TET-OFFENSIVEN
Med Tet-offensiven i 1968 så Vietcong ut til å vinne permanent kontroll i de største byene sør i Vietnam. Men de led veldig store tap.
Med Tet-offensiven i 1968 så Vietcong ut til å vinne permanent kontroll i de største byene i sør. Nyhetsinnslag på TV viste skyting rundt den amerikanske ambassaden i Saigon, og resultatet ble framstilt som et amerikansk nederlag. Offensiven satte fart i «vietnamiseringspolitikken», hvor USA overlot større ansvar til sørvietnamesiske styrker. Vietcong led imidlertid store tap under Tet og brukte to år på å bygge seg opp igjen.
Frankrike forsøkte å gjeninnføre sitt kolonistyre i Vietnam etter andre verdenskrig, men etter å ha kjempet mot den kommunistdominerte Viet Minh-bevegelsen i årene 1946–1954 trakk de seg ut. Landene ble delt langs den 16. breddegrad, og det ble opprettet et vestvennlig regime i sør og et kommunistisk i nord. Regimet i nord hadde ikke gitt opp å vinne makten i hele landet, og i 1960 trappet kommunistene opp sin virksomhet i Sør-vietnam gjennom Den nasjonale frigjøringsfronten FNL – populaert kalt Vietcong. USA fryktet at dersom Vietnam gikk tapt til kommunismen, ville flere land i regionen følge etter. Dermed «arvet» de Vietnamkrigen fra Frankrike.
Fram til 1964 var ikke amerikanske soldater (offisielt) direkte involvert i kamp. Trefninger mellom en destroyer fra US Navy og nordvietnamesiske patruljebåter i Tonkinbukten skulle ikke bare endre på dette, men også forme måten USA bygget opp sine styrker og engasjerte seg i krigen (detaljene bak hendelsen i seg selv er fortsatt omdiskutert). 1964 var valgår i USA. Lyndon B. Johnson som kom inn i Det hvite hus etter drapet på Kennedy, ønsket på den ene siden ikke å gi sin republikanske motstander Barry Goldwater vann på mølla ved å virke for «soft» overfor kommunismen. Samtidig ønsket han heller ikke å framstå som en krigshisser for sine demokratiske kjernevelgere.
Resultatet var et vedtak i Kongressen som ga presidenten fullmakter til å detaljstyre bruken av vaepnet makt. Til og med enkeltvise bombemål ble plukket ut på skrivebordet i Det hvite hus, noe som ofte gikk på tvers av fagmilitaere hensyn som tilsa raskere avgjørelser. Begrensningene han påla, tillot heller ikke noen invasjon av selve Nord-vietnam, hvorfra det gikk en voksende strøm av forsyninger og troppestyrker sørover på Ho Chi Minh-stien – nettverket av veier og stier som delvis gikk gjennom nabolandet Laos. Det lyktes heller aldri å stable på beina et sørvietnamesisk regime som vant legitimitet i befolkningens øyne. Ulike fraksjoner konspirerte mot hverandre i en uendelig rekke av kupp og kuppforsøk, noe som også gikk ut over moralen i de vaepnede styrkene. Dette gjorde det mulig for kommunistene å vokse seg sterke på landsbygda. Regulaere styrker fra US Marines og US Army samt massiv luftmakt tok fra 1964 over føringen i en krig som mer og mer tok form av en krig med konvensjonelle virkemidler mot en ukonvensjonell fiende.
Det amerikanske engasjementet fortsatte å vokse, til det på slutten av 1967 naermet seg 600 000 soldater – uten at noen seier så ut til å vaere i sikte.
Tet
Hanoi var imidlertid også frustrert over manglende resultater. Sommeren 1967 begynte derfor planleggingen av en generell offensiv med tre mål for øye. For det første å knekke ARVNS (de sørvietnamesiske styrkene) allerede vaklende moral, framprovosere en folkelig oppstand mot regimet i Saigon og dets amerikanske allierte og overbevise USA om at krigen ikke kunne vinnes. Et viktig virkemiddel var å vise tilstedevaerelse i urbane sentra, som til nå hadde vaert ansett som trygge siden krigen fram til 1968 hadde vaert preget av geriljakrig i jungel og på landbygda. En rekke angrep i høylandene på grensen mot Laos og Kambodsja ble iverksatt høsten 1967 for å trekke amerikanske og sørvietnamesiske styrker vekk fra byene. Angrepet på Khe Sanh som startet 21. januar, hadde også samme funksjon (se nedenfor). Tidspunktet var også valgt fordi monsunen ville gjøre amerikansk luftstøtte og forsyninger luftveien vanskelig.
«DET AMERIKANSKE ENGASJEMENTET FORTSATTE Å VOKSE, TIL DET PÅ SLUTTEN AV 1967 NAERMET SEG 600 000 SOLDATER – UTEN AT NOEN SEIER SÅ UT TIL Å VAERE I SIKTE.»
«Å PLANLEGGE OG FORBEREDE EN SÅ STOR OPERASJON INNE PÅ FIENDTLIG OMRÅDE UTEN Å BLI OPPDAGET VAR I SEG SELV EN BRAGD, MEN KOMMUNISTENE LYKTES IKKE MED Å SETTE I GANG ET FOLKELIG OPPRØR TIL STØTTE FOR SIN SAK SLIK SOM DE HÅPET.»
