TET-OFFENSIVEN

Kriger 1950-1995 - - INNHOLD - FRODE LINDGJERDET

Med Tet-offensiven i 1968 så Vi­et­cong ut til å vin­ne per­ma­nent kon­troll i de størs­te by­ene sør i Viet­nam. Men de led vel­dig sto­re tap.

Med Tet-offensiven i 1968 så Vi­et­cong ut til å vin­ne per­ma­nent kon­troll i de størs­te by­ene i sør. Ny­hets­inn­slag på TV vis­te sky­ting rundt den ame­ri­kans­ke am­bas­sa­den i Sai­gon, og re­sul­ta­tet ble fram­stilt som et ame­ri­kansk ne­der­lag. Offensiven sat­te fart i «viet­na­mi­se­rings­po­li­tik­ken», hvor USA over­lot større an­svar til sør­viet­na­me­sis­ke styr­ker. Vi­et­cong led imid­ler­tid sto­re tap un­der Tet og bruk­te to år på å byg­ge seg opp igjen.

Frank­ri­ke for­søk­te å gjen­inn­føre sitt ko­loni­sty­re i Viet­nam etter and­re ver­dens­krig, men etter å ha kjem­pet mot den kom­mu­nist­do­mi­ner­te Vi­et Minh-be­ve­gel­sen i åre­ne 1946–1954 trakk de seg ut. Lan­de­ne ble delt langs den 16. bredde­grad, og det ble opp­ret­tet et vest­venn­lig re­gi­me i sør og et kom­mu­nis­tisk i nord. Re­gi­met i nord had­de ikke gitt opp å vin­ne mak­ten i hele lan­det, og i 1960 trap­pet kom­mu­nis­te­ne opp sin virk­som­het i Sør-viet­nam gjen­nom Den na­sjo­na­le fri­gjø­rings­fron­ten FNL – po­pu­la­ert kalt Vi­et­cong. USA fryk­tet at der­som Viet­nam gikk tapt til kom­mu­nis­men, vil­le fle­re land i re­gio­nen føl­ge etter. Der­med «ar­vet» de Viet­nam­kri­gen fra Frank­ri­ke.

Fram til 1964 var ikke ame­ri­kans­ke sol­da­ter (of­fi­si­elt) di­rek­te in­volvert i kamp. Tref­nin­ger mel­lom en de­stroy­er fra US Navy og nord­viet­na­me­sis­ke pa­trulje­bå­ter i Ton­kin­buk­ten skul­le ikke bare end­re på det­te, men også for­me må­ten USA byg­get opp sine styr­ker og en­ga­sjer­te seg i krigen (de­tal­je­ne bak hen­del­sen i seg selv er fort­satt om­dis­ku­tert). 1964 var valg­år i USA. Lyn­don B. John­son som kom inn i Det hvi­te hus etter dra­pet på Ken­ne­dy, øns­ket på den ene si­den ikke å gi sin re­pub­li­kans­ke mot­stan­der Bar­ry Gold­wa­ter vann på møl­la ved å vir­ke for «soft» over­for kom­mu­nis­men. Sam­ti­dig øns­ket han hel­ler ikke å fram­stå som en krigs­his­ser for sine de­mo­kra­tis­ke kjerne­vel­ge­re.

Re­sul­ta­tet var et ved­tak i Kon­gres­sen som ga pre­si­den­ten full­mak­ter til å de­talj­sty­re bru­ken av va­ep­net makt. Til og med en­kelt­vise bombe­mål ble pluk­ket ut på skrive­bor­det i Det hvi­te hus, noe som ofte gikk på tvers av fag­mi­li­ta­ere hen­syn som til­sa ras­ke­re av­gjø­rel­ser. Be­grens­nin­ge­ne han påla, til­lot hel­ler ikke noen invasjon av selve Nord-viet­nam, hvor­fra det gikk en vok­sen­de strøm av for­sy­nin­ger og troppe­styr­ker sør­over på Ho Chi Minh-sti­en – nett­ver­ket av vei­er og sti­er som del­vis gikk gjen­nom nabo­lan­det Laos. Det lyk­tes hel­ler ald­ri å stab­le på bei­na et sør­viet­na­me­sisk re­gi­me som vant le­gi­ti­mi­tet i be­folk­nin­gens øyne. Uli­ke frak­sjo­ner kon­spi­rer­te mot hver­and­re i en uen­de­lig rek­ke av kupp og kupp­for­søk, noe som også gikk ut over mo­ra­len i de va­ep­ne­de styr­ke­ne. Det­te gjor­de det mu­lig for kom­mu­nis­te­ne å vokse seg ster­ke på lands­byg­da. Re­gu­la­ere styr­ker fra US Ma­ri­nes og US Ar­my samt mas­siv luft­makt tok fra 1964 over fø­rin­gen i en krig som mer og mer tok form av en krig med kon­ven­sjo­nel­le virke­mid­ler mot en ukon­ven­sjo­nell fien­de.

Det ame­ri­kans­ke engasjementet fort­sat­te å vokse, til det på slut­ten av 1967 na­er­met seg 600 000 sol­da­ter – uten at noen sei­er så ut til å va­ere i sik­te.

Tet

Ha­noi var imid­ler­tid også frust­rert over mang­len­de re­sul­ta­ter. Som­mer­en 1967 be­gyn­te der­for plan­leg­gin­gen av en ge­ne­rell of­fen­siv med tre mål for øye. For det førs­te å knek­ke ARVNS (de sør­viet­na­me­sis­ke styr­ke­ne) al­le­re­de vak­len­de mo­ral, fram­pro­vo­se­re en fol­ke­lig opp­stand mot re­gi­met i Sai­gon og dets ame­ri­kans­ke al­li­er­te og over­be­vi­se USA om at krigen ikke kun­ne vin­nes. Et vik­tig virke­mid­del var å vise til­stede­va­er­el­se i ur­ba­ne sen­tra, som til nå had­de va­ert an­sett som tryg­ge si­den krigen fram til 1968 had­de va­ert pre­get av ge­rilja­krig i jun­gel og på land­byg­da. En rek­ke an­grep i høy­lan­de­ne på gren­sen mot Laos og Kam­bod­sja ble iverk­satt høs­ten 1967 for å trek­ke ame­ri­kans­ke og sør­viet­na­me­sis­ke styr­ker vekk fra by­ene. An­gre­pet på Khe Sanh som star­tet 21. ja­nu­ar, had­de også sam­me funk­sjon (se neden­for). Tids­punk­tet var også valgt for­di mon­su­nen vil­le gjø­re ame­ri­kansk luft­støt­te og for­sy­nin­ger luft­vei­en vans­ke­lig.

«DET AME­RI­KANS­KE ENGASJEMENTET FORT­SAT­TE Å VOKSE, TIL DET PÅ SLUT­TEN AV 1967 NA­ER­MET SEG 600 000 SOL­DA­TER – UTEN AT NOEN SEI­ER SÅ UT TIL Å VA­ERE I SIK­TE.»

«Å PLAN­LEG­GE OG FORBEREDE EN SÅ STOR OPERASJON IN­NE PÅ FIENDT­LIG OM­RÅ­DE UTEN Å BLI OPP­DA­GET VAR I SEG SELV EN BRAGD, MEN KOM­MU­NIS­TE­NE LYK­TES IKKE MED Å SET­TE I GANG ET FOL­KE­LIG OPPRØR TIL STØT­TE FOR SIN SAK SLIK SOM DE HÅ­PET.»

Fram til 1968 had­de beg­ge par­ter over­holdt en still­tien­de vå­pen­hvile­overens­komst i for­bin­del­se med fei­rin­gen av viet­na­me­sisk nytt­år. Ved å bry­te med det­te opp­nåd­de Nord­viet­nam et eks­tra over­ras­kel­ses­mo­ment. I til­legg had­de kom­mu­nist­styr­ke­ne fått til­ført nytt sov­je­tisk­pro­du­sert ut­styr, blant an­net felt­ra­dio­er, ka­lasj­ni­ko­ver og mo­der­ne luft­vern­ka­no­ner.

