– Folk hadde minimalt med kunnskap om DET SAMISKE
Jorunn var en av sju samer som sultestreiket foran Stortinget i 1979 i protest mot utbyggingen av Alta-Kautokeinovassdraget. Og fortsatt kjemper hun sitt folks sak.
For bare 40 år siden var samene omtalt som de ukjente og mystiske naturbarna, langt der borte i nord. Ikke noe mer. Det forteller Jorunn Eikjok (70). Du har kanskje sett henne i dokumentarfilmen «Vendepunktet» om Altasaken på NRK. Eller hørt henne fortelle sin historie om kampen for samenes rettigheter som urfolk et eller annet sted. For hele Jorunns liv har handlet om å kjempe nettopp den kampen.
Over en videosamtale en mørk og kald vintermorgen er hun sjeleglad for at noen vil snakke med henne om hva hele det samiske folket har vært igjennom alle disse årene. For «den norske befolkningen er ikke opplyste nok».
På spørsmål om hva den samiske kulturen betyr for henne, puster hun dypt ut, før hun salig sier:
– Å, kjære deg ...
Hun stopper opp.
– Det er hele min identitet. Min tilhørighet.
Kort sagt.
Jorunn er vokst opp i en samisk familie i Njiđgu helt innerst i Varangerfjorden i Unjárgga gielda ( Nesseby kommune). De samiske stedsnavnene er en del av resultatet av Altakampen. Samisk og norsk ble to likestilte språk.
Hun er utdannet lærer og er sosiokulturell antropolog. Hun har jobbet som forsker, spesialrådgiver og i media. I dag jobber hun blant annet som kulturprodusent og lager dokumentarer sammen med fotograf Ola Røe. Det har hun gjort siden 1998.
Men mest av alt jobber hun for at samisk kultur skal synliggjøres og verdsettes. Og det har hun jobbet med i hele sitt liv.
Jorunn vokste opp i den harde fornorskningstiden, som hun selv kaller det. Det samiske språket var rett og slett forbudt i skolen på den tiden. Hun forteller sårt om en tid hvor samer opplevde sterk trakassering, undertrykkelse og rasisme fra «de norske innvandrerne».
Men er ikke samer nordmenn? På lik linje som oss
andre? tenker du kanskje. For nei, slik var det ikke før. Å bli kalt «finnjævel» og «lappjævel» var hverdagskost for Jorunns generasjon og flere generasjoner langt tilbake i tid.
De kunne ikke engang snakke sitt eget morsmål. De hvisket når de var i offentligheten, forteller Jorunn.
– På 1960-tallet snakket foreldrene våre samisk seg imellom og norsk til barna. De gjorde det rett og slett for at vi skulle klare oss, fordi de hadde lidd så mye selv.
Da Jorunns mor gikk på skolen, forsto hun ingenting før fjerdeklasse. All undervisning foregikk på norsk, og barna forsto ikke hva som ble sagt.
– Det var en stor sorg for den generasjonen.
Selv begynte Jorunn å forstå alvoret da hun skrev semesteroppgave på gymnaset i 1971, om østsamenes historie. Hun ble sint da hun skjønte hvordan historien hadde vært og fortsatt var. All trakasseringen hun hadde opplevd og som de før henne hadde opplevd mange hundre år tilbake.
Hun forteller om sin første samisk bevisste handling. Jorunn var innlagt på sykehus høsten i 1972. Da foreldrene skulle hente henne, bestemte hun seg for at hun kun ville snakke samisk. Hun ville gjenerobre familiens morsmål og identitet.
Jorunn, som er eldst i en søskenflokk på tre, satte foten ned. Og familien tok imot Jorunns ønske med stor glede. I løpet av kort tid snakket familien kun samisk hjemme. Stolt forteller hun om at alle hennes foreldres barnebarn har samisk som morsmål den dag i dag.
– Sånn tok vi det samiske språket tilbake. Jeg bruker å si at min familie avkoloniserte oss selv, forteller hun.
Da Jorunn var 18 år gammel, begynte hun å jobbe som studentlærer. Da hun begynte å jobbe, trodde hun at barna kunne få lov til å snakke samisk i skolen. Hun tok feil.
– De satt der, som generasjonene før dem, og forsto ikke hva som ble sagt. Det var helt horribelt.
Jorunn, som den ildsjelen hun er, begynte å undervise barna på samisk. De ble så glade for at de endelig kunne forstå at de flokket seg rundt henne, og hun ble en stor trygghet for dem.
