SOVJETUNIONEN I AFGHANISTAN
1979-1989
Selv ikke etter ti års okkupasjon ga fiendens etikk og æreskodeks noen mening for sovjeterne.
Sovjetunionens intervensjon i Afghanistan markerer to tidsskiller. Byrden og spenningen den skapte, bidro til supermaktens fall i 1991, og krigen bidro også til radikaliseringen av den islamske verden som preger vaepnede konflikter etter tusenårsskiftet.
Territoriet til det moderne Afghanistan har vaert møtested for kulturer fra øst og vest i mange tusen år. Eldgamle handelsveier har krysset gjennom området som har sett imperier komme og gå, men det stagnerte økonomisk etter oppdagelsen av sjøruter mellom Europa og Asia på 1500-tallet. Befolkningen (13 millioner i 1979) er stort sett konsentrert i de fruktbare dalene. Nord og sørvest er preget av sletteland som tidvis er ørken, mens fra øst trenger de majestetiske Hindu Kushfjellene fram. Landet har typisk innlandsklima med store variasjoner i temperatur og lite nedbør. I sør dominerer pashtunere. Av disse er flesteparten konservative sunnimuslimer (ca. 80 %), men Afghanistan har også en sjiaminoritet på ca. 19 %. Landet er et lappeteppe av ulike folk og religioner – i alt 55 ifølge enkelte beregninger. Foruten pashtunere er hazarer, tadsjiker, balutsjer og usbekere blant de viktigste gruppene. I 1978 levde 85 % av befolkningen av jordbruk og fedrift. Afghanistan hadde lite industri og ingen jernbane, men den livsviktige ringveien, som hadde vaert under konstruksjon siden 1960-tallet, bandt de viktigste byene sammen der den snodde seg rundt de sentrale fjellmassivene.
Landet ble et monarki i 1747 og fikk sine moderne grenser trukket opp i 1873 og 1893 som en buffer mellom Britisk India og Tsar-russland. Landet i seg selv ble aldri kolonisert, til tross for sin strategiske plassering og tre britiske felttog, men fikk i perioder sin utenrikspolitikk diktert av de europeiske stormaktene.
Fra 1929 til 1973 var Afghanistan en relativt fredelig plett på et kontinent preget av krig og uro. Etter andre verdenskrig fikk landet liten oppmerksomhet, men mottok en god del bistand fra Sovjetunionen. Det førte til at regimet ikke var økonomisk avhengig av folkelig støtte, og spede forsøk med demokrati i årene 1963–1973 gjorde lite for å øke sentralmaktens legitimitet. Et kupp i 1973 avsatte monarkiet og brakte nasjonalisten Mohammed Daoud til makten ved hjelp av den kommunistiske Parcham-
«DERES ETIKK, SOM ANSER SVIK OG VOLD FOR Å VAERE DYD HELLER ENN LAST, HAR FRAMSKAFFET EN AERESKODEKS SOM ER SÅ SAEREGEN OG INKONSISTENT AT DEN ER UMULIG Å FORSTÅ FOR EN LOGISK HJERNE.»
WINSTON CHURCHILL OM PASHTUNERNE I 1898
«GJENNOMFØRINGEN AV KLASSISKE MILITAERE OPERASJONER OG STRID VED HJELP AV EKSISTERENDE REGLEMENTER OG MANUALER VAR PRAKTISK UMULIG I LYS AV DE EKSTREMT VANSKELIGE FYSISKE OG GEOGRAFISKE FORHOLDENE.»
bevegelsen. Korrupsjon og nepotisme hadde alltid preget landet, men kongen hadde hatt en viss anseelse i kraft av tradisjon. Denne var nå borte. Forholdet mellom Daoud og kommunistene forverret seg snart. Parcham hadde gått sammen med Khalq-fraksjonen i Folkets demokratiske parti (PDPA), og begravelsen til Parcham-ideologen Mir Akbar Khyber som ble myrdet 17. april 1978, hadde fylt Kabuls gater med sinte folkemengder. Daoud fikk panikk og startet en omfattende forfølgelse av kommunistene. Men de sto sterkt i de vaepnede styrkene og slo snart tilbake. 27. april dundret stridsvogner gjennom hovedstaden og omringet presidentpalasset. Tropper besatte også Kabul lufthavn, og MIG-21 kampfly fløy lavt over husene og beskjøt palasset. 7. afghanske divisjon, som var lojale til Daoud, forsøkte å bryte beleiringen av palasset, men ble stoppet av flyangrep. Til slutt trengte angriperne gjennom forsvaret til den 1800 mann sterke livgarden. Daoud ble myrdet sammen med hele familien. Aprilrevolusjonen kostet rundt 2000, livet og Noor Mohammed Taraki ble innsatt som statsminister og president.
Daoud hadde søkt økt kontakt med USA for å gjøre Afghanistan mindre avhengig av Sovjetunionen, men det er tvilsomt om Sovjetunionen og supermaktens rådgivere i landet var involvert på dette stadiet – Bresjnev skal tvert imot ha blitt rasende over ikke å ha visst om kuppet på forhånd, men Kreml var raskt ute med å anerkjenne de nye makthaverne.
Sovjetunionen intervenerer
Det nye regimet møtte straks problemer, det var få kvalifiserte personer i deres rekker til å fylle offentlig forvaltning. PDPA satte også i verk et moderniseringsprogram som ikke ble godt mottatt på den konservative landsbygda, og selv deres sovjetiske rådgivere mente de for for hardt fram. Den afghanske kommunistbevegelsen hadde også en svak organisasjon i størsteparten av landet og hadde aldri mer enn 160 000 medlemmer.
Landet var allerede fullt av sovjetiske rådgivere som blant annet utgjorde store deler av flyvåpenet. Men afghanske kommunister tryglet Moskva om å intervenere mer aktivt for å stoppe det voksende opprøret. Bønnene ble mer høylytte etter at opprørere tok kontroll over Herat i tre dager og massakrerte alle ikke-muslimer i byen. 17. divisjon som ble sendt for å opprette ro og orden, gjorde selv mytteri. Til slutt ble byen bombet med sovjetisk hjelp, og så mange som 5000 afghanere ble drept. Uroen spredte seg i haeren, og hele brigader gjorde kollektivt opprør.
Moskva ble ikke overbevist før statsminister Hafizullah Amin avsatte og senere myrdet Taraki 14. september 1979. Det ville vaere et stort prestisjenederlag og uforenlig med Bresjnev-doktrinen å la en klientstat med felles grense synke ned i kaos, dessuten var 3. verden blitt stadig viktigere i sovjetisk utenrikspolitikk. Et nederlag for «progressive» krefter i Afghanistan kunne
også oppmuntre Sovjetunionens egen voksende muslimske befolkning til å gjøre opprør. Med det ydmykende nederlaget i Vietnam friskt i minne var det også liten tro på at USA ville komme med noen kraftfull reaksjon dersom Kreml blandet seg inn.
Første ledd i intervensjonen – å få regulaere sovjetiske styrker på plass – kunne iverksettes relativt ubemerket siden regimet selv ba om det. Ingeniører fra Sovjetunionens 40. armé gikk over grensen 25. desember og begynte forberedelsen til overføring av hovedstyrken. Tropper fra 105. og 103. luftlandedivisjon gikk ned på flyplassene i Bagram og Kabul. 108. motoriserte infanteridivisjon (MID) krysset grensen ved Termez, kjørte via Mazar-i Sharif, Kunduz og videre til Kabul. 5. MID fulgte en vestlig rute via Herat til Kandahar.
Det neste ledd var å fjerne Amin. Kgbstyrker (spetsnaz) angrep Tajbegpalasset sør for Kabul 27. desember og likviderte Amin etter en fire og en halv times skuddveksling. Dagen etter ble Babrak Karmal fra Parchamfraksjonen innsatt som president. Ved Bagram-basen og Innenriksministeriet kom det til harde kamper mellom sovjetiske spesialstyrker og Amin-tilhengere med store tap på begge sider. Innen en uke var 750 sovjetiske stridsvogner på plass, og ved nyttår hadde Den røde armé 80 000 mann i Afghanistan, og de forventet å bruke seks måneder på å stabilisere situasjonen.
