SLA­GET VED PROK­HO­ROV­KA 12. JULI 1943

Sto­re slag

Hitlers krig - - Andre Verdenskrig Store Slag: Kursk -

Citadels and­re dag, 6. juli, had­de over­sky­et vær med regn som hem­met beg­ge si­der fra mor­gen til kveld. Langs de nord­li­ge de­le­ne av kursk­fram­sprin­get star­tet sov­jet­rus­ser­ne tid­lig om mor­ge­nen et mot­an­grep hvor ge­ne­ral Ro­kossov­kijs sen­tral­front opp­nåd­de en viss fram­gang inn­til en styr­ke på 250 Pan­zer fulgt av in­fan­te­ri brå­stop­pet dem. Res­ten av da­gen lå sen­tral­fron­ten og Nien­de armé i sam­men­hen­gen­de kamp.

Den tys­ke of­fen­si­ven gikk vi­de­re. Mo­del tok sik­te på lands­byen Olk­ho­vat­ka som stra­te­gisk pri­mær­mål. Det­te høyt­lig­gen­de ter­ren­get ga kon­troll over den øst­li­ge, sør­li­ge og vest­li­ge de­len av felt­ope­ra­sjo­ne­ne hans. Sov­jet­rus­ser­ne had­de al­le­re­de inn­sett at det­te om­rå­det var stra­te­gisk vik­tig, og i uke­ne fram mot star­ten på Citadel had­de de for­vand­let det til en av de ster­kes­te de­le­ne av for­svars­bel­tet. Den tys­ke pan­ser­ki­len ryk­ket fram med Ti­ger-strids­vog­ner i spis­sen, og midt på da­gen 6. juli had­de tys­ker­ne 1000 tanks i ak­sjon langs en ti kilo­me­ter bred front mel­lom lands­by­ene So­bo­rov­ka og Po­ny­ri.

Igjen vis­te det sov­je­tis­ke for­sva­ret seg å være for sterkt. Gang på gang hav­net Mo­dels pan­ser­korps i vans­ke­lig­he­ter. Han lot seg ikke av­skrek­ke, så han prøv­de på nytt 7. og 8. juli, da han sat­te inn sto­re an­tall fly i for­søk på å tren­ge gjen­nom den sov­je­tis­ke mot­stan­den. Men sov­jet­rus­ser­ne var for godt for­skan­set, og det tys­ke an­gre­pet stop­pet igjen. «En stri­pe av smad­re­de Pan­zer-tanks vis­te hvor Nien­de armé had­de ryk­ket fram», skri­ver Hea­ley, «et taust vit­nes­byrd om at Mo­dels of­fen­siv al­le­re­de be­gyn­te å fal­le­re.»

Imens be­gyn­te den and­re Citadel- da­gen å se lo­ven­de ut for tys­ker­ne langs den sønd­re de­len av kursk­fram­sprin­get. Elite­de­len av Hoths fjer­de pan­ser­armé, II. SS Pan­zer­korps, had­de al­le­re­de gjort inn­hugg i førs­te sov­je­tis­ke for­svars­lin­je og vir­ket klar til å ete seg gjen­nom an­nen for­svars­lin­je for­mid­da­gen 6. juli.

Ge­ne­ral Vatu­tin, vorone­sj­fron­tens kom­man­dant, fore­slo et øye­blik­ke­lig mot­an­grep. Men han om­be­stem­te seg raskt da en høy­ere of­fi­ser pek­te på hvil­ke øde­leg­gel­ser Ti­ger­nes og Panther­nes sto­re tårn­ka­no­ner had­de gjort med sin over­leg­ne rekke­vid­de. Det vil­le være bed­re å for­skan­se sine T-34 og for­be­re­de en mur av for­svars­ild, hev­det han.

Men med bi­stand fra Luftwaf­fe klar­te det tys­ke pan­se­ret li­ke­vel å stan­ge seg gjen­nom det sov­je­tis­ke for­sva­ret, og da 6. juli gikk mot slut­ten, her­jet SS Pan­zer­korps stygt i den and­re sov­je­tis­ke for­svars­lin­jen. Nes­te dag var det kaldt, og de to si­de­ne kjem­pet i tåke mens tys­ker­ne avan­ser­te jevnt og sik­kert mot den lil­le byen Oboyan, som for­svar­te Kursk fra sør.

