SOVJETUNIONEN I AFGHANISTAN

1979-1989

Kriger 1950-1995 - - INNHOLD - FRODE LINDGJERDET

Selv ikke etter ti års ok­ku­pa­sjon ga fien­dens etikk og æres­ko­deks noen me­ning for sov­je­ter­ne.

Sov­jet­unio­nens in­ter­ven­sjon i Afghanistan mar­ke­rer to tids­skil­ler. Byr­den og spen­nin­gen den skap­te, bi­dro til su­per­mak­tens fall i 1991, og krigen bi­dro også til ra­di­ka­li­se­rin­gen av den islams­ke ver­den som pre­ger va­ep­ne­de kon­flik­ter etter tu­sen­års­skif­tet.

Ter­ri­to­ri­et til det mo­der­ne Afghanistan har va­ert møte­sted for kul­tu­rer fra øst og vest i man­ge tu­sen år. Eld­gam­le han­dels­vei­er har krys­set gjen­nom om­rå­det som har sett im­pe­ri­er kom­me og gå, men det stag­ner­te øko­no­misk etter opp­da­gel­sen av sjør­u­ter mel­lom Euro­pa og Asia på 1500-tal­let. Be­folk­nin­gen (13 mil­lio­ner i 1979) er stort sett kon­sen­trert i de frukt­ba­re da­le­ne. Nord og sør­vest er pre­get av slette­land som tid­vis er ør­ken, mens fra øst tren­ger de ma­jes­te­tis­ke Hin­du Kush­fjel­le­ne fram. Lan­det har ty­pisk inn­lands­kli­ma med sto­re va­ria­sjo­ner i tem­pe­ra­tur og lite ned­bør. I sør do­mi­ne­rer pash­tu­ne­re. Av dis­se er fleste­par­ten kon­ser­va­ti­ve sunni­mus­li­mer (ca. 80 %), men Afghanistan har også en sjia­mi­no­ri­tet på ca. 19 %. Lan­det er et lappe­tep­pe av uli­ke folk og re­li­gio­ner – i alt 55 iføl­ge en­kel­te be­reg­nin­ger. For­uten pash­tu­ne­re er haza­rer, tad­sji­ker, balut­sjer og us­be­ke­re blant de vik­tigs­te grup­pe­ne. I 1978 lev­de 85 % av be­folk­nin­gen av jord­bruk og fe­drift. Afghanistan had­de lite in­du­stri og in­gen jern­bane, men den livs­vik­ti­ge ring­vei­en, som had­de va­ert un­der kon­struk­sjon si­den 1960-tal­let, bandt de vik­tigs­te by­ene sam­men der den snod­de seg rundt de sen­tra­le fjell­mas­si­ve­ne.

Lan­det ble et mo­nar­ki i 1747 og fikk sine mo­der­ne gren­ser truk­ket opp i 1873 og 1893 som en buf­fer mel­lom Bri­tisk In­dia og Tsar-russ­land. Lan­det i seg selv ble ald­ri ko­lo­ni­sert, til tross for sin stra­te­gis­ke plas­se­ring og tre bri­tis­ke felt­tog, men fikk i pe­rio­der sin uten­riks­po­li­tikk dik­tert av de euro­pe­is­ke stor­mak­te­ne.

Fra 1929 til 1973 var Afghanistan en re­la­tivt fre­de­lig plett på et kon­ti­nent pre­get av krig og uro. Etter and­re ver­dens­krig fikk lan­det li­ten opp­merk­som­het, men mot­tok en god del bi­stand fra Sovjetunionen. Det før­te til at re­gi­met ikke var øko­no­misk av­hen­gig av fol­ke­lig støt­te, og spe­de for­søk med de­mo­kra­ti i åre­ne 1963–1973 gjor­de lite for å øke sen­tral­mak­tens le­gi­ti­mi­tet. Et kupp i 1973 av­sat­te mo­nar­ki­et og brak­te na­sjo­na­lis­ten Mo­ham­med Da­oud til mak­ten ved hjelp av den kom­mu­nis­tis­ke Par­cham-

«DE­RES ETIKK, SOM ANSER SVIK OG VOLD FOR Å VA­ERE DYD HEL­LER ENN LAST, HAR FRAMSKAFFET EN AERESKODEKS SOM ER SÅ SAEREGEN OG INKONSISTENT AT DEN ER UMU­LIG Å FORSTÅ FOR EN LO­GISK HJERNE.»

WINSTON CHURCHILL OM PASHTUNERNE I 1898

«GJENNOMFØRINGEN AV KLASSISKE MI­LI­TA­ERE OPE­RA­SJO­NER OG STRID VED HJELP AV EKSISTERENDE REGLEMENTER OG MANUALER VAR PRAKTISK UMU­LIG I LYS AV DE EKSTREMT VANS­KE­LI­GE FYSISKE OG GEOGRAFISKE FOR­HOL­DE­NE.»

be­ve­gel­sen. Kor­rup­sjon og ne­po­tis­me had­de all­tid pre­get lan­det, men kon­gen had­de hatt en viss an­se­el­se i kraft av tra­di­sjon. Den­ne var nå borte. For­hol­det mel­lom Da­oud og kom­mu­nis­te­ne for­ver­ret seg snart. Par­cham had­de gått sam­men med Khalq-frak­sjo­nen i Fol­kets de­mo­kra­tis­ke par­ti (PDPA), og be­gra­vel­sen til Par­cham-ideo­lo­gen Mir Ak­bar Khy­ber som ble myr­det 17. april 1978, had­de fylt Ka­buls ga­ter med sin­te folke­meng­der. Da­oud fikk pa­nikk og star­tet en om­fat­ten­de for­føl­gel­se av kom­mu­nis­te­ne. Men de sto sterkt i de va­ep­ne­de styr­ke­ne og slo snart til­ba­ke. 27. april dund­ret strids­vog­ner gjen­nom hoved­sta­den og om­rin­get pre­si­dent­pa­las­set. Trop­per be­sat­te også Ka­bul luft­havn, og MIG-21 kamp­fly fløy lavt over hu­se­ne og be­skjøt pa­las­set. 7. af­ghans­ke di­vi­sjon, som var lo­ja­le til Da­oud, for­søk­te å bry­te be­lei­rin­gen av pa­las­set, men ble stop­pet av fly­an­grep. Til slutt treng­te an­gri­per­ne gjen­nom for­sva­ret til den 1800 mann ster­ke liv­gar­den. Da­oud ble myr­det sam­men med hele fa­mi­li­en. April­re­vo­lu­sjo­nen kos­tet rundt 2000, li­vet og Noor Mo­ham­med Ta­ra­ki ble inn­satt som stats­mi­nis­ter og pre­si­dent.

Da­oud had­de søkt økt kon­takt med USA for å gjø­re Afghanistan mind­re av­hen­gig av Sovjetunionen, men det er tvil­somt om Sovjetunionen og su­per­mak­tens råd­gi­ve­re i lan­det var in­volvert på det­te sta­di­et – Bresj­nev skal tvert imot ha blitt ra­sen­de over ikke å ha visst om kup­pet på for­hånd, men Kreml var raskt ute med å an­er­kjen­ne de nye makt­ha­ver­ne.

Sovjetunionen in­ter­ve­ne­rer

Det nye re­gi­met møt­te straks pro­ble­mer, det var få kva­li­fi­ser­te per­soner i de­res rek­ker til å fyl­le of­fent­lig for­valt­ning. PDPA sat­te også i verk et mo­der­ni­se­rings­pro­gram som ikke ble godt mot­tatt på den kon­ser­va­ti­ve lands­byg­da, og selv de­res sov­je­tis­ke råd­gi­ve­re men­te de for for hardt fram. Den af­ghans­ke kom­mu­nist­be­ve­gel­sen had­de også en svak or­ga­ni­sa­sjon i største­par­ten av lan­det og had­de ald­ri mer enn 160 000 med­lem­mer.

Lan­det var al­le­re­de fullt av sov­je­tis­ke råd­gi­ve­re som blant an­net ut­gjor­de sto­re de­ler av fly­vå­pe­net. Men af­ghans­ke kom­mu­nis­ter tryg­let Mosk­va om å in­ter­ve­ne­re mer ak­tivt for å stop­pe det vok­sen­de opp­rø­ret. Bøn­ne­ne ble mer høy­lyt­te etter at opp­rø­re­re tok kon­troll over He­rat i tre da­ger og mas­sa­krer­te al­le ikke-mus­li­mer i byen. 17. di­vi­sjon som ble sendt for å opp­ret­te ro og or­den, gjor­de selv myt­te­ri. Til slutt ble byen bom­bet med sov­je­tisk hjelp, og så man­ge som 5000 af­gha­ne­re ble drept. Uro­en spred­te seg i ha­eren, og hele bri­ga­der gjor­de kol­lek­tivt opprør.

Mosk­va ble ikke over­be­vist før stats­mi­nis­ter Ha­fizul­lah Amin av­sat­te og se­ne­re myr­det Ta­ra­ki 14. sep­tem­ber 1979. Det vil­le va­ere et stort pre­sti­sje­ne­der­lag og ufor­en­lig med Bresj­nev-doktrinen å la en kli­ent­stat med fel­les grense syn­ke ned i kaos, dess­uten var 3. ver­den blitt sta­dig vik­ti­ge­re i sov­je­tisk uten­riks­po­li­tikk. Et ne­der­lag for «pro­gres­si­ve» kref­ter i Afghanistan kun­ne

også opp­munt­re Sov­jet­unio­nens egen vok­sen­de mus­lims­ke be­folk­ning til å gjø­re opprør. Med det yd­my­ken­de ne­der­la­get i Viet­nam friskt i min­ne var det også li­ten tro på at USA vil­le kom­me med noen kraft­full re­ak­sjon der­som Kreml blan­det seg inn.