Å plan­leg­ge og forberede en så stor operasjon in­ne på fiendt­lig om­rå­de uten å bli opp­da­get var i seg selv en bragd, men kom­mu­nis­te­ne lyk­tes ikke med å set­te i gang et fol­ke­lig opprør til støt­te for sin sak slik som de hå­pet. Tet-offensiven had­de også sin bak­grunn i at le­del­sen i Ha­noi fryk­tet yt­ter­li­ge­re øde­leg­gel­ser av Nord-viet­nam gjen­nom ame­ri­kansk bom­bing. I lø­pet av de på­føl­gen­de freds­for­hand­lin­ge­ne un­der Nixons pre­si­dent­tid ble bom­be­stopp et vik­tig ele­ment, men det er vans­ke­lig å si om Tet i seg selv før­te til fle­re el­ler faer­re an­grep over leng­re tid. Ame­ri­kansk for­hand­lings­vil­je vil­le også bi­dra til å slå en kile mel­lom USA og det sør­viet­na­me­sis­ke re­gi­met, men det­te inn­traff hel­ler ikke før på et langt se­ne­re tids­punkt.

I USA var opp­slut­nin­gen om krigen al­le­re­de da­len­de, en ut­vik­ling Tet skul­le på­skyn­de, selv om det var Arvn-en­he­ter med sta­tis­ke sik­rings­opp­ga­ver som tok ho­ved­støy­ten. I til­legg var fleste­par­ten av de sør­viet­na­me­sis­ke en­he­te­ne ne­de i halv styr­ke på grunn av per­mi­sjo­ner i for­bin­del­se med høy­ti­den. Al­le­re­de 30. ja­nu­ar 1968 be­gyn­te Vi­et­congs an­grep mot Da Nang, ikke langt fra den de­mi­li­ta­ri­ser­te so­nen, men lo­ka­le sør­viet­na­me­sis­ke kom­man­dan­ter som rap­por­ter­te til­ba­ke til sine over­ord­ne­de, ble lat­ter­lig­gjort. Da­gen etter var byer og mi­li­taer­ba­ser over hele lan­det un­der an­grep. Da Nang ble sik­ret ved hjelp av to ba­tal­jo­ner fra US Ma­ri­nes, mens Hoa Vang litt len­ger sør og Chu Lai ved fo­ten av det sen­tra­le høy­lan­det ble holdt el­ler gjen­erob­ret av Arvn­styr­ker ale­ne mel­lom 31 ja­nu­ar og 5. fe­bru­ar. Det sam­me gjaldt Quang Ngai, Tam Ky og Quang Tri. Ved sist­nevn­te by land­sat­te 1.

Air Ca­val­ry Di­vi­sion to ba­tal­jo­ner i ryg­gen på an­gri­per­ne og knus­te 812. re­gi­ment fra den nord­viet­na­me­sis­ke ha­eren og en uav­hen­gig pio­ner-ba­tal­jon.

Til og med kyst­byer som Nha Trang og USAS sto­re base­kom­pleks ved Cam Rhan Bay ble ut­satt for ra­kett- og bombe­kas­te­ran­grep. I de fles­te mind­re by­ene ble Vi­et­con­gan­gre­pe­ne slått til­ba­ke i lø­pet av noen da­ger, bort­sett fra Kon Tum og Ban Me Thuot i høy­lan­det og Can Tho og Ben Tre i Me­kongdel­ta­et – hvor opp­rensk­nin­gen tok noe leng­re tid.

Den­ne ar­tik­ke­len, der­imot, vil kon­sen­tre­re seg om tre av de vik­tigs­te kamp­om­rå­de­ne for de ame­ri­kans­ke styr­ke­ne; den sør­viet­na­me­sis­ke hoved­sta­den Sai­gon og om­land, det gam­le kei­ser­se­tet Hué og ild­ba­sen Khe Sanh ved den de­mi­li­ta­ri­ser­te so­nen langs gren­sen til Nord-viet­nam.

Til slutt vil den også peke på hvor­dan Tet på­vir­ket den vi­de­re ut­vik­ling i USAS in­volve­ring i Viet­nam­kri­gen.

Sai­gon-om­rå­det

Fei­rin­gen av viet­na­me­sisk nytt­år 1968 i Sai­gon be­gyn­te natt til 31. ja­nu­ar med et for­ry­ken­de fyr­ver­ke­ri. Fle­re av top­pe­ne i det sør­viet­na­me­sis­ke re­gi­met fei­ret da­gen med fa­mi­lie uten­for hoved­sta­den. Selv om Arvn-en­he­ter i ho­ved­stads­om­rå­det fikk ord­re om høy­net be­red­skap, så in­gen ut til å ta si­tua­sjo­nen sa­er­lig al­vor­lig. I natte­mør­ket snek mørk­kled­de va­ep­ne­de skik­kel­ser seg mel­lom de fei­ren­de folke­mas­se­ne og for­svant inn i tran­ge bak­ga­ter og smug. I alt kom Vi­et­cong til å set­te inn rundt 4000 mann i og rundt Sai­gon, de fles­te fra en base ved en gummi­plan­ta­sje 6,5 mil nord for byen. Sik­ker­hets­ru­ti­ne­ne til Arvn-styr­ke­ne i byen var no­to­risk dår­li­ge, noe som ikke ak­ku­rat gjor­de det vans­ke­li­ge­re for fien­den å få inn per­so­nell og vå­pen. Tid­lig om mor­ge­nen, da fyr­ver­ke­riet stil­net, smalt det fra hånd­vå­pen, RPG-ER og bombe­kas­te­re.

Port 5 i lei­ren hvor ARVNS ge­ne­ral­stab holdt til, ble an­gre­pet av en buss­last med in­ge­ni­ør­sol­da­ter med spreng­lad­nin­ger. Det lyk­tes den sør­viet­na­me­sis­ke vak­ten å sten­ge por­ten bak det sis­te kjøre­tøy­et som nett­opp had­de pas­sert, og ame­ri­kansk mi­li­taer­po­li­ti i naer­he­ten kom til og ned­kjem­pet an­gri­per­ne.

Port 4 ble imid­ler­tid an­gre­pet av to ba­tal­jo­ner med Vi­et­cong som klar­te å tren­ge inn i lei­e­ren, som ble for­svart av én ba­tal­jon og ett strids­vogn­kom­pa­ni. I ste­det for å gå løs på ge­ne­ral­stabs­byg­nin­ge­ne tok de sann­syn­lig­vis ved en feil­ta­kel­se ho­ved­kvar­te­ret til ge­ne­ral­sta­bens støtte­kom­pa­ni og for­skan­set seg der. Sør­viet­na­me­sis­ke for­sterk­nin­ger ble til­kalt – ele­men­ter av en fall­skjerm­ba­tal­jon og ma­rine­sol­da­ter pluss fle­re strids­vog­ner.

In­nen halv el­le­ve på for­mid­da­gen var Vi­et­cong ned­kjem­pet her. Nit­ten ut­valg­te mann fra 10C. Vi­et­cong by­pio­ner­ba­tal­jon ble til­delt den «aere­ful­le» opp­ga­ven med å an­gri­pe USAS am­bas­sa­de på Thoung Nhat bu­le­vard. Per­so­nell sit­ten­de i en dro­sje åp­net ild mot de ame­ri­kans­ke Mp-ene som sto i vak­ten. Vak­te­ne steng­te por­ten, men Vi­et­cong klar­te å spren­ge den og tren­ge inn på selve am­bas­sade­om­rå­det. De lyk­tes imid­ler­tid ikke i å bry­te opp de tyk­ke teak­dø­re­ne inn til selve am­bas­sa­den.

In­ne fra byg­nin­gen holdt vakt­kom­pa­ni­et fra US Ma­ri­nes an­gri­per­ne stan­gen ved ild­giv­ning fra vin­du­ene. Uten­for am­bas­sade­om­rå­det ble Vi­et­cong også be­skutt av ame­ri­kansk mi­li­taer­po­li­ti som kom til. Ved fem­ti­den ble det også gjort for­søk på å land­set­te et kom­pa­ni fra 101. Air­bor­ne (Scream­ing Eag­les) på am­bas­sade­ta­ket, men førs­te for­søk måt­te av­bry­tes da he­li­kopt­re­ne ble møtt av in­tens ild, og en dør­skyt­ter ble så­ret. Tre ti­mer se­ne­re lyk­tes det å lan­de, og Vi­et­cong-sol­da­te­ne ble eli­mi­nert.