Tid­lig om mor­ge­nen 7. juli sat­te tys­ker­ne

«IGJEN VIS­TE DET SOV­JE­TIS­KE FOR­SVA­RET SEG Å VÆRE FOR STERKT. GANG PÅ GANG HAV­NET MO­DELS PAN­SER­KORPS I VANS­KE­LIG­HE­TER.»

inn 400 Pan­zer støt­tet av pans­ret in­fan­te­ri og fly. De bras­te inn i Førs­te strids­vogn­armé ved vorone­sj­fron­ten, som vak­let un­der an­gre­pet. 10. juli klar­te med­lem­mer av Hoths XLVIII Pan­zer­korps å erob­re Høy­de 244,8, som lå på det nord­ligs­te punk­tet tys­ker­ne had­de tatt i for­sø­ket på å nå Kursk. I mel­lom­ti­den ba­net SS Pan­zer­korps seg vei gjen­nom den sov­je­tis­ke for­svars­lin­jen og om­grup­per­te seg for å ret­te et stor­an­grep mot Prokhrov­ka. Hvis det lyk­tes, lå det an til å knu­se den sov­je­tis­ke mot­stan­den i sør.

Ved nord­re del av framspringet for­søk­te Mo­del fort­satt å ta lands­byen Po­ny­ri, og in­tens kamp mann mot mann brøt ut, noe som ga Po­ny­ri til­nav­net «Kursks Sta­lin­grad». De to si­de­ne kjem­pet til si­tua­sjo­nen var fast­låst. Om kvel­den 10. juli sat­te Mo­del sine sis­te re­ser­ver inn i kam­pe­ne, og 12. juli had­de di­vi­sjo­ne­ne hans rik­tig­nok sik­ret seg det mes­te av lands­byen, men det sov­je­tis­ke for­sva­ret var for ro­bust, og Nien­de armé klar­te ikke å få i stand noe fullt gjen­nom­brudd. Da tys­ker­ne fikk etter­ret­ning som ty­det på at en sov­je­tisk stor­of­fen­siv skul­le ret­tes mot Orel-framspringet, trakk Armé­grup­pe sen­ter de­ler av Nien­de armé bort fra fram­stø­tet, og der­med gikk Mo­dels an­grep i stå.

Om kvel­den 11. juli var tys­ker­ne rik­tig­nok i ferd med å tære ned den sov­je­tis­ke stil­lin­gen i sør, men li­ke­vel kun­ne ikke Sta­lin og ge­ne­ra­le­ne hans unn­gå å føle seg sik­re. Mo­dels si­tua­sjon, mer el­ler mind­re in­ne­stengt i Po­ny­ri, ga dem sjan­sen til å set­te inn de pans­re­de re­serve­styr­ke­ne sine, steppe­fron­tens Fem­te strids­vogn­armé, mot Hoths di­vi­sjo­ner i fram­sprin­gets sønd­re del.

Da Sta­lin skjøn­te at et sis­te slag var un­der opp­sei­ling, ble Fem­te strids­vogn­armé satt un­der ge­ne­ral Vatu­tins kom­man­do i vorone­sj­fron­ten, et trekk som før­te til det man­ge reg­ner som sinn­bil­det på Kursk, nem­lig det mek­ti­ge strids­vogn­sla­get ved Prok­horv­ka.

«Alle ele­men­ter for en myte var til ste­de», sier Showal­ter om det fore­stå­en­de pan­ser­sla­get. «Prok­ho­rov­ka var et di­rek­te, fron­talt sam­men­støt mel­lom elite­sol­da­te­ne i ver­dens bes­te hær­styr­ker langs en fem kilo­me­ters front un­der for­hold som ikke ga rom for in­tri­ka­te ma­nøv­re, og som ikke gjor­de det mu­lig for fly­støt­te el­ler ar­til­le­ri å på­vir­ke si­tua­sjo­nen nevne­ver­dig.»