Førs­te ledd i in­ter­ven­sjo­nen – å få re­gu­la­ere sov­je­tis­ke styr­ker på plass – kun­ne iverk­set­tes re­la­tivt ube­mer­ket si­den re­gi­met selv ba om det. In­ge­ni­ø­rer fra Sov­jet­unio­nens 40. armé gikk over gren­sen 25. de­sem­ber og be­gyn­te for­be­re­del­sen til over­fø­ring av hoved­styr­ken. Trop­per fra 105. og 103. luft­lande­di­vi­sjon gikk ned på fly­plas­se­ne i Ba­gram og Ka­bul. 108. mo­to­ri­ser­te in­fan­teri­di­vi­sjon (MID) krys­set gren­sen ved Ter­mez, kjør­te via Mazar-i Sha­rif, Kun­duz og vi­de­re til Ka­bul. 5. MID fulg­te en vest­lig rute via He­rat til Kan­da­har.

Det nes­te ledd var å fjer­ne Amin. Kgb­styr­ker (spet­snaz) an­grep Ta­j­be­g­pa­las­set sør for Ka­bul 27. de­sem­ber og lik­vi­der­te Amin etter en fi­re og en halv ti­mes skudd­veks­ling. Da­gen etter ble Ba­brak Kar­mal fra Par­chamfrak­sjo­nen inn­satt som pre­si­dent. Ved Ba­gram-ba­sen og In­nen­riks­mi­nis­te­ri­et kom det til har­de kam­per mel­lom sov­je­tis­ke spe­sial­styr­ker og Amin-til­hen­ge­re med sto­re tap på beg­ge si­der. In­nen en uke var 750 sov­je­tis­ke strids­vog­ner på plass, og ved nytt­år had­de Den røde armé 80 000 mann i Afghanistan, og de for­ven­tet å bru­ke seks må­ne­der på å sta­bi­li­se­re si­tua­sjo­nen.

KGB had­de stor inn­fly­tel­se over ope­ra­sjo­nens plan­leg­ging som ble gjort etter møns­ter av inn­mar­sje­ne i Un­garn i 1956 og Tsjekkoslovakia i 1968. De­ploy­e­rin­gen gikk knirke­fritt, men trop­pe­ne had­de in­gen in­struk­ser om hva de skul­le fore­ta seg når de kom på plass, og det vir­ket som man had­de tatt for gitt at si­tua­sjo­nen i lan­det vil­le fal­le til ro ved sy­net av sov­je­tis­ke sol­da­ter. Men Kar­mal-re­gi­mets auto­ri­tet, og ikke minst auto­no­mi, var al­le­re­de sterkt be­gren­set på grunn av den øko­no­mis­ke og mi­li­ta­ere av­hen­gig­he­ten av Sovjetunionen.

I 1979 var 70–75 % av per­so­nel­let i Den røde armé verne­plik­ti­ge som tje­neste­gjor­de i to år fra fyl­te 18. Ma­tra­sjo­ne­ne var spe­si­elt dår­lig de førs­te åre­ne i Afghanistan, sa­er­lig for me­ni­ge. Å stje­le og lure til seg mat ble en kunst i seg selv, og pro­vi­ant­for­val­te­re var ikke mind­re be­stik­ke­li­ge enn and­re. In­nen for­sy­nin­ge­ne nåd­de de fjer­nes­te ut­pos­te­ne, var det lite an­net igjen enn tørt, gam­melt brød og her­me­tikk med tvil­somt kjøtt­inn­hold.

Sov­je­tis­ke sol­da­ter på mat­jakt sto for så ut­strakt plynd­ring og øde­leg­gel­se av af­ghans­ke ha­ger og åkre at man­ge be­gyn­te å mine­leg­ge av­lin­ge­ne i et for­søk på å få ha dem i fred.

En stor del av styr­ke­ne som først ble sendt til Afghanistan, kom fra sov­je­tisk Sen­tral-asia for­di man trod­de det vil­le dem­pe mot­vil­jen mot uten­landsk inn­blan­ding. Men som tad­sji­ke­re, us­be­ke­re og turk­me­ne­re ble de der­for også opp­fat­tet som part i se­kun­da­ere, et­nis­ke og re­li­giø­se kon­flik­ter. Det opp­sto også mis­tro mel­lom sla­ve­re og sen­tral­asia­ter inn­ad i Den røde armé på grunn av språk­pro­ble­mer og ra­sis­me. Største­par­ten av de sist­nevn­te ble der­for truk­ket ut in­nen mars.

Den røde armé var i 1979 trent og or­ga­ni­sert for en kon­ven­sjo­nell stor­krig i Euro­pa. Rygg­ra­den var de mo­to­ri­ser­te ba­tal­jo­ne­ne be­stå­en­de av tre ge­vaer­kom­pa­ni­er, bombe­kas­ter­kom­pa­ni, pv-, gra­nat­kas­ter-, luft­vern-, sam­bands- og støtte­kom­pa­ni­er, i til­legg til ba­tal­jo­nens hjelpe­plass. Se­ne­re ble de mo­to­ri­ser­te ba­tal­jo­ne­ne i Afghanistan sup­plert med strids­vogn­kom­pa­ni og et ar­til­leri­bat­te­ri.

40. armé i Afghanistan, of­fi­si­elt også kalt Den be­gren­se­de kon­tin­gent av sov­je­tis­ke styr­ker, va­rier­te i lø­pet av krigen mel­lom ca. 85 000 og 120 000 mann. Flest var det i pe­rio­den fra april 1985 til april 1986. Ved inn­mar­sjen be­sto den av fi­re uli­ke di­vi­sjo­ner, fem uav­hen­gi­ge bri­ga­der, tre uav­hen­gi­ge re­gi­men­ter og fle­re and­re støtte­en­he­ter. I mars 1980 rå­det 40. armé over 600 strids­vog­ner, 1500 BMP, 2900 BTR, 500 fly og he­li­kopt­re og 500 ka­no­ner.

In­fan­te­ri­et var stort sett ut­styrt med AK-74 og opp­satt med BMP-2 pans­re­de per­so­nell­kjøre­tøy med belte­drift. I sin tid had­de ar­me­en skremt NATO med sin sto­re ild­kraft, men i Afghanistan vis­te den seg sår­bar over­for RPG-ER, pak­ket full som den var med driv­stoff og am­mu­ni­sjon. And­re PPKER var de hjul­drev­ne BTR-70 og BTR-80. De vik­tigs­te strids­vog­ne­ne var T-55, T-62 og T-72. Af­gha­ni­stans fjell­ter­reng var lite eg­net for bruk av strids­vog­ner i sto­re for­ma­sjo­ner etter van­lig sov­je­tisk møns­ter, og de ble etter hvert mest brukt til å es­kor­te­re for­sy­nings­kon­voi­er og som spyd­spiss i kom­bi­ner­te ope­ra­sjo­ner. De var kon­stru­ert for det euro­pe­is­ke slette­lan­det, og ka­no­nens ele­va­sjons­mu­lig­het og pans­ring på top­pen av tår­net var of­ret for lav sil­hu­ett. Tre­ning og plan­leg­ging var også til­pas­set en krig i Euro­pa. Tra­di­sjo­nell sov­je­tisk vekt på det ope­ra­ti­ve ni­vå­et – der of­fen­si­ver og større ope­ra­sjo­ner blir plan­lagt og gjen­nom­ført – hind­ret tak­tisk ut­vik­ling. Unn­ta­ket var de luft­bår­ne for­ma­sjo­ne­ne og spe­sial­styr­ke­ne.

Mens det var pan­ser nok, var he­li­kop­ter­ka­pa­si­tet akutt man­gel­vare un­der hele felt­to­get. De vik­tigs­te ma­ski­ne­ne var Mi-8 og gunshi­pet Mi-24 Hind som kun­ne frak­te åtte–ti fullt ut­rus­te­de trop­per og var det vik­tigs­te na­er­støtte­vå­pe­net for trop­pe­ne på bak­ke­ne. De fles­te plan­lag­te an­grep ble ut­ført av TU-16 Badger el­ler Su-24 Fen­cer bombe­fly fra ba­ser i Sovjetunionen el­ler MIG23/27 Flog­ger og Su-25 Frog­foot fra in­ne i Afghanistan.

Mot­stands­be­ve­gel­sen tar form

Ut­over våren 1980 tråd­te mot­stands­be­ve­gel­sen på lands­byg­da fram som Den røde armés ho­ved­mot­stan­der. Sov­je­ter­nes mot­stan­de­re ble kjent som mu­ja­he­din – hel­li­ge kri­ge­re. Dens struk­tur var lik lan­dets po­li­tis­ke land­skap, frag­men­tert og uten sterk sen­tral le­del­se uten at det her er rom for å gå i de­talj om al­le de uli­ke par­ti­ene og grup­pe­rin­ge­ne.

Stilt oven­for en frem­med, ikke-mus­limsk makt­fak­tor ble stamme­kon­flik­ter stort sett lagt til side. Pa­kis­tan stil­te også ko­or­di­na­sjon som be­tin­gel­se for å mot­ta bi­stand. Un­der et møte i Pes­ha­war i ja­nu­ar 1980 be­slut­tet der­for seks sunni­mus­lims­ke grup­per å ko­or­di­ne­re sin virk­som­het un­der pa­ra­ply­en Af­ghans­ke Mu­ja­he­dins islams­ke en­het.

Den kan­skje ster­kes­te mot­stands­le­de­ren, fun­da­men­ta­lis­tis­ke Gul­bud­din Hek­ma­tyar, holdt seg tid­vis uten­for. I au­gust 1981 opp­sto det også en bre­de­re split­tel­se mel­lom de fun­da­men­ta­lis­tis­ke og «de ikke fullt så fun­da­men­ta­lis­tis­ke» grup­pe­ne.

