– Jeg skammet meg over at jeg var så SKJØR
Da Marie ble innlagt på lukket avdeling for første gang, fant mamma Gunn en egen måte å beholde nærheten til datteren på. I dag øyner både hun og Marie nytt håp for fremtiden.
Mamma er min aller nærmeste. Ja, du er jo det, sier Marie Næss (28) og kikker bort på mamma Gunn Reinertsen (65). Datteren sitter med beina trukket oppunder seg i sofaen hjemme hos Gunn i Asker. Hit kommer hun ofte på besøk fra omsorgsboligen i Bærum, der hun selv bor. Her føler hun seg hjemme, trygg og rolig. Kulda kom plutselig. Inne er det lunt, varmt og stille. Kunst på veggene. Og hunden Bobbi på fanget.
– Vi er kommet veldig nær hverandre etter at du ble syk, og det er jeg takknemlig for, sier Gunn, som et svar på det som i grunn ikke var et spørsmål, men en konstatering fra Maries side, nemlig at mamma alltid har vært der.
– Da du ble syk som 15-åring, var det i begynnelsen vanskelig for deg å dele hva du opplevde og følte. Og det forstår jeg, sier Gunn.
For hva skal en 15 år gammel jente si til moren sin når hun opplever at virkeligheten slik hun kjenner den, er i ferd med å forsvinne?
Dette er noe av det Marie skriver om i boken «Er jeg her på jorden som de sier?» med undertittelen «En innsideberetning fra lukket avdeling». En bok som har mottatt gode kritikker for å være en viktig fortelling fra et miljø vi som samfunn vet altfor lite om.
Marie har ikke skrevet et typisk rasende oppgjør med hvordan man behandler de psykisk aller sykeste blant oss. Den er heller ikke en pamflett mot bruk av tvang. I noen tilfeller er tvang omsorg, skriver hun. Hun er heller ikke imot medisinering, men mener legene lettere øker dosen eller legger til nye medikamenter enn å trappe ned, noe hun selv har kjent konsekvensen av.
I stedet erkjenner hun i boken at det å hjelpe en pasient som henne selv er så krevende at hun selv ikke hevder å sitte med fasiten.
– Men jeg håper jo at all den erfaringen jeg har som pasient, kan brukes til noe, være til hjelp for andre og kanskje skape en endring på noen områder, sier Marie.
For det er blitt mange møter med hvite frakker og ufaglærte helsearbeidere gjennom et halvt liv som psykiatrisk pasient inn og ut av lukket avdeling, med det som skulle vise seg å være diagnosen schizoaffektiv lidelse, bipolar type.
Kort forklart betyr det at Marie har symptomer på schizofreni, i tillegg til symptomer som kommer med depressive og maniske perioder. Når hun er deprimert, kommer også psykosene. I tillegg har hun både tvangstanker, PTSD og ADHD.
– Jeg går på veldig mange ulike medisiner. Noen gjør meg veldig sløv, det synes jeg er fælt, forteller Marie.
Hun snakker litt saktere enn normalt. Forteller at hun er mye sliten og trenger mye hvile. At hun ofte vil mer enn hun orker. Andre ganger er det vanskelig å ville noe som helst.
Marie har levd hele voksenlivet sitt som pasient. Hun
har levd et liv de færreste kan relatere til, og hun har opplevd å nå det hun selv beskriver som bunnen. Likevel understreker hun at hun har møtt mange fine folk som jobber i psykiatrien.
Hva opplever hun som god behandling når hun er redd og i krise?
– Det ligger ofte i de små detaljene. At de ser deg i øynene og ikke snakker over hodet på deg. At de skjønner at det ligger omsorg i å trekke opp buksa mi når de beltelegger meg, sier Marie og forklarer at det på lukket avdeling ikke er lov med snorer i verken bukser eller gensere på grunn av selvmordsrisikoen, og at det oppleves som ekstra ydmykende å bli utsatt for tvang med joggebuksa nedpå anklene.
– At noen trekker opp den buksa, betyr så enormt mye, sier Marie.
Et nedsettende blikk, en stygg kommentar eller et hardhendt grep setter spor. Det motsatte løfter og lindrer og kan gi håp om et bedre liv.