Fram til 1968 hadde begge parter overholdt en stilltiende våpenhvileoverenskomst i forbindelse med feiringen av vietnamesisk nyttår. Ved å bryte med dette oppnådde Nordvietnam et ekstra overraskelsesmoment. I tillegg hadde kommuniststyrkene fått tilført nytt sovjetiskprodusert utstyr, blant annet feltradioer, kalasjnikover og moderne luftvernkanoner.
Å planlegge og forberede en så stor operasjon inne på fiendtlig område uten å bli oppdaget var i seg selv en bragd, men kommunistene lyktes ikke med å sette i gang et folkelig opprør til støtte for sin sak slik som de håpet. Tet-offensiven hadde også sin bakgrunn i at ledelsen i Hanoi fryktet ytterligere ødeleggelser av Nord-vietnam gjennom amerikansk bombing. I løpet av de påfølgende fredsforhandlingene under Nixons presidenttid ble bombestopp et viktig element, men det er vanskelig å si om Tet i seg selv førte til flere eller faerre angrep over lengre tid. Amerikansk forhandlingsvilje ville også bidra til å slå en kile mellom USA og det sørvietnamesiske regimet, men dette inntraff heller ikke før på et langt senere tidspunkt.
I USA var oppslutningen om krigen allerede dalende, en utvikling Tet skulle påskynde, selv om det var Arvn-enheter med statiske sikringsoppgaver som tok hovedstøyten. I tillegg var flesteparten av de sørvietnamesiske enhetene nede i halv styrke på grunn av permisjoner i forbindelse med høytiden. Allerede 30. januar 1968 begynte Vietcongs angrep mot Da Nang, ikke langt fra den demilitariserte sonen, men lokale sørvietnamesiske kommandanter som rapporterte tilbake til sine overordnede, ble latterliggjort. Dagen etter var byer og militaerbaser over hele landet under angrep. Da Nang ble sikret ved hjelp av to bataljoner fra US Marines, mens Hoa Vang litt lenger sør og Chu Lai ved foten av det sentrale høylandet ble holdt eller gjenerobret av Arvnstyrker alene mellom 31 januar og 5. februar. Det samme gjaldt Quang Ngai, Tam Ky og Quang Tri. Ved sistnevnte by landsatte 1.
Air Cavalry Division to bataljoner i ryggen på angriperne og knuste 812. regiment fra den nordvietnamesiske haeren og en uavhengig pioner-bataljon.
Til og med kystbyer som Nha Trang og USAS store basekompleks ved Cam Rhan Bay ble utsatt for rakett- og bombekasterangrep. I de fleste mindre byene ble Vietcongangrepene slått tilbake i løpet av noen dager, bortsett fra Kon Tum og Ban Me Thuot i høylandet og Can Tho og Ben Tre i Mekongdeltaet – hvor opprenskningen tok noe lengre tid.
Denne artikkelen, derimot, vil konsentrere seg om tre av de viktigste kampområdene for de amerikanske styrkene; den sørvietnamesiske hovedstaden Saigon og omland, det gamle keisersetet Hué og ildbasen Khe Sanh ved den demilitariserte sonen langs grensen til Nord-vietnam.
Til slutt vil den også peke på hvordan Tet påvirket den videre utvikling i USAS involvering i Vietnamkrigen.
Saigon-området
Feiringen av vietnamesisk nyttår 1968 i Saigon begynte natt til 31. januar med et forrykende fyrverkeri. Flere av toppene i det sørvietnamesiske regimet feiret dagen med familie utenfor hovedstaden. Selv om Arvn-enheter i hovedstadsområdet fikk ordre om høynet beredskap, så ingen ut til å ta situasjonen saerlig alvorlig. I nattemørket snek mørkkledde vaepnede skikkelser seg mellom de feirende folkemassene og forsvant inn i trange bakgater og smug. I alt kom Vietcong til å sette inn rundt 4000 mann i og rundt Saigon, de fleste fra en base ved en gummiplantasje 6,5 mil nord for byen. Sikkerhetsrutinene til Arvn-styrkene i byen var notorisk dårlige, noe som ikke akkurat gjorde det vanskeligere for fienden å få inn personell og våpen. Tidlig om morgenen, da fyrverkeriet stilnet, smalt det fra håndvåpen, RPG-ER og bombekastere.
Port 5 i leiren hvor ARVNS generalstab holdt til, ble angrepet av en busslast med ingeniørsoldater med sprengladninger. Det lyktes den sørvietnamesiske vakten å stenge porten bak det siste kjøretøyet som nettopp hadde passert, og amerikansk militaerpoliti i naerheten kom til og nedkjempet angriperne.
Port 4 ble imidlertid angrepet av to bataljoner med Vietcong som klarte å trenge inn i leieren, som ble forsvart av én bataljon og ett stridsvognkompani. I stedet for å gå løs på generalstabsbygningene tok de sannsynligvis ved en feiltakelse hovedkvarteret til generalstabens støttekompani og forskanset seg der. Sørvietnamesiske forsterkninger ble tilkalt – elementer av en fallskjermbataljon og marinesoldater pluss flere stridsvogner.
Innen halv elleve på formiddagen var Vietcong nedkjempet her. Nitten utvalgte mann fra 10C. Vietcong bypionerbataljon ble tildelt den «aerefulle» oppgaven med å angripe USAS ambassade på Thoung Nhat bulevard. Personell sittende i en drosje åpnet ild mot de amerikanske Mp-ene som sto i vakten. Vaktene stengte porten, men Vietcong klarte å sprenge den og trenge inn på selve ambassadeområdet. De lyktes imidlertid ikke i å bryte opp de tykke teakdørene inn til selve ambassaden.