I be­gyn­nel­sen had­de man­ge «mudj» ikke mer enn mus­ket­ter, i bes­te fall bri­tis­ke Lee En­fields. De­ser­tø­rer fra ha­eren og plynd­ring av vå­pen­lag­re ga til­gang til mo­der­ne auto­mat­vå­pen, og al­le­re­de i ja­nu­ar av­skar sov­je­tis­ke pa­trul­jer ka­mel­ka­ra­va­ner fra Pa­kis­tan med flun­ken­de nye ki­ne­sisk­pro­du­ser­te Kalashni­ko­ver.

Ge­o­gra­fi­en ga uli­ke for­ut­set­nin­ger for mot­stands­kam­pen.

Ter­ren­get rundt Mazar-i-sha­rif i nord er flatt og uten sa­er­lig ve­ge­ta­sjon helt opp til den us­bek­is­ke gren­sen. Byen for­ble lenge un­der sov­je­tisk kon­troll, men Jamaat-e-isla­mi un­der Ab­dull Qa­der (nom de guer­re: Za­bi­ul­lah) had­de ca. 20 000 kri­ge­re i om­rå­de­ne rundt. Qa­der lå også i kon­flikt med en an­nen opp­rørs­grup­pe, den pash­tuns­ke Ha­ra­kat-e In­qi­lab-i Isla­mi Afghanistan. 14. de­sem­ber 1984 ble Qa­der drept da kjøre­tøy­et han satt i, kjør­te på en mine. Pro­vin­sen He­rat i vest lå langt fra for­sy­nings­ba­se­ne i Pa­kis­tan, men mot­stands­be­ve­gel­sen var her like sterk som and­re ste­der.

I Panj­shir­da­len i nord­øst krys­set vei­for­bin­del­sen mel­lom He­rat og Ka­bul via Salang­tun­ne­len. Mot­stands­be­ve­gel­sen i om­rå­det ble le­det av tad­sji­ken Ah­med Shah Massoud som var både ka­ris­ma­tisk og tak­tisk be­ga­vet. Ulikt man­ge av sine kol­le­ger var Massoud be­lest in­nen ge­rilja­tak­tikk. Hans or­ga­ni­sa­sjon var i til­legg for­ank­ret i si­vi­le, lo­ka­le po­li­tis­ke in­sti­tu­sjo­ner. Massoud or­ga­ni­ser­te ved fle­re an­led­nin­ger også eva­ku­e­ring av si­vi­le før fiendt­li­ge an­grep. Det sjia­do­mi­ner­te Haza­ra­jat i sen­tra­le Afghanistan var lite be­rørt av de sov­je­tis­ke ope­ra­sjo­ne­ne. Eks­tre­me grup­per un­der på­virk­ning fra re­vo­lu­sjo­nen i Iran kjem­pet i ste­det mot tradisjonelle le­de­re un­der fra­va­e­ret av eks­ter­ne trus­ler.

I 1981–1983 reg­net sov­je­ter­ne med at

mu­ja­he­din tal­te om lag 45 000. I 1985 var tal­let be­reg­net til 150 000. Som «innfødte» had­de mot­stands­be­ve­gel­sen al­le tradisjonelle for­de­ler av å kjenne lan­det. Men pakistanske agenter som tren­te mu­ja­he­din, observerte at det fort­satt var vans­ke­lig å få afghanerne til å ope­re­re i stillhet, de foretrakk mest mu­lig støy og per­son­lig aere. Mu­ja­he­din skil­te seg også fra f.eks. Vi­et­cong, ved at de for­svar­te tradisjonelle ver­di­er i ste­det for å vil­le tre en ny ideo­lo­gi og sam­funns­form ned over ho­det på sine lands­menn. Mot­stands­be­ve­gel­sens ak­ti­vi­tet va­rier­te med års­ti­de­ne. Om høs­ten og vin­te­ren gjor­de snø­fall det vans­ke­lig å flyt­te menn og for­sy­nin­ger i fjel­let, og kri­ger­ne smel­tet sam­men med sivilbefolkningen i by­ene. De fles­te var også jord­bru­ke­re og del­tok i så­ing og inn­høs­ting.

I de førs­te må­ne­de­ne var mot­stands­be­ve­gel­sen dår­lig be­va­ep­net og ble meid ned av over­le­gen ild­kraft idet de an­grep sov­je­ter­ne i sto­re hor­der el­ler for­søk­te å for­sva­re fik­ser­te po­si­sjo­ner. De unn­gikk snart å møte sov­je­tis­ke trop­per i åpen kamp. Ble mu­ja­he­din al­li­ke­vel tvun­get til å kjem­pe, søk­te de na­er­strid for «å klem­me fien­den» slik at sov­je­ter­ne ikke kun­ne set­te inn ar­til­le­ri og luft­støt­te. De be­gyn­te også å ope­re­re i mind­re, mo­bi­le grup­per på ti til tret­ti mann.

Tredje­par­ters inn­blan­ding

Pa­kis­tans in­ter­es­se var fler­fol­dig. Med pash­tu­ne­re på beg­ge si­der av gren­sen be­rør­te ut­vik­lin­gen i Afghanistan også lan­dets ind­re sik­ker­het. Pa­kis­tans le­der Mu­hammad Zia-ul-haq vil­le inn­ynde seg hos USA som ikke lik­te at lan­det had­de skaf­fet seg atom­vå­pen og at han had­de hengt sin for­gjen­ger, stats­mi­nis­ter Zul­fi­kar Ali Bhut­to. Dess­uten var Sovjetunionen al­li­ert med In­dia, erke­fien­den i øst, og et prosov­je­tisk re­gi­me i Afghanistan vil­le bety at Pa­kis­tan var

«SOM INNFØDTE HAD­DE MOT­STANDS­BE­VE­GEL­SEN AL­LE TRADISJONELLE FOR­DE­LER AV Å KJENNE LAN­DET. MEN PAKISTANSKE AGENTER SOM TREN­TE MU­JA­HE­DIN, OBSERVERTE AT DET FORT­SATT VAR VANS­KE­LIG Å FÅ AFGHANERNE TIL Å OPE­RE­RE I STILLHET, DE FORETRAKK MEST MU­LIG STØY OG PER­SON­LIG AERE.»

om­rin­get av fiendt­li­ge mak­ter.

I 1980 – pre­si­dent Jim­my Car­ters sis­te år ved mak­ten – var USAS støt­te til mot­stands­be­ve­gel­sen mag­re $ 30 mil­lio­ner. Men med inn­set­tel­sen av Ro­nald Rea­gan føl­gen­de år økte den til $ 3,2 mil­li­ar­der. Sovjetunionen var over­be­vist om at USA vil­le for­sø­ke å la Afghanistan er­stat­te ta­pet av Iran som vik­tigs­te re­gio­na­le al­li­er­te, men Washing­tons enes­te mål var å svek­ke Sovjetunionen. De had­de der­for in­gen stra­te­gi for hvor­dan mid­le­ne skul­le bru­kes, føl­ge­lig over­lot de det­te til den pakistanske etter­ret­nings­tje­nes­ten ISI (In­ter Ser­vice In­tel­li­gen­ce). Det­te skul­le få fa­ta­le kon­se­kven­ser si­den hjel­pen ble ka­na­li­sert til eks­tre­mis­ter som Gul­bud­din Hek­ma­tyars Hezb-i-isla­mi, og mo­de­ra­te og mer spi­se­li­ge fi­gu­rer som Massoud i Panj­shir fikk nes­ten in­gen­ting. Pa­kis­tan had­de in­ter­es­se av å skju­le hvem støt­ten gikk til, ikke minst oven­for USA, og nek­tet Fn-ob­ser­va­tø­rer å in­spi­se­re mu­ja­he­dins tre­nings­lei­rer i Pa­kis­tan.

Ki­na, In­dia og fle­re Nato-land bi­dro også, men langt større an­de­ler kom fra Sau­di­ara­bia og de olje­rike golf­sta­te­ne. Iran, Af­gha­ni­stans nabo i vest, had­de nett­opp gjen­nom­gått en re­vo­lu­sjon og var bun­det opp i krigen mot Irak. Irans inn­blan­ding be­gren­set seg der­for stort sett til å støt­te de over­vei­en­de sjia­mus­lims­ke haza­re­ne.

Våp­ne­ne som ble smug­let inn, var stort sett av øst­euro­pe­is­ke mer­ker. De var bil­li­ge, drifts­sik­re, og i al­le fall dem med bak­grunn i den af­ghans­ke ha­eren, var vant med dem fra før. Med penge­strøm­men økte også kor­rup­sjo­nen. Afghanistan ble dum­ping­sted for sov­je­tis­ke vå­pen israelerne had­de erob­ret fra ara­ber­ne; de­fek­te AK-47 fra Egypt og tyr­kis­ke vå­pen fra and­re ver­dens­krig. Pakistanske agenter solg­te vå­pen som USA og Saudi-ara­bia al­le­re­de had­de be­talt for, til af­ghans­ke mel­lom­menn som igjen tok be­talt fra slutt­bru­ker­ne.

Sov­je­tis­ke ope­ra­sjo­ner 1980–1985

Sov­je­ter­ne bruk­te også våren til å byg­ge ut­pos­ter langs vei­net­tet. Dis­se ble ofte for­synt med he­li­kopt­re, og ikke sjel­den fant fly­ger­ne ho­de­ne til per­so­nel­let spid­det på sta­ker. I mars iverk­sat­te sov­je­ter­ne sin førs­te større operasjon for å rens­ke opp i den uro­li­ge Ku­nar­da­len etter at den af­ghans­ke 9. di­vi­sjon i om­rå­det had­de gått full­sten­dig i opp­løs­ning. Det­te inn­le­det en pe­rio­de med sov­je­tisk ini­tia­tiv hvor sto­re for­ma­sjo­ner fei­de over lands­byg­da for å fin­ne og øde­leg­ge mot­stands­be­ve­gel­sen, ikke ulikt USAS «Se­arch and Destroy»-stra­te­gi i Viet­nam.