Tys­ker­nes II SS Pan­zer­korps, som besto av pan­ser­gre­na­der­di­vi­sjo­ne­ne Leib­stand­ar­te, Das Reich og Totenkopf, sto over­for Fem­te strids­vogn­armé. Dis­se elite­sol­da­te­ne møt­tes da beg­ge si­der gikk til an­grep, «en tref­ning i bok­sta­ve­lig for­stand, noe som brin­ger tan­ken hen på rov­dyr i brunst.» And­re sov­je­tis­ke av­de­lin­ger gikk også til felts, der­iblant di­vi­sjo­ner av Fem­te gar­dis­tarmé, for­uten de­ler av Førs­te strids­vogn­armé og Sjet­te gar­dis­tarmé.

Ge­ne­ral­oberst Hoth i tys­ker­nes Fjer­de pan­ser­armé had­de brutt gjen­nom den sov­je­tis­ke for­svars­lin­jen, og han var ivrig etter å avan­se­re vi­de­re før «det danner seg en sårskor­pe over den tynne, ut­sat­te hin­nen som er blott­lagt i res­te­ne av det sov­je­tis­ke for­sva­ret», som Clark skri­ver.

Sam­ti­dig var di­vi­sjo­ner fra III. Pan­zer­korps, en del av arméde­ta­sje­ment Kempf, på vei nord­over for å slå seg sam­men med II. SS Pan­zer­korps, noe som pro­vo­ser­te sov­jet­rus­ser­ne til å an­gri­pe Hoths styr­ker så fort som mu­lig. De var klar over at de tys­ke Ti­ger­ne og Panther­ne had­de stør­re rekke­vid­de enn de­res egne T-34, så de sat­set på å gå i nær­kamp.

«SLA­GET VED PROK­HO­ROV­KA BE­GYN­TE I VARMT, FUK­TIG VÆR UN­DER EN MØRK HIMMEL SOM VARTET OPP MED BÅDE REGN OG TORDEN ETTER HVERT SOM DA­GEN GIKK.»

De had­de al­vor­lig over­vur­dert tys­ke strids­vog­ners kva­li­tet på den­ne slag­mar­ken, iføl­ge Kursk-histo­ri­ker Lloyd Clark, som hev­der at tys­ker­ne ikke sat­te inn noen Pant­he­re el­ler Fer­di­nan­der i Prok­ho­rov­ka, og at II. SS Pan­zer­korps had­de bare 15 Ti­ge­re – ti i Totenkopf, fire i Leib­stand­ar­te og bare en ens­lig kjem­pe i Das Reich. And­re his­to­ri­ke­re er ueni­ge.

Uan­sett hvor­dan det­te for­holdt seg, ryk­ket Leib­stand­ar­te, Das Reich og Totenkopf inn for å an­gri­pe, og det sto­re sla­get ved Prok­ho­rov­ka be­gyn­te i varmt, fuk­tig vær un­der en mørk himmel som vartet opp med både regn og torden etter hvert som da­gen gikk. Tys­ker­ne sat­te inn om­trent 600 strids­vog­ner og an­greps­ka­no­ner, rus­ser­ne 900, men bare en tredjedel av dis­se var T-34. Kam­pe­ne brøt ut tid­lig 12. juli, og in­fer­no­et ras­te hele da­gen. Luftwaf­fe fløy tokt over slag­mar­ken, og tys­ker­ne be­holdt luft­herre­døm­met un­der hele sla­get, uten at det­te gjor­de så sto­re ut­slag.

SS- di­vi­sjo­ne­ne Leib­stand­ar­te og Totenkopf ryk­ket først fram i kile­for­ma­sjon med Ti­ge­re i spis­sen. De stop­pet og spyt­tet sine kraf­ti­ge 88-milli­me­ters gra­na­ter før de avan­ser­te vi­de­re. Om­kring 08.30 gjen­nom­før­te den sov­je­tis­ke lin­jen et 15-mi­nut­ters ar­til­leri­bom­bar­de­ment før Fem­te strids­vogn­armé val­set mot bøl­gen av tysk pan­ser i håp om å kom­me i nær­kamp.

