LYKKELIGE PAR gjør dette hver dag
Dype samtaler er vel og bra, men ifølge samlivs forskningene r det småprat ensom fungerer som limet i forholdet.
Hva er et «lykkelig parforhold»? De romantiske klisjeene står i kø når man enten bildegoogler eller lar tankene spinne. Det aldrende paret som danser på kjøkkengulvet. Småbarnsforeldrenes o mikke lar seg stresse, m ensom tenner lys til middag og har sex etter leggetid. Eller sjelevennene som aldri ser på tv, men bare snakker og snakker, år etter år. For å nevne noen.
Og disse forestillingene stemmer på et vis. Selvsagt er et aldrende par som danser på kjøkkengulvet, et par som høyst sannsynlig har det ganske fint sammen. Men for å ende opp der, i dansende tosomhet til favorittmelodien fra radioen, har de antakelig vært gode på noe helt hverdagslig og litt smått, nemlig en tilstedeværende og bekreftende hverdags kommunikasjon.
Forskning viser nemlig at den er av stor betydning – ja, sammenlign den gjerne med hverdagsmosjon, om du vil. Det å ta trappen i stedet for heisen betyr noe i den store sammenhengen. Akkurat som det betyr noe om du spør kjæresten: «Skal jeg ta med en brus til deg også?» når du står med hodet inn i kjøleskapet for å hente en til deg selv en helt vanlig tirsdag kveld.
– Det er lett å undervurdere hvor mye det betyr for parforholdet å være oppmerksom på hverandres behov, svare på spørsmål og gi respons, sier psykologiprofessor, spaltist og samlivsterapeut Frode Thuen.
– Den hverdagslige kommunikasjonen er kjempeviktig, fordi den er en daglig sjekk om hvorvidt den andre er der for deg, ser deg og opplever deg som viktig. Dette er parforholdets fundamentale spørsmål, forklarer Thuen.
Han mener ikke at et spørsmål som «hva har du lyst på til middag i dag?» er det samme som «er det egentlig oss?». Men likevel:
– Blir man ikke møtt med vennlighet eller et svar i det hele tatt, er det en avvising som gjør at man på sikt henvender seg mindre til den andre, og det kan bli til en negativ spiral, sier Thuen.
God hverdags kommunikasjon startertidlig, helst allerede på morgenkvisten, ifølge psykologen.
Et tydelig «god morgen», gjerne etterfulgt av et «har du sovet godt?». Kanskje gir du et oppmerksomt kyss og mottar en hånd som stryker deg vennlig over ryggen ved kaffetrakteren. Da er dere i gang!
Dette er det proffene kaller «innbydelser til emosjonell tilknytning». Og det er disse vi helst skal ha mange av, frem og tilbake mellom paret. Som en bordtenniskamp på høyt nivå, der ballen sjelden går i gulvet.
Og de kan være tydelige, tvetydige, verbale og sensuelle, for å nevne noen eksempler.
Det kan være en liten historie fra jobben eller noe du opplevde i butikken, som du gjerne ønsker en respons på fra partneren mens du forteller. Det kan også være et kyss, et hint om sex, eller et blikk vi håper den andre forstår.
Og når det funker, får du slike invitasjoner tilbake umiddelbart. Et oppfølgingsspørsmål. En liten latter. Kanskje en anekdote av noe slag. Det ene tar det andre. Det flyter!
At den hverdagslige småpraten er en avgjørende faktor for hvordan et forhold utvikler seg, er funn som i storgradskyldes forskningen t ilden amerikanske psykologiprofessoren John M. Gottman, hans Gottman Institute og et unikt «kjærlighets-laboratorium», som han grunnla i 1986.
På 90-tallet ønsket han å se nærmere på hvilke faktorer
som får et ekteskap til å lykkes, eller mislykkes. Og funnene forbløffet ham.
I en liten leilighet i nærheten av campus inviterte han ektepar til å bo en helg, for å delta i en studie. Sett bort fra at den hyggelige leiligheten var overvåket av ham selv og en rekke kolleger frem til klokken 21 om kvelden, med pause fram til 09 om morgenen (og med unntak av bad og toalett), skulle parene leve som om de var på en vanlig helgetur. Og det gjorde de.
Med det resultatet at Gottman, som hadde sett for seg å få høre en rekke nære samtaler om store temaer som virkelig betydde noe for paret, i tillegg til noen heftige krangler, ble skuffet.