Et tid­lig ek­sem­pel på sli­ke an­grep ble gjort i Ku­nar i Øst-afghanistan, først i fe­bru­ar og så i mars 1980. Ved sis­te til­fel­le pres­set 201. MGD seg fram nord for Jalala­bad. Må­let var å av­lø­se det som var igjen av af­gha­ner­nes 9. di­vi­sjon i Asa­da­bad. Fram­mar­sjen var sterkt av­hen­gig av strids­vog­ner og tungt ar­til­le­ri. De jev­net byer med jor­da på vei­en

og slo seg gjen­nom fle­re bak­hold. I alt seks sli­ke sveip ble gjort i 1980 i Ku­nar ale­ne. I mai nåd­de sov­je­ter­ne Jalala­bad og fort­sat­te nord­over før de ble stop­pet i nok et bak­hold. In­fan­te­ris­ter an­grep opp fjell­si­de­ne, men ble stan­set av mu­ja­he­din som be­skjøt dem fra høy­ere­lig­gen­de po­si­sjo­ner. Tungt ar­til­le­ri ble kalt inn, men mot­stan­der­ne trakk seg len­ger opp­over fjell­si­den. Sov­je­ter­ne etter­lot to døde. En pa­trul­je som re­tur­ner­te etter kort tid for å hen­te dem, mis­tet yt­ter­li­ge­re sju mann. Iføl­ge den af­ghans­ke mot­stands­le­de­ren i om­rå­det, Mo­ham­med Asef, gikk sov­je­ter­ne som hevn løs på lands­by­ene i om­rå­det. For­uten hus­dyr skal 1800 lands­by­bo­ere ha blitt drept i lø­pet av den tolv da­ger lan­ge sov­je­tis­ke ber­serk­gan­gen. Det­te møns­te­ret var klas­sisk for sov­je­tis­ke sveip de førs­te tre åre­ne.

I april plan­la sov­je­ter­ne også en of­fen­siv for å vin­ne kon­troll i Panj­shir­da­len, Ah­med Shah Massouds do­me­ne. Panj­shi­rof­fen­si­ve­ne ble etter hvert ru­tine­mes­si­ge og gitt num­mer. Gjen­nom en trang pas­sa­sje åp­net den stra­te­gisk vik­ti­ge da­len seg mot det mer åpne ter­ren­get mel­lom Salang, Ba­gram og Ka­bul. Selve da­len had­de man­ge side­da­ler som ga mu­lig­he­ter til skjul og be­skyt­te­de for­sy­nings­ru­ter. Her­fra had­de mu­ja­he­din ut­ført fle­re vel­lyk­ke­de an­grep mot Ba­gram-ba­sen og Salang-vei­en.

Vla­di­mir Po­lya­k­ov var 25 år, løyt­nant og sjef for en re­ko­gno­se­rings­tropp i en av ar­til­leri­ba­tal­jo­ne­ne i 108. MID som del­tok i ope­ra­sjo­nen. Hans BTR-70 og res­ten av kolonnen na­er­met seg en trang pas­sa­sje med brat­te, nak­ne fjell­skren­ter på beg­ge si­der. Over dem krys­set Mi-24 an­greps­he­li­kopt­re. Idet sola gikk ned, slo mu­ja­he­din til mot spis­sen. Po­lya­k­ov og men­ne­ne hop­pet ut av kjøre­tøy­et og tok dek­ning bak fle­re sto­re kampe­stei­ner.

Da nes­te dag gryd­de, lå 25 sov­je­tis­ke sol­da­ter fra Po­lya­k­ovs ba­tal­jon igjen døde langs vei­en. Il­den ble iden­ti­fi­sert til å ha kom­met fra lands­byen Ru­ha like ved, men de viss­te ikke ek­sakt fra hvil­ke hus. De øde­la der­for et til­fel­dig ut­valg. Ved nes­te lands­by del­te de ut mat­ra­sjo­ner idet de kjør­te igjen­nom. En mann ble vi­si­tert, og de fant noen pa­tro­ner i lom­me­ne hans. Man­nen ble tvun­get til å løpe ba­eren­de på am­mu­ni­sjons­kas­ser opp en skrå­ning, og da han nåd­de top­pen, skjøt de ham. Der­et­ter send­te de fot­pa­trul­jer opp på fjel­let, men uten å se snur­ten av mu­ja­he­din.

Po­lya­k­ov fant er­fa­rin­gen fra opp­dra­get des­il­lu­sjo­ne­ren­de. Det så ikke ut til å va­ere sa­er­lig ko­or­di­na­sjon mel­lom en­he­te­ne i kolonnen. Selv de mins­te tak­tis­ke av­gjø­rel­ser måt­te klareres med høy­ere en­he­ter, og sol­da­ter på la­ve­re nivå fikk sjel­den innsikt i intensjoner og endelige mål. Det sov­je­tis­ke luft­herre­døm­met kom hel­ler ikke den van­li­ge sov­je­tis­ke sol­dat sa­er­lig til gode, som ver­ken kun­ne få etter­ret­ning el­ler ild­støt­te på fore­spør­sel. Opp­le­vel­sen av å se sine egne ka­me­ra­ter døde fjer­net også all med­fø­lel­se Po­lya­k­ov had­de hatt for si­vi­le af­gha­ne­re som var umu­lig å skil­le fra mu­ja­he­din.

Men mu­ja­he­din sto på langt na­er til­ba­ke for sov­je­ter­ne med hen­syn til bru­ta­li­tet. Sov­je­tis­ke fan­ger ble ofte flådd le­ven­de ved at de skar opp og løs­net hud­en rundt mid­jen, dro den over ho­det og etter­lot of­fe­ret til å dø en sak­te og smerte­full død.

I juni 1980 fant den sov­je­tis­ke mi­li­ta­er­le­del­sen at be­slut­nings­pro­ses­se­ne i felt var for tung­vin­te, og man­ge av di­vi­sjo­ne­ne ble om­or­ga­ni­sert for å bli mer flek­sib­le. Fle­re MIG-21, SU-17 og MIG-23 ble sta­sjo­nert på ba­ser i Ba­gram Shin­dand og He­rat, og tyng­re bombe­fly i na­er­lig­gen­de sov­je­tisk ter­ri­to­ri­um. Fle­re luft­vern­en­he­ter ble sendt hjem, men den selv­drev­ne luft­vern­ka­no­nen ZSU-23 ble be­holdt da dens ild­kraft og ele­va­sjon vis­te seg yp­per­lig til å be­sky­te mu­ja­he­d­in­stil­lin­ger i fjell­si­de­ne fra bun­nen av tran­ge fjell­da­ler. In­nen årets slutt var også he­li­kop­ter­ka­pa­si­te­ten blitt økt fra 60 ma­ski­ner til 300, og luft­lan­din­ger av trop­per ble mer tatt i bruk.

Er­fa­rin­ge­ne fra strid i Afghanistan ble også for­søkt ført til­ba­ke i tre­nings­pro­gram for nye sol­da­ter og of­fi­se­rer i be­gyn­nel­sen av 1982, men bare luft­lande­styr­ke­ne, fall­skjerm­og spe­sial­styr­ke­ne vis­te noen ty­de­li­ge for­bed­rin­ger. Noen tak­tis­ke ny­vin­nin­ger ble også gjort. Tun­ge me­ka­ni­ser­te ko­lon­ner ble brukt som «ham­mer» som drev mu­ja­he­din foran seg mot «am­bol­ter» av hur­tig inn­sat­te luft­lan­de­trop­per. En an­nen ny­vin­ning var

«DET SÅ IKKE UT TIL Å VA­ERE SA­ER­LIG KO­OR­DI­NA­SJON MEL­LOM EN­HE­TE­NE I KOLONNEN. SELV DE MINS­TE TAK­TIS­KE AV­GJØ­REL­SER MÅT­TE KLARERES MED HØY­ERE EN­HE­TER, OG SOL­DA­TER PÅ LA­VE­RE NIVÅ FIKK SJEL­DEN INNSIKT I INTENSJONER OG ENDELIGE MÅL.»

den så­kal­te «bronne­grup­pen», hvor man kon­sen­trer­te pans­re­de per­so­nell­kjøre­tøy (BTR og BMP) i en slags mo­bil ild­base i an­grep el­ler un­der kon­voieskor­te. Fa­ren for bak­hold før­te også til at pan­ser­ko­lon­ne­nes re­ko­gno­se­rings­av­de­lin­ger ble truk­ket na­er­me­re hoved­styr­ken, fra de 15 km som var til­pas­set euro­pe­is­ke for­hold, til syns­vid­de. Sam­ar­bei­det mel­lom det som var igjen av den af­ghans­ke ha­eren og Den røde armé, bed­ret seg også.

Sov­je­tisk etter­ret­ning bed­ret seg, og man la­er­te seg også noen tegn på at mot­stands­le­de­re be­fant seg i en lands­by, f.eks. hvi­te hes­ter, menn som ikke had­de hard hud i hen­der og un­der føt­ter, et tegn på at noen av «lands­by­boer­ne» ikke var av­hen­gig av ma­nu­elt ar­beid el­ler å gå bar­føtt.

Den mi­li­ta­ere etter­ret­nin­gen – GRU – skaf­fet seg etter hvert også et nett­verk av in­for­man­ter som tip­set om vå­pen­ka­ra­va­ner.