Marie var håndballjente, aktiv i AUF og med ekstrajobb ved siden av skolen. Men så ble hun syk og fikk ikke begynt på det tradisjonelle voksenlivet, slik venninnene gikk i gang med rett etter videregående. – Når følte du for første gang at noe var galt?
– Jeg husker det som ganske brått. Jeg følte meg alene, at alt var fremmed for meg. Jeg skjønte ikke hva som skjedde i hodet mitt. Og jeg ble redd. Veldig redd, forteller Marie om da hun begynte å bli skikkelig dårlig i puberteten.
Men kanskje startet det tidligere. Før alt det voldsomme, som stemmen i hodet, selvskadingen, rusmisbruket og selvmordsforsøkene.
– Jeg kan huske at jeg tidlig følte meg annerledes. At jeg følte at jeg liksom ikke hørte til noe sted, sier Marie.
I boken forteller hun at skilsmissen mellom foreldrene, da hun selv var sju år gammel, gikk sterkt innpå henne. Likevel ville hun ikke vise hva hun følte, ville ikke vise seg «svak». I stedet gråt hun seg i søvn og mislikte sterkt å skifte hjem annenhver uke.
Som 15-åring kom sammenbruddene omtrent hver søndag, når hun måtte pakke tingene sine og bytte bolig. Foreldrene ble enige om at Marie skulle bo hos Gunn hele tiden.
– Jeg skammet meg over at jeg var så skjør, og tenkte
mye på om jeg såret pappa, selv om han var tydelig på at det var det riktige for meg, sier Marie, som understreker at hun alltid har vært veldig glad i begge foreldrene sine. Og de to eldre søsknene sine.
Hva tenkte Gunn? Så hun som mamma at datteren var i ferd med å bli virkelig syk?
– Det tok litt tid før vi forsto at dette var noe annet enn puberteten og det som kan føles vanskelig i den forbindelse, forteller Gunn.
I familien var det tre barn med tre ulike personligheter. Marie var den yngste, hele ni år yngre enn eldstesøsteren.
– Men så skjønte vi at hun slet. At dette var noe annet og mer alvorlig enn vanlige tenårings problemer, sier Gunn.
Marie, som alltid hadde vært skoleflink, falt mer og mer ut. Ville ikke gå på skolen. Lå isengen.
– Jeg husker at jeg satte meg på sengekanten og sa til Marie at vi kanskje skulle søke hjelp. At hun ville ha godt av å snakke med noen om det som virket vanskelig, sier Gunn.
Marie hadde da allerede oppsøkt hjelp uten å si noe til foreldrene.
– I etterkant har du fortalt at du skammet deg sånn og var redd for å være til bry, så du ville liksom ordne opp i dette selv, sier Gunn og ser på datteren.
Marie nikker og forklarer hvorfor hun ikke involverte de nærmeste i det hun opplevde.
– Jeg var skamfull. Skamfull over at jeg som var så heldig med familien min og oppveksten, skulle slite psykisk, forteller Marie og legger til at hun også ønsket selv å forstå hva som skjedde med henne, før hun skulle forklare det til noen andre.
Det skulle etter hvert vise seg å bli et umulig prosjekt. For sykdommen til Marie er ubegripelig å fatte for den som er syk. Og det som føltes fremmedgjørende og utrygt i begynnelsen, skulle steg for steg bli verre. Også for Gunn.
– Det første virkelig store sjokket fikk jeg etter en telefon fra BUP om at vi måtte gjemme alle medisiner vi eventuelt hadde i hus, fordi Marie var suicidal. Gunn forteller at hun ble rystet. Vel var hun klar over at datteren slet psykisk og allerede var i kontakt med hjelpeapparatet. Men suicidal?
– Det var forferdelig å få den beskjeden. Og jeg ble selvsagt fryktelig redd.
I boken skriver Marie om hvor vondt hun synes det var at psykologen hun hadde betrodd seg til om selvmordstankene, så seg nødt til å informere foreldrene hennes. Og at moren ble redd og gikk konstant rundt med tårer i øynene.
«Hadde jeg holdt mørket for meg selv, ville det ikke spredd seg», skriver hun i boken.
Men mørket som vokste inni Marie, var ikke mulig å holde for seg selv. Virkelighetsforståelsen hennes var på dette tidspunktet i ferd med å gå i oppløsning.