En an­nen tropp fra sam­me ba­tal­jon holdt et ufer­dig ho­tell­kom­pleks i to da­ger før de ble ned­kjem­pet, og i Sai­gons ki­ne­sis­ke by­del Cho­lon tok de kon­troll over to po­liti­sta­sjo­ner.

Vi­et­cong lyk­tes også å inn­ta re­dak­sjons­lo­ka­le­ne til den sør­viet­na­me­sis­ke riks­kring­kas­tin­gen, men ikke sen­der­ne som be­fant seg and­re ste­der. Da for­sterk­nin­ge­ne fra den nord­viet­na­me­sis­ke ha­eren (NVA) ute­ble, be­slut­tet ge­rilja­sol­da­te­ne å spren­ge

byg­nin­ge­ne. Sp­len­did Ho­tel, hvor en rek­ke ame­ri­kans­ke of­fi­se­rer var for­lagt, den sør­kore­ans­ke am­bas­sa­den og ho­ved­kvar­te­ret til den sør­viet­na­me­sis­ke ma­ri­nen samt fle­re and­re mål, ble an­gre­pet med bombe­kas­te­re og RPG-ER.

For å få kon­troll over si­tua­sjo­nen ble trop­per på 25 mann sendt ut en­kelt­vis fra 716. Mi­li­ta­ry Po­lice Bat­ta­lion US Ar­my – et for­nuf­tig svar på et iso­lert bombe­at­ten­tat el­ler mind­re opp­tøy­er – men over­for et fullskala bygeriljaangrep fikk de imid­ler­tid pro­ble­mer. Laste­bi­len med en av dem ble veltet av en sprengladning og de overlevende massakrert i et mas­sivt kuleregn.

Av­de­lin­gen had­de al­le­re­de an­svar for vakt­hold ved over hund­re byg­nin­ger rundt i byen. Nå ble de i til­legg bedt om å sik­re fle­re and­re ob­jek­ter. Fle­re ste­der måt­te de ned­kjem­pe cel­ler med Vi­et­cong-ge­ril­ja, and­re ste­der ble de kon­fron­tert med be­va­ep­ne­de si­vi­lis­ter som skjøt på alt som rør­te seg for å hol­de vir­ke­li­ge og inn­bil­te an­gri­pe­re fra li­vet. For å støt­te 716. ba­tal­jon send­te 89. Mi­li­ta­ry Po­lice Group inn pan­ser­bi­ler. Da det lys­net av dag 1. fe­bru­ar, kon­trol­ler­te Vi­et­cong de vest­ligs­te og sør­ligs­te de­le­ne av Sai­gon. He­li­kopt­re svev­de over byen og ham­ret løs med ma­skin­ge­va­er og ra­ket­ter mot Vi­et­cong­hold­te byg­nin­ger. Det for­hind­ret ikke at tre­nings­lei­ren for ARVN ved Quang Trung og fle­re and­re mi­li­taer­ba­ser ble tatt. Vi­et­cong had­de brakt med seg spe­sial­trent per­so­nell som skul­le kun­ne ope­re­re strids­vog­ner og

ar­til­le­ri som var erob­ret her, men det lyk­tes sør­viet­na­me­ser­ne å red­de unna alt tungt ut­styr el­ler gjø­re det ubru­ke­lig ved å fjer­ne vi­ta­le de­ler. Sta­dig nye sør­viet­na­me­sis­ke en­he­ter ble sendt inn. 4. ba­tal­jon fra det sør­viet­na­me­sis­ke ma­rine­korp­set be­gyn­te grad­vis å ta til­ba­ke Hoc Mon-dis­trik­tet, hvor de snart fikk sel­skap av en ba­tal­jon fra 27. Re­gi­ment US Ar­my – land­satt med he­li­kop­ter.

Phu Tho ga­lopp­bane dan­net et sen­trum for Vi­et­cong-ope­ra­sjo­ne­ne, fle­re vik­ti­ge vei­ak­ser løp sam­men rundt den og ut­gjor­de en po­ten­si­ell lan­dings­plass for ame­ri­kans­ke he­li­kopt­re. Det ame­ri­kans­ke base­kom­plek­set Long Binh, som blant an­net hu­set det be­røm­te mi­li­ta­er­fengs­let, ble for­svart av US Ar­mys 199. let­te in­fan­teri­bri­ga­de un­der bri­gade­ge­ne­ral Ro­bert C. For­bes – og var selv un­der har­de an­grep om mor­ge­nen 31. ja­nu­ar (se neden­for). Al­li­ke­vel valg­te han å av­se et kom­pa­ni for å gjen­erob­re ga­lopp­ba­nen. Kom­pa­ni­et sat­te av sted klok­ka åtte om mor­ge­nen og be­ve­get seg i en ko­lon­ne på åtte pans­re­de per­so­nell­kjøre­tøy (PPK) og fle­re laste­bi­ler. Seks kvar­ta­ler unna Phu Tho kom kolonnen un­der ild, og snart ble den for­res­te PPK-EN truf­fet av en ra­kett som drep­te en tropps­sjef og etter­lot res­ten av men­ne­ne i kjøre­tøy­et i sjokk­til­stand. Mens sa­ni­te­ten dro dis­se ut, ble kolonnen ut­satt for en in­tens automa­tild. De ame­ri­kans­ke in­fan­te­ris­te­ne fort­sat­te fram­ryk­kin­gen til fots og måt­te kjem­pe vi­de­re fra byg­ning til byg­ning. He­li­kopt­re la fle­re hus i grus med ra­kettild, mens si­vi­le flyk­tet i mot­satt ret­ning av ko­lon­nens fram­ryk­king. Klok­ka ett var Vi­et­cong-ge­ril­ja­en pres­set til­ba­ke og had­de for­skan­set seg in­ne i selve bane­an­leg­get. Da det førs­te ame­ri­kans­ke for­sø­ket på å stor­me stil­lin­ge­ne ble slått til­ba­ke, ble ga­lopp­ba­nen pep­ret med re­kyl­frie ka­no­ner og ra­ket­ter fra he­li­kopt­re. Ca. 16.30 be­gyn­te Vi­et­cong å trek­ke seg til­ba­ke, og da mør­ket falt på, kun­ne man lan­de tre kom­pa­ni­er fra US Ar­mys 7. in­fan­teri­re­gi­ment på ga­lopp­ba­nen.

1. fe­bru­ar ble yt­ter­li­ge­re to me­ka­ni­ser­te kom­pa­ni­er fra 9. in­fan­teri­di­vi­sjon og 33. ran­ger­ba­tal­jon fra ARVN over­ført til Phu Tho, og med ga­lopp­ba­nen som base be­gyn­te den­ne im­pro­vi­ser­te kamp­grup­pen kla­re­rin­gen av om­rå­det rundt. Men Vi­et­cong had­de ikke gitt opp om­rå­det. Mens de to me­ka­ni­ser­te kom­pa­ni­ene var ute på pa­trul­je og selv ble tatt un­der ild, an­grep en større styr­ke ba­nen. De vend­te til­ba­ke og sat­te Vi­et­cong un­der dobbelt ild, men ge­ril­ja­en kom til å ret­te yt­ter­li­ge­re an­grep mot ba­sen i Phu Tho de nes­te da­ge­ne.