I Lo­har­pro­vin­sen like sør for Ka­bul ble først et an­grep mot opp­rørs­ba­ser i Pul-i Alam-dis­trik­tet slått til­ba­ke. I no­vem­ber kom sov­je­ter­ne til­ba­ke. Foran gikk af­gha­ne­re med me­ga­fon og for­søk­te å få mu­ja­he­din til å over­gi seg. He­li­kopt­re og fly be­gyn­te så for­be­re­den­de bom­bar­de­ment av da­len. Mu­ja­he­din åp­net ild først på na­ert hold, og en kao­tisk og blo­dig kamp be­gyn­te. Stri­den fort­sat­te fram til fi­re om mor­ge­nen da de lo­ka­le mu­ja­he­din­styr­ke­ne fikk for­sterk­nin­ger fra Gul­bud­din Hek­ma­tyars Hezb-i isla­mi. Sov­je­ter­ne slo re­trett, etter­lot seg 70 døde og mye ut­styr. Som svar teppe­bom­bet de hele da­len, jev­net all be­byg­gel­se med jor­da og be­skjøt alt som rør­te på seg fra luf­ten. Den en gang så grøn­ne og fro­di­ge da­len ble to­talt av­svidd, men mu­ja­he­din fort­sat­te å an­gri­pe sov­je­tis­ke ko­lon­ner som be­ve­get seg gjen­nom om­rå­det.

Våren 1981 be­gyn­te en ny om­gang med sov­je­tis­ke ope­ra­sjo­ner av i alt sju det året, to av dem mot Panj­shir ale­ne. Høs­ten ga in­gen opp­hold i kam­pe­ne. 5. MID ut­før­te opp­rensk­nings­ak­sjo­ner i Farah (sep­tem­ber) og He­rat (ok­to­ber), mens re­gje­ringsha­erens ope­ra­sjo­ner i Balkh høs­ten 1981 var en ka­ta­stro­fe. Sov­je­tis­ke styr­ker gjen­nom­før­te også en of­fen­siv i Kan­da­har i ok­to­ber, men i fe­bru­ar 1982 var det frem­de­les gate­kam­per in­ne i selve byen.

I mars 1982 fikk Den islams­ke al­li­an­sen for fri­gjø­ring av Afghanistan et skudd for bau­gen da Ra­sul Sai­afs Islams­ke al­li­an­se brøt ut og tok med seg sto­re de­ler av penge­strøm­men fra Saudi-ara­bia. 11. mai 1982 åp­net den nye Venn­skaps­bro­en over grense­el­ven Amu­dar­ja til er­stat­ning for pong­tong­bro­en som sov­je­tis­ke in­ge­ni­ø­rer had­de kon­stru­ert for inn­mar­sjen i 1979. Det­te let­tet den sov­je­tis­ke lo­gis­tik­ken be­trak­te­lig.

Am­bi­sjo­ne­ne for 1982 var re­du­sert fra å eli­mi­ne­re mu­ja­he­din­kom­man­dan­ter til å på­fø­re mot­stands­be­ve­gel­sen så sto­re tap som mu­lig. Det­te året styr­ket sov­je­ter­ne stil­lin­gen rundt He­rat, hvor mot­stands­be­ve­gel­sen be­gyn­te å mer­ke at de be­fant seg langt unna for­sy­nings­ba­se­ne i Pa­kis­tan. I mai brøt det også ut har­de kam­per mel­lom mu­ja­he­din og den af­ghans­ke re­gje­rin­gens 14. di­vi­sjon i Ghaz­ni-pro­vin­sen sør for Ka­bul, og en sov­je­tisk bri­ga­de måt­te set­tes inn for å knu­se mot­stands­be­ve­gel­sen.

Men som året før sto de vik­tigs­te kam­pe­ne om Panj­shir­da­len. Massoud had­de rundt 3000 kri­ge­re, for­delt på hund­re små mo­bi­le ge­ril­ja­en­he­ter, for­svar av lands­byer og re­ser­ver. Større av­de­lin­ger på 30–40 mann kun­ne også sen­des len­ger av sted for å slå til mot re­gje­rin­gens in­stal­la­sjo­ner langt fra na­er­mes­te sov­je­tis­ke av­de­ling og så hol­de kon­trol­len over leng­re tid. I april ut­før­te Massouds menn et spek­ta­ku­la­ert raid på Ba­gram-ba­sen, og ved hjelp av over­lø­pe­re fra den af­ghans­ke ha­eren og bombe­kas­te­rild øde­la de et Antonov An-22 trans­port­fly.

Rai­det ut­løs­te Panj­shir V, det kraf­tigs­te sov­je­tis­ke an­gre­pet i da­len til da. 15 000 mann fra tre uli­ke di­vi­sjo­ner ble gjort klar mens bombe­fly bruk­te en uke på det inn­le­den­de bom­bar­de­men­tet. Trans­port­he­li­kopt­re fløy inn trop­per mens Hind-he­li­kopt­re sve­vet over. Det­te var ikke helt upro­ble­ma­tisk. Lan­dings­so­ne­ne lå i høy­der på opp­til 1800–2000 moh., og i den tyn­ne luf­ten fikk he­li­kopt­re hal­vert sin løfte­ka­pa­si­tet.

Mens Massouds trop­per an­grep lan­dings­so­ne­ne, star­tet ho­ved­an­gre­pet fra sør. Mu­ja­he­din lot for­trop­pe­ne fra re­gje­ringsha­eren pas­se­re, før de luk­ket det tran­ge de­fi­le­et ved inn­gan­gen til da­len med spreng­lad­nin­ger. Der­et­ter fulg­te en rek­ke bak­hold, blant an­net ved lands­byen Doab hvor 6 Btr-vog­ner og fle­re strids­vog­ner ble øde­lagt. Et av luft­lande­re­gi­men­te­ne ble holdt ne­de ved lands­byen Ru­ha.

«I AU­GUST 1982 GIKK DEN RØDE ARMÉ IGJEN INN I PANJ­SHIR OG FOR ENDA HAR­DE­RE FRAM. LANDS­BYER, JORDER OG VANNINGSANLEGG BLE TOTALRASERT FØR SOV­JE­TER­NE TRAKK SEG UT 10. SEP­TEM­BER. MASSOUD HAD­DE LYK­TES MED Å RED­DE STØRSTE­PAR­TEN AV SINE STYR­KER UT AV KJØTTKVERNEN, MEN HELE DA­LEN LÅ I RUINER, OG OPP MOT HALV­PAR­TEN AV SIVILBEFOLKNINGEN FLYK­TET EL­LER BLE DREPT.»

De tok sto­re tap før de ble unn­satt av en mo­to­ri­sert ba­tal­jon som selv fikk gjen­nom­gå på vei­en. For førs­te gang klar­te sov­je­ter­ne til slutt å få kon­troll over hele dal­bun­nen. En vik­tig for­ut­set­ning for det­te var «blokk og søk»-tak­tik­ken. Før hoved­styr­ken gikk inn, be­sat­te luft­lan­de­trop­per høyde­punk­ter for å dek­ke egen fram­marsj og blok­ke­re fien­dens re­trett­mu­lig­he­ter. Når mu­ja­he­din trakk seg unna for å unn­gå tref­ning med den over­leg­ne hoved­styr­ken, gikk de rett inn i de ven­ten­de blok­ke­rings­styr­ke­ne. Tak­tik­ken var imid­ler­tid ofte vans­ke­lig å ut­fø­re i prak­sis og for­ut­sat­te per­fekt ti­ming. Ble blok­ke­rings­styr­ken opp­da­get el­ler var på plass for sent, vil­le mu­ja­he­din unn­slip­pe. Etter Panj­shir V bet mu­ja­he­din seg fort­satt fast oppe i side­da­le­ne og i fjell­si­de­ne. Noen uker se­ne­re trakk sov­je­ter­ne seg til­ba­ke, med 300–400 drep­te og etter­lot seg et utall øde­lag­te pans­re­de kjøretøy.

I au­gust 1982 gikk Den røde armé igjen inn i Panj­shir og for enda har­de­re fram. Lands­byer, jorder og vanningsanlegg ble totalrasert før sov­je­ter­ne trakk seg ut 10. sep­tem­ber. Massoud had­de lyk­tes med å red­de største­par­ten av sine styr­ker ut av kjøttkvernen, men hele da­len lå i ruiner, og opp mot halv­par­ten av sivilbefolkningen flyk­tet el­ler ble drept. I ja­nu­ar 1983 inn­gikk han der­for en vå­pen­hvile­av­ta­le med de sov­je­tis­ke styr­ke­ne. Av­ta­len ble sterkt kri­ti­sert inn­ad i mot­stands­be­ve­gel­sen og før­te til en opp­blomst­ring av ind­re stri­dig­he­ter. Men den var nød­ven­dig for å av­ver­ge en hu­ma­ni­ta­er ka­ta­stro­fe i da­len.

40. armé had­de delt Afghanistan inn i sek­to­rer, og stra­te­gisk vik­ti­ge punk­ter som Khy­ber­pas­set på gren­sen til Pa­kis­tan ble tatt i større an­grep og gar­ni­so­nert med sov­je­tis­ke el­ler af­ghans­ke trop­per for å hind­re at mu­ja­he­din frak­tet for­sy­nin­ger og kri­ge­re gjen­nom om­rå­det. Men mot­stands­be­ve­gel­sen fant i ste­det sta­dig nye ru­ter mens det sov­je­tis­ke per­so­nel­let i gar­ni­so­ne­ne slet un­der psy­kisk på­kjen­ning av å va­ere iso­lert i fiendt­lig om­rå­de.

Mot slut­ten av 1982 voks­te fort­satt in­ten­si­te­ten i kamp­hand­lin­ge­ne. Den af­ghans­ke ha­eren had­de krym­pet fra 90 000 mann før kup­pet til 30 000 ved midt­en av 1980, men nå var de­ser­te­rin­ge­ne stan­set, og styr­ke­ne del­tok i fle­re of­fen­si­ver, selv om fram­gan­gen ikke sto til øde­leg­gel­se­ne. Ku­nar, He­rat og Panj­shir var ra­sert og over to mil­lio­ner af­gha­ne­re dre­vet på flukt. Og i no­vem­ber døde også Le­on­id Bresj­nev etter i prak­sis å ha va­ert ute av stand til å ta be­slut­nin­ger si­den 1980. Et­ter­føl­ge­ren, den tid­li­ge­re Kgb-sje­fen Ju­rij An­dro­pov, had­de

va­ert mot­stan­der av invasjonen, men var nå de­di­kert til kampen mot «ame­ri­kansk im­pe­ria­lis­me» i Afghanistan.

