OPERASJON BARBAROSSA
INVASJONEN I SOVJETUNIONEN GIR BLODBAD PÅ ØSTFRONTEN OG SKAPER ET VENDEPUNKT I DET TREDJE RIKES SKJEBNE
Klokken 03.15 den 22. juni 1941 åpnet tysk artilleri ild og rettet et enormt bombardement mot befestede sovjetiske stillinger i Polen. I høyden gikk Luftwaffes tunge bombefly mot byer i Sovjet og slapp våpenlasten over så fjerne mål som Kronstadt og Sevastopol. Operasjon Barbarossa – nazistenes invasjon i Sovjetunionen – hadde begynt.
Nazityskland og det kommunistiske Sovjetunionen var naturlige fiender. I Mein Kampf erklærte Hitler at Øst- Europa var befolket med undermennesker i form av ikkeariske slavere og jøder, og at området burde koloniseres av etniske tyskere. Stalin på sin side hadde lenge raljert mot fascismens vekst i Europa og oppfordret til å styrte nazistene. Derfor kom det som en overraskelse da begge parters utenriksministre undertegnet MolotovRibbentrop- pakten i august 1939. Det var en ikkeangrepstraktat med en hemmelig protokoll som delte Øst- Europa opp i tyske og sovjetiske innflytelsesområder – Polen skulle deles i to, mens de baltiske statene og Finland skulle tildeles Sovjetunionen. Både Hitler og Stalin skjønte at pakten bare var en utsettelse av en uunngåelig konflikt, men Hitler trengte frihet til å angripe Frankrike, og Stalin trengte tid til å bygge opp Sovjets væpnede styrker, som lå et stykke under de europeiske nasjonenes militære nivå.
Mindre enn to år senere kom Hitler til at tiden var inne for å angripe Sovjetunionen, så han ga ordre om å starte Operasjon Barbarossa. Den dristige planen hans var å angripe med mobile panseravdelinger på to steder; den ene skulle avansere gjennom de baltiske statene til Leningrad og Moskva, mens den andre styrken skulle følge en sørlig rute gjennom Ukraina til Kiev og Donetsbekkenet. Det endelige målet var å kontrollere Sovjetunionen vest for A– A- linjen, som gikk nord-sør fra Arkhangelsk til Astrakhan.
Det var en plan som i begynnelsen så ut til å være gjennomførbar. Stalin nølte, han var usikker på hvordan han skulle reagere på å bli narret av sin allierte, og den sovjetiske hæren hadde 150 000 falne og sårede før invasjonen hadde pågått en uke. Kiev falt for tyskerne 26. september, da hadde enda 700 000 soldater gått tapt. Så peilet nazistene seg inn på Moskva.
Situasjonen så håpløs ut, og Stalin vurderte å flykte fra hovedstaden, men valgte å bli der, og kampene vendte seg i Sovjets favør. Den tyske framrykningen gikk dårligere etter hvert som forsyningslinjene ble lengre, og sovjetrusserne begynte en retrett med den brente jords taktikk. Vinteren meldte seg med regn, og en Blitzkrieg med hurtig framrykning ble umulig. Tyske offiserer påsto at de var så nær Moskva at de kunne se Kremls spir, men de var ikke nær nok til å ta byen, og en serie sovjetiske motoffensiver drev den tyske hæren jevnt og sikkert tilbake. Nazistene hadde erobret mye av det vestlige Sovjet i løpet av fire måneder, men i løpet av de fire neste årene ble de sakte, men sikkert tvunget tilbake til Berlin, og de gjenvant aldri initiativet på østfronten.
Hitlers overmot kostet ham dyrt. Etter at den tyske lynkrigen hadde valset gjennom Polen, underlagt seg Danmark på noen timer og erobret Frankrike på 45 dager, hadde han begynt å tro at den nazistiske krigsmaskinen var umulig å stoppe. Han beregnet dobbelt så lang tid på å erobre Sovjetunionen, en tremånedersperiode, men hevdet at invasjonen ville være over før det dårlige været satte inn, så den tyske hæren ville ikke trenge vinteruniformer. Invasjonen skulle egentlig begynt 15. mai, men selv da den måtte utsettes til 22. juni fordi felttoget på Balkan ble mer omfattende enn forutsatt, ville ikke Hitler vurdere beredskapsplaner for det tilfellet at Wehrmacht havnet i den nordlige vinterens grep. Da det skjedde, var det for sent å redde mannskapene.
Men Hitlers reaksjon på sin egen tabbe var å stikke hodet i sanda og bebreide folk rundt seg. Feltmarskalk Walther von Brauchitsch ble avsatt som øverstkommanderende for den tyske hæren og erstattet med føreren selv. Hitler insisterte på nye offensiver på østfronten de to neste årene, men han var blind for de problemene nazistene sto overfor i Sovjetunionen. Jo lenger Wehrmacht ble på fiendtlig territorium, desto sterkere ble Sovjetunionen, som koblet inn sin enorme produksjonskapasitet, og Stalin var innstilt på å avstå territorium på kortere sikt for å unngå et regulært slag.
Operasjon Barbarossa var situasjonen da Hitlers arroganse kostet ham Det tredje rike. Beslutningen om å invadere Sovjetunionen med en urealistisk timeplan skulle etter hvert koste 4,3 millioner tyske liv.