KGB hadde stor innflytelse over operasjonens planlegging som ble gjort etter mønster av innmarsjene i Ungarn i 1956 og Tsjekkoslovakia i 1968. Deployeringen gikk knirkefritt, men troppene hadde ingen instrukser om hva de skulle foreta seg når de kom på plass, og det virket som man hadde tatt for gitt at situasjonen i landet ville falle til ro ved synet av sovjetiske soldater. Men Karmal-regimets autoritet, og ikke minst autonomi, var allerede sterkt begrenset på grunn av den økonomiske og militaere avhengigheten av Sovjetunionen.
I 1979 var 70–75 % av personellet i Den røde armé vernepliktige som tjenestegjorde i to år fra fylte 18. Matrasjonene var spesielt dårlig de første årene i Afghanistan, saerlig for menige. Å stjele og lure til seg mat ble en kunst i seg selv, og proviantforvaltere var ikke mindre bestikkelige enn andre. Innen forsyningene nådde de fjerneste utpostene, var det lite annet igjen enn tørt, gammelt brød og hermetikk med tvilsomt kjøttinnhold.
Sovjetiske soldater på matjakt sto for så utstrakt plyndring og ødeleggelse av afghanske hager og åkre at mange begynte å minelegge avlingene i et forsøk på å få ha dem i fred.
En stor del av styrkene som først ble sendt til Afghanistan, kom fra sovjetisk Sentral-asia fordi man trodde det ville dempe motviljen mot utenlandsk innblanding. Men som tadsjikere, usbekere og turkmenere ble de derfor også oppfattet som part i sekundaere, etniske og religiøse konflikter. Det oppsto også mistro mellom slavere og sentralasiater innad i Den røde armé på grunn av språkproblemer og rasisme. Størsteparten av de sistnevnte ble derfor trukket ut innen mars.
Den røde armé var i 1979 trent og organisert for en konvensjonell storkrig i Europa. Ryggraden var de motoriserte bataljonene bestående av tre gevaerkompanier, bombekasterkompani, pv-, granatkaster-, luftvern-, sambands- og støttekompanier, i tillegg til bataljonens hjelpeplass. Senere ble de motoriserte bataljonene i Afghanistan supplert med stridsvognkompani og et artilleribatteri.
40. armé i Afghanistan, offisielt også kalt Den begrensede kontingent av sovjetiske styrker, varierte i løpet av krigen mellom ca. 85 000 og 120 000 mann. Flest var det i perioden fra april 1985 til april 1986. Ved innmarsjen besto den av fire ulike divisjoner, fem uavhengige brigader, tre uavhengige regimenter og flere andre støtteenheter. I mars 1980 rådet 40. armé over 600 stridsvogner, 1500 BMP, 2900 BTR, 500 fly og helikoptre og 500 kanoner.
Infanteriet var stort sett utstyrt med AK-74 og oppsatt med BMP-2 pansrede personellkjøretøy med beltedrift. I sin tid hadde armeen skremt NATO med sin store ildkraft, men i Afghanistan viste den seg sårbar overfor RPG-ER, pakket full som den var med drivstoff og ammunisjon. Andre PPKER var de hjuldrevne BTR-70 og BTR-80. De viktigste stridsvognene var T-55, T-62 og T-72. Afghanistans fjellterreng var lite egnet for bruk av stridsvogner i store formasjoner etter vanlig sovjetisk mønster, og de ble etter hvert mest brukt til å eskortere forsyningskonvoier og som spydspiss i kombinerte operasjoner. De var konstruert for det europeiske slettelandet, og kanonens elevasjonsmulighet og pansring på toppen av tårnet var ofret for lav silhuett. Trening og planlegging var også tilpasset en krig i Europa. Tradisjonell sovjetisk vekt på det operative nivået – der offensiver og større operasjoner blir planlagt og gjennomført – hindret taktisk utvikling. Unntaket var de luftbårne formasjonene og spesialstyrkene.
Mens det var panser nok, var helikopterkapasitet akutt mangelvare under hele felttoget. De viktigste maskinene var Mi-8 og gunshipet Mi-24 Hind som kunne frakte åtte–ti fullt utrustede tropper og var det viktigste naerstøttevåpenet for troppene på bakkene. De fleste planlagte angrep ble utført av TU-16 Badger eller Su-24 Fencer bombefly fra baser i Sovjetunionen eller MIG23/27 Flogger og Su-25 Frogfoot fra inne i Afghanistan.
Motstandsbevegelsen tar form
Utover våren 1980 trådte motstandsbevegelsen på landsbygda fram som Den røde armés hovedmotstander. Sovjeternes motstandere ble kjent som mujahedin – hellige krigere. Dens struktur var lik landets politiske landskap, fragmentert og uten sterk sentral ledelse uten at det her er rom for å gå i detalj om alle de ulike partiene og grupperingene.
Stilt ovenfor en fremmed, ikke-muslimsk maktfaktor ble stammekonflikter stort sett lagt til side. Pakistan stilte også koordinasjon som betingelse for å motta bistand. Under et møte i Peshawar i januar 1980 besluttet derfor seks sunnimuslimske grupper å koordinere sin virksomhet under paraplyen Afghanske Mujahedins islamske enhet.
Den kanskje sterkeste motstandslederen, fundamentalistiske Gulbuddin Hekmatyar, holdt seg tidvis utenfor. I august 1981 oppsto det også en bredere splittelse mellom de fundamentalistiske og «de ikke fullt så fundamentalistiske» gruppene.
I begynnelsen hadde mange «mudj» ikke mer enn musketter, i beste fall britiske Lee Enfields. Desertører fra haeren og plyndring av våpenlagre ga tilgang til moderne automatvåpen, og allerede i januar avskar sovjetiske patruljer kamelkaravaner fra Pakistan med flunkende nye kinesiskproduserte Kalashnikover.
Geografien ga ulike forutsetninger for motstandskampen.
Terrenget rundt Mazar-i-sharif i nord er flatt og uten saerlig vegetasjon helt opp til den usbekiske grensen. Byen forble lenge under sovjetisk kontroll, men Jamaat-e-islami under Abdull Qader (nom de guerre: Zabiullah) hadde ca. 20 000 krigere i områdene rundt. Qader lå også i konflikt med en annen opprørsgruppe, den pashtunske Harakat-e Inqilab-i Islami Afghanistan. 14. desember 1984 ble Qader drept da kjøretøyet han satt i, kjørte på en mine. Provinsen Herat i vest lå langt fra forsyningsbasene i Pakistan, men motstandsbevegelsen var her like sterk som andre steder.
I Panjshirdalen i nordøst krysset veiforbindelsen mellom Herat og Kabul via Salangtunnelen. Motstandsbevegelsen i området ble ledet av tadsjiken Ahmed Shah Massoud som var både karismatisk og taktisk begavet. Ulikt mange av sine kolleger var Massoud belest innen geriljataktikk. Hans organisasjon var i tillegg forankret i sivile, lokale politiske institusjoner. Massoud organiserte ved flere anledninger også evakuering av sivile før fiendtlige angrep. Det sjiadominerte Hazarajat i sentrale Afghanistan var lite berørt av de sovjetiske operasjonene. Ekstreme grupper under påvirkning fra revolusjonen i Iran kjempet i stedet mot tradisjonelle ledere under fravaeret av eksterne trusler.
I 1981–1983 regnet sovjeterne med at
mujahedin talte om lag 45 000. I 1985 var tallet beregnet til 150 000. Som «innfødte» hadde motstandsbevegelsen alle tradisjonelle fordeler av å kjenne landet. Men pakistanske agenter som trente mujahedin, observerte at det fortsatt var vanskelig å få afghanerne til å operere i stillhet, de foretrakk mest mulig støy og personlig aere. Mujahedin skilte seg også fra f.eks. Vietcong, ved at de forsvarte tradisjonelle verdier i stedet for å ville tre en ny ideologi og samfunnsform ned over hodet på sine landsmenn. Motstandsbevegelsens aktivitet varierte med årstidene. Om høsten og vinteren gjorde snøfall det vanskelig å flytte menn og forsyninger i fjellet, og krigerne smeltet sammen med sivilbefolkningen i byene. De fleste var også jordbrukere og deltok i såing og innhøsting.
