HOLDTORDREN I DUN­KIRK

STOR­BRI­TAN­NIA KLA­RER SEG OG KAN FORT­SET­TE KRI­GEN ETTER AT FØ­RE­REN MYS­TISK NOK HIND­RER HÆ­REN SIN I Å FORFØLGE BRI­TE­NE TIL DUN­KIRK.

Hitlers krig - - En Epoke Er Over Hitlers Største Strategiskewars F -

På ti dager, fra 26. mai til 4. juni 1940, slapp 338 226 mann unna nazi­hæ­rens klør da en bro­ket flå­te av bri­tis­ke or­logs­far­tøy, si­vi­le fiske­bå­ter og lyst­bå­ter tap­pert seil­te over Ka­na­len og hen­tet dem på stren­de­ne i Dun­kirk. Stor­bri­tan­nia fikk be­stå og sam­le seg til ny dyst tak­ket være Dun­kirk-ån­den. Slik blir det van­lig­vis fram­stilt. Men det Churchill be­skrev som en «mi­ra­ku­løs red­ning», var i vir­ke­lig­he­ten en feil fra fø­re­rens side.

Den bri­tis­ke eks­pe­di­sjons­styr­ken og de frans­ke al­li­er­te var blitt dre­vet jevnt og sik­kert til­ba­ke av den tys­ke hæ­ren, som ryk­ket van­vit­tig raskt fram. På ikke stort mer enn tre uker ble de al­li­er­te stengt in­ne i en lom­me rundt Lil­le.

24. juli be­søk­te Hit­ler ge­ne­ral Gerd von Rund­stedt, som ba om at strids­vog­ne­ne som for­fulg­te de al­li­er­te måt­te stop­pes slik at tys­ker­ne kun­ne kon­so­li­de­re sine stil­lin­ger. Klok­ken 11.42 god­kjen­te Hit­ler ord­ren om å stan­se, og den ble ikke opp­he­vet før om kvel­den 26. mai. De tre da­ge­ne med re­la­tiv fred ga bri­tis­ke og frans­ke sol­da­ter en sjan­se til å skyn­de seg til kys­ten ved Dun­kirk. Da holdtordren ble gitt, var en­kel­te av de tys­ke panseravdelingene nær­me­re Dun­kirk enn meste­par­ten av de al­li­er­te styr­ke­ne. Men ved å hind­re strids­vog­ne­ne sine i å av­skjæ­re el­ler for­styr­re re­tret­ten, lot Hit­ler den usann­syn­li­ge eva­ku­e­rin­gen skje.

Hvor­for til­lot Hit­ler stan­sen? I 1945 hev­det han at han «med sports­ånd» ga bri­te­ne en sjan­se til å eva­ku­ere, og at det­te hang sam­men med en plan om å kom­me til di­plo­ma­tisk enig­het med Stor­bri­tan­nia. For­kla­rin­gen er imid­ler­tid ikke særlig lo­gisk. Hvis Hit­ler vil­le at Churchill skul­le ak­sep­te­re en våpenhvile, vil­le det vært bed­re å øde­leg­ge kamp­ev­nen hans. Det er nok mer tro­lig at Hit­ler ble enig med Rund­stedt om å ta vare på pan­ser­styr­ken til se­ne­re ope­ra­sjo­ner, og at Hit­ler holdt sjan­se­ne for å være så gode at han gjer­ne kun­ne etter­kom­me Görings øns­ke om å la Luftwaf­fe full­fø­re job­ben.

Kan­skje Hit­ler også var pla­get av min­ne­ne om utmattelseskrigen han opp­lev­de i Flan­dern un­der førs­te ver­dens­krig. Kan­skje han nø­dig vil­le ri­si­ke­re å hav­ne i en lik­nen­de si­tua­sjon.

Uan­sett hvil­ke grun­ner han had­de til å god­kjen­ne holdtordren, ble re­sul­ta­tet at han lot mot­stan­der­ne slip­pe unna og ga dem et pro­pa­gan­da­kupp. Tross sine tap var den bri­tis­ke hæ­ren fort­satt med i stri­den. Fire år se­ne­re skul­le den ven­de til­ba­ke til NordFrank­ri­ke på D- da­gen, og den­ne gan­gen skul­le den ikke være på flukt.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.