Inne fra bygningen holdt vaktkompaniet fra US Marines angriperne stangen ved ildgivning fra vinduene. Utenfor ambassadeområdet ble Vietcong også beskutt av amerikansk militaerpoliti som kom til. Ved femtiden ble det også gjort forsøk på å landsette et kompani fra 101. Airborne (Screaming Eagles) på ambassadetaket, men første forsøk måtte avbrytes da helikoptrene ble møtt av intens ild, og en dørskytter ble såret. Tre timer senere lyktes det å lande, og Vietcong-soldatene ble eliminert.
En annen tropp fra samme bataljon holdt et uferdig hotellkompleks i to dager før de ble nedkjempet, og i Saigons kinesiske bydel Cholon tok de kontroll over to politistasjoner.
Vietcong lyktes også å innta redaksjonslokalene til den sørvietnamesiske rikskringkastingen, men ikke senderne som befant seg andre steder. Da forsterkningene fra den nordvietnamesiske haeren (NVA) uteble, besluttet geriljasoldatene å sprenge
bygningene. Splendid Hotel, hvor en rekke amerikanske offiserer var forlagt, den sørkoreanske ambassaden og hovedkvarteret til den sørvietnamesiske marinen samt flere andre mål, ble angrepet med bombekastere og RPG-ER.
For å få kontroll over situasjonen ble tropper på 25 mann sendt ut enkeltvis fra 716. Military Police Battalion US Army – et fornuftig svar på et isolert bombeattentat eller mindre opptøyer – men overfor et fullskala bygeriljaangrep fikk de imidlertid problemer. Lastebilen med en av dem ble veltet av en sprengladning og de overlevende massakrert i et massivt kuleregn.
Avdelingen hadde allerede ansvar for vakthold ved over hundre bygninger rundt i byen. Nå ble de i tillegg bedt om å sikre flere andre objekter. Flere steder måtte de nedkjempe celler med Vietcong-gerilja, andre steder ble de konfrontert med bevaepnede sivilister som skjøt på alt som rørte seg for å holde virkelige og innbilte angripere fra livet. For å støtte 716. bataljon sendte 89. Military Police Group inn panserbiler. Da det lysnet av dag 1. februar, kontrollerte Vietcong de vestligste og sørligste delene av Saigon. Helikoptre svevde over byen og hamret løs med maskingevaer og raketter mot Vietcongholdte bygninger. Det forhindret ikke at treningsleiren for ARVN ved Quang Trung og flere andre militaerbaser ble tatt. Vietcong hadde brakt med seg spesialtrent personell som skulle kunne operere stridsvogner og
artilleri som var erobret her, men det lyktes sørvietnameserne å redde unna alt tungt utstyr eller gjøre det ubrukelig ved å fjerne vitale deler. Stadig nye sørvietnamesiske enheter ble sendt inn. 4. bataljon fra det sørvietnamesiske marinekorpset begynte gradvis å ta tilbake Hoc Mon-distriktet, hvor de snart fikk selskap av en bataljon fra 27. Regiment US Army – landsatt med helikopter.
Phu Tho galoppbane dannet et sentrum for Vietcong-operasjonene, flere viktige veiakser løp sammen rundt den og utgjorde en potensiell landingsplass for amerikanske helikoptre. Det amerikanske basekomplekset Long Binh, som blant annet huset det berømte militaerfengslet, ble forsvart av US Armys 199. lette infanteribrigade under brigadegeneral Robert C. Forbes – og var selv under harde angrep om morgenen 31. januar (se nedenfor). Allikevel valgte han å avse et kompani for å gjenerobre galoppbanen. Kompaniet satte av sted klokka åtte om morgenen og beveget seg i en kolonne på åtte pansrede personellkjøretøy (PPK) og flere lastebiler. Seks kvartaler unna Phu Tho kom kolonnen under ild, og snart ble den forreste PPK-EN truffet av en rakett som drepte en troppssjef og etterlot resten av mennene i kjøretøyet i sjokktilstand. Mens saniteten dro disse ut, ble kolonnen utsatt for en intens automatild. De amerikanske infanteristene fortsatte framrykkingen til fots og måtte kjempe videre fra bygning til bygning. Helikoptre la flere hus i grus med rakettild, mens sivile flyktet i motsatt retning av kolonnens framrykking. Klokka ett var Vietcong-geriljaen presset tilbake og hadde forskanset seg inne i selve baneanlegget. Da det første amerikanske forsøket på å storme stillingene ble slått tilbake, ble galoppbanen pepret med rekylfrie kanoner og raketter fra helikoptre. Ca. 16.30 begynte Vietcong å trekke seg tilbake, og da mørket falt på, kunne man lande tre kompanier fra US Armys 7. infanteriregiment på galoppbanen.
1. februar ble ytterligere to mekaniserte kompanier fra 9. infanteridivisjon og 33. rangerbataljon fra ARVN overført til Phu Tho, og med galoppbanen som base begynte denne improviserte kampgruppen klareringen av området rundt. Men Vietcong hadde ikke gitt opp området. Mens de to mekaniserte kompaniene var ute på patrulje og selv ble tatt under ild, angrep en større styrke banen. De vendte tilbake og satte Vietcong under dobbelt ild, men geriljaen kom til å rette ytterligere angrep mot basen i Phu Tho de neste dagene.