I de første månedene var motstandsbevegelsen dårlig bevaepnet og ble meid ned av overlegen ildkraft idet de angrep sovjeterne i store horder eller forsøkte å forsvare fikserte posisjoner. De unngikk snart å møte sovjetiske tropper i åpen kamp. Ble mujahedin allikevel tvunget til å kjempe, søkte de naerstrid for «å klemme fienden» slik at sovjeterne ikke kunne sette inn artilleri og luftstøtte. De begynte også å operere i mindre, mobile grupper på ti til tretti mann.
Tredjeparters innblanding
Pakistans interesse var flerfoldig. Med pashtunere på begge sider av grensen berørte utviklingen i Afghanistan også landets indre sikkerhet. Pakistans leder Muhammad Zia-ul-haq ville innynde seg hos USA som ikke likte at landet hadde skaffet seg atomvåpen og at han hadde hengt sin forgjenger, statsminister Zulfikar Ali Bhutto. Dessuten var Sovjetunionen alliert med India, erkefienden i øst, og et prosovjetisk regime i Afghanistan ville bety at Pakistan var
«SOM INNFØDTE HADDE MOTSTANDSBEVEGELSEN ALLE TRADISJONELLE FORDELER AV Å KJENNE LANDET. MEN PAKISTANSKE AGENTER SOM TRENTE MUJAHEDIN, OBSERVERTE AT DET FORTSATT VAR VANSKELIG Å FÅ AFGHANERNE TIL Å OPERERE I STILLHET, DE FORETRAKK MEST MULIG STØY OG PERSONLIG AERE.»
omringet av fiendtlige makter.
I 1980 – president Jimmy Carters siste år ved makten – var USAS støtte til motstandsbevegelsen magre $ 30 millioner. Men med innsettelsen av Ronald Reagan følgende år økte den til $ 3,2 milliarder. Sovjetunionen var overbevist om at USA ville forsøke å la Afghanistan erstatte tapet av Iran som viktigste regionale allierte, men Washingtons eneste mål var å svekke Sovjetunionen. De hadde derfor ingen strategi for hvordan midlene skulle brukes, følgelig overlot de dette til den pakistanske etterretningstjenesten ISI (Inter Service Intelligence). Dette skulle få fatale konsekvenser siden hjelpen ble kanalisert til ekstremister som Gulbuddin Hekmatyars Hezb-i-islami, og moderate og mer spiselige figurer som Massoud i Panjshir fikk nesten ingenting. Pakistan hadde interesse av å skjule hvem støtten gikk til, ikke minst ovenfor USA, og nektet Fn-observatører å inspisere mujahedins treningsleirer i Pakistan.
Kina, India og flere Nato-land bidro også, men langt større andeler kom fra Saudiarabia og de oljerike golfstatene. Iran, Afghanistans nabo i vest, hadde nettopp gjennomgått en revolusjon og var bundet opp i krigen mot Irak. Irans innblanding begrenset seg derfor stort sett til å støtte de overveiende sjiamuslimske hazarene.
Våpnene som ble smuglet inn, var stort sett av østeuropeiske merker. De var billige, driftssikre, og i alle fall dem med bakgrunn i den afghanske haeren, var vant med dem fra før. Med pengestrømmen økte også korrupsjonen. Afghanistan ble dumpingsted for sovjetiske våpen israelerne hadde erobret fra araberne; defekte AK-47 fra Egypt og tyrkiske våpen fra andre verdenskrig. Pakistanske agenter solgte våpen som USA og Saudi-arabia allerede hadde betalt for, til afghanske mellommenn som igjen tok betalt fra sluttbrukerne.
Sovjetiske operasjoner 1980–1985
Sovjeterne brukte også våren til å bygge utposter langs veinettet. Disse ble ofte forsynt med helikoptre, og ikke sjelden fant flygerne hodene til personellet spiddet på staker. I mars iverksatte sovjeterne sin første større operasjon for å renske opp i den urolige Kunardalen etter at den afghanske 9. divisjon i området hadde gått fullstendig i oppløsning. Dette innledet en periode med sovjetisk initiativ hvor store formasjoner feide over landsbygda for å finne og ødelegge motstandsbevegelsen, ikke ulikt USAS «Search and Destroy»-strategi i Vietnam.
Et tidlig eksempel på slike angrep ble gjort i Kunar i Øst-afghanistan, først i februar og så i mars 1980. Ved siste tilfelle presset 201. MGD seg fram nord for Jalalabad. Målet var å avløse det som var igjen av afghanernes 9. divisjon i Asadabad. Frammarsjen var sterkt avhengig av stridsvogner og tungt artilleri. De jevnet byer med jorda på veien
og slo seg gjennom flere bakhold. I alt seks slike sveip ble gjort i 1980 i Kunar alene. I mai nådde sovjeterne Jalalabad og fortsatte nordover før de ble stoppet i nok et bakhold. Infanterister angrep opp fjellsidene, men ble stanset av mujahedin som beskjøt dem fra høyereliggende posisjoner. Tungt artilleri ble kalt inn, men motstanderne trakk seg lenger oppover fjellsiden. Sovjeterne etterlot to døde. En patrulje som returnerte etter kort tid for å hente dem, mistet ytterligere sju mann. Ifølge den afghanske motstandslederen i området, Mohammed Asef, gikk sovjeterne som hevn løs på landsbyene i området. Foruten husdyr skal 1800 landsbyboere ha blitt drept i løpet av den tolv dager lange sovjetiske berserkgangen. Dette mønsteret var klassisk for sovjetiske sveip de første tre årene.
I april planla sovjeterne også en offensiv for å vinne kontroll i Panjshirdalen, Ahmed Shah Massouds domene. Panjshiroffensivene ble etter hvert rutinemessige og gitt nummer. Gjennom en trang passasje åpnet den strategisk viktige dalen seg mot det mer åpne terrenget mellom Salang, Bagram og Kabul. Selve dalen hadde mange sidedaler som ga muligheter til skjul og beskyttede forsyningsruter. Herfra hadde mujahedin utført flere vellykkede angrep mot Bagram-basen og Salang-veien.
Vladimir Polyakov var 25 år, løytnant og sjef for en rekognoseringstropp i en av artilleribataljonene i 108. MID som deltok i operasjonen. Hans BTR-70 og resten av kolonnen naermet seg en trang passasje med bratte, nakne fjellskrenter på begge sider. Over dem krysset Mi-24 angrepshelikoptre. Idet sola gikk ned, slo mujahedin til mot spissen. Polyakov og mennene hoppet ut av kjøretøyet og tok dekning bak flere store kampesteiner.
Da neste dag grydde, lå 25 sovjetiske soldater fra Polyakovs bataljon igjen døde langs veien. Ilden ble identifisert til å ha kommet fra landsbyen Ruha like ved, men de visste ikke eksakt fra hvilke hus. De ødela derfor et tilfeldig utvalg. Ved neste landsby delte de ut matrasjoner idet de kjørte igjennom. En mann ble visitert, og de fant noen patroner i lommene hans. Mannen ble tvunget til å løpe baerende på ammunisjonskasser opp en skråning, og da han nådde toppen, skjøt de ham. Deretter sendte de fotpatruljer opp på fjellet, men uten å se snurten av mujahedin.
Polyakov fant erfaringen fra oppdraget desillusjonerende. Det så ikke ut til å vaere saerlig koordinasjon mellom enhetene i kolonnen. Selv de minste taktiske avgjørelser måtte klareres med høyere enheter, og soldater på lavere nivå fikk sjelden innsikt i intensjoner og endelige mål. Det sovjetiske luftherredømmet kom heller ikke den vanlige sovjetiske soldat saerlig til gode, som verken kunne få etterretning eller ildstøtte på forespørsel. Opplevelsen av å se sine egne kamerater døde fjernet også all medfølelse Polyakov hadde hatt for sivile afghanere som var umulig å skille fra mujahedin.
Men mujahedin sto på langt naer tilbake for sovjeterne med hensyn til brutalitet. Sovjetiske fanger ble ofte flådd levende ved at de skar opp og løsnet huden rundt midjen, dro den over hodet og etterlot offeret til å dø en sakte og smertefull død.
I juni 1980 fant den sovjetiske militaerledelsen at beslutningsprosessene i felt var for tungvinte, og mange av divisjonene ble omorganisert for å bli mer fleksible. Flere MIG-21, SU-17 og MIG-23 ble stasjonert på baser i Bagram Shindand og Herat, og tyngre bombefly i naerliggende sovjetisk territorium. Flere luftvernenheter ble sendt hjem, men den selvdrevne luftvernkanonen ZSU-23 ble beholdt da dens ildkraft og elevasjon viste seg ypperlig til å beskyte mujahedinstillinger i fjellsidene fra bunnen av trange fjelldaler. Innen årets slutt var også helikopterkapasiteten blitt økt fra 60 maskiner til 300, og luftlandinger av tropper ble mer tatt i bruk.
