf­fe-per­so­nell og folk fra ma­ri­nen satt inn som in­fan­te­ri når de ikke len­ger had­de fly el­ler skip å ved­li­ke­hol­de. Et­nis­ke tys­ke­re ble også tatt inn i hæ­ren, og så­ret mann­skap ble skre­vet ut fra syke­hu­se­ne tid­li­ge­re for å bru­kes i de nye strids­av­de­lin­ge­ne. De fles­te i dis­se grup­pe­ne vis­te seg å være gans­ke mot­vil­li­ge in­fan­te­ris­ter, og de var ikke all­tid like læ­re­nem­me i de to må­ne­de­ne de had­de på å lære sol­dat­yr­ket – helt fra bun­nen av. Kom­man­dan­ten for Sjet­te armé, Josef «Sepp» Diet­rich, had­de vært med­lem av nazi­par­ti­et den al­ler førs­te ti­den. Se­ne­re had­de han vært sjå­før og liv­vakt for Hit­ler, og nå ble han be­trodd stjerne­rol­len med å ta An­twer­pen. Si­den han var en av fø­re­rens ynd­lin­ger, fikk ka­re­ne hans mer in­ge­ni­ør­trop­per, bro­byg­ger­lag og luft­vern enn and­re de­ler av styr­ken, og dess­uten had­de han de vel­ut­rus­te­de Førs­te og Tolv­te pan­ser­di­vi­sjon. Man glem­mer ofte at in­fan­te­ri­et hans besto av folke­gre­na­de­rer, de var ikke første­klas­ses Schütz­staf­fel. Tra­di­sjo­nel­le fram­stil­lin­ger av SS­av­de­lin­ge­ne har lagt vekt på strids­er­fa­rin­gen de­res, men ny­ere forsk­ning vi­ser at de i 1944 tok inn verne­plik­ti­ge, tid­li­ge­re Luftwaf­fe-per­so­nell og et­nis­ke tys­ke­re, for­uten her­de­de frivillige na­zis­ter. Alle Ss-un­der­av­de­lin­ge­nes strids­evne ble re­du­sert av mang­len­de opplæring og de sto­re tapene av mann­skap og ma­te­ri­ell de had­de hatt i Nor­man­die. En oberst i SS be­kla­get seg til en kol­le­ga over de ukrains­ke re­serve­mann­ska­pe­ne han had­de fått til­delt: «... de kan ikke en­gang tysk», skrev han. «Det er man­gel på alt mu­lig ... og in­gen

trans­port­mu­lig­he­ter til å føre fram mor­te­re og pan­ser­vern­ka­no­ner ... Heil Hit­ler!»

I Fem­te armé, som sto un­der le­del­se av den små­voks­te, se­ne­te ba­ron von Manteuf­fel, rå­det de sam­me pro­ble­me­ne i strids­vogn­for­ma­sjo­ne­ne (di­vi­sjo­ne­ne And­re, 116. og Pan­zer Lehr), som be­gyn­te felt­to­get med bare en brøk­del av de pan­ser­kjøre­tøy­ene og er­far­ne be­set­nin­ge­ne de had­de satt inn i Nor­man­die i juni. Like­le­des ble de støt­tet av folke­gre­na­de­rer, som ikke var i stand til å hol­de tritt. Manteuf­fel, som for­sto seg på tak­tikk, på­pek­te at ter­ren­get hans var mer pan­ser­venn­lig enn det Diet­rich had­de fått til­delt. Han ble skuf­fet over at både Skorzenys kom­mando­sol­da­ter og et fly­an­grep skul­le bru­kes kun til støt­te av Sjet­te armé.

Ba­ro­nen sa fra til Ber­lin at for­holds­vis små vei­sper­rin­ger kun­ne stop­pe Diet­richs fram­ryk­ning, mens det åpne len­det foran hans Fem­te armé var vel­eg­net for fall­skjerm­sol­da­ter, seil­fly og flan­ke­rings­ma­nøv­re. Men Ber­lin ig­no­rer­te alle sli­ke for­slag til for­bed­ring av pla­nen, for Hit­ler vil­le ikke end­re den mins­te de­talj. Dess­uten trakk de kamp­ev­nen til hans kjæ­re SS i tvil. Opp­leg­get var hans, og han gjen­nom­før­te det mot bed­re råd fra felt­mar­skal­ke­ne sine.

Gerd von Rund­stedt, øverst­kom­man­de­ren­de i vest, var skep­tisk helt fra førs­te stund. «Det var det gla­de van­vidd», be­mer­ket han etter­på. «Om vi i det hele tatt had­de kom­met fram til Meu­se, bur­de vi knelt og tak­ket Vår­her­re.» Nær­me­re plan­leg­nin­gen sto felt­mar­skalk Walther Mo­del i Armé­grup­pe B, som i på for­hånd be­mer­ket i for­tro­lig­het at «Den­ne pla­nen sav­ner et­hvert grunn­lag», og inn­røm­met over­for le­de­ren for fall­skjerm­je­ger­ne som støt­tet Diet­richs Sjet­te armé, oberst Frie­drich von der He­yd­te, at «Hele ope­ra­sjo­nen har ikke mer enn ti pro­sent sjan­se til å lyk­kes.»

«DE FLES­TE ME­NI­GE VAR SVÆRT UNGE – HITLERJUGEND HELT NED I 16 ÅRS AL­DER – OG MYE ELD­RE MENN SOM HIT­TIL HAD­DE SLUP­PET Å BLI UTKALT.»

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.