Det var­te ikke len­ge før meng­der av tanks rev opp slag­mar­ken i in­di­vi­du­el­le kam­per. På nært hold var strids­vog­ne­nes tyn­ne­re side­pans­ring let­te­re å tren­ge gjen­nom. Tjukk røyk fra bren­nen­de vog­ner drev over slag­mar­ken og gjor­de det vri­ent å sik­te inn ka­no­ne­ne. SS Pan­zer­korps holdt tryk­ket oppe hele da­gen, og tys­ker­ne prøv­de for­tvi­let å få pan­ser­korp­set fra Arméde­ta­sje­ment Kempf inn i stri­den. Had­de dis­se vog­ne­ne kun­net gri­pe inn, er det me­get mu­lig de vil­le gitt tys­ker­ne et so­lid over­tak. Men III. Pan­zer klar­te ikke å bry­te gjen­nom i tide, og SS måt­te kjem­pe om Pro­korov­ka uten mer bakke­støt­te.

His­to­ri­ker­ne snak­ker om Leib­stand­ar­tes og Das Reichs sis­te fram­støt, som gikk inn for å bry­te de sov­je­tis­ke lin­je­ne langs øst­kan­ten av slag­mar­ken, men ge­ne­ral­løyt­nant Rot­mistrov i Fem­te strids­vogn­armé sat­te inn sine sis­te re­ser­ver, og nok en gang gjøv strids­vog­ne­ne på hver­and­re så him­me­len mørk­net av røyk og støv. De hef­ti­ge kam­pe­ne fort­sat­te langt ut­over nat­ten, men sov­jet­rus­ser­ne had­de gjort job­ben sin. De had­de stop­pet den tys­ke fram­ryk­nin­gen.

Det an­slås at over halv­par­ten av Fem­te strids­vogn­armés vog­ner ble tilintetgjort. «Waffen SS vant en tak­tisk sei­er 12. juli,» skri­ver Showal­ter. «Prok­ho­rov­ka var ikke en Ti­ger-kirke­gård, men en T-34-vrak­plass. Ope­ra­tivt sit­ter li­ke­vel Den røde armé igjen med æren.» Prok­ho­rov­ka tap­pet den tys­ke krigs­ma­ski­nen to­talt. Om­trent 300 Pan­zer sto for­latt igjen på slag­mar­ken. Noen av dem kun­ne kan­skje vært ber­get, men om­rå­det var fort­satt un­der sov­je­tisk kon­troll.

Mel­lom 13. og 15. juli fort­sat­te SS Pan­zer­korps å gjø­re ut­fall mot de rus­sis­ke for­svars­lin­je­ne, men i rea­li­te­ten var det over. Hit­ler av­blås­te Operasjon Citadel 13. juli da sov­jet­rus­ser­ne star­tet en enorm of­fen­siv, Operasjon Ku­tuzov, mot Armé­grup­pe sen­ter langs Orel-framspringet. Sla­get om Kursk før­te ini­tia­ti­vet over til Den røde armé, som så avan­ser­te mot Ber­lin. For Hit­ler og Wehr­macht krøp ne­der­la­get sta­dig nær­me­re.

«SLA­GET OM KURSK FØR­TE INI­TIA­TI­VET OVER TIL DEN RØDE ARMÉ, SOM SÅ AVAN­SER­TE MOT BER­LIN.»

Både Leib­stand­ar­te og Totenkopf trek­kes inn i nær­kamp, og det rå­der full for­vir­ring. Sla­get pre­ges av in­di­vi­du­el­le strids­vogn­kam­per, og hundre­vis av tanks slås ut av full­tref­fe­re i den sva­ke­re side­pans­rin­gen. Det sies at en­kel­te bren­nen­de T-34 ren­te på...

Ss-di­vi­sjo­ne­ne Leib­stand­ar­te og Totenkopf be­ve­ger seg først i pan­ser­kile­for­ma­sjon, med Ti­ge­re i spis­sen og let­te­re Pan­zer III og IV ba­ken­for. Sov­jet­rus­ser­ne sva­rer med et ar­til­leri­bom­bar­de­ment før de sen­der sine egne pan­ser­styr­ker til felts.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.