– I stedet fikk jeg time etter time med opptak av småprat, skriver Gottman i boka «Snu deg til meg», som handler om nettopp viktigheten av å koble seg på hverandre og hvordan vi kan bli bedre på det.
Etter grundige analyser gikk det opp for både ham selv og forskningsteamet at det i virkeligheten var i denne småpraten «slaget sto». I den forstand at hvordan parene møtte hverandres henvendelser, eller innbydelser, som Gottman kalte det, viste seg å være avgjørende for om forholdet ville vare eller ikke.
Tre mønstre gikk igjen, ifølge analysene: Parene snudde seg til, gikk imot eller snudde seg vekk fra den andre. Når de så på ekteskapets status ti år senere, kunne de se et tydelig mønster: De parene som snudde seg oftest til hverandre, utviklet stabile, langvarige forhold med gode følelser for hverandre.
Parene som gikk mye imot, var typisk mer kranglevorne, men ble ikke like fort skilt som de parene hvor relasjonsmønsteret var å snu seg vekk, altså ikke svare eller spille opptatt.
I tillegg så de at de lykkeligste parene sendte ut flere «invitasjoner» enn de ulykkelige. Litt forenklet: Den som ikke fikk respons på spørsmål, fortellinger, observasjoner eller ikke-verbal-kommunikasjon, sluttet etter hvert å prøve.
Tilbake til Thuen:
– Dette med å følge opp og vise interesse. De færreste av oss har kapasitet til å stille uendelige mengder med oppfølgingsspørsmål til kjæresten hver eneste dag – kan det bli litt slitsomt? – Det er ikke det det er snakk om heller, avkrefter Thuen.
Han påpeker at det i stedet er snakk om å gi en bekreftende reaksjon på det den andre kommuniserer. Anerkjenne at vedkommende er der, rett og slett. Og deretter gi en reaksjon. Plukke opp ballen og spille tilbake, for å bruke et velkjent bilde. – Mange par har en del å jobbe med der, sier Thuen.
Det å sitte med nesen ned i mobilen og svare med et
«ALLE KAN BLI BEDRE PÅ DETTE.»
grynt eller ingenting, oppleves som noe helt annet enn å møte et blikk og få et spørsmål til det du nettopp har fortalt, ifølge den erfarne terapeuten.
– Det å ha en levende dialog bidrar til å skape
vitalitet og engasjement i parforholdet, og ikke minst en følelse av å være et team, sier Thuen.
Og ja, det er slik at vi er skrudd sammen ulikt.
Noen er naturlig gode på å «ta imot ballen» fra partneren sin, andre har problemer med å skjønne at man i det hele tatt får en invitasjon til emosjonell kontakt, og skjønner heller ikke at de avviser ved ikke å ta imot.
Som forskeren Gottman påpeker om en pasient som synes forholdet til kona mangler nærhet og har gått i stå: «I likhet med mange andre fortvilte, ensomme mennesker er det ikke med vilje at han avviser konas forsøk på emosjonell kontakt. Det er bare at han ikke gjenkjenner disse øyeblikkene som særlig viktige.»
Han skjønner rett og slett ikke viktigheten av respons, oppmerksomhet og tilstedeværelse og at dette bereder grunnen for de større og viktigere samtalene, i tillegg til fysisk intimitet og sex.
– Har man en levende og oppmerksom dialog med hverandre i hverdagen, så beholder man en nærhet til hverandre, og man føler seg sett og bekreftet av partneren sin, sier Thuen.
Da får man også lagt til rette for de store samtalene, som kan handle om mer krevende og sårbare temaer. Som igjen styrker båndet mellom dere.
– Den gode nyheten er at ved å bli bevisst på at dette er viktig, er det ganske lett å justere kursen. Jeg opplever at alle kan bli bedre på dette, sier Thuen.
– Bonusen er at responsen fra den andre ofte gir motivasjon til å fortsette. Det skaper rett og slett god stemning å ta tak i dette, og for mange er effekten slående, sier Thuen.
Han påpeker at det er naturlig at det innimellom «ramler litt sammen», men har man erfart at stemningen stiger når man er bevisst på å være aktivt til stede for partneren, kommer man seg raskere tilbake i det «kommunikative sporet».
– Det er så lett å glemme viktigheten av å være nysgjerrig, oppmerksom og lydhør for den vi har nærmest. Men det gir en helt tydelig gevinst å gi mer respons. Se på det som å vanne planter. Planter trenger vann for ikke å visne, og forholdet ditt trenger et minimum av oppmerksomhet for å ikke gjøre det samme, sier Thuen.