Hun var blitt 16 år og så kravlende insekter, og nå dukket også en insisterende og destruktiv mannsstemme opp i hodet. En stemme hun senere ga navnet Max. En stemme som snakket henne ned og truet henne til å skade seg selv, hvis ikke ville han skade familien hun elsket.
Max ble en ondsinnet følgesvenn i årene som fulgte. Han drev Marie til selvskading, spiseforstyrrelser og
etter hvert ut i tungt rusmisbruk. Men hun turte ikke å fortelle sine nærmeste om stemmen som tok kontroll over livet hennes.
– Det var og er en stemme full av forakt, og jeg var livredd for ham, forklarer Marie.
En stemme som hun i dag vet er en forvrengt og forsterket versjon av en negativ indre stemme.
– Det er en destruktiv kraft som tar over på en måte, forklarer Marie.
18 år gammel ble hun lagt inn på lukket avdeling på Blakstad psykiatriske sykehus for første gang. Et kort opphold. Men kun noen måneder senere måtte hun inn igjen. Denne gang med tvang.
Det skulle bli mange slike opphold. Hundrevis av episoder med beltelegging, for Marie skadet seg selv i psykosen, tung medisinering, men også forsøk fra legene om å kutte alt på en gang.
Marie tok skrittet over i illegal rus for å selvmedisinere. På et tidspunkt prøvde hun heroin. Senere ble det amfe
tamin. Alt for å få en pause fra Max. Fra tungsinnet og selvmordstankene.
I boken skriver Marie at hun som 20-åring hadde hatt 14 ulike behandlerne og allerede følte seg som en profesjonell psykiatrisk pasient.
– Jeg hadde ikke rukket å fullføre videregående før jeg ble innlagt. Og så ble jeg bare dårligere og dårligere.
Hun skjøv foreldrene unna. Forteller at skammen var der hele tiden, og at den vokste seg større.
Hvorfor hadde hun så store problemer, hun som hadde en god, trygg familie og alle muligheter?
– Dette har mange spurt meg om. Hva er problemet mitt, på en måte? Det er ofte når de ikke helt vet hva de skal si, men det føles bare enda verre, egentlig.
Marie vet i dag at årsaken til sykdommen er sammensatt. Mest sannsynlig skyldes det samspill mellom psykiske forhold, arvelige faktorer og kjemiske forstyrrelser i hjernen, skriver Norsk Helseinformatikk.
Det som er helt sikkert, er at det ikke noens feil. Og at sykdommen er vanskelig å forstå for den som er rammet, og også skremmende for de pårørende.
– Det tok likevel langt tid før jeg valgte å fortelle familien om Max, sier Marie.
Først etter at hun hadde gitt dem sjokket over at hun hadde begynt på heroin.
Under en innleggelse, da hun var 20 år, skrev Marie et brev til foreldrene, der hun endelig fortalte om alle årene hun hadde levd med hans destruktive instrukser. Alt han hadde fått henne til å gjøre for at han ikke skulle skade dem.
Så ba hun om unnskyldning. For alt hun hadde påført dem av smerte og bekymring, for alt som ble feil og vondt, og avsluttet med følgende oppfordring: «Pass dere for Max, vær så snill. Jeg elsker dere og kan ikke miste dere.»
Gunn svarte kjærlig på meldingen da brevet nådde henne og sa at hun forsto mer av hele situasjonen nå. Selvsagt hadde hun forstått at datteren var alvorlig syk, men at hun faktisk hørte en stemme i hodet, var et sjokk.
Hun husker at hun sendte meldinger med støttende ord. Og spurte om det var noe de kunne gjort annerledes?
«Nei, dere gjorde alt dere kunne. Dere gjorde nok. Dere har alltid gjort nok», svarte Marie den gang. Og det mener hun fortsatt.
– Jeg har alltid følt at jeg har verdens beste familie. Og at mamma er min absolutt viktigste støtte og beste venn.
Marie understreker at hun skjønner at det har vært tøft å stå på sidelinjen.
– Du har fått mange sjokkbeskjeder om meg opp gjennom årene, mamma, sier Marie og ler litt. Det samme gjør Gunn.
Humoren dem imellom ligger der hele tiden, slik den ofte gjør for dem som har stått i ekte kriser.