Bare noen kilo­me­ter nord­vest for Sai­gon, i naer­he­ten av fly­ba­sen Tan Son Nhut, lå tekstil­fab­rik­ken Vi­na­tex, hvor tre ba­tal­jo­ner fra Vi­et­cong had­de for­skan­set seg. Her had­de de til og med brakt med og satt opp luft­vern­ka­no­ner på ta­ket – noe som sier litt om lo­gis­tikk­ap­pa­ra­tet bak Tet. Fab­rik­ken dan­net ild­base for de tre ba­tal­jo­ne­nes ho­ved­mål – fly­ba­sen Tan Son Nhut. 31. ja­nu­ar, klok­ka 03.21, stor­met de fly­ba­sen, ned­kjem­pet vak­te­ne ved en av por­te­ne og ras­te inn på rulle­ba­nen. En blan­ding av bakke­per­so­nell og vakt­trop­per sam­let seg for å møte an­gre­pet, men etter en ti­mes kam­per be­gyn­te for­sva­ret å gi etter. Fly­plass­kom­man­dan­ten an­mo­det om bi­stand fra høy­ere en­het, men nes­ten al­le ARVNS re­ser­ver var al­le­re­de en­ga­sjert i kam­per and­re ste­der. Men det lil­le som var igjen i om­rå­det – to kom­pa­ni­er fra 8. luft­lande­ba­tal­jon – ble kas­tet inn i kampen. De to styr­ke­ne bra­ket sam­men midt på den åpne fly­plas­sen i en in­tens naer­kamp, og for­ut­sig­bart nok var ta­pe­ne sto­re på beg­ge si­der. Men så, nes­ten som i en ut­vas­ket film­kli­sjé, en­tret strids­vog­ner og PPK-ER fra 4. ka­va­leri­re­gi­ment US Ar­my stri­den og rammet Vi­et­cong bak­fra. Ka­va­le­ris­te­ne led også selv tap; fi­re strids­vog­ner og fem PPK-ER – cir­ka en tredje­del av styr­ken som ble sendt. Men Vi­et­congs an­grep på fly­ba­sen ble knust. Ved mor­gen­gry be­gyn­te he­li­kopt­re re­du­se­rin­gen av mot­stan­den i tekstil­fab­rik­ken. Det de ikke klar­te å øde­leg­ge, ble knust av nye ka­va­le­ris­ter som tråd­te inn i stri­den. Sam­ti­dig end­te også kam­pe­ne in­ne på selve fly­ba­sen. Rundt 5. fe­bru­ar had­de ame­ri­ka­ner­ne og ARVN vun­net ini­tia­ti­vet i Sai­gon. Un­der operasjon Trang Hung Dao ble 5. Ran­ger Group satt inn i kla­re­rings­ope­ra­sjo­ner i Cho­lon. Røy­ken fra de man­ge bran­ne­ne kam­pe­ne had­de an­tent, hang tykk over om­rå­det – noe som gjor­de luft­støt­te og ar­til­le­ri­ob­ser­va­sjon fra luf­ten umu­lig. Også før Tet had­de det va­ert få ame­ri­kans­ke en­he­ter i Sai­gon-om­rå­det av po­li­tis­ke år­sa­ker. Nå mer enn noen gang var det vik­tig å vise at ARVN var ster­ke nok til å rens­ke sin egen ho­ved­stad for fiendt­li­ge ele­men­ter. Men ame­ri­kans­ke en­he­ter som ble truk­ket ut, ble snart bedt om å bli kom­me til­ba­ke av

«OVER­FOR ET FULLSKALA BYGERILJAANGREP FIKK TROP­PE­NE PRO­BLE­MER. LASTE­BI­LEN MED EN AV DEM BLE VELTET AV EN SPRENGLADNING OG DE OVERLEVENDE MASSAKRERT I ET MAS­SIVT KULEREGN.»

den sør­viet­na­me­sis­ke over­kom­man­do­en. 9. fe­bru­ar ble ba­tal­jo­nen som var in­volvert i kam­pe­ne rundt Phu Tho, sendt inn i Cho­lon for å støt­te de sør­viet­na­me­sis­ke ran­ger­ne, og tre da­ger se­ne­re klar­te de å lo­ka­li­se­re og ta Vi­et­congs ho­ved­kvar­ter – hvor ope­ra­sjo­ne­ne i hoved­sta­den ble le­det fra.

Nye an­grep fulg­te 17. og 18. fe­bru­ar, men mis­tet snart sin kraft. 7. mars lyk­tes det ARVN å iso­le­re og ned­kjem­pe res­te­ne av Vi­et­congs ho­ved­styr­ke i Cho­lon. Vi­et­cong gjor­de nye for­søk på å få fot­fes­te i hoved­sta­den i mai, men uten å lyk­kes.

Det ame­ri­kans­ke base­kom­plek­set Long Binh, 24 kilo­me­ter nord­øst for Sai­gon sen­trum, hu­set over­kom­man­do­en til ame­ri­kans­ke II Field For­ce (korps). Na­er­for­sva­ret ble be­sør­get av den oven­for nevn­te 199. Light In­fan­try Bri­ga­de, støt­tet av en me­ka­ni­sert ba­tal­jon fra 9. In­fan­try Di­vi­sion US Ar­my. Klok­ka 3 om mor­ge­nen 31. ja­nu­ar ble base­kom­plek­set ut­satt for et ra­kett- og bombe­kas­te­ran­grep. Vi­et­cong 275. re­gi­ment sat­te så inn et fron­tal­an­grep ved nord­enden av ba­sen mens en ba­tal­jon ut­før­te et skinn­an­grep i øst. Et mot­an­grep av blant an­net den me­ka­ni­ser­te ba­tal­jo­nen av­vis­te et an­grep på fly­stri­pen ved Long Binh, sam­ti­dig som he­li­kopt­re kun­ne ta av og pep­re løs med ra­ket­ter mot de an­gri­pen­de Vi­et­cong­styr­ke­ne og de­res ild­ba­ser i len­det rundt. Sam­ti­dig klar­te pio­ne­rer å sni­ke seg inn for å spren­ge am­mu­ni­sjons­bun­ker­ne in­ne på ba­sen. Ame­ri­kans­ke in­ge­ni­ør­trop­per job­bet på spreng med å des­ar­me­re lad­nin­ge­ne de la ut, men det lyk­tes Vi­et­cong å spren­ge fi­re av i alt hund­re bun­ke­re. Med selve ba­sen rens­ket be­gyn­te ar­bei­det med å kla­re­re om­rå­det rundt med hjelp av blant an­net ar­til­le­ri- og luft­bom­bar­de­ment og luft­land­set­ting.

11. Ar­mo­red Ca­val­ry Re­gi­ment kom også til, og ut­på da­gen var Long Binh med det umid­del­ba­re om­land sik­ret.

Rundt Long Binh ble fle­re and­re ob­jek­ter an­gre­pet. Rett på den and­re si­den av Mo­tor­vei nr. 1 ble fly­ba­sen ved Bi­en Hoa an­gre­pet av Vi­et­congs 274. re­gi­ment. De brøt gjen­nom na­er­for­sva­ret, men klar­te ikke å

øde­leg­ge noen vi­ta­le de­ler. På mor­gen­kvis­ten 31. ja­nu­ar ble 2. ba­tal­jon av 506. In­fan­try Re­gi­ment US Ar­my land­satt med he­li­kop­ter in­ne på ba­sen og gikk straks til mot­an­grep. Ho­ved­kvar­te­ret til III. ARVN like ved var også un­der an­grep, og as­si­stan­se ble sendt i form av 47. ba­tal­jon fra US Ar­mys 9. di­vi­sjon. Et av dens me­ka­ni­ser­te kom­pa­ni­er ras­te ned­over mo­tor­vei­en, rett gjen­nom sen­trum av 275. Vi­et­cong re­gi­ment som an­grep selve Long Binh, og vi­de­re inn i flan­ken på 274. Vc-re­gi­ment ved Bi­en Hoa fly­base. Et an­net kom­pa­ni fra sam­me ba­tal­jon kjem­pet seg inn i selve Bi­en Hoa og fikk etter hvert kon­takt med 2. ba­tal­jon av 506. In­fan­te­ry Re­gi­ment US Ar­my. Med byen Ap Than kla­rert 1. fe­bru­ar var om­rå­det mel­lom Bi­en Hoa og Long Binh sik­ret.

Hué

Hué, hoved­sta­den i det gam­le viet­na­me­sis­ke kei­ser­døm­met, had­de 144 000 inn­byg­ge­re i 1968. Byen var et vik­tig kom­mu­ni­ka­sjons­knute­punkt for ame­ri­kans­ke og sør­viet­na­me­sis­ke trop­per sta­sjo­nert langs den de­mi­li­ta­ri­ser­te so­nen mot Nord-viet­nam og høy­lan­det i vest. Den had­de dess­uten stor kul­tur­his­to­risk be­tyd­ning. Hué had­de va­ert re­la­tivt ube­rørt av krigen så langt, men byen ved Par­fyme­el­ven skul­le bli åste­det for en av de mest øde­leg­gen­de kam­pe­ne un­der Tet. To pio­ner­ba­tal­jo­ner fra Vi­et­cong og to re­gi­men­ter fra NVA had­de in­fil­trert byen i da­ge­ne før offensiven be­gyn­te. Det var også lagt opp hem­me­li­ge de­po­ter med am­mu­ni­sjon og and­re for­sy­nin­ger. Øverst­kom­man­de­ren­de for kom­mu­nist­styr­ke­ne i om­rå­det, general Tran Van Quang, ga grønt lys i grå­lys­nin­gen 31. ja­nu­ar. Trop­pe­ne som al­le­re­de var kom­met inn, åp­net por­te­ne for sine vå­pen­brød­re på ut­si­den.