Men det tok ikke lang tid før hun fikk beskjed fra skolen om at det hun holdt på med var ulovlig. Jorunn svarte med at det var åpenbart at ikke flertallet av barna kunne forstå norsk og stilte spørsmål til hvordan de stakkars barna skulle få kunnskap når de ikke forsto hva som ble sagt. Hun sa til og med at de gjerne måtte si henne opp.
– Det var min første sivile ulydighet, forteller Jorunn, før hun legger til:
– Men det er det som har vist seg at man må ty til for å få til en endring.
Å undervise små barn på samisk skulle vise seg å ikke forbli Jorunns eneste sivile ulydighet i denne kampen.
På 1970-tallet reiste hun mye frem og tilbake til Grønland, der hun blant annet deltok på verdenskonferanser for urfolk. Hun brukte reisene til å skape nettverk, engasjere seg og suge til seg kunnskap om hva slags land Norge egentlig var, som ikke tillot samer å ha egne rettigheter.
I 1979 fikk Grønland etablert hjemmestyre. «Hva med oss samer?» tenkte Jorunn. Parallelt med dette var den politiske konflikten om vannkraftutbygging i Alta-Kautokeinovassdraget i «fyr og flamme».
Da hun kom tilbake til Norge samme år for å ta mellomfagseksamen i samisk språk, hadde de begynt å bygge vei og demme ned lakseelva – til tross for folkeaksjon og stor lokal motstand. Samene hadde prøvd å komme med innvendinger. Reindriftsamene hadde prøvd å gå rettens vei.
– Alt ble bare føyst vekk av staten, Stortinget og myndighetene. Jeg ble veldig sint da jeg hørte hva som skjedde, sier Jorunn.
På samme tid drar Jorunn til Sirbmá i Tana for å besøke tanten sin som bor der. Hennes fetter Niillas er også der. Han har nettopp kommet hjem fra den mye omtalte leiren på Stilla i Alta som en rekke samer og naturvernere har arrangert for å demonstrere mot utbyggingen.
«FORELDRENE VÅRE SNAKKET SAMISK SE G IMELLOM OG NORSK TIL BARNA.»
Leieren og demonstrasjonen endte til slutt i en stor politiaksjon.
Hjemme hos tante, kommer fetter Niillas bort til Jorunn.
«Vi er noen samer som skal til Oslo for å demonstrere mot utbyggingen», sier han.
Jorunn ser alvorlig på fetteren sin.
«Da må dere fokusere på urfolks rettigheter. Elven kommer som nummer to. Våre rettigheter må være nummer en», svarer Jorunn.
«Da må du bli med», svarer Niillas tilbake.
Jorunn klarer ikke å svare med en gang. Hun skal sove på stabburet, og går og legger seg. Men valget er enkelt. Dagen etter går Jorunn bort til Niillas med en gang hun våkner.
«Jeg må bli med», sier hun.
Mandag 8. oktober 1979 er Jorunn i Oslo, sammen med en gruppe samer fra Norge, Sverige og Finland. De kaller seg for «Samisk aksjonsgruppe». De slår opp en lavvo på Eidsvolls plass, rett foran Stortinget. Jorunn og seks av de andre samene skal true med sultestreik om ikke kravene deres bli innfridd.
Jorunn og resten av «Samisk aksjonsgruppe» krever nå en stans av anleggsarbeidet ved Alta-Kautokeinovassdraget og at samiske rettigheter skal anerkjennes. De sender et brev til statsminister Odvar Nordli og stortingsrepresentant Guttorm Hansen.
Ifølge journalist Lars Martin Hjorthols bok «Alta – Kraftkampen som utfordret statens makt» heter det i brevet de sendte slik:
«Vi krever at Regjeringen/Stortinget stopper videre utbygging av Alta-Kautokeinovassdraget inntil samenes
spørsmål, reist ved domstolene, er rettskraftig avgjort.
Vi krever svar innen tirsdag 9. oktober kl. 12.00. Om ikke konkret svar foreligger innen overnevnte tidsfrist, går vi til sultestreik.
Med hilsen For Samisk aksjonsgruppe – Mikkel Nilsen Eira – Jorunn Eikjok – Niillas Aslaksen Somby»
Ingen svar kommer, og ingen krav blir innfridd. Sultestreiken starter.
Jorunn forteller at hun opplevde det hele som et uendelig stort hull som måtte fylles med kunnskap. Ingen visste hva det samiske folket gikk igjennom.
– Folk hadde minimalt med kunnskap om det samiske, også fremtredende journalister. Det var sjokkerende, mimrer hun.
Hun forteller at de som bevitnet at Jorunn og de seks andre samene sultestreiket mot utbyggingen og forsamers rettigheter ble rasende da de fikk høre hva som foregikk.