– Det er viktig å kunne le litt også. Vi samler på gode øyeblikk, sier Gunn.
Hvordan har sykdommen preget relasjonen dem imellom? Hva har de delt, og hva har de holdt for seg selv? Og hvordan har de det egentlig nå?
– Å ha en datter som er så syk som Marie, har så klart preget livet mitt, sier Gunn, som jobber som frilans forlagskonsulent etter at hun pensjonerte seg fra Aschehoug forlag for et par år siden.
Hun legger ikke skjul på at hun ofte har vært redd. Kjent på maktesløshet og også sinne.
– Jeg har brukt «utestemme» et par ganger. Jeg husker jeg hisset meg opp og sa fra til en lege om at Marie ikke var medisinert, men forgiftet.
Gunn forteller at hun har følt seg «limt» til telefonen i 15 år. Alltid forberedt på at en melding kan være beskjed om noe alvorlig. Kanskje også et dødsbudskap.
«DET TOK LITT TID FØR VI FORSTO AT DETTE VAR NOE ANNET ENN PUBERTETEN.»
– Man er i konstant beredskapsmodus. Tidvis vil jeg kalle det vedvarende katastrofeangst. Det er krevende, sier Gunn og forteller at overgangen fra da Marie gikk fra BUP og inn på lukket avdeling som «voksen» 18-åring, var spesielt tøff. Plutselig var moren på utsiden.
Gunn ble godt kjent med de sosiale sonene på Blakstad gjennom Maries mange innleggelser.
– Malingen flasset, og alt så fryktelig trist ut, det er nesten komisk hvor shabby det var. Så det som ganske raskt ble vår greie, var å kjøre bil. Vi har kjørt og kjørt, mil etter mil. Hørt på musikk og pratet. Og på den måten har vi beholdt nærheten mellom oss.
– Hadde du selv noen å ventilere med?
– Jeg har heldigvis alltid hatt gode venner rundt meg. Og så har jeg selv gått i terapi i flere år. Det har vært et sted å plassere tankene og angsten. Jeg har jo vært veldig redd for at Marie skal dø, og den frykten er vanskelig å leve med over tid, sier Gunn.
En melding midt på natten om ny akuttinnleggelse gjør noe med nervesystemet. I tillegg har hun hatt full jobb og to andre barn.
– Maries sykdom er selvsagt aller verst for henne selv. Men den er også en påkjenning for alle som står henne nær. Jeg pleier å sammenligne det med å ha en alvorlig kreftsyk datter, du tenker på liv og død hele tiden, sier Gunn.
– Jeg skjønner ikke helt hvordan du har klart det, egentlig, at du henger sammen, sier Marie.
Gunn vet hvorfor.
– Fordi jeg har tro på at du skal bli frisk nok til å få brukt flere av ressursene dine. Helsearbeidere har utrolig mye å lære av deg, sier Gunn og legger til:
– Jeg er full av håp for fremtiden.
For dette året har ifølge dem begge vært det beste siden Marie ble dårlig. Hun har riktignok vært beltelagt noen ganger, men langt sjeldnere enn ellers.
En stabil bosituasjon i en bemannet bolig betyr mye. At skrivingen, som alltid har vært en viktig ventil for henne, endelig er blitt til en bok. At det snart er et år siden hun ruset seg på amfetamin.
– Jeg opplever det som at jeg er på vei inn i en ny fase. At de mest turbulente
årene kanskje ligger bak meg, sier Marie og understreker at hun i større grad føler seg trygg på at noen tar henne imot når hun har episoder hvor det går galt. Og at hun i større grad klarer å analysere hva som utløser det og hva hun kan lære av det.
Nattevakten som sa til henne at hun neppe kom til å bli 25 år, tok feil. Nå er hun 28 år og har et blikk som for første gang på mange år tør å se fremover.
– Jeg har virkelig tro på at du kan få et godt liv. Et liv som neppe blir helt A4. Men et liv med mening, der du kommer til å bety noe for andre, har jeg stor tro på at du skal finne, sier Gunn og klemmer datterens hånd. Hardt.
«DET ER VIKTIG Å KUNNE LE LITT OGSÅ. VI SAMLER PÅ GODE ØYEBLIKK.»