Ho­ved­tyng­den av styr­ke­ne, blant an­net 6. NVA re­gi­ment og 12. pio­ner­ba­tal­jon fra Vi­et­cong, kom inn fra sør­vest. Der­fra var det en smal sak å ta kon­troll over nes­ten al­le de 197 ut­pek­te ob­jek­te­ne, in­klu­dert fly­ba­sen ved Tai Loc. Ett av unn­ta­ke­ne var ho­ved­kvar­te­re­ne til 1. ARVN di­vi­sjon og elite­kom­pa­ni­et Hac Bao (svar­te pan­te­re) i selve byen og for­leg­nin­gen til den ame­ri­kans­ke mi­li­ta­er­mi­sjo­nen (MACV) på sør­si­den av Par­fyme­el­ven, som hu­set 200 au­st­rals­ke og ame­ri­kans­ke of­fi­se­rer. En pau­se på fem mi­nut­ter mel­lom de inn­le­den­de be­skyt­nin­ge­ne med ra­ket­ter og bombe­kas­te­re gjor­de det mu­lig å forberede na­er­for­svar av Macv-lei­ren. Det førs­te storm­an­gre­pet ble stan­set av en mg-skyt­ter på top­pen av en tre­byg­ning. Den­ne ble snart tatt ut av RPG-ER, og kom­mu­nis­te­ne for­søk­te så å kom­me seg inn ho­ved­por­ten. Her holdt en grup­pe US Ma­ri­nes stand, men de måt­te gi opp etter en stund. Men Vi­et­cong/nva

måt­te gi opp å ta selve lei­ren og be­gren­set seg i det vi­de­re til å be­sky­te den fra om­lig­gen­de byg­nin­ger. Hel­ler ikke etter at tre in­fan­teri­re­gi­men­ter fra NVA ble over­ført til Hué fra Khe Shan, lyk­tes det å ta de to mot­stands­lom­me­ne.

Kom­mu­nis­te­ne var ikke sene med å sam­le sam­men po­li­tis­ke mot­stan­de­re i byen. Etter slaget fant man 3000 si­vi­le massakrert og kas­tet i masse­gra­ver. And­re si­vi­le ble kom­man­dert til å byg­ge for­svars­ver­ker. Vi­et­cong/nva for­skan­set seg og forberedte seg på mot­an­grep. De had­de på for­hånd trent på strid i be­byg­get om­rå­de. I alt lyk­tes det å få inn 20 ba­tal­jo­ner i lø­pet av kam­pe­ne. De­res tyngs­te vå­pen var opp­til 140 mm ra­ket­ter; 82 mm og 120 mm bombe­kas­te­re og re­kyl­frie ka­no­ner.

Bri­gade­ge­ne­ral Ngo Quang Truong, sje­fen for 1. ARVN-di­vi­sion i Hué, ante al­le­re­de nat­ten mel­lom 30. og 31. ja­nu­ar at noe var i gja­ere. Etter å ha mot­tatt rap­por­ter om an­grep mot and­re sør­viet­na­me­sis­ke byer sat­te han de trop­pe­ne som ikke var på perm, i alarm­be­red­skap. Han an­så et di­rek­te an­grep på by­ens sen­trum for usann­syn­lig og be­ord­ret ho­ved­de­len av sine styr­ker i stil­ling uten­for selve byen. Dis­se ble hur­tig truk­ket til­ba­ke til ho­ved­kvar­te­ret – som var den enes­te en­kla­ven av mot­stand in­nen­for by­mu­re­ne da det gryd­de av dag 31. ja­nu­ar. General Ho­an Xuan Lam, øverst­kom­man­de­ren­de for de sør­viet­na­me­sis­ke styr­ke­ne, had­de in­ten­sjon om å gjen­vin­ne kon­troll over Hué uten ame­ri­kansk hjelp. 7. ARVN ka­va­leri­ba­tal­jon og to luft­lande­ba­tal­jo­ner tok seg fram til byen lande­vei­en, men ble ut­satt for fle­re bak­holds­an­grep og var sterkt re­du­sert in­nen de kom fram. Halv­par­ten av ARVNs 3. in­fan­teri­re­gi­ment led sam­me skjeb­ne, men den and­re halv­par­ten seil­te ned Par­fyme­el­ven og nåd­de fram til sine po­si­sjo­ner re­la­tivt uskadd. General Ro­bert Cush­man, øverst­kom­man­de­ren­de for III, Ma­ri­ne Amp­hi­bio­us For­ce (MAF), var der­imot ikke vil­lig til å la MACVs for­leg­ning bli inn­tatt. Fra sin base i Phu Bai send­te han inn ett in­fan­teri­kom­pa­ni støt­tet av fi­re M48 strids­vog­ner de­sig­nert som Task­for­ce X-Ray.

De ryk­ket inn på tynt etter­ret­nings­grunn­lag, had­de få be­gre­per om om­fan­get av an­gre­pet og måt­te føl­ge­lig kjem­pe seg gjen­nom fle­re sperre­stil­lin­ger. Task for­ce X-Ray sik­ret om­si­der Macv-for­leg­nin­gen og om­rå­det rundt, og in­nen 04.15 om mor­ge­nen had­de de kon­troll over Truong Ti­en-bro­en inn til sen­trum av byen. Men vei­en vi­de­re inn var stengt av by­ens gam­le for­svars­an­legg med jord­vol­ler, voll­gra­ver og ti me­ter høye og tret­ti me­ter tyk­ke mu­rer. Ma­rine­sol­da­te­nes førs­te for­søk på å tren­ge igjen­nom på den and­re si­den ble slått til­ba­ke. De over­lot bro­en til sør­viet­na­me­sis­ke styr­ker og trakk seg til­ba­ke for å om­grup­pe­re og plan­leg­ge nes­te fram­støt. Inn­led­nings­vis ble det lagt sto­re be­grens­nin­ger på bru­ken av ar­til­le­ri og luft­støt­te på grunn av den ster­ke kon­sen­tra­sjo­nen av kul­tur­min­ner i byen.

Det­te måt­te opp­gis da kom­mu­nis­te­ne had­de for­skan­set seg i temp­ler og pa­go­der, i strid med Genève­kon­ven­sjo­nens be­stem­mel­ser om be­skyt­tel­se av sli­ke bygg.

Sam­ti­dig del­te ge­ne­ra­le­ne Lam og Cush­man byen i en ame­ri­kansk sone sør for Par­fyme­el­ven og en sør­viet­na­me­sisk i nord. 1. fe­bru­ar be­gyn­te ar­bei­det for å ta byen til­ba­ke. To bri­ga­der fra 1. Ca­val­ry Di­vi­sion (der­av en av­gitt fra 101. Air­bor­ne) fløy sam­ti­dig inn og etab­ler­te sperre­stil­lin­ger rundt byen for å iso­le­re kom­mu­nist­styr­ke­ne in­ne i selve Hué.

I nord ble Tai Loc gjen­erob­ret, men de førs­te da­ge­ne var det li­ten fram­gang å spo­re. 4. fe­bru­ar var de kom­bi­ner­te US Ma­ri­nes og Arvn-styr­ke­ne fort­satt bare oppe i fem ba­tal­jo­ner. Den da­gen lyk­tes det ARVN å ta An Hoa-por­ten ved den nord­vest­re by­mu­ren, bare for å bli kas­tet ut igjen nat­ten etter. Sør for el­ven ryk­ket US Ma­ri­nes fram med sne­gle­fart, klar­te å ta til­ba­ke ett syke­hus og et po­liti­ho­ved­kvar­ter, men lite an­net.