Bare noen kilometer nordvest for Saigon, i naerheten av flybasen Tan Son Nhut, lå tekstilfabrikken Vinatex, hvor tre bataljoner fra Vietcong hadde forskanset seg. Her hadde de til og med brakt med og satt opp luftvernkanoner på taket – noe som sier litt om logistikkapparatet bak Tet. Fabrikken dannet ildbase for de tre bataljonenes hovedmål – flybasen Tan Son Nhut. 31. januar, klokka 03.21, stormet de flybasen, nedkjempet vaktene ved en av portene og raste inn på rullebanen. En blanding av bakkepersonell og vakttropper samlet seg for å møte angrepet, men etter en times kamper begynte forsvaret å gi etter. Flyplasskommandanten anmodet om bistand fra høyere enhet, men nesten alle ARVNS reserver var allerede engasjert i kamper andre steder. Men det lille som var igjen i området – to kompanier fra 8. luftlandebataljon – ble kastet inn i kampen. De to styrkene braket sammen midt på den åpne flyplassen i en intens naerkamp, og forutsigbart nok var tapene store på begge sider. Men så, nesten som i en utvasket filmklisjé, entret stridsvogner og PPK-ER fra 4. kavaleriregiment US Army striden og rammet Vietcong bakfra. Kavaleristene led også selv tap; fire stridsvogner og fem PPK-ER – cirka en tredjedel av styrken som ble sendt. Men Vietcongs angrep på flybasen ble knust. Ved morgengry begynte helikoptre reduseringen av motstanden i tekstilfabrikken. Det de ikke klarte å ødelegge, ble knust av nye kavalerister som trådte inn i striden. Samtidig endte også kampene inne på selve flybasen. Rundt 5. februar hadde amerikanerne og ARVN vunnet initiativet i Saigon. Under operasjon Trang Hung Dao ble 5. Ranger Group satt inn i klareringsoperasjoner i Cholon. Røyken fra de mange brannene kampene hadde antent, hang tykk over området – noe som gjorde luftstøtte og artilleriobservasjon fra luften umulig. Også før Tet hadde det vaert få amerikanske enheter i Saigon-området av politiske årsaker. Nå mer enn noen gang var det viktig å vise at ARVN var sterke nok til å renske sin egen hovedstad for fiendtlige elementer. Men amerikanske enheter som ble trukket ut, ble snart bedt om å bli komme tilbake av
«OVERFOR ET FULLSKALA BYGERILJAANGREP FIKK TROPPENE PROBLEMER. LASTEBILEN MED EN AV DEM BLE VELTET AV EN SPRENGLADNING OG DE OVERLEVENDE MASSAKRERT I ET MASSIVT KULEREGN.»
den sørvietnamesiske overkommandoen. 9. februar ble bataljonen som var involvert i kampene rundt Phu Tho, sendt inn i Cholon for å støtte de sørvietnamesiske rangerne, og tre dager senere klarte de å lokalisere og ta Vietcongs hovedkvarter – hvor operasjonene i hovedstaden ble ledet fra.
Nye angrep fulgte 17. og 18. februar, men mistet snart sin kraft. 7. mars lyktes det ARVN å isolere og nedkjempe restene av Vietcongs hovedstyrke i Cholon. Vietcong gjorde nye forsøk på å få fotfeste i hovedstaden i mai, men uten å lykkes.
Det amerikanske basekomplekset Long Binh, 24 kilometer nordøst for Saigon sentrum, huset overkommandoen til amerikanske II Field Force (korps). Naerforsvaret ble besørget av den ovenfor nevnte 199. Light Infantry Brigade, støttet av en mekanisert bataljon fra 9. Infantry Division US Army. Klokka 3 om morgenen 31. januar ble basekomplekset utsatt for et rakett- og bombekasterangrep. Vietcong 275. regiment satte så inn et frontalangrep ved nordenden av basen mens en bataljon utførte et skinnangrep i øst. Et motangrep av blant annet den mekaniserte bataljonen avviste et angrep på flystripen ved Long Binh, samtidig som helikoptre kunne ta av og pepre løs med raketter mot de angripende Vietcongstyrkene og deres ildbaser i lendet rundt. Samtidig klarte pionerer å snike seg inn for å sprenge ammunisjonsbunkerne inne på basen. Amerikanske ingeniørtropper jobbet på spreng med å desarmere ladningene de la ut, men det lyktes Vietcong å sprenge fire av i alt hundre bunkere. Med selve basen rensket begynte arbeidet med å klarere området rundt med hjelp av blant annet artilleri- og luftbombardement og luftlandsetting.
11. Armored Cavalry Regiment kom også til, og utpå dagen var Long Binh med det umiddelbare omland sikret.
Rundt Long Binh ble flere andre objekter angrepet. Rett på den andre siden av Motorvei nr. 1 ble flybasen ved Bien Hoa angrepet av Vietcongs 274. regiment. De brøt gjennom naerforsvaret, men klarte ikke å
ødelegge noen vitale deler. På morgenkvisten 31. januar ble 2. bataljon av 506. Infantry Regiment US Army landsatt med helikopter inne på basen og gikk straks til motangrep. Hovedkvarteret til III. ARVN like ved var også under angrep, og assistanse ble sendt i form av 47. bataljon fra US Armys 9. divisjon. Et av dens mekaniserte kompanier raste nedover motorveien, rett gjennom sentrum av 275. Vietcong regiment som angrep selve Long Binh, og videre inn i flanken på 274. Vc-regiment ved Bien Hoa flybase. Et annet kompani fra samme bataljon kjempet seg inn i selve Bien Hoa og fikk etter hvert kontakt med 2. bataljon av 506. Infantery Regiment US Army. Med byen Ap Than klarert 1. februar var området mellom Bien Hoa og Long Binh sikret.