De of­fen­si­ve ope­ra­sjo­ne­ne i 1982 ble av­slut­tet med et fram­støt i Lagh­man nord­øst for Ka­bul, og sam­ti­dig som vå­pen­hvi­len med Massoud ble inn­gått i ja­nu­ar, slo sov­je­ter­ne til i Lo­gar sør­vest for hoved­sta­den. Ghaz­ni fikk unn­gjel­de i juni, Pak­tia i au­gust. Et av mot­stands­be­ve­gel­sens mest spek­ta­ku­la­ere raid ble ut­ført i mai 1983. Da lyk­tes Za­bi­bul­lahs Jamaat-e-isla­mi å øde­leg­ge kon­troll­tår­net på fly­plas­sen i Mazar. El­lers for­løp 1983 uten større sov­je­tis­ke of­fen­si­ver ut­over gjen­gjel­del­ses­ak­sjo­ner for en­kelt­an­grep fra mu­ja­he­din.

Der­imot skjed­de det en viss re­ori­en­te­ring av stra­te­gi­en. Det sov­je­tis­ke of­fi­sers­korp­set var en tung­rodd or­ga­nis­me hvor pro­se­dy­rer ble fulgt selv i si­tua­sjo­ner hvor det had­de åpen­bar dø­de­lig ut­gang. Det skul­le der­for vare helt til 1983 før en ny­ori­en­te­ring kom på plass. Mens ame­ri­ka­ner­ne i Viet­nam bruk­te mil­lio­ner av dol­lar på å vin­ne «hearts and minds», var det sov­je­tis­ke mot­styk­ket å av­fol­ke lands­byg­da med ter­ror­bom­bing for å nek­te mot­stands­be­ve­gel­sen for­sy­nin­ger. Et an­net ele­ment som ble vik­ti­ge­re i kampen mot mu­ja­he­din, var spe­sial­styr­ker (spet­snaz), i til­legg til større bruk av opp­kla­ring, luft­lande­og fall­skjerm­styr­ker. To bri­ga­der med blant an­net åtte spet­snaz-ba­tal­jo­ner ble spe­si­elt or­ga­ni­sert for å kom­me over pro­ble­met med mang­len­de ini­tia­tiv på la­ve­re kom­mando­nivå. Dis­se ble satt inn på gren­sen mot Pa­kis­tan for å for­sø­ke å stop­pe flom­men av vå­pen og for­sy­nin­ger inn til opp­rø­rer­ne. De to bri­ga­de­ne had­de an­sva­ret for 60 % av om­rå­det, men opp­lev­de sto­re tap for­di de ofte ope­rer­te uten­for rekke­vid­de av luft- og ar­til­leri­støt­te, el­ler de ble satt inn så lang tid i etter­kant av både bom­bar­de­ment og re­ko­gno­se­ring at over­ras­kel­ses­mo­men­tet gikk tapt. Det hers­ket også et an­spent for­hold mel­lom spe­sial­styr­ke­ne og de re­gu­la­ere trop­pe­ne.

An­dro­pov døde al­le­re­de i fe­bru­ar 1984, og et­ter­føl­ge­ren Konstan­tin Tsjer­nen­ko var så pla­get av em­fy­sem, kro­nisk he­pa­titt og le­ver­svikt at han knapt klar­te å lese for­gjen­ge­rens minne­tale. Ikke desto mind­re be­slut­tet han å trap­pe opp krigen med økt teppe­bom­bing av lands­byg­da og mine­slipp fra fly.

Og det skul­le snart dra seg til i Panj­shir. Vå­pen­hvi­len til­lot Massoud å va­ep­ne 5000 mann, skaf­fe 200 luft­vern­ka­no­ner, fle­re erob­re­de strids­vog­ner og 120 mm hau­bit­se­re. Men sov­je­ter­ne var om mu­lig mer be­kym­ret over den po­li­tis­ke kon­so­li­de­rin­gen i da­len. De forberedte der­for Operasjon Panj­shir-vii, men Massouds etter­ret­nings­nett­verk av­slør­te pla­ne­ne. I mars av­slo han et sov­je­tisk til­bud om å for­len­ge vå­pen­hvi­len og gjen­opp­tok an­gre­pe­ne langs Salang­vei­en i april. En del av hoved­styr­ken om­grup­per­te han til Takhar-pro­vin­sen nord for Panj­shir, og en an­nen trakk i ret­ning av gren­sen mot Pa­kis­tan. Sam­ti­dig ble meste­par­ten av sivilbefolkningen eva­ku­ert.

På ba­ser in­ne i Sovjetunionen ble seks skvad­ro­ner med Tu-16 bombe­fly klar­gjort, og 108. MGD tok opp­stil­ling ved fo­ten av da­len i til­legg til 5000 af­ghans­ke re­gje­rings­sol­da­ter – til sam­men 20 000 mann. Men Massoud slo til først. 16. april spreng­te styr­ke­ne hans

tre bro­er langs Salang­vei­en og tok en ko­lon­ne med tank­bi­ler i bak­hold da­gen etter. 18. april ble gar­ni­so­nen ved en­den av Panj­shir­da­len an­gre­pet på nytt. Men Massouds menn ble dre­vet til­ba­ke da de prøv­de seg på Ba­gram 21. april. Det sov­je­tis­ke mot­an­gre­pet gikk over i Panj­shir-vii. Tu-16-fly teppe­bom­bet da­len foran pan­ser­ko­lon­ne­ne og tok mu­ja­he­din på sen­gen. Den­ne gan­gen ble ikke ho­ved­fram­stø­tet svek­ket ved at en­he­ter ble de­ta­sjert for å føl­ge etter mot­stands­be­ve­gel­sen opp fjell­si­der og da­ler. Dis­se tok sperre­av­de­lin­ge­ne som var fløy­et inn på for­hånd seg av.

Etter den førs­te uken av Panj­shir-vii had­de de sov­je­tis­ke pan­ser­spis­se­ne nådd Khenj, midt­veis opp i da­len hvor snøen gjor­de vi­de­re fram­ryk­ning vans­ke­lig. I be­gyn­nel­sen av mai tok elite­styr­ker av fra Ba­gram for å for­føl­ge mu­ja­he­din len­ger opp i side­da­le­ne. M-24he­li­kopt­re fulg­te med for å tvin­ge fien­den ut av sine skjule­ste­der. Sov­je­ter­ne etab­ler­te så fle­re gar­ni­so­ner i da­len for å hind­re at den ble brukt som base­om­rå­de for nye an­grep på Ba­gram og Salang­vei­en.

Mu­ja­he­din i Panj­shir var nes­ten ut­slet­tet, men offensiven had­de ført til at sov­je­tis­ke ope­ra­sjo­ner and­re ste­der had­de stop­pet opp. Sam­ti­dig had­de uten­for­stå­en­de bi­drags­yte­re en­de­lig fått øyne­ne opp for Massouds be­tyd­ning. Al­le­re­de i sep­tem­ber kun­ne Massoud ta opp an­gre­pe­ne på gar­ni­so­ne­ne som sov­je­ter­ne had­de etter­latt seg, og kon­voi­ene som kom opp da­len for å for­sy­ne dem. Men snart fulg­te nok en sov­je­tisk of­fen­siv i Panj­shir, kom­bi­nert med an­grep også i Pak­tia sør for Ka­bul og i Ku­nar­da­len. Mot slut­ten av 1984 var mu­ja­he­din tvun­get til å lig­ge lavt i ter­ren­get fle­re ste­der.

I 1983 ble også bru­ken av mi­ner økt på beg­ge si­der. Før sys­te­ma­tisk mine­ryd­ding ble mu­lig etter Ta­li­bans fall, var tro­lig over ti mil­lio­ner land­mi­ner strødd rundt om i lan­det. Man­ge av dis­se ble lagt av sov­je­ter­ne, men ek­sakt an­tall er uvisst. De mest kjen­te var de så­kal­te som­mer­fugl­mi­ne­ne som ble kas­tet ut fra he­li­kopt­re over fjell­pass og sti­er i et for­søk på å stop­pe strøm­men av vå­pen og am­mu­ni­sjon fra Pa­kis­tan og Ki­na. Man­ge mi­ner ble også slup­pet på «feil side» av gren­sen. I noen om­rå­der var mi­ne­tett­he­ten så ille at sov­je­tis­ke sol­da­ter selv opp­lev­de å bli land­satt fra he­li­kopt­re midt i egne mine­felt.

Gor­ba­tsjov kom­mer til mak­ten

I de­sem­ber 1984 ble Po­lit­by­rå­ets Afghanistan-ko­mi­té pre­sen­tert for en rap­port som mal­te et ro­sen­rødt bil­de av si­tua­sjo­nen. Et po­lit­byrå­med­lem ved navn Mik­hail Gor­ba­tsjov sat­te seg ved møte­bor­det og tok til orde for at Sovjetunionen måt­te trek­ke seg ut av Afghanistan. I mars 1985 døde Tsjer­nen­ko, og Gor­ba­tsjov ble ge­ne­ral­sek­reta­er i kom­mu­nist­par­ti­et. Det var be­gyn­nel­sen på en møy­som­me­lig pro­sess mot ut­trek­ning.