Demonstrasjonen virket.
Sultestreiken ble avsluttet den 15. oktober – etter én uke uten mat på Jorunn og de seks andre samene. Regjeringen hadde bestemt at utbyggingen skulle midlertidig stanses, men også at rettigheter for det samiske folket skulle utredes.
Den 13. desember ble det bestemt at samerettsutvalget skulle nedsettes.
– Det var den største julegaven jeg fikk det året, forteller Jorunn rørt.
10 år senere, i 1989, ble Sametinget åpnet. To år før, i 1987, kom det en ny samelov, en egen grunnlovsparagraf om samisk språk, kultur og samfunn. Samefolket skulle nå støttes aktivt, det skulle ikke lenger være noe
«Å KOMME UTENFOR STORTINGET OG FÅ UTRYKKE MEG OG FAKTISK SE AT DET GA RESULTATER. DET VAR SÅ STORT.»
de bare måtte kreve og begrunne selv.
– Tror du det ville kommet på plass så fort om ikke du satte samenes rettigheter i første rekke?
– Jeg kan ikke si at det var på grunn av meg, men jeg hadde stor innflytelse fordi jeg hadde mye global kunnskap om urfolks rettigheter og ikke bare om elven.
Hun legger til:
– Så kan man jo spørre: Hvis vi ikke hadde aksjonert, hva ville da skjedd med samiske rettigheter? Selvfølgelig ville det kommet, men mye senere. Det var uunngåelig.
Jorunn beskriver aksjonen som noe av det mest fantastiske hun har opplevd. Etter å ha gått rundt med sinne og skam over den undertrykkelsen, trakasseringen og rasismen som Jorunn og andre samer hadde opplevd, var det en stor følelse av frigjøring, en følelse av å ha gjort en forskjell sammen med de andre.
– Å komme utenfor Stortinget og få utrykke meg og faktisk se at det ga resultater. Det var så stort, sier hun.
Hun opplevde også at alle ble modigere etter aksjonen i Oslo.
Jorunn flyttet til Grønland i 1980. To år senere kom hun tilbake. Hun beskriver det som natt og dag. Alle turte å bruke koftene sine og snakket samisk uten å skamme seg. Folk var stolte av å være samisk. Samfunnet hadde forandret seg på den tiden hun var borte. Hun var overveldet.
– Hva vil du si at Altakampen har gjort med Norge som land?
– Norge er blitt et mer mangfoldig land hvor minoriteter blir anerkjent, og samer har fått en stemme.
Men det har ikke kommet gratis, forteller Jorunn. De har kjempet, og ennå den dag i dag må de kjempe for å holde det slik.
Fremdeles foreligger det planer om store utbygginger i samiske områder. Men nå er myndighetene nødt til å konsultere med samer, fordi det ble slått fast som et resultat av Altakampen.
Også internasjonalt har Jorunn og den samiske folkegruppen siden 1982 kjempet i FN-systemet for urfolksrettigheter. I 2013 ble Urfolkserklæringen, som styrker nettopp urfolks rettigheter, vedtatt. Dette hadde stor betydning for Fosen-dommen som i 2021 kom til Høyesterett.
Jorunn har i tillegg vært aktiv i samekvinnebevegelsen siden 1978, og har også her jobbet internasjonalt sammen med urfolkskvinner for urfolkkvinners rettigheter. Hun mener at Altakampen alltid vil være aktuell, fordi den er som en «lysende stjerne» for alle kampene om samiske rettigheter som er blitt kjempet siden da. Også internasjonalt er saken godt kjent.
I 2018 opprettet Stortinget Sannhets- og forsoningskommisjonen. Kommisjonen ble opprettet for å granske fornorskingspolitikk og urett overfor samer, kvener og norskfinner.
Til tross for at mye bra har skjedd de siste tiårene, forteller Jorunn at samer fortsatt opplever undertrykkelse og rasisme. Særlig barn og unge, og særlig på nett.
– Hvorfor er det fortsatt sånn, tror du? – Norge har aldri tatt et oppgjør med sin egen rasisme – det ligger så mye rasisme og grums i folkedypet.
Samer har uansett gått fra å være ukjente og mystiske naturbarn. Langt der borte i nord. Uten rettigheter. Til å bli en synlig folkegruppe som deltar i den moderne verden – både kulturelt og politisk. Og med egne rettigheter. Mye takket være Jorunn og hennes brennende engasjement for den samiske kulturen.
«JEG BRUKER Å SI AT MIN FAMILIE AVKOLONISERTE OSS SELV.»