Hué
Hué, hovedstaden i det gamle vietnamesiske keiserdømmet, hadde 144 000 innbyggere i 1968. Byen var et viktig kommunikasjonsknutepunkt for amerikanske og sørvietnamesiske tropper stasjonert langs den demilitariserte sonen mot Nord-vietnam og høylandet i vest. Den hadde dessuten stor kulturhistorisk betydning. Hué hadde vaert relativt uberørt av krigen så langt, men byen ved Parfymeelven skulle bli åstedet for en av de mest ødeleggende kampene under Tet. To pionerbataljoner fra Vietcong og to regimenter fra NVA hadde infiltrert byen i dagene før offensiven begynte. Det var også lagt opp hemmelige depoter med ammunisjon og andre forsyninger. Øverstkommanderende for kommuniststyrkene i området, general Tran Van Quang, ga grønt lys i grålysningen 31. januar. Troppene som allerede var kommet inn, åpnet portene for sine våpenbrødre på utsiden.
Hovedtyngden av styrkene, blant annet 6. NVA regiment og 12. pionerbataljon fra Vietcong, kom inn fra sørvest. Derfra var det en smal sak å ta kontroll over nesten alle de 197 utpekte objektene, inkludert flybasen ved Tai Loc. Ett av unntakene var hovedkvarterene til 1. ARVN divisjon og elitekompaniet Hac Bao (svarte pantere) i selve byen og forlegningen til den amerikanske militaermisjonen (MACV) på sørsiden av Parfymeelven, som huset 200 australske og amerikanske offiserer. En pause på fem minutter mellom de innledende beskytningene med raketter og bombekastere gjorde det mulig å forberede naerforsvar av Macv-leiren. Det første stormangrepet ble stanset av en mg-skytter på toppen av en trebygning. Denne ble snart tatt ut av RPG-ER, og kommunistene forsøkte så å komme seg inn hovedporten. Her holdt en gruppe US Marines stand, men de måtte gi opp etter en stund. Men Vietcong/nva
måtte gi opp å ta selve leiren og begrenset seg i det videre til å beskyte den fra omliggende bygninger. Heller ikke etter at tre infanteriregimenter fra NVA ble overført til Hué fra Khe Shan, lyktes det å ta de to motstandslommene.
Kommunistene var ikke sene med å samle sammen politiske motstandere i byen. Etter slaget fant man 3000 sivile massakrert og kastet i massegraver. Andre sivile ble kommandert til å bygge forsvarsverker. Vietcong/nva forskanset seg og forberedte seg på motangrep. De hadde på forhånd trent på strid i bebygget område. I alt lyktes det å få inn 20 bataljoner i løpet av kampene. Deres tyngste våpen var opptil 140 mm raketter; 82 mm og 120 mm bombekastere og rekylfrie kanoner.
Brigadegeneral Ngo Quang Truong, sjefen for 1. ARVN-division i Hué, ante allerede natten mellom 30. og 31. januar at noe var i gjaere. Etter å ha mottatt rapporter om angrep mot andre sørvietnamesiske byer satte han de troppene som ikke var på perm, i alarmberedskap. Han anså et direkte angrep på byens sentrum for usannsynlig og beordret hoveddelen av sine styrker i stilling utenfor selve byen. Disse ble hurtig trukket tilbake til hovedkvarteret – som var den eneste enklaven av motstand innenfor bymurene da det grydde av dag 31. januar. General Hoan Xuan Lam, øverstkommanderende for de sørvietnamesiske styrkene, hadde intensjon om å gjenvinne kontroll over Hué uten amerikansk hjelp. 7. ARVN kavaleribataljon og to luftlandebataljoner tok seg fram til byen landeveien, men ble utsatt for flere bakholdsangrep og var sterkt redusert innen de kom fram. Halvparten av ARVNs 3. infanteriregiment led samme skjebne, men den andre halvparten seilte ned Parfymeelven og nådde fram til sine posisjoner relativt uskadd. General Robert Cushman, øverstkommanderende for III, Marine Amphibious Force (MAF), var derimot ikke villig til å la MACVs forlegning bli inntatt. Fra sin base i Phu Bai sendte han inn ett infanterikompani støttet av fire M48 stridsvogner designert som Taskforce X-Ray.
De rykket inn på tynt etterretningsgrunnlag, hadde få begreper om omfanget av angrepet og måtte følgelig kjempe seg gjennom flere sperrestillinger. Task force X-Ray sikret omsider Macv-forlegningen og området rundt, og innen 04.15 om morgenen hadde de kontroll over Truong Tien-broen inn til sentrum av byen. Men veien videre inn var stengt av byens gamle forsvarsanlegg med jordvoller, vollgraver og ti meter høye og tretti meter tykke murer. Marinesoldatenes første forsøk på å trenge igjennom på den andre siden ble slått tilbake. De overlot broen til sørvietnamesiske styrker og trakk seg tilbake for å omgruppere og planlegge neste framstøt. Innledningsvis ble det lagt store begrensninger på bruken av artilleri og luftstøtte på grunn av den sterke konsentrasjonen av kulturminner i byen.
Dette måtte oppgis da kommunistene hadde forskanset seg i templer og pagoder, i strid med Genèvekonvensjonens bestemmelser om beskyttelse av slike bygg.