Men først fikk Den røde armé ett år med frie tøy­ler til å føre krigen slik de men­te var best. 1985 be­gyn­te der­for slik fjor­året had­de slut­tet, og skul­le bli kri­gens blo­digs­te år. Fram til nå had­de mu­ja­he­din stort sett fått sine mat­for­sy­nin­ger in­ne fra Afghanistan, men sys­te­ma­tis­ke sov­je­tis­ke øde­leg­gel­ser på lands­byg­da tvang dem til å frak­te også

det­te inn uten­fra. I ja­nu­ar ble det dess­uten satt i gang fle­re fram­støt hvor den sta­dig bed­re tren­te og ut­styr­te af­ghans­ke ha­eren spil­te en sen­tral rol­le. Da vår­løs­nin­gen sat­te inn, bruk­te sov­je­ter­ne sine nye kla­se­vå­pen un­der et an­grep på Mai­dan­da­len sør for Ka­bul. I mai treng­te de inn i Ku­nar­da­len, helt opp til den pakistanske gren­sen. I til­legg til mot­gang på slag­mar­ken ble sto­re de­ler av Afghanistan rammet av tør­ke i 1985. Sam­men med ødeleggelsen av jord­bru­ket som føl­ge av krig­fø­rin­gen gjor­de det­te for­sy­nings­si­tua­sjo­nen yt­terst vans­ke­lig for mot­stands­be­ve­gel­sen. Men hjel­pen uten­fra fort­sat­te å strøm­me inn. Mu­ja­he­din kun­ne leg­ge SA-7 Grail bak­ke-til-luft-ra­ket­ter, samt ki­ne­sis­ke 107- og 122 mm re­kyl­frie ka­no­ner med stor rekke­vid­de til sine ar­se­na­ler. Dess­uten be­gyn­te fri­vil­li­ge fra hele den mus­lims­ke ver­den å strøm­me til for al­vor.

Til tross for til­bake­sla­ge­ne ut­før­te også Massouds styr­ker et av kri­gens mest spek­ta­ku­la­ere raid i midt­en av juni 1985, mot re­gje­ringsha­erens nord­ligs­te gar­ni­son i Panj­shir ved lands­byen Pech­gur. Sapp­ører ryd­det vei gjen­nom mine­fel­tet i ly av nat­ten, og mu­ja­he­din stor­met den 500 mann ster­ke ba­sen og tok nes­ten al­le til fan­ge. En de­le­ga­sjon høy­ere­stå­en­de of­fi­se­rer var også på be­søk, av dis­se ble en oberst og en general drept og yt­ter­li­ge­re fem obers­ter tatt til fan­ge. Som svar iverk­sat­te sov­je­ter­ne en ny of­fen­siv, Panj­shir-ix. Men an­gre­pet lyk­tes ikke å fri­gi of­fi­se­re­ne og ble en to­tal fias­ko. 130 sov­je­tis­ke sol­da­ter skal også ha blitt drept av egne fly un­der den­ne offensiven.

Det nes­te sto­re sov­je­tis­ke fram­stø­tet kom i slut­ten av au­gust og tok sik­te på å rens­ke Lo­gar-pro­vin­sen for opp­rø­re­re. En grup­pe an­grep sør­over fra Ka­bul mens en an­nen ryk­ket øst­over fra Jalala­bad. I til­legg ble he­li­kop­ter­bår­ne trop­per satt inn mot kjen­te mu­ja­he­din­ba­ser i om­rå­det. I et an­net an­grep ryk­ket to di­vi­sjo­ner fra den af­ghans­ke re­gje­ringsha­eren mot Khost og vi­de­re sør­øst­over i ret­ning Zha­war i Pakti­a­pro­vin­sen, men ble stop­pet i sep­tem­ber.

Så sent som våren 1986 fikk den af­ghans­ke re­gje­ringsha­eren en av sine større suk­ses­ser da den gjen­opp­tok an­gre­pet mot mu­ja­he­dins lo­gis­tikk­base i Zha­war 28. fe­bru­ar. Ba­sen be­sto av et om­fat­ten­de nett­verk av tun­ne­ler, med ge­ne­ra­tor, te­le­fon­sys­tem og verk­ste­der. 4000 sol­da­ter ble land­satt fra luf­ten mens yt­ter­li­ge­re 8000 ryk­ket fram på bak­ken fra Gar­dez. Sov­je­tis­ke fly bom­bet tun­nel­kom­plek­set mens de he­li­kop­ter­bår­ne trop­pe­ne sper­ret re­trett­mu­lig­he­te­ne. Etter in­ten­se kam­per i ås­si­de­ne og in­ne i selve tun­ne­le­ne lå over tu­sen døde mu­ja­he­din igjen, fle­re tonn med vå­pen og am­mu­ni­sjon ble erob­ret, in­klu­si­ve fi­re strids­vog­ner og tu­se­ner av mi­ner. Og ikke minst styr­ket sei­e­ren mo­ra­len i den af­ghans­ke re­gje­ringsha­eren.

I april 1986 ble Kar­mal sendt til Sovjetunionen for «medi­sins­ke un­der­sø­kel­ser» og like etter av­satt og er­stat­tet med Mo­ham­med Naji­bul­lah som til da had­de va­ert sjef for sik­ker­hets­tje­nes­ten KHAD. Naji­bul­lah nøt større re­spekt hos sov­je­ter­ne og var kjent som en handle­kraf­tig og vel­ut­dan­net mann. Som sønn av en pash­tunsk høv­ding had­de han også høy sta­tus blant af­gha­ne­re flest. Men han var også en del av det po­li­tis­ke spil­let i lan­det og bruk­te mer enn noen an­nen både drap, tor­tur og hen­ret­tel­ser for å nå sine mål.

Til tross for den sov­je­tis­ke fram­gan­gen tik­ket klok­ka nå mot til­bake­trek­ning. I mai fikk FN i stand sam­ta­ler mel­lom Sovjetunionen og mu­ja­he­din­kom­man­dan­ter, og un­der et topp­møte med USAS pre­si­dent Ro­nald Rea­gan i Genè­ve i no­vem­ber 1985 lov­te Gor­ba­tsjov at de sov­je­tis­ke styr­ke­ne vil­le va­ere ute in­nen fi­re år. Dis­se had­de kom­met opp i 115 000 mann un­der den økte inn­sat­sen i 1985–1986, men ame­ri­kansk etter­ret­ning kun­ne ikke se spor til at styrke­tal­let var på vei ned.

Stin­ger

Våren 1986 så kam­pe­ne ut til å avta. I au­gust lyk­tes mu­ja­he­din å spren­ge et stort am­mu­ni­sjons­la­ger uten­for Ka­bul, men den­ne suk­ses­sen var unn­ta­ket. 25. sep­tem­ber fikk de sov­je­tis­ke styr­ke­ne der­imot en ube­ha­ge­lig opp­le­vel­se. Åtte Mi-24 var på vei til­ba­ke til sin base i Jalala­bad da en ra­kett kom opp fra bak­ken og eks­plo­der­te i det for­res­te he­li­kop­te­ret. Se­kun­der se­ne­re var nes­te he­li­kop­ter på vei ned. Fem av Hin­de­ne ble satt kon­tant på bak­ken. Lan­din­gen var så hard at mann­skap og pas­sa­sje­rer ble ska­det. Et av he­li­kopt­re­ne snud­de for å an­gri­pe dem som had­de av­fyrt ra­ket­ten, men også det­te ble skutt ned. Sov­je­ter­ne had­de sto­re pro­ble­mer med å forstå det som had­de skjedd. Mot­stands­be­ve­gel­sen had­de fått fatt i fle­re av de­res egne SA-7 ra­ket­ter, men de var på langt na­er så treff­sik­re.

USA had­de økt inn­sat­sen – for 1986 var $ 500 mil­lio­ner be­vil­get til mu­ja­he­din. Den økte bi­stan­den inn­be­fat­tet bak­ke-til-luft­ra­ket­ten Stin­ger. Det skjed­de ikke uten de­batt. For det førs­te var det skep­sis til å eks­po­ne­re et så­pass avan­sert sys­tem i til­fel­le det falt i sov­je­tis­ke hen­der (Mosk­va had­de imid­ler­tid al­le­re­de teg­nin­ge­ne). Dess­uten var det jevn­godt med åpent å til­kjenne­gi USAS inn­blan­ding i kon­flik­ten. Til sist var man også be­tenkt over å la re­li­giø­se fa­na­ti­ke­re få fatt i et vå­pen som po­ten­si­elt kun­ne bru­kes mot si­vi­le fly (bat­te­ri­et had­de imid­ler­tid en maks leve­tid på ti år og kun­ne ikke skif­tes). Det av­gjø­ren­de var at opp­rø­rer­ne var trengt opp i et hjør­ne, og at man ikke len­ger var for­nøyd med å hol­de Sovjetunionen bun­det opp i Afghanistan og søk­te å på­fø­re den ri­va­li­se­ren­de su­per­mak­ten et en­de­lig ne­der­lag.

Stin­ger skul­le kom­me til å gjø­re en for­skjell og la bånd på både ild­støt­te og troppe­trans­port med he­li­kop­ter, og nye reglementer ble ut­stedt om­gå­en­de. De sov­je­tis­ke fly­enes ru­ter måt­te leg­ges over Stin­ge­rens mak­si­ma­le høy­de på 12 500 fot. For sov­je­tis­ke sol­da­ter be­tød det ube­ha­ge­lig luft­trans­port i An-12 og An-24 trans­port­fly i stor høy­de uten trykka­bin. Ved lan­ding og take­off måt­te sov­je­tis­ke fly og he­li­kopt­re også ut­fø­re hals­brek­ken­de spi­ral­ma­nøv­re mens de skjøt ut narre­bluss. Det på­føl­gen­de året skal mu­ja­he­din ha skutt ned 270 fly, og Stin­ger ble en kraf­tig mo­ralsk opp­sti­ver for mot­stands­be­ve­gel­sen som igjen økte sin ak­ti­vi­tet.