5. fe­bru­ar ble det imid­ler­tid let­tet på ild­re­strik­sjo­ne­ne, noe som åp­net for både støt­te fra skips­ar­til­le­ri og fly. Det­te sat­te i førs­te rek­ke fart i 1. Ca­val­ry Di­vi­sion, som nå na­er­met seg fra vest og rul­let opp Vi­et­cong/ NVAS stil­lin­ger og for­sy­nings­lin­jer bak­fra.

21. fe­bru­ar var de bare fem kilo­me­ter fra sen­trum. Al­li­ke­vel slapp noen for­sy­nin­ger og for­sterk­nin­ger gjen­nom til kom­mu­nis­te­ne.

I sør had­de US Ma­ri­nes brutt den sis­te kom­mu­nis­tis­ke mot­stan­den in­nen 9. fe­bru­ar, og på sam­me tid kon­trol­ler­te sør­viet­na­me­ser­ne to tredje­de­ler av byen på nord­si­den. De gjen­va­eren­de Vi­et­cong/nva­styr­ke­ne had­de imid­ler­tid for­skan­set seg in­ne i selve ci­tadel­let – hvor kei­ser­pa­las­set og en rek­ke his­to­ris­ke prakt­bygg var lo­ka­li­sert. Det var også på det­te tids­punk­tet US Ma­ri­nes tok i bruk Cs-gass i sine opp­rensk­nings­ak­sjo­ner. Nva/vi­et­cong had­de på langt na­er mis­tet alt ini­tia­tiv. En grup­pe sa­bo­tø­rer svøm­te ut i Par­fyme­el­ven midt på nat­ten og spreng­te to av pi­la­re­ne på Truong Ti­en-bro­en. 10. fe­bru­ar ble en ba­tal­jon av 1. Arvn-di­vi­sjon ut­ra­dert av et mot­an­grep. To ba­tal­jo­ner med luft­lan­de­trop­per fra ARVN ble også er­stat­tet med en til­sva­ren­de styr­ke sør­viet­na­me­sis­ke ma­rine­sol­da­ter – yt­ter­li­ge­re en ba­tal­jon fulg­te 16. fe­bru­ar. En US Ma­ri­nes-ba­tal­jon ble også land­satt ved ci­tadel­let, dels med he­li­kop­ter, dels med båt. Nå gjen­sto bare selve kei­ser­pa­las­set og naer­om­rå­de­ne.

For å be­ro­li­ge viet­na­me­sisk opi­nion skul­le bare sør­viet­na­me­sis­ke trop­per gå mot selve pa­las­set, mens ame­ri­ka­ner­ne skul­le slå seg gjen­nom på vest­flan­ken. De ame­ri­kans­ke ma­rine­sol­da­te­ne, i splint­ves­ter og ned­tyn­get av am­mu­ni­sjon, krab­bet for­over bak strids­vog­ner som pres­set seg fram i sne­gle­fart, mens Rpggra­na­ter og ma­skin­ge­vaer­sal­ver ri­ko­sjet­ter­te av pan­ser­pla­te­ne. Kvar­tal for kvar­tal ble sek­to­ren rens­ket, blant an­net ved bruk av flamme­kas­te­re og skarp­skyt­te­re. US Ma­ri­nes’ On­tos-vog­ner med sine seks re­kyl­frie ka­no­ner mon­tert på et strids­vog­n­chas­sis gjor­de også vei i vel­lin­ga ved å spren­ge Nva-bun­ke­re rundt pa­las­set. Strid i tett­be­byg­get strøk er i ut­gangs­punk­tet uover­sikt­lig, og den tet­te tå­ken og reg­net gjor­de det ikke noe bed­re. Det­te gjor­de det blant an­net nød­ven­dig å brin­ge be­fal og of­fi­se­rer tet­te­re opp til for­res­te lin­je, med det til føl­ge at fra­fal­let blant dis­se var stort. I en av ba­tal­jo­ne­ne i 5. USMC Re­gi­ment, som sto over­for NVAS 6. re­gi­ment vest for ci­tadel­let, ble en­kel­te av trop­pe­ne til slutt le­det av kor­po­ra­ler.

Tid­lig om mor­ge­nen 22. fe­bru­ar had­de USMC ned­kjem­pet all mot­stand i sin sek­tor, sam­ti­dig som NVA gjor­de et sis­te ut­fall fra ci­tadel­let mot sør­vest. De for­res­te sør­viet­na­me­sis­ke trop­pe­ne ble tatt på sen­gen, men fram­stø­tet ga general Lam på­skudd til å heve de sis­te be­grens­nin­ge­ne på bruk av tyng­re ar­til­le­ri også i om­rå­det rundt selve kei­ser­pa­las­set. Om mor­ge­nen 24. fe­bru­ar stor­met 2. ba­tal­jon av 3. ARVN re­gi­ment inn på selve pa­lass­om­rå­det. Om kvel­den sam­me dag kun­ne Hac Ba­okom­pa­ni­et inn­ta selve pa­las­set og hei­se det sør­viet­na­me­sis­ke flag­get på top­pen. Da­gen etter ble Hué er­k­la­ert sik­ker, men opp­rensk­nings­ope­ra­sjo­ne­ne fort­sat­te fram til 4. mars.

En av kom­pani­sje­fe­ne fra US Ma­ri­nes som kjem­pet i Hué, Myron Har­ring­ton, ga føl­gen­de be­skri­vel­se av for­hol­de­ne sol­da­te­ne kjem­pet un­der: «Som ma­rine­sol­dat må jeg si jeg be­und­ret Vi­et­cong og nord­viet­na­me­ser­nes mot og di­si­plin, men ikke mer enn jeg be­und­ret mine egne menn. Vi kjem­pet an­sikt til an­sikt (…) Noen gan­ger var de bare 20–30 me­ter unna. En gang drep­te vi en snik­skyt­ter på bare ti me­ters hold. Etter en stund ble over­le­vel­se det vik­tigs­te, mens man satt der i halv­mør­ket og det var sky­ting over­alt rundt deg som om man var på skyte­ba­nen. Og så var det den for­fer­de­li­ge stan­ken. Du kjen­te sma­ken mens du spis­te strids­ra­sjo­ne­ne, som om man spis­te død. Det trakk igjen­nom klaer­ne som man ikke kun­ne vas­ke på grunn av man­gel på vann. Du kun­ne hel­ler ikke vas­ke deg selv el­ler bar­be­re deg. Min stra­te­gi var å hol­de så man­ge ma­rine­sol­da­ter som mu­lig i live og fort­satt gjen­nom­føre opp­dra­get. Man opp­lev­de en rek­ke uli­ke fø­lel­ser, mens man så ka­me­ra­ter bli truf­fet. Men du kun­ne ikke føle sorg for dem for­di du had­de and­re ting å ten­ke på. Det var fryk­te­lig, men al­li­ke­vel dep­pet man ikke. Vi gjor­de job­ben vår – med suk­sess.»

I Hué ale­ne mis­tet 150 US Ma­ri­nes li­vet, sam­men med 400 sør­viet­na­me­sis­ke sol­da­ter. Det er også an­slått at om­kring 5000 Vi­et­cong/nva ble drept, de fles­te av ame­ri­kans­ke luft- og ar­til­le­ri­an­grep.