Samtidig delte generalene Lam og Cushman byen i en amerikansk sone sør for Parfymeelven og en sørvietnamesisk i nord. 1. februar begynte arbeidet for å ta byen tilbake. To brigader fra 1. Cavalry Division (derav en avgitt fra 101. Airborne) fløy samtidig inn og etablerte sperrestillinger rundt byen for å isolere kommuniststyrkene inne i selve Hué.
I nord ble Tai Loc gjenerobret, men de første dagene var det liten framgang å spore. 4. februar var de kombinerte US Marines og Arvn-styrkene fortsatt bare oppe i fem bataljoner. Den dagen lyktes det ARVN å ta An Hoa-porten ved den nordvestre bymuren, bare for å bli kastet ut igjen natten etter. Sør for elven rykket US Marines fram med sneglefart, klarte å ta tilbake ett sykehus og et politihovedkvarter, men lite annet.
5. februar ble det imidlertid lettet på ildrestriksjonene, noe som åpnet for både støtte fra skipsartilleri og fly. Dette satte i første rekke fart i 1. Cavalry Division, som nå naermet seg fra vest og rullet opp Vietcong/ NVAS stillinger og forsyningslinjer bakfra.
21. februar var de bare fem kilometer fra sentrum. Allikevel slapp noen forsyninger og forsterkninger gjennom til kommunistene.
I sør hadde US Marines brutt den siste kommunistiske motstanden innen 9. februar, og på samme tid kontrollerte sørvietnameserne to tredjedeler av byen på nordsiden. De gjenvaerende Vietcong/nvastyrkene hadde imidlertid forskanset seg inne i selve citadellet – hvor keiserpalasset og en rekke historiske praktbygg var lokalisert. Det var også på dette tidspunktet US Marines tok i bruk Cs-gass i sine opprenskningsaksjoner. Nva/vietcong hadde på langt naer mistet alt initiativ. En gruppe sabotører svømte ut i Parfymeelven midt på natten og sprengte to av pilarene på Truong Tien-broen. 10. februar ble en bataljon av 1. Arvn-divisjon utradert av et motangrep. To bataljoner med luftlandetropper fra ARVN ble også erstattet med en tilsvarende styrke sørvietnamesiske marinesoldater – ytterligere en bataljon fulgte 16. februar. En US Marines-bataljon ble også landsatt ved citadellet, dels med helikopter, dels med båt. Nå gjensto bare selve keiserpalasset og naerområdene.
For å berolige vietnamesisk opinion skulle bare sørvietnamesiske tropper gå mot selve palasset, mens amerikanerne skulle slå seg gjennom på vestflanken. De amerikanske marinesoldatene, i splintvester og nedtynget av ammunisjon, krabbet forover bak stridsvogner som presset seg fram i sneglefart, mens Rpggranater og maskingevaersalver rikosjetterte av panserplatene. Kvartal for kvartal ble sektoren rensket, blant annet ved bruk av flammekastere og skarpskyttere. US Marines’ Ontos-vogner med sine seks rekylfrie kanoner montert på et stridsvognchassis gjorde også vei i vellinga ved å sprenge Nva-bunkere rundt palasset. Strid i tettbebygget strøk er i utgangspunktet uoversiktlig, og den tette tåken og regnet gjorde det ikke noe bedre. Dette gjorde det blant annet nødvendig å bringe befal og offiserer tettere opp til forreste linje, med det til følge at frafallet blant disse var stort. I en av bataljonene i 5. USMC Regiment, som sto overfor NVAS 6. regiment vest for citadellet, ble enkelte av troppene til slutt ledet av korporaler.
Tidlig om morgenen 22. februar hadde USMC nedkjempet all motstand i sin sektor, samtidig som NVA gjorde et siste utfall fra citadellet mot sørvest. De forreste sørvietnamesiske troppene ble tatt på sengen, men framstøtet ga general Lam påskudd til å heve de siste begrensningene på bruk av tyngre artilleri også i området rundt selve keiserpalasset. Om morgenen 24. februar stormet 2. bataljon av 3. ARVN regiment inn på selve palassområdet. Om kvelden samme dag kunne Hac Baokompaniet innta selve palasset og heise det sørvietnamesiske flagget på toppen. Dagen etter ble Hué erklaert sikker, men opprenskningsoperasjonene fortsatte fram til 4. mars.
En av kompanisjefene fra US Marines som kjempet i Hué, Myron Harrington, ga følgende beskrivelse av forholdene soldatene kjempet under: «Som marinesoldat må jeg si jeg beundret Vietcong og nordvietnamesernes mot og disiplin, men ikke mer enn jeg beundret mine egne menn. Vi kjempet ansikt til ansikt (…) Noen ganger var de bare 20–30 meter unna. En gang drepte vi en snikskytter på bare ti meters hold. Etter en stund ble overlevelse det viktigste, mens man satt der i halvmørket og det var skyting overalt rundt deg som om man var på skytebanen. Og så var det den forferdelige stanken. Du kjente smaken mens du spiste stridsrasjonene, som om man spiste død. Det trakk igjennom klaerne som man ikke kunne vaske på grunn av mangel på vann. Du kunne heller ikke vaske deg selv eller barbere deg. Min strategi var å holde så mange marinesoldater som mulig i live og fortsatt gjennomføre oppdraget. Man opplevde en rekke ulike følelser, mens man så kamerater bli truffet. Men du kunne ikke føle sorg for dem fordi du hadde andre ting å tenke på. Det var fryktelig, men allikevel deppet man ikke. Vi gjorde jobben vår – med suksess.»