Til­bake­trek­king

Etter å ha blitt uten­riks­mi­nis­ter i 1985 tok Eduard Sje­vard­nad­se til orde for af­gha­ni­se­ring av krigen slik at Sovjetunionen kun­ne slå re­trett uten å tape an­sikt. For­sonings­føle­re fra Naji­bul­lah i no­vem­ber 1986 ble av­vist av mot­stands­be­ve­gel­sen sam­ti­dig som Gor­ba­tsjov be­gyn­te å frem­me kon­kre­te pla­ner om til­bake­trek­king over­for Po­lit­by­rå­et. I sis­te halv­del av 1986 ble 15 000 sov­je­tis­ke sol­da­ter truk­ket ut. I ja­nu­ar 1987 ble det er­k­la­ert full stans i al­le of­fen­si­ve sov­je­tis­ke ope­ra­sjo­ner, sam­ti­dig som USA økte inn­sat­sen til $ 630 og nye so­fis­ti­ker­te vå­pen­sys­te­mer ble in­tro­du­sert, som f.eks. frans­ke MILAN anti­strids­vogns­ra­ket­ter.

Men Gorbatsjovs for­søk på å få i stand forhandlinger ble ikke tatt seriøst i ver­ken USA el­ler Pa­kis­tan, sam­ti­dig som Massoud be­nyt­tet den sov­je­tis­ke passiviteten til å jage re­gje­ringsha­eren ut av Panj­shir­da­len.

Spe­sial­styr­ker ble imid­ler­tid fort­satt sendt ut for å stop­pe for­sy­nings­ka­ra­va­ner i grense­om­rå­det, gar­ni­so­ner skul­le ha av­løs­ning, og sov­je­ter­nes egne kon­voi­er ble like godt es­kor­tert som før (kon­voieskor­te var ikke noe de mo­to­ri­ser­te in­fan­teri­di­vi­sjo­ne­ne var trent for, det­te var nor­malt KGBS og in­nen­riks­mi­nis­te­ri­ets an­svar).

Løf­tet om å stan­se of­fen­si­ve ope­ra­sjo­ner hind­ret ikke sov­je­ter­ne fra å iverk­set­te Operasjon Ma­gist­ral fra no­vem­ber 1987 til ja­nu­ar 1988. Den skul­le også bli den størs­te sov­je­tis­ke en­kelt­ope­ra­sjo­nen un­der krigen og in­volver­te 18 000 sov­je­tis­ke og

«GORBATSJOVS FOR­SØK PÅ Å FÅ I STAND FORHANDLINGER BLE IKKE TATT SERIØST I VER­KEN USA EL­LER PA­KIS­TAN, SAM­TI­DIG SOM MASSOUD BE­NYT­TET DEN SOV­JE­TIS­KE PASSIVITETEN TIL Å JAGE RE­GJE­RINGSHA­EREN UT AV PANJ­SHIR­DA­LEN.»

8000 af­ghans­ke re­gje­rings­sol­da­ter. Må­let var å kla­re­re vei­en fra Gar­dez til Khost i Pak­tia-pro­vin­sen som var om­rin­get av om lag 15 000 mu­ja­he­din.

Ope­ra­sjo­nen ble le­det av ge­ne­ral­løyt­nant Bo­ris Gro­mov som had­de tatt over kom­man­do­en for 40. armé sam­me må­ned. De sov­je­tis­ke styr­ke­ne sat­te seg i be­ve­gel­se 19. no­vem­ber. Førs­te mål var å rens­ke slette­lan­det rundt Gar­dez, men si­den be­ve­get de seg i ret­ning Khost og fjell­ter­reng. Vei­en var full av mi­ner, og fram­ryk­nin­gen gikk tregt. Af­ghans­ke styr­ker gikk i spiss mens de­res al­li­er­te ga luft­støt­te og be­sat­te stra­te­gisk vik­ti­ge høyde­drag langs vei­en. 28. no­vem­ber ble 900 af­ghans­ke elite­sol­da­ter luft­lan­det i Sha­bak Khel-da­len for å va­ere am­bolt for ho­ved­styr­kens ham­mer­slag, sam­ti­dig som har­de kam­per også på­gikk i nabo­da­len Ka­nay.

De har­des­te kam­pe­ne sto om Sa­t­ukandav­pas­set, 30 km øst for Gar­dez. Opp­myk­nin­gen star­tet 28. no­vem­ber. Sov­je­ter­ne slapp ned duk­ker ut­kledd som fall­skjerm­trop­per fra fly, og mot­stands­be­ve­gel­sen av­slør­te sine stil­lin­ger da de be­skjøt duk­ke­ne. Etter de førs­te fly­an­gre­pe­ne fulg­te et fi­re ti­mer langt ar­til­leri­bom­bar­de­ment. Det førs­te for­sø­ket på å stor­me pas­set nes­te dag kjør­te seg fast, men et nytt an­grep 1. de­sem­ber lyk­tes – høyde­dra­ge­ne over pas­set ble tatt, og mu­ja­he­din trakk seg til­ba­ke og etter­lot sto­re meng­der ma­te­ri­ell. Sam­ti­dig ble trop­per land­satt med he­li­kop­ter in­ne i Khost. Mot­stands­be­ve­gel­sen ga nå opp å hol­de grunn og kon­sen­trer­te seg om å for­sin­ke fram­ryk­nin­gen med en rek­ke bak­hold. Khost ble nådd 30. de­sem­ber, men for­latt igjen i slut­ten av ja­nu­ar 1988. Un­der an­gre­pe­ne prøv­de sov­je­tis­ke fall­skjerm­trop­per også ut en ny tak­tikk de kal­te «jakt». De la mi­ner mens de ryk­ket fram og lot seg så pres­se til­ba­ke av mu­ja­he­din som gikk rett i mine­fel­le­ne.

Oven­nevn­te Vo­stro­tin, nå oberst og sjef for 345. fall­skjerm­re­gi­ment, var også med. Hans gam­le 9. kom­pa­ni var blant for­sva­rer­ne av Høy­de 3234 som ble be­satt for å støt­te fram­ryk­nin­gen mot Khost. 9. ja­nu­ar ble høy­den stor­met av det som etter alt og døm­me var pakistanske spe­sial­sol­da­ter som ble sett slup­pet ned fra he­li­kop­ter nat­ten i for­vei­en. Un­der kraf­tig be­skyt­ning av ma­skin­ge­va­er, bombe­kas­te­re og ra­kett­gra­na­ter krøp de svart­kled­de spe­sial­sol­da­te­ne opp­over mens de rop­te at rus­ser­ne måt­te over­gi seg.

Like før de gikk tom­me for am­mu­ni­sjon, klar­te et he­li­kop­ter å lan­de med nye for­sy­nin­ger og Vo­stro­tins nest­kom­man­de­ren­de, kap­tein Frants Klints­evitsj, om bord. Vo­stro­tin for­bød yt­ter­li­ge­re he­li­kop­ter­lan­din­ger på høy­den. Men en Mi-8-pi­lot ig­no­rer­te ord­ren, fikk frak­tet opp mer am­mu­ni­sjon og tok av med ka­bi­nen full av sårede. Pi­lo­ten fikk se­ne­re refs til tross for at både Klints­evitsj og Vo­stro­tin ba om be­nåd­ning. Om mor­ge­nen 10. ja­nu­ar stil­net an­gre­pe­ne av. Kom­pa­ni 9 had­de da seks døde og ti sårede. Kom­pa­ni­et

ble på høy­den i to uker før de ble frak­tet til­ba­ke til Ba­gram etter en av kri­gens mest kjen­te tref­nin­ger.

I fe­bru­ar an­non­ser­te Gor­ba­tsjov at sov­je­tisk til­bake­trek­king vil­le be­gyn­ne 15. mai, uan­sett gan­gen i for­hand­lin­ge­ne med USA og Pa­kis­tan. Halv­par­ten skul­le ut i lø­pet av tre må­ne­der, mens res­ten skul­le va­ere ute in­nen fe­bru­ar 1989. 14. april 1988 ble det un­der­teg­net fi­re av­ta­ler i Genè­ve der Sovjetunionen skul­le full­fø­re til­bake­trek­kin­gen in­nen ni må­ne­der, men fort­satt kun­ne gi bi­stand til Naji­bul­lahs re­gi­me. USA og Pa­kis­tan på sin side skul­le av­stå fra å blan­de seg inn i Af­gha­ni­stans ind­re an­lig­gen­der, men fort­sat­te å tre­ne mu­ja­he­din på pa­kis­tansk side av gren­sen. Sam­ti­dig skul­le også al­le flykt­nin­ger få ven­de til­ba­ke. Mot­stands­be­ve­gel­sen kom ald­ri i naer­he­ten av for­hand­lings­bor­det.

15. mai be­gyn­te den møy­som­me­li­ge pro­ses­sen med å trek­ke inn al­le ut­pos­ter og gar­ni­so­ner og over­late an­sva­ret til den af­ghans­ke ha­eren. Først ute var blant an­net Jalala­bad, Gar­dez og Kan­da­har. Ba­sen i Jalala­bad ble over­gitt i tipp topp stand med mat, am­mu­ni­sjon og driv­stoff for tre må­ne­der. Kvel­den etter over­ta­kel­sen var den full­sten­dig rib­bet, air con­dition­an­legg, ra­dio­er, dø­rer og vin­du­er var al­le­re­de til salgs på by­ens mar­ked. Til­bake­trek­kin­gen før­te også til et skred av de­ser­te­rin­ger i re­gje­ringsha­eren, og i Kun­duz kun­ne mu­ja­he­din spa­sere inn og plynd­re byen i sam­me øye­blikk som 201. MID trakk seg ut. Byen ble imid­ler­tid tatt til­ba­ke av af­gha­ner­nes 18. di­vi­sjon med sov­je­tisk støt­te. Sov­je­ter­