Khe Sanh

Khe Sanh-ba­sen ved riks­vei nr. 9 var opp­rin­ne­lig satt opp for re­krut­te­ring og tre­ning av stamme­mi­lit­ser og ble se­ne­re byg­get ut med tan­ke på ope­ra­sjo­ner i Laos (dis­se ble se­ne­re kan­sel­lert av John­son). Na­er­for­sva­ret var først be­sør­get av 26. US Ma­ri­nes Re­gi­ment un­der oberst Da­vid E. Lownd, også med an­svar for fle­re stra­te­gis­ke høyde­drag i naer­he­ten. Khe Sanh var vel be­fes­tet, selv om noen bun­ke­re og skyt­ter­gra­ver had­de blitt vas­ket vekk av mon­su­nen. Det var be­nyt­tet ri­ke­lig med mi­ner og pigg­tråd, lagt ut un­der regn og sta­dig inn­blan­ding fra fiendt­li­ge snik­skyt­te­re. I lø­pet av 1967 had­de om­rå­det

rund ild­ba­sen va­ert pre­get av en rek­ke mind­re tref­nin­ger, og ter­ren­get var pløyd opp av utal­li­ge gra­nat- og bombe­ned­slag. Iføl­ge ame­ri­kansk etter­ret­ning sto Khe Sanh over­for fi­re fiendt­li­ge in­fan­teri­di­vi­sjo­ner og to ar­til­leri­re­gi­men­ter – i alt 40 000 mann. Ba­sen var ikke av stra­te­gisk be­tyd­ning i seg selv si­den den ikke bød på gode mu­lig­he­ter til å kon­trol­le­re om­rå­det rundt. Men kam­pe­ne det fore­gå­en­de året over­be­vis­te general West­more­land om at fien­den vil­le set­te ho­ved­fram­stø­tet her for å vin­ne kon­troll over Sør-viet­nams nord­li­ge pro­vin­ser – til bruk som for­hand­lings­kort. An­gre­pe­ne på Sai­gon og Hué rok­ket ikke ved hans tro på Khe Sanhs be­tyd­ning. Et ar­gu­ment for å for­sva­re Khe Sanh var selv­sagt at når en fien­de som var så vans­ke­lig å lo­ka­li­se­re, først had­de be­stemt seg for å kjem­pe om fik­ser­te po­si­sjo­ner, måt­te man be­nyt­te sjan­sen til å få inn flest mu­lig av­gjø­ren­de slag. Det var en li­ten trøst for ma­rine­sol­da­te­ne som for­svar­te ba­sen – et sted de opp­fat­tet som et høl midt i in­gen­manns­land. West­more­land vur­der­te også bruk av tak­tis­ke atom­vå­pen, men ble her blankt av­vist av Washing­ton.

An­gre­pe­ne på Khe Sanh ble tro­lig satt i gang tid­li­ge­re enn plan­lagt – da en ame­ri­kansk pa­trul­je til­fel­dig kom inn i opp­marsj­om­rå­det. Ett av de vik­ti­ge høyde­dra­ge­ne, kalt nr. 861, ble ut­satt for kraf­ti­ge an­grep al­le­re­de 20. ja­nu­ar. Pio­ne­rer had­de krø­pet fram og skjø­vet ban­ga­lo­re­tor­pe­do­er (spreng­lad­nin­ger fes­tet fram­på lan­ge rør som kan skjø­tes sam­men) inn igjen­nom pigg­trå­den. Nord­viet­na­me­ser­ne for­søk­te å stor­me gjen­nom hul­let eks­plo­sjo­nen etter­lot, men ble møtt med en mas­siv ild­storm fra bombe­kas­te­re og hånd­vå­pen. Ma­rine­sol­da­te­ne kas­tet også kan­ner med bren­nen­de die­sel og ben­sin ned­over, og de for­voks­te mo­lo­tov­cock­tai­le­ne gjor­de ås­si­den til et flam­me­dek­ket in­fer­no. I skytte­gra­ve­ne på­gikk det en in­tens naer­kamp hvor en­kel­te US Ma­ri­nes sat­te sin lit til splint­vest og hjelm og kas­tet hånd­gra­na­ter fram­for seg idet fien­den hop­pet over kan­ten. In­nen dag­gry 21. ja­nu­ar ga NVA opp høy­den og fort­sat­te med å bom­bar­de­re selve ba­sen med ra­ket­ter og bombe­kas­te­re. En hel­dig tref­fer lan­det midt i en am­mu­ni­sjons­grop, og det mes­te som ikke var plas­sert un­der bak­ken, ble blåst til him­mels. Høy­de 861 ble igjen an­gre­pet 5. fe­bru­ar. Til tross for in­tens automa­tild og eks­plo­de­ren­de sek­tor­mi­ner klar­te nord­viet­na­me­ser­ne å nå top­pen og vin­ne kon­troll over noen skyt­ter­gra­ver. De stop­pet så opp for å plynd­re sine drep­te fien­der, noe som ga ma­rine­sol­da­te­ne tid til å re­or­ga­ni­se­re og set­te inn et mot­an­grep som kas­tet inn­tren­ger­ne ut igjen. På grunn av West­more­lands be­slut­ning om å hol­de Khe Sanh ble for­sterk­nin­ger fløy­et inn. 27. ja­nu­ar be­sto for­sva­ret av fem in­fan­teri­ba­tal­jo­ner, fem strids­vog­ner, to trop­per med On­to­s­vog­ner samt trop­per fra viet­na­me­sis­ke mi­no­ri­tets­grup­per og de­res in­struk­tø­rer fra de ame­ri­kans­ke spe­sial­styr­ke­ne.

I Lang Vei-lei­ren to kilo­me­ter unna be­fant det seg 24 spe­sial­sol­da­ter og 3000 lao­tis­ke fri­vil­li­ge og de­res fa­mi­li­er som had­de flyk­tet fra nord­viet­na­me­sis­ke an­grep in­ne i Laos. 7. fe­bru­ar ble lei­ren ut­satt for en vold­som bombe­kas­te­rild – etter­fulgt av et an­grep som in­volver­te fle­re sov­je­tisk­pro­du­ser­te PT-76 strids­vog­ner. Det var kjent at minst én av Nord-viet­nams to strids­vogn­ba­tal­jo­ner var i

naer­he­ten, men det var helt uven­tet at dis­se ble satt inn i et di­rek­te an­grep. Strids­vog­ne­ne ble imid­ler­tid sendt inn stykke­vis, og fle­re ble slått ut av re­kyl­frie ka­no­ner og let­te pan­ser­vern­ra­ket­ter. Men Lang Vei måt­te opp­gis. US Ma­ri­nes-he­li­kopt­re fløy inn for å eva­ku­ere ame­ri­ka­ner­ne fra ba­sen, men de spe­sial­sol­da­te­ne som ikke var så­ret, valg­te å gå til­ba­ke til Khe Sanh, da pi­lo­te­ne ikke vil­le ta om bord lao­te­ne.

Da­gen etter sat­te NVA inn et an­grep mot Høy­de 64, holdt av bare én tropp. Ved hjelp av seil­duks­mat­ter kom de seg over pigg­tråd­hind­re­ne, men ble dre­vet til­ba­ke da res­ten av kom­pa­ni­et kom til unn­set­ning. Kam­pe­ne rundt Khe Sanh gikk nå inn i en ny fase. Som tatt ut fra en fest­nings­be­lei­ring på 1600–1700-tal­let, be­gyn­te nord­viet­na­me­ser­ne å gra­ve løpe­gra­ver i sikk­sakk fram mot de ame­ri­kans­ke stil­lin­ge­ne, mens snik­skyt­te­re vok­tet hvile­løst etter mu­lig­he­ten til å straf­fe det mins­te tegn til skjø­des­løs felt­opp­tre­den fra ame­ri­kansk side. Sam­ti­dig tord­net B-52 bombe­fly inn og re­du­ser­te de om­lig­gen­de ås­si­de­ne til opp­høy­de, gjør­me­te skrå­nin­ger, og ja­ger­bom­be­re gikk løs på en­hver kon­sen­tra­sjon av nord­viet­na­me­sis­ke

bakke­styr­ker. I alt ble det ved Khe Sanh slup­pet 72 000 tonn eks­plo­si­ver fra B-52 ale­ne. I til­legg fløy trans­port­fly og he­li­kopt­re for­sy­nin­ger inn og sårede ut, i en kon­stant strøm, hele ti­den un­der be­skyt­ning av fiendt­lig luft­vern. Mot slut­ten av fe­bru­ar tok in­ten­si­te­ten i kam­pe­ne seg opp. Ar­til­leri­bom­bar­de­men­tet av Khe Sanh økte i styr­ke, og to ame­ri­kans­ke trop­per på pa­trul­je ble ut­slet­tet i bak­hold. Det top­pet seg 29. fe­bru­ar da Arvn-ba­tal­jo­nen i sør ble ut­satt for tre tett på­føl­gen­de stormangrep. Nord­viet­na­me­ser­ne had­de gravd seg fram til pigg­trå­den og stor­met fram, men hur­tig re­spons på re­kvi­re­ring av ild­støt­te knus­te an­gri­per­ne før de kun­ne kom­me seg igjen­nom. Ved inn­gan­gen av mars klar­net va­e­ret opp, og den ame­ri­kans­ke luft­støt­ten ble mer ef­fek­tiv sam­ti­dig som NVAS ak­ti­vi­tet av­tok. 1. april tok in­ge­ni­ør­styr­ker seg fram langs lande­vei­en og fore­tok re­pa­ra­sjo­ner un­der­veis, sam­ti­dig som 1. Ca­val­ry Di­vi­sion fløy inn for å as­sis­te­re i opp­rensk­nings­ak­sjo­ner rundt ba­sen og langs vei­en mel­lom kys­ten og den lao­tis­ke gren­sen. På det mes­te had­de USA 6000 mann i ak­sjon ved Khe Sanh – av dis­se ble 730 drept og 2642 så­ret. NVA had­de tro­lig på det mes­te 20–30 000 sol­da­ter i kamp, og mis­tet mel­lom 10- og 15 000 mann.