I Hué alene mistet 150 US Marines livet, sammen med 400 sørvietnamesiske soldater. Det er også anslått at omkring 5000 Vietcong/nva ble drept, de fleste av amerikanske luft- og artilleriangrep.
Khe Sanh
Khe Sanh-basen ved riksvei nr. 9 var opprinnelig satt opp for rekruttering og trening av stammemilitser og ble senere bygget ut med tanke på operasjoner i Laos (disse ble senere kansellert av Johnson). Naerforsvaret var først besørget av 26. US Marines Regiment under oberst David E. Lownd, også med ansvar for flere strategiske høydedrag i naerheten. Khe Sanh var vel befestet, selv om noen bunkere og skyttergraver hadde blitt vasket vekk av monsunen. Det var benyttet rikelig med miner og piggtråd, lagt ut under regn og stadig innblanding fra fiendtlige snikskyttere. I løpet av 1967 hadde området
rund ildbasen vaert preget av en rekke mindre trefninger, og terrenget var pløyd opp av utallige granat- og bombenedslag. Ifølge amerikansk etterretning sto Khe Sanh overfor fire fiendtlige infanteridivisjoner og to artilleriregimenter – i alt 40 000 mann. Basen var ikke av strategisk betydning i seg selv siden den ikke bød på gode muligheter til å kontrollere området rundt. Men kampene det foregående året overbeviste general Westmoreland om at fienden ville sette hovedframstøtet her for å vinne kontroll over Sør-vietnams nordlige provinser – til bruk som forhandlingskort. Angrepene på Saigon og Hué rokket ikke ved hans tro på Khe Sanhs betydning. Et argument for å forsvare Khe Sanh var selvsagt at når en fiende som var så vanskelig å lokalisere, først hadde bestemt seg for å kjempe om fikserte posisjoner, måtte man benytte sjansen til å få inn flest mulig avgjørende slag. Det var en liten trøst for marinesoldatene som forsvarte basen – et sted de oppfattet som et høl midt i ingenmannsland. Westmoreland vurderte også bruk av taktiske atomvåpen, men ble her blankt avvist av Washington.
Angrepene på Khe Sanh ble trolig satt i gang tidligere enn planlagt – da en amerikansk patrulje tilfeldig kom inn i oppmarsjområdet. Ett av de viktige høydedragene, kalt nr. 861, ble utsatt for kraftige angrep allerede 20. januar. Pionerer hadde krøpet fram og skjøvet bangaloretorpedoer (sprengladninger festet frampå lange rør som kan skjøtes sammen) inn igjennom piggtråden. Nordvietnameserne forsøkte å storme gjennom hullet eksplosjonen etterlot, men ble møtt med en massiv ildstorm fra bombekastere og håndvåpen. Marinesoldatene kastet også kanner med brennende diesel og bensin nedover, og de forvokste molotovcocktailene gjorde åssiden til et flammedekket inferno. I skyttegravene pågikk det en intens naerkamp hvor enkelte US Marines satte sin lit til splintvest og hjelm og kastet håndgranater framfor seg idet fienden hoppet over kanten. Innen daggry 21. januar ga NVA opp høyden og fortsatte med å bombardere selve basen med raketter og bombekastere. En heldig treffer landet midt i en ammunisjonsgrop, og det meste som ikke var plassert under bakken, ble blåst til himmels. Høyde 861 ble igjen angrepet 5. februar. Til tross for intens automatild og eksploderende sektorminer klarte nordvietnameserne å nå toppen og vinne kontroll over noen skyttergraver. De stoppet så opp for å plyndre sine drepte fiender, noe som ga marinesoldatene tid til å reorganisere og sette inn et motangrep som kastet inntrengerne ut igjen. På grunn av Westmorelands beslutning om å holde Khe Sanh ble forsterkninger fløyet inn. 27. januar besto forsvaret av fem infanteribataljoner, fem stridsvogner, to tropper med Ontosvogner samt tropper fra vietnamesiske minoritetsgrupper og deres instruktører fra de amerikanske spesialstyrkene.
I Lang Vei-leiren to kilometer unna befant det seg 24 spesialsoldater og 3000 laotiske frivillige og deres familier som hadde flyktet fra nordvietnamesiske angrep inne i Laos. 7. februar ble leiren utsatt for en voldsom bombekasterild – etterfulgt av et angrep som involverte flere sovjetiskproduserte PT-76 stridsvogner. Det var kjent at minst én av Nord-vietnams to stridsvognbataljoner var i
naerheten, men det var helt uventet at disse ble satt inn i et direkte angrep. Stridsvognene ble imidlertid sendt inn stykkevis, og flere ble slått ut av rekylfrie kanoner og lette panservernraketter. Men Lang Vei måtte oppgis. US Marines-helikoptre fløy inn for å evakuere amerikanerne fra basen, men de spesialsoldatene som ikke var såret, valgte å gå tilbake til Khe Sanh, da pilotene ikke ville ta om bord laotene.