Erfaringene fra strid i Afghanistan ble også forsøkt ført tilbake i treningsprogram for nye soldater og offiserer i begynnelsen av 1982, men bare luftlandestyrkene, fallskjermog spesialstyrkene viste noen tydelige forbedringer. Noen taktiske nyvinninger ble også gjort. Tunge mekaniserte kolonner ble brukt som «hammer» som drev mujahedin foran seg mot «ambolter» av hurtig innsatte luftlandetropper. En annen nyvinning var
«DET SÅ IKKE UT TIL Å VAERE SAERLIG KOORDINASJON MELLOM ENHETENE I KOLONNEN. SELV DE MINSTE TAKTISKE AVGJØRELSER MÅTTE KLARERES MED HØYERE ENHETER, OG SOLDATER PÅ LAVERE NIVÅ FIKK SJELDEN INNSIKT I INTENSJONER OG ENDELIGE MÅL.»
den såkalte «bronnegruppen», hvor man konsentrerte pansrede personellkjøretøy (BTR og BMP) i en slags mobil ildbase i angrep eller under konvoieskorte. Faren for bakhold førte også til at panserkolonnenes rekognoseringsavdelinger ble trukket naermere hovedstyrken, fra de 15 km som var tilpasset europeiske forhold, til synsvidde. Samarbeidet mellom det som var igjen av den afghanske haeren og Den røde armé, bedret seg også.
Sovjetisk etterretning bedret seg, og man laerte seg også noen tegn på at motstandsledere befant seg i en landsby, f.eks. hvite hester, menn som ikke hadde hard hud i hender og under føtter, et tegn på at noen av «landsbyboerne» ikke var avhengig av manuelt arbeid eller å gå barføtt.
Den militaere etterretningen – GRU – skaffet seg etter hvert også et nettverk av informanter som tipset om våpenkaravaner.
I Loharprovinsen like sør for Kabul ble først et angrep mot opprørsbaser i Pul-i Alam-distriktet slått tilbake. I november kom sovjeterne tilbake. Foran gikk afghanere med megafon og forsøkte å få mujahedin til å overgi seg. Helikoptre og fly begynte så forberedende bombardement av dalen. Mujahedin åpnet ild først på naert hold, og en kaotisk og blodig kamp begynte. Striden fortsatte fram til fire om morgenen da de lokale mujahedinstyrkene fikk forsterkninger fra Gulbuddin Hekmatyars Hezb-i islami. Sovjeterne slo retrett, etterlot seg 70 døde og mye utstyr. Som svar teppebombet de hele dalen, jevnet all bebyggelse med jorda og beskjøt alt som rørte på seg fra luften. Den en gang så grønne og frodige dalen ble totalt avsvidd, men mujahedin fortsatte å angripe sovjetiske kolonner som beveget seg gjennom området.
Våren 1981 begynte en ny omgang med sovjetiske operasjoner av i alt sju det året, to av dem mot Panjshir alene. Høsten ga ingen opphold i kampene. 5. MID utførte opprenskningsaksjoner i Farah (september) og Herat (oktober), mens regjeringshaerens operasjoner i Balkh høsten 1981 var en katastrofe. Sovjetiske styrker gjennomførte også en offensiv i Kandahar i oktober, men i februar 1982 var det fremdeles gatekamper inne i selve byen.
I mars 1982 fikk Den islamske alliansen for frigjøring av Afghanistan et skudd for baugen da Rasul Saiafs Islamske allianse brøt ut og tok med seg store deler av pengestrømmen fra Saudi-arabia. 11. mai 1982 åpnet den nye Vennskapsbroen over grenseelven Amudarja til erstatning for pongtongbroen som sovjetiske ingeniører hadde konstruert for innmarsjen i 1979. Dette lettet den sovjetiske logistikken betraktelig.
Ambisjonene for 1982 var redusert fra å eliminere mujahedinkommandanter til å påføre motstandsbevegelsen så store tap som mulig. Dette året styrket sovjeterne stillingen rundt Herat, hvor motstandsbevegelsen begynte å merke at de befant seg langt unna forsyningsbasene i Pakistan. I mai brøt det også ut harde kamper mellom mujahedin og den afghanske regjeringens 14. divisjon i Ghazni-provinsen sør for Kabul, og en sovjetisk brigade måtte settes inn for å knuse motstandsbevegelsen.
Men som året før sto de viktigste kampene om Panjshirdalen. Massoud hadde rundt 3000 krigere, fordelt på hundre små mobile geriljaenheter, forsvar av landsbyer og reserver. Større avdelinger på 30–40 mann kunne også sendes lenger av sted for å slå til mot regjeringens installasjoner langt fra naermeste sovjetiske avdeling og så holde kontrollen over lengre tid. I april utførte Massouds menn et spektakulaert raid på Bagram-basen, og ved hjelp av overløpere fra den afghanske haeren og bombekasterild ødela de et Antonov An-22 transportfly.
Raidet utløste Panjshir V, det kraftigste sovjetiske angrepet i dalen til da. 15 000 mann fra tre ulike divisjoner ble gjort klar mens bombefly brukte en uke på det innledende bombardementet. Transporthelikoptre fløy inn tropper mens Hind-helikoptre svevet over. Dette var ikke helt uproblematisk. Landingssonene lå i høyder på opptil 1800–2000 moh., og i den tynne luften fikk helikoptre halvert sin løftekapasitet.
Mens Massouds tropper angrep landingssonene, startet hovedangrepet fra sør. Mujahedin lot fortroppene fra regjeringshaeren passere, før de lukket det trange defileet ved inngangen til dalen med sprengladninger. Deretter fulgte en rekke bakhold, blant annet ved landsbyen Doab hvor 6 Btr-vogner og flere stridsvogner ble ødelagt. Et av luftlanderegimentene ble holdt nede ved landsbyen Ruha.
«I AUGUST 1982 GIKK DEN RØDE ARMÉ IGJEN INN I PANJSHIR OG FOR ENDA HARDERE FRAM. LANDSBYER, JORDER OG VANNINGSANLEGG BLE TOTALRASERT FØR SOVJETERNE TRAKK SEG UT 10. SEPTEMBER. MASSOUD HADDE LYKTES MED Å REDDE STØRSTEPARTEN AV SINE STYRKER UT AV KJØTTKVERNEN, MEN HELE DALEN LÅ I RUINER, OG OPP MOT HALVPARTEN AV SIVILBEFOLKNINGEN FLYKTET ELLER BLE DREPT.»
De tok store tap før de ble unnsatt av en motorisert bataljon som selv fikk gjennomgå på veien. For første gang klarte sovjeterne til slutt å få kontroll over hele dalbunnen. En viktig forutsetning for dette var «blokk og søk»-taktikken. Før hovedstyrken gikk inn, besatte luftlandetropper høydepunkter for å dekke egen frammarsj og blokkere fiendens retrettmuligheter. Når mujahedin trakk seg unna for å unngå trefning med den overlegne hovedstyrken, gikk de rett inn i de ventende blokkeringsstyrkene. Taktikken var imidlertid ofte vanskelig å utføre i praksis og forutsatte perfekt timing. Ble blokkeringsstyrken oppdaget eller var på plass for sent, ville mujahedin unnslippe. Etter Panjshir V bet mujahedin seg fortsatt fast oppe i sidedalene og i fjellsidene. Noen uker senere trakk sovjeterne seg tilbake, med 300–400 drepte og etterlot seg et utall ødelagte pansrede kjøretøy.
I august 1982 gikk Den røde armé igjen inn i Panjshir og for enda hardere fram. Landsbyer, jorder og vanningsanlegg ble totalrasert før sovjeterne trakk seg ut 10. september. Massoud hadde lyktes med å redde størsteparten av sine styrker ut av kjøttkvernen, men hele dalen lå i ruiner, og opp mot halvparten av sivilbefolkningen flyktet eller ble drept. I januar 1983 inngikk han derfor en våpenhvileavtale med de sovjetiske styrkene. Avtalen ble sterkt kritisert innad i motstandsbevegelsen og førte til en oppblomstring av indre stridigheter. Men den var nødvendig for å avverge en humanitaer katastrofe i dalen.
40. armé hadde delt Afghanistan inn i sektorer, og strategisk viktige punkter som Khyberpasset på grensen til Pakistan ble tatt i større angrep og garnisonert med sovjetiske eller afghanske tropper for å hindre at mujahedin fraktet forsyninger og krigere gjennom området. Men motstandsbevegelsen fant i stedet stadig nye ruter mens det sovjetiske personellet i garnisonene slet under psykisk påkjenning av å vaere isolert i fiendtlig område.
Mot slutten av 1982 vokste fortsatt intensiteten i kamphandlingene. Den afghanske haeren hadde krympet fra 90 000 mann før kuppet til 30 000 ved midten av 1980, men nå var deserteringene stanset, og styrkene deltok i flere offensiver, selv om framgangen ikke sto til ødeleggelsene. Kunar, Herat og Panjshir var rasert og over to millioner afghanere drevet på flukt. Og i november døde også Leonid Bresjnev etter i praksis å ha vaert ute av stand til å ta beslutninger siden 1980. Etterfølgeren, den tidligere Kgb-sjefen Jurij Andropov, hadde
vaert motstander av invasjonen, men var nå dedikert til kampen mot «amerikansk imperialisme» i Afghanistan.
De offensive operasjonene i 1982 ble avsluttet med et framstøt i Laghman nordøst for Kabul, og samtidig som våpenhvilen med Massoud ble inngått i januar, slo sovjeterne til i Logar sørvest for hovedstaden. Ghazni fikk unngjelde i juni, Paktia i august. Et av motstandsbevegelsens mest spektakulaere raid ble utført i mai 1983. Da lyktes Zabibullahs Jamaat-e-islami å ødelegge kontrolltårnet på flyplassen i Mazar. Ellers forløp 1983 uten større sovjetiske offensiver utover gjengjeldelsesaksjoner for enkeltangrep fra mujahedin.
Derimot skjedde det en viss reorientering av strategien. Det sovjetiske offiserskorpset var en tungrodd organisme hvor prosedyrer ble fulgt selv i situasjoner hvor det hadde åpenbar dødelig utgang. Det skulle derfor vare helt til 1983 før en nyorientering kom på plass. Mens amerikanerne i Vietnam brukte millioner av dollar på å vinne «hearts and minds», var det sovjetiske motstykket å avfolke landsbygda med terrorbombing for å nekte motstandsbevegelsen forsyninger. Et annet element som ble viktigere i kampen mot mujahedin, var spesialstyrker (spetsnaz), i tillegg til større bruk av oppklaring, luftlandeog fallskjermstyrker. To brigader med blant annet åtte spetsnaz-bataljoner ble spesielt organisert for å komme over problemet med manglende initiativ på lavere kommandonivå. Disse ble satt inn på grensen mot Pakistan for å forsøke å stoppe flommen av våpen og forsyninger inn til opprørerne. De to brigadene hadde ansvaret for 60 % av området, men opplevde store tap fordi de ofte opererte utenfor rekkevidde av luft- og artilleristøtte, eller de ble satt inn så lang tid i etterkant av både bombardement og rekognosering at overraskelsesmomentet gikk tapt. Det hersket også et anspent forhold mellom spesialstyrkene og de regulaere troppene.
Andropov døde allerede i februar 1984, og etterfølgeren Konstantin Tsjernenko var så plaget av emfysem, kronisk hepatitt og leversvikt at han knapt klarte å lese forgjengerens minnetale. Ikke desto mindre besluttet han å trappe opp krigen med økt teppebombing av landsbygda og mineslipp fra fly.
Og det skulle snart dra seg til i Panjshir. Våpenhvilen tillot Massoud å vaepne 5000 mann, skaffe 200 luftvernkanoner, flere erobrede stridsvogner og 120 mm haubitsere. Men sovjeterne var om mulig mer bekymret over den politiske konsolideringen i dalen. De forberedte derfor Operasjon Panjshir-vii, men Massouds etterretningsnettverk avslørte planene. I mars avslo han et sovjetisk tilbud om å forlenge våpenhvilen og gjenopptok angrepene langs Salangveien i april. En del av hovedstyrken omgrupperte han til Takhar-provinsen nord for Panjshir, og en annen trakk i retning av grensen mot Pakistan. Samtidig ble mesteparten av sivilbefolkningen evakuert.
På baser inne i Sovjetunionen ble seks skvadroner med Tu-16 bombefly klargjort, og 108. MGD tok oppstilling ved foten av dalen i tillegg til 5000 afghanske regjeringssoldater – til sammen 20 000 mann. Men Massoud slo til først. 16. april sprengte styrkene hans
tre broer langs Salangveien og tok en kolonne med tankbiler i bakhold dagen etter. 18. april ble garnisonen ved enden av Panjshirdalen angrepet på nytt. Men Massouds menn ble drevet tilbake da de prøvde seg på Bagram 21. april. Det sovjetiske motangrepet gikk over i Panjshir-vii. Tu-16-fly teppebombet dalen foran panserkolonnene og tok mujahedin på sengen. Denne gangen ble ikke hovedframstøtet svekket ved at enheter ble detasjert for å følge etter motstandsbevegelsen opp fjellsider og daler. Disse tok sperreavdelingene som var fløyet inn på forhånd seg av.
Etter den første uken av Panjshir-vii hadde de sovjetiske panserspissene nådd Khenj, midtveis opp i dalen hvor snøen gjorde videre framrykning vanskelig. I begynnelsen av mai tok elitestyrker av fra Bagram for å forfølge mujahedin lenger opp i sidedalene. M-24helikoptre fulgte med for å tvinge fienden ut av sine skjulesteder. Sovjeterne etablerte så flere garnisoner i dalen for å hindre at den ble brukt som baseområde for nye angrep på Bagram og Salangveien.
Mujahedin i Panjshir var nesten utslettet, men offensiven hadde ført til at sovjetiske operasjoner andre steder hadde stoppet opp. Samtidig hadde utenforstående bidragsytere endelig fått øynene opp for Massouds betydning. Allerede i september kunne Massoud ta opp angrepene på garnisonene som sovjeterne hadde etterlatt seg, og konvoiene som kom opp dalen for å forsyne dem. Men snart fulgte nok en sovjetisk offensiv i Panjshir, kombinert med angrep også i Paktia sør for Kabul og i Kunardalen. Mot slutten av 1984 var mujahedin tvunget til å ligge lavt i terrenget flere steder.
I 1983 ble også bruken av miner økt på begge sider. Før systematisk minerydding ble mulig etter Talibans fall, var trolig over ti millioner landminer strødd rundt om i landet. Mange av disse ble lagt av sovjeterne, men eksakt antall er uvisst. De mest kjente var de såkalte sommerfuglminene som ble kastet ut fra helikoptre over fjellpass og stier i et forsøk på å stoppe strømmen av våpen og ammunisjon fra Pakistan og Kina. Mange miner ble også sluppet på «feil side» av grensen. I noen områder var minetettheten så ille at sovjetiske soldater selv opplevde å bli landsatt fra helikoptre midt i egne minefelt.
Gorbatsjov kommer til makten
I desember 1984 ble Politbyråets Afghanistan-komité presentert for en rapport som malte et rosenrødt bilde av situasjonen. Et politbyråmedlem ved navn Mikhail Gorbatsjov satte seg ved møtebordet og tok til orde for at Sovjetunionen måtte trekke seg ut av Afghanistan. I mars 1985 døde Tsjernenko, og Gorbatsjov ble generalsekretaer i kommunistpartiet. Det var begynnelsen på en møysommelig prosess mot uttrekning.
Men først fikk Den røde armé ett år med frie tøyler til å føre krigen slik de mente var best. 1985 begynte derfor slik fjoråret hadde sluttet, og skulle bli krigens blodigste år. Fram til nå hadde mujahedin stort sett fått sine matforsyninger inne fra Afghanistan, men systematiske sovjetiske ødeleggelser på landsbygda tvang dem til å frakte også
dette inn utenfra. I januar ble det dessuten satt i gang flere framstøt hvor den stadig bedre trente og utstyrte afghanske haeren spilte en sentral rolle. Da vårløsningen satte inn, brukte sovjeterne sine nye klasevåpen under et angrep på Maidandalen sør for Kabul. I mai trengte de inn i Kunardalen, helt opp til den pakistanske grensen. I tillegg til motgang på slagmarken ble store deler av Afghanistan rammet av tørke i 1985. Sammen med ødeleggelsen av jordbruket som følge av krigføringen gjorde dette forsyningssituasjonen ytterst vanskelig for motstandsbevegelsen. Men hjelpen utenfra fortsatte å strømme inn. Mujahedin kunne legge SA-7 Grail bakke-til-luft-raketter, samt kinesiske 107- og 122 mm rekylfrie kanoner med stor rekkevidde til sine arsenaler. Dessuten begynte frivillige fra hele den muslimske verden å strømme til for alvor.
Til tross for tilbakeslagene utførte også Massouds styrker et av krigens mest spektakulaere raid i midten av juni 1985, mot regjeringshaerens nordligste garnison i Panjshir ved landsbyen Pechgur. Sappører ryddet vei gjennom minefeltet i ly av natten, og mujahedin stormet den 500 mann sterke basen og tok nesten alle til fange. En delegasjon høyerestående offiserer var også på besøk, av disse ble en oberst og en general drept og ytterligere fem oberster tatt til fange. Som svar iverksatte sovjeterne en ny offensiv, Panjshir-ix. Men angrepet lyktes ikke å frigi offiserene og ble en total fiasko. 130 sovjetiske soldater skal også ha blitt drept av egne fly under denne offensiven.
Det neste store sovjetiske framstøtet kom i slutten av august og tok sikte på å renske Logar-provinsen for opprørere. En gruppe angrep sørover fra Kabul mens en annen rykket østover fra Jalalabad. I tillegg ble helikopterbårne tropper satt inn mot kjente mujahedinbaser i området. I et annet angrep rykket to divisjoner fra den afghanske regjeringshaeren mot Khost og videre sørøstover i retning Zhawar i Paktiaprovinsen, men ble stoppet i september.
Så sent som våren 1986 fikk den afghanske regjeringshaeren en av sine større suksesser da den gjenopptok angrepet mot mujahedins logistikkbase i Zhawar 28. februar. Basen besto av et omfattende nettverk av tunneler, med generator, telefonsystem og verksteder. 4000 soldater ble landsatt fra luften mens ytterligere 8000 rykket fram på bakken fra Gardez. Sovjetiske fly bombet tunnelkomplekset mens de helikopterbårne troppene sperret retrettmulighetene. Etter intense kamper i åssidene og inne i selve tunnelene lå over tusen døde mujahedin igjen, flere tonn med våpen og ammunisjon ble erobret, inklusive fire stridsvogner og tusener av miner. Og ikke minst styrket seieren moralen i den afghanske regjeringshaeren.
I april 1986 ble Karmal sendt til Sovjetunionen for «medisinske undersøkelser» og like etter avsatt og erstattet med Mohammed Najibullah som til da hadde vaert sjef for sikkerhetstjenesten KHAD. Najibullah nøt større respekt hos sovjeterne og var kjent som en handlekraftig og velutdannet mann. Som sønn av en pashtunsk høvding hadde han også høy status blant afghanere flest. Men han var også en del av det politiske spillet i landet og brukte mer enn noen annen både drap, tortur og henrettelser for å nå sine mål.
Til tross for den sovjetiske framgangen tikket klokka nå mot tilbaketrekning. I mai fikk FN i stand samtaler mellom Sovjetunionen og mujahedinkommandanter, og under et toppmøte med USAS president Ronald Reagan i Genève i november 1985 lovte Gorbatsjov at de sovjetiske styrkene ville vaere ute innen fire år. Disse hadde kommet opp i 115 000 mann under den økte innsatsen i 1985–1986, men amerikansk etterretning kunne ikke se spor til at styrketallet var på vei ned.
Stinger
Våren 1986 så kampene ut til å avta. I august lyktes mujahedin å sprenge et stort ammunisjonslager utenfor Kabul, men denne suksessen var unntaket. 25. september fikk de sovjetiske styrkene derimot en ubehagelig opplevelse. Åtte Mi-24 var på vei tilbake til sin base i Jalalabad da en rakett kom opp fra bakken og eksploderte i det forreste helikopteret. Sekunder senere var neste helikopter på vei ned. Fem av Hindene ble satt kontant på bakken. Landingen var så hard at mannskap og passasjerer ble skadet. Et av helikoptrene snudde for å angripe dem som hadde avfyrt raketten, men også dette ble skutt ned. Sovjeterne hadde store problemer med å forstå det som hadde skjedd. Motstandsbevegelsen hadde fått fatt i flere av deres egne SA-7 raketter, men de var på langt naer så treffsikre.
USA hadde økt innsatsen – for 1986 var $ 500 millioner bevilget til mujahedin. Den økte bistanden innbefattet bakke-til-luftraketten Stinger. Det skjedde ikke uten debatt. For det første var det skepsis til å eksponere et såpass avansert system i tilfelle det falt i sovjetiske hender (Moskva hadde imidlertid allerede tegningene). Dessuten var det jevngodt med åpent å tilkjennegi USAS innblanding i konflikten. Til sist var man også betenkt over å la religiøse fanatikere få fatt i et våpen som potensielt kunne brukes mot sivile fly (batteriet hadde imidlertid en maks levetid på ti år og kunne ikke skiftes). Det avgjørende var at opprørerne var trengt opp i et hjørne, og at man ikke lenger var fornøyd med å holde Sovjetunionen bundet opp i Afghanistan og søkte å påføre den rivaliserende supermakten et endelig nederlag.
Stinger skulle komme til å gjøre en forskjell og la bånd på både ildstøtte og troppetransport med helikopter, og nye reglementer ble utstedt omgående. De sovjetiske flyenes ruter måtte legges over Stingerens maksimale høyde på 12 500 fot. For sovjetiske soldater betød det ubehagelig lufttransport i An-12 og An-24 transportfly i stor høyde uten trykkabin. Ved landing og takeoff måtte sovjetiske fly og helikoptre også utføre halsbrekkende spiralmanøvre mens de skjøt ut narrebluss. Det påfølgende året skal mujahedin ha skutt ned 270 fly, og Stinger ble en kraftig moralsk oppstiver for motstandsbevegelsen som igjen økte sin aktivitet.
Tilbaketrekking
Etter å ha blitt utenriksminister i 1985 tok Eduard Sjevardnadse til orde for afghanisering av krigen slik at Sovjetunionen kunne slå retrett uten å tape ansikt. Forsoningsfølere fra Najibullah i november 1986 ble avvist av motstandsbevegelsen samtidig som Gorbatsjov begynte å fremme konkrete planer om tilbaketrekking overfor Politbyrået. I siste halvdel av 1986 ble 15 000 sovjetiske soldater trukket ut. I januar 1987 ble det erklaert full stans i alle offensive sovjetiske operasjoner, samtidig som USA økte innsatsen til $ 630 og nye sofistikerte våpensystemer ble introdusert, som f.eks. franske MILAN antistridsvognsraketter.
Men Gorbatsjovs forsøk på å få i stand forhandlinger ble ikke tatt seriøst i verken USA eller Pakistan, samtidig som Massoud benyttet den sovjetiske passiviteten til å jage regjeringshaeren ut av Panjshirdalen.
Spesialstyrker ble imidlertid fortsatt sendt ut for å stoppe forsyningskaravaner i grenseområdet, garnisoner skulle ha avløsning, og sovjeternes egne konvoier ble like godt eskortert som før (konvoieskorte var ikke noe de motoriserte infanteridivisjonene var trent for, dette var normalt KGBS og innenriksministeriets ansvar).
Løftet om å stanse offensive operasjoner hindret ikke sovjeterne fra å iverksette Operasjon Magistral fra november 1987 til januar 1988. Den skulle også bli den største sovjetiske enkeltoperasjonen under krigen og involverte 18 000 sovjetiske og
«GORBATSJOVS FORSØK PÅ Å FÅ I STAND FORHANDLINGER BLE IKKE TATT SERIØST I VERKEN USA ELLER PAKISTAN, SAMTIDIG SOM MASSOUD BENYTTET DEN SOVJETISKE PASSIVITETEN TIL Å JAGE REGJERINGSHAEREN UT AV PANJSHIRDALEN.»
8000 afghanske regjeringssoldater. Målet var å klarere veien fra Gardez til Khost i Paktia-provinsen som var omringet av om lag 15 000 mujahedin.
Operasjonen ble ledet av generalløytnant Boris Gromov som hadde tatt over kommandoen for 40. armé samme måned. De sovjetiske styrkene satte seg i bevegelse 19. november. Første mål var å renske slettelandet rundt Gardez, men siden beveget de seg i retning Khost og fjellterreng. Veien var full av miner, og framrykningen gikk tregt. Afghanske styrker gikk i spiss mens deres allierte ga luftstøtte og besatte strategisk viktige høydedrag langs veien. 28. november ble 900 afghanske elitesoldater luftlandet i Shabak Khel-dalen for å vaere ambolt for hovedstyrkens hammerslag, samtidig som harde kamper også pågikk i nabodalen Kanay.
De hardeste kampene sto om Satukandavpasset, 30 km øst for Gardez. Oppmykningen startet 28. november. Sovjeterne slapp ned dukker utkledd som fallskjermtropper fra fly, og motstandsbevegelsen avslørte sine stillinger da de beskjøt dukkene. Etter de første flyangrepene fulgte et fire timer langt artilleribombardement. Det første forsøket på å storme passet neste dag kjørte seg fast, men et nytt angrep 1. desember lyktes – høydedragene over passet ble tatt, og mujahedin trakk seg tilbake og etterlot store mengder materiell. Samtidig ble tropper landsatt med helikopter inne i Khost. Motstandsbevegelsen ga nå opp å holde grunn og konsentrerte seg om å forsinke framrykningen med en rekke bakhold. Khost ble nådd 30. desember, men forlatt igjen i slutten av januar 1988. Under angrepene prøvde sovjetiske fallskjermtropper også ut en ny taktikk de kalte «jakt». De la miner mens de rykket fram og lot seg så presse tilbake av mujahedin som gikk rett i minefellene.
Ovennevnte Vostrotin, nå oberst og sjef for 345. fallskjermregiment, var også med. Hans gamle 9. kompani var blant forsvarerne av Høyde 3234 som ble besatt for å støtte framrykningen mot Khost. 9. januar ble høyden stormet av det som etter alt og dømme var pakistanske spesialsoldater som ble sett sluppet ned fra helikopter natten i forveien. Under kraftig beskytning av maskingevaer, bombekastere og rakettgranater krøp de svartkledde spesialsoldatene oppover mens de ropte at russerne måtte overgi seg.
Like før de gikk tomme for ammunisjon, klarte et helikopter å lande med nye forsyninger og Vostrotins nestkommanderende, kaptein Frants Klintsevitsj, om bord. Vostrotin forbød ytterligere helikopterlandinger på høyden. Men en Mi-8-pilot ignorerte ordren, fikk fraktet opp mer ammunisjon og tok av med kabinen full av sårede. Piloten fikk senere refs til tross for at både Klintsevitsj og Vostrotin ba om benådning. Om morgenen 10. januar stilnet angrepene av. Kompani 9 hadde da seks døde og ti sårede. Kompaniet
ble på høyden i to uker før de ble fraktet tilbake til Bagram etter en av krigens mest kjente trefninger.
I februar annonserte Gorbatsjov at sovjetisk tilbaketrekking ville begynne 15. mai, uansett gangen i forhandlingene med USA og Pakistan. Halvparten skulle ut i løpet av tre måneder, mens resten skulle vaere ute innen februar 1989. 14. april 1988 ble det undertegnet fire avtaler i Genève der Sovjetunionen skulle fullføre tilbaketrekkingen innen ni måneder, men fortsatt kunne gi bistand til Najibullahs regime. USA og Pakistan på sin side skulle avstå fra å blande seg inn i Afghanistans indre anliggender, men fortsatte å trene mujahedin på pakistansk side av grensen. Samtidig skulle også alle flyktninger få vende tilbake. Motstandsbevegelsen kom aldri i naerheten av forhandlingsbordet.
15. mai begynte den møysommelige prosessen med å trekke inn alle utposter og garnisoner og overlate ansvaret til den afghanske haeren. Først ute var blant annet Jalalabad, Gardez og Kandahar. Basen i Jalalabad ble overgitt i tipp topp stand med mat, ammunisjon og drivstoff for tre måneder. Kvelden etter overtakelsen var den fullstendig ribbet, air conditionanlegg, radioer, dører og vinduer var allerede til salgs på byens marked. Tilbaketrekkingen førte også til et skred av deserteringer i regjeringshaeren, og i Kunduz kunne mujahedin spasere inn og plyndre byen i samme øyeblikk som 201. MID trakk seg ut. Byen ble imidlertid tatt tilbake av afghanernes 18. divisjon med sovjetisk støtte. Sovjeterne forhandlet fram våpenhvile med flere mujahedinkommandanter for kolonnene som skulle ut av landet, men flere steder sloss de mot hverandre og kunne ikke samles om noen felles våpenhvile. Massoud satte til og med opp poster langs retrettrutene i et forsøk på å hindre rivaliserende grupper i å angripe sovjeterne. 5. brigade som dro fra Kandahar, ble f.eks. tvunget til å snu to ganger etter å ha blitt beskutt i et fjellpass naer Herat. De kunne ikke krysse Amu-darja før 8. august. Sovjetiske avdelinger måtte også utføre flere operasjoner for å klarere retrettrutene. Under disse ble Scud-raketter og flammekasterstridsvogner tatt i bruk for første gang i krigen. 15. oktober 1988 var omtrent halvparten av 40. armés styrke på 100 000 mann ute av landet.
Siste halvpart av de sovjetiske styrkene trakk seg ut i januar–februar 1989. Samtidig klarte Najibullah å overbevise sovjeterne om å bryte våpenhvilen med Massoud, og Operasjon Tyfon ble iverksatt mot stillinger sør for Salangpasset. En av Massouds snikskyttere skjøt og drepte en fallskjermsoldat fra 345. regiment som ble Sovjetunionens siste offisielle tap i Afghanistan. 15. februar skulle general Gromov selv krysse grensen. I påsyn av sovjetiske og utenlandske journalister hoppet han av BTR-EN før Vennskapsbroen over Amudarja og begynte å gå over. Ute på broen ble han møtt av sin 15 år gamle sønn som holdt
en bukett nelliker. Sammen gikk de over til den sovjetiske bredden av grenseelven. Men det sovjetiske naervaeret var ikke helt over. De neste par ukene krysset flere tropper broen, men et stort antall rådgivere ble igjen under ledelse av sjefen for militaermisjonen i Kabul, general Makhmut Gareev. Og resten av 1989 brukte Sovjetunionen fortsatt $ 300 millioner per måned i støtte til Najibullah.
Alle trodde at Najibullahs regime ville falle naermest med en gang den siste sovjetiske soldaten forlot landet. Men den afghanske regjeringshaeren klarte å slå tilbake mujahedins forsøk på å storme Jalalabad omtrent samtidig som Gromov forlot landet. Hovedårsaken var splittelse i motstandsbevegelsen, først og fremst at Gullbudin Hekmatyar med ISI i ryggen gikk løs på resten. Historiens ironi ville at Najibullahs regime skulle overleve Sovjetunionen selv med noen måneder, fram til april 1992 da mujahedin inntok Kabul. Selv søkte han tilflukt i FNS kontorer, men da Taliban inntok byen i september 1996, ble han drept og hengt opp til offentlig beskuelse.
Taliban hadde blitt ISIS yndlinger etter at Hekmatyar hadde vist seg ute av stand til å nedkjempe de rivaliserende fraksjonene. Mange desperate afghanere, saerlig pashtunere, vendte seg til Taliban som siste håp om en viss orden i de lovløse tilstandene som rådde. Kjernen i den religiøse bevegelsen var unge gutter som var vokst opp i flyktningleirer og skolert i de religiøse madrassaene på den pakistanske siden. Gradvis sikret de seg kontroll over resten av landet, helt til Panjshirdalen var den eneste delen utenfor deres kontroll og tilfluktsstedet for Nordalliansen – restene av motstandsbevegelsen som under Massouds ledelse endelig hadde samlet seg mot Taliban.
Sluttord
Av et folketall i 1979 på 15,5 millioner ble så mange som 1,5 millioner drept under Sovjetunionens krigføring. 2 millioner ble internt fordrevet og 6 millioner flyktet ut av landet, hovedsakelig til Iran og Pakistan. Med sammenbrudd i det tradisjonelle vanningsjordbruket og krigsherrenes behov for inntekter kom Afghanistan virkelig på kartet som verdens hovedleverandør av opium. Landet ble også base for grupper som forsøkte å underminere regjeringene i de tidligere sovjetrepublikkene Tadsjikistan og Usbekistan.
Ifølge offisielle tall hadde Den røde armé 13 833 drepte, men i henhold til noen veteraner kan tallet vaere så høyt som 75 000. I tillegg ble 469 685 registrert som syke og sårede, av dem 10 751 invalidiserte. De materielle tapene var 114 fly, 333 helikoptre, 147 stridsvogner, 1314 pansrede personellkjøretøy og over 13 000 andre kjøretøy.
Det var mye å utsette på disponeringen av de sovjetiske troppene. Praksisen med å ta en bataljon herfra og et regiment derfra førte til at styrkene som ble satt inn under de store offensivene, aldri var tilstrekkelig samtrent. Og bare rundt 15 % av de sovjetiske avdelingene i Afghanistan kom
noensinne i kamp, resten var opptatt med å vokte installasjoner og kommunikasjonslinjer. Men en rekke vellykkede justeringer ble gjort. Blokk- og sveip-taktikken, bronnegruppen, tettere integrering mellom ulike våpenarter og økt initiativ på lavere nivå var blant de virkemidlene som påførte mujahedin tap. Terrorbombing av landsbygda, totalt forkastelig sett med vestlige øyne, ødela også motstandsbevegelsens forsyningsgrunnlag og bidro til å holde Kabul-regjeringen i live. Men så lenge motstandsbevegelsen klarte å holde ut, jobbet tiden mot Sovjetunionen. Krigen i Afghanistan var ikke bare en stor utgiftspost, men også et hinder for å få stanset våpenkappløpet med USA som var i ferd med å knekke Sovjetunionen.
Offiserer og byråkrater skjønnmalte situasjonen av hensyn til egen karriere og gjorde det vanskelig å fatte rasjonelle beslutninger øverst i kommandokjeden. Sovjetisk etterretning manglet også innsikt i afghansk kultur og historie og forsøkte å finne strukturer i motstandsbevegelsen som ikke fantes. Årsaken var at dogmatisk marxisme preget tenkningen, og det sovjetiske militaeret hadde vanskelig for å se for seg en fiende som ikke var definert av klasse, men av etnisitet, religion, stamme- og klanstrukturer. Forfremmelser i den øverste militaere ledelsen var styrt av ideologisk korrekthet og personlige forbindelser, noe som også preget krigen i Afghanistan.
Nederlaget bunnet også i at indre problemer i Sovjetunionen ble gjenspeilt i 40. armé. Soldatene kom fra et samfunn der velstanden ikke var veldig mye bedre enn i det afghanske, og deres plyndring undergrov Kabul-regjeringens legitimitet. De solgte i tillegg våpen, ammunisjon og forsyninger på svartebørsen, som endte opp hos mujahedin. Sosiale problemer gjennomsyret også 40. armé. Skillet mellom offiserer og menige var markant, og innad blant de menige var det en streng hakkeorden mellom de ferske og veteraner – de såkalte «dedy» som var inne andre året av sin kontingent. Med et relativt lite og fravaerende offiserskorps var det ofte dedyene som sto for avstraffelser som ofte var fysiske, brutale og tilfeldige. Selvmordsstatistikken var høy – hvert år på 80-tallet tok i snitt 800 soldater i Den røde armé sitt eget liv. Narkotika- og alkoholmisbruk grep også om seg, både heroin og hasj var lett tilgjengelig. Mujahedin var mer enn villig til å vaere behjelpelig med å skaffe stoff, noen ganger til og med plante det på sovjetiske baser de infiltrerte. Samtidig var enkle ting som brensel akutt mangelvare på mange sovjetiske baser hvor hepatitt og tyfus herjet. Et uttrykk for nederlaget var at man ikke lyktes å stable på beina et levedyktig afghansk regime med ditto vaepnede styrker. Å bygge opp en afghansk haer viste seg vanskelig på grunn av sentralmaktens manglende legitimitet og prestisje, At regimet var avhengig av fremmede tropper, gjorde det ikke enklere. Å unndra seg verneplikten var i tillegg enkelt, og av og til kunne hele enheter hoppe av til motstandsbevegelsen. «Ghost payrolling» var også omfattende. Forholdet mellom de sovjetiske styrkene og regjeringshaeren var også preget av mistro, ikke minst fordi sistnevnte var infiltrert av mujahedinsympatisører.
De sosiale problemene fulgte også med veteranene hjem. I begynnelsen ble veteranene, eller Afghansky som de kalte seg selv, fortsatt hyllet som helter, og hjemme ventet en leilighet som ellers var mangelvare. Men etter hvert som hele sovjetsystemet raknet, ble de representanter for en epoke folk flest gjerne så ble feid under teppet. Offiserer som ble invalidisert, kunne se fram til en kontorjobb hjemme. For vernepliktige uten utdannelse eller karriere betød det et liv i fattigdom. Det samme gjaldt de mange som slet med psykiske senskader, ikke bare på grunn av kamphandlinger, men også mishandling og vanskjøtsel under tjenesten. Mange fortsatte det narkotika- og alkoholmisbruket de hadde lagt seg til under tjenesten. For dem som hadde fått fjernet sperrene mot å drepe og rane andre for småpenger, var en kriminell løpebane lett å følge, og deres ferdigheter var etterspurt i en underverden som vokste seg stor i kaoset og de mange mulighetene som åpnet seg ved Sovjetunionens oppløsning.
Veteranorganisasjonene poppet også opp, blant dem Komiteen for internasjonale soldater og Den russiske union av afghanistanveteraner. Disse hadde ofte en reaksjonaer, politisk agenda og forfektet en slags dolkestøtlegende, ikke ulikt det tilsvarende organisasjoner hadde gjort i Tyskland etter første verdenskrig (f.eks. Stalhelm – stålhjelmene). Disse tilla den politiske kretsen rundt Gorbatsjov ikke bare skylden for nederlaget i Afghanistan, men også Sovjetunionens fall. Det var stor misnøye med krigføringen blant sovjetiske afghanistanveteraner, men saerlig blant offiserer var det ikke selve krigsmålet – å hjelpe kommunister i et annet land – som var kjernen, men hvordan krigen ble ført. Etter hvert som perestrojka tillot mer kritikk, ble f.eks. nobelprisvinner Andrej Sakharovs betegnelse av krigen som et «kriminelt foretak» tatt veldig personlig av mange.
USAS interesse for Afghanistan sank raskt etter den sovjetiske tilbaketrekkingen, støtten til den overveiende fundamentalistiske motstandsbevegelsen hadde vaert realpolitisk motivert og var i 1989 sunket til $ 40 millioner. Landet kom snart i skyggen av avviklingen av den kalde krigen, kommunismens fall i Øst-europa og etter hvert blodige konflikter på Balkan og i Afrika. De arabiske leiesoldatene som kjempet med mujahedin, skulle senere danne kjernen i al-qaida. Sju år senere vendte de tilbake til landet hvor de etablerte sine treningsleirer og planla blant annet angrepene på USAS ambassader i Kenya og Tanzania i 1998, i tillegg til terrorangrepene mot USA 11. september 2001. Men at USA skulle ha forutsett denne utviklingen og handlet deretter i 1989, ville ha krevd store spådomsevner. I stedet befant landet seg involvert i en krig som bortsett fra å foregå i samme land, hadde lite til felles med den Sovjetunionen utkjempet tolv år tidligere. Al-qaida gjorde det også av med Massoud sommeren 2001, trolig som en forberedelse til 11. september fordi de så ham som en potensiell alliert for USA dersom de skulle slå tilbake.
ARTIKKELFORFATTEREN
Frode Lindgjerdet er cand.philol. fra NTNU med hovedoppgaven Den kalde krigen i norske laerebøker. Han har bidratt til flere oppslagsverk om blant annet sikkerhetspolitikk og militaerhistorie, og skrevet artikler innen de samme emnene i norske tidsskrift. Til daglig jobber han ved NTNU Vitenskapsmuseet.