Slutt­ord

An­gre­pe­ne som ble inn­le­det 30. ja­nu­ar, rammet 100 byer over hele lan­det og in­volver­te tro­lig 80 000 Vi­et­cong- og Nva­sol­da­ter. En se­ne­re do­ku­men­tar på tv­ka­na­len CBS an­slo at Vi­et­cong/nva had­de rundt 600 000 mann i Sør-viet­nam, og at West­more­land un­der­slo dis­se tal­le­ne be­visst for ikke å få an­stren­gel­se­ne de fore­gå­en­de åre­ne til å vir­ke for­gje­ves – med det re­sul­tat at den pen­sjo­ner­te ge­ne­ra­len sak­søk­te tv-ka­na­len. Tid­lig i mars 1968 opp­ga den ame­ri­kans­ke over­kom­man­do­en i Viet­nam at 2000 ame­ri­kans­ke og 4000 sør­viet­na­me­sis­ke sol­da­ter ble drept un­der ope­ra­sjo­ner i for­bin­del­se med Tet-offensiven. Sam­ti­dig ty­det etter­ret­nings­rap­por­ter på at så man­ge som 50 000 Vi­et­cong/nva had­de mis­tet li­vet. In­ter­vju med viet­na­me­sis­ke kom­mu­nist­le­de­re etter krigen støt­ter det­te an­sla­get. Hver enes­te byg­ning og gate som Nva/vi­et­cong tok kon­troll over, ble vun­net til­ba­ke – og de had­de enor­me tap i for­hold til ame­ri­ka­ner­ne og de­res al­li­er­te. Rent tak­tisk var USA med and­re ord sei­er­her­re, men hvor­dan kun­ne Tet bli et stra­te­gisk ame­ri­kansk ne­der­lag? For­ut for offensiven had­de ame­ri­kansk etter­ret­ning over­dre­vet fram­gan­gen i krigen. Ver­ken ame­ri­kansk opi­nion el­ler Washing­ton ven­tet at Vi­et­cong/nva had­de res­sur­ser til en slik of­fen­siv. Da de slo til, var den psy­ko­lo­gis­ke virk­nin­gen desto større. Sam­ti­dig bi­dro Tet til å un­der­gra­ve til­li­ten til de ame­ri­kans­ke styr­ke­ne i Viet­nam og ap­pa­ra­tet rundt som tol­ket og for­mid­let in­for­ma­sjon fra fel­ten. Både West­more­land og fle­re ana­ly­ti­ke­re an­kla­get også media for å ha fram­stilt offensiven som en suk­sess for fien­den, men det er tvil­somt om fram­stil­lin­ge­ne end­ret det ame­ri­kans­ke fol­kets opp­fat­ning av krigen. Det må imid­ler­tid på­pe­kes at det var støt­ten til John­sons krig som var svek­ket. Så sent som som­mer­en 1968 var fort­satt et fler­tall av de spur­te i ame­ri­kans­ke me­nings­må­lin­ger for en tøf­fe­re krig­fø­ring i Viet­nam.

Bil­det av et ne­der­lag ble hel­ler ikke be­stridd av kri­gens til­hen­ge­re i Pen­ta­gon, som hå­pet at det vil­le gi mu­lig­het for fle­re troppe­over­fø­rin­ger til Viet­nam. Yt­ter­li­ge­re 13 000 mann ble sendt i lø­pet av som­mer­en 1968, men der­med var det stopp – og Pen­ta­gon be­gyn­te å job­be for å fin­ne en vei ut av Viet­nam. Det­te had­de blant an­net sin bak­grunn i en stu­die ut­ført på ord­re av De­part­ment of Sta­te (uten­riks­de­par­te­men­tet) like etter Tet. Den ga også ut­trykk for at re­gi­met i Sai­gon måt­te ta større an­svar for krig­fø­rin­gen, mens ame­ri­kans­ke trop­per bur­de kon­sen­tre­res om de­fen­si­ve opp­ga­ver i ur­ba­ne strøk og trek­kes grad­vis ut. Det­te ble star­ten på «viet­na­mi­se­rin­gen» av krigen. Ti­den rundt Tet var også et vann­skil­le i sam­men­set­nin­gen av be­slut­nings­ta­ke­re på ame­ri­kansk side. 29. fe­bru­ar for­lot Ro­bert Mc­na­ma­ra pos­ten som for­svars­mi­nis­ter, og West­more­land trakk seg til for­del for general Cr­eighton Abrams. Pre­si­dent Lyn­don B. John­son mis­tet også tro­en på krigen i lø­pet av våren 1968. Tet-offensiven kan også ha bi­dratt til å en­de­lig over­be­vi­se ham om ikke å ta ny­valg sam­me år, skjønt nord­viet­na­me­ser­ne av­vis­te i etter­kant av krigen at det var vik­tig å på­vir­ke ame­ri­kansk po­li­tikk.

ARTIKKELFORFATTEREN

Frode Lindgjerdet er cand.philol. fra NTNU i Trond­heim med ho­ved­fags­opp­ga­ven Den kal­de krigen i nors­ke la­ere­bø­ker. Han har bi­dratt til fle­re opp­slags­verk om blant an­net sik­ker­hets­po­li­tikk og mi­li­taer­his­to­rie og skre­vet ar­tik­ler in­nen de sam­me em­ne­ne i nors­ke tids­skrift.

Foto: TRH

Fram­ryk­ken­de ame­ri­kans­ke strids­vog­ner og pans­re­de kjøretøy un­der kam­pe­ne mot Vi­et­cong un­der Tet-offensiven.

Foto: NTB scan­pix

Nord­viet­na­me­sis­ke sol­da­ter un­der an­grep. De­res an­greps­vil­je og mo­ral var me­get høy, og de var en tøff mot­stan­der for ame­ri­ka­ner­ne og de sør­viet­na­me­sis­ke styr­ke­ne.

Foto: TRH

Khe Sanh-ba­sen sett fra luf­ten. Legg mer­ke til den røde san­den og de kraf­ti­ge stil­lin­ge­ne langs yt­ter­kan­ten av ba­sen. Dis­se stil­lin­ge­ne kom un­der hef­ti­ge an­grep fra Vi­et­cong.

Kart: Sig­ve Sol­berg

Over­sikts­kart over Viet­nam og byen som de nord­viet­na­me­sis­ke styr­ke­ne slo til mot sam­ti­dig.

Foto: TRH

Ame­ri­kans­ke sol­da­ter un­der har­de kam­per ved Khe Sanh.

Foto: TRH

To ame­ri­kans­ke sol­da­ter be­sky­ter an­gri­pen­de nord­viet­na­me­se­re.

Foto: TRH

Et av Viet­nam-kri­gens mest kjen­te bil­der: Po­liti­sje­fen som hen­ret­ter en Vi­et­cong-of­fi­ser på ga­ten i Sai­gon.

Foto: Trh-pic­tu­res

Ame­ri­kans­ke sol­da­ter un­der kam­pe­ne i Hué.

Foto: Trh-pic­tu­res

Døde Vi­et­cong­sol­da­ter lig­ger på ga­ten etter har­de kam­per i Sai­gon.

Foto: TRH

Ame­ri­kans­ke styr­ker sky­ter opp lys­ra­ket­ter over Sai­gon for å se an­gri­per­ne om nat­ten.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.