Dagen etter satte NVA inn et angrep mot Høyde 64, holdt av bare én tropp. Ved hjelp av seilduksmatter kom de seg over piggtrådhindrene, men ble drevet tilbake da resten av kompaniet kom til unnsetning. Kampene rundt Khe Sanh gikk nå inn i en ny fase. Som tatt ut fra en festningsbeleiring på 1600–1700-tallet, begynte nordvietnameserne å grave løpegraver i sikksakk fram mot de amerikanske stillingene, mens snikskyttere voktet hvileløst etter muligheten til å straffe det minste tegn til skjødesløs feltopptreden fra amerikansk side. Samtidig tordnet B-52 bombefly inn og reduserte de omliggende åssidene til opphøyde, gjørmete skråninger, og jagerbombere gikk løs på enhver konsentrasjon av nordvietnamesiske
bakkestyrker. I alt ble det ved Khe Sanh sluppet 72 000 tonn eksplosiver fra B-52 alene. I tillegg fløy transportfly og helikoptre forsyninger inn og sårede ut, i en konstant strøm, hele tiden under beskytning av fiendtlig luftvern. Mot slutten av februar tok intensiteten i kampene seg opp. Artilleribombardementet av Khe Sanh økte i styrke, og to amerikanske tropper på patrulje ble utslettet i bakhold. Det toppet seg 29. februar da Arvn-bataljonen i sør ble utsatt for tre tett påfølgende stormangrep. Nordvietnameserne hadde gravd seg fram til piggtråden og stormet fram, men hurtig respons på rekvirering av ildstøtte knuste angriperne før de kunne komme seg igjennom. Ved inngangen av mars klarnet vaeret opp, og den amerikanske luftstøtten ble mer effektiv samtidig som NVAS aktivitet avtok. 1. april tok ingeniørstyrker seg fram langs landeveien og foretok reparasjoner underveis, samtidig som 1. Cavalry Division fløy inn for å assistere i opprenskningsaksjoner rundt basen og langs veien mellom kysten og den laotiske grensen. På det meste hadde USA 6000 mann i aksjon ved Khe Sanh – av disse ble 730 drept og 2642 såret. NVA hadde trolig på det meste 20–30 000 soldater i kamp, og mistet mellom 10- og 15 000 mann.
Sluttord
Angrepene som ble innledet 30. januar, rammet 100 byer over hele landet og involverte trolig 80 000 Vietcong- og Nvasoldater. En senere dokumentar på tvkanalen CBS anslo at Vietcong/nva hadde rundt 600 000 mann i Sør-vietnam, og at Westmoreland underslo disse tallene bevisst for ikke å få anstrengelsene de foregående årene til å virke forgjeves – med det resultat at den pensjonerte generalen saksøkte tv-kanalen. Tidlig i mars 1968 oppga den amerikanske overkommandoen i Vietnam at 2000 amerikanske og 4000 sørvietnamesiske soldater ble drept under operasjoner i forbindelse med Tet-offensiven. Samtidig tydet etterretningsrapporter på at så mange som 50 000 Vietcong/nva hadde mistet livet. Intervju med vietnamesiske kommunistledere etter krigen støtter dette anslaget. Hver eneste bygning og gate som Nva/vietcong tok kontroll over, ble vunnet tilbake – og de hadde enorme tap i forhold til amerikanerne og deres allierte. Rent taktisk var USA med andre ord seierherre, men hvordan kunne Tet bli et strategisk amerikansk nederlag? Forut for offensiven hadde amerikansk etterretning overdrevet framgangen i krigen. Verken amerikansk opinion eller Washington ventet at Vietcong/nva hadde ressurser til en slik offensiv. Da de slo til, var den psykologiske virkningen desto større. Samtidig bidro Tet til å undergrave tilliten til de amerikanske styrkene i Vietnam og apparatet rundt som tolket og formidlet informasjon fra felten. Både Westmoreland og flere analytikere anklaget også media for å ha framstilt offensiven som en suksess for fienden, men det er tvilsomt om framstillingene endret det amerikanske folkets oppfatning av krigen. Det må imidlertid påpekes at det var støtten til Johnsons krig som var svekket. Så sent som sommeren 1968 var fortsatt et flertall av de spurte i amerikanske meningsmålinger for en tøffere krigføring i Vietnam.
Bildet av et nederlag ble heller ikke bestridd av krigens tilhengere i Pentagon, som håpet at det ville gi mulighet for flere troppeoverføringer til Vietnam. Ytterligere 13 000 mann ble sendt i løpet av sommeren 1968, men dermed var det stopp – og Pentagon begynte å jobbe for å finne en vei ut av Vietnam. Dette hadde blant annet sin bakgrunn i en studie utført på ordre av Department of State (utenriksdepartementet) like etter Tet. Den ga også uttrykk for at regimet i Saigon måtte ta større ansvar for krigføringen, mens amerikanske tropper burde konsentreres om defensive oppgaver i urbane strøk og trekkes gradvis ut. Dette ble starten på «vietnamiseringen» av krigen. Tiden rundt Tet var også et vannskille i sammensetningen av beslutningstakere på amerikansk side. 29. februar forlot Robert Mcnamara posten som forsvarsminister, og Westmoreland trakk seg til fordel for general Creighton Abrams. President Lyndon B. Johnson mistet også troen på krigen i løpet av våren 1968. Tet-offensiven kan også ha bidratt til å endelig overbevise ham om ikke å ta nyvalg samme år, skjønt nordvietnameserne avviste i etterkant av krigen at det var viktig å påvirke amerikansk politikk.
ARTIKKELFORFATTEREN
Frode Lindgjerdet er cand.philol. fra NTNU i Trondheim med hovedfagsoppgaven Den kalde krigen i norske laerebøker. Han har bidratt til flere oppslagsverk om blant annet sikkerhetspolitikk og militaerhistorie og skrevet artikler innen de samme emnene i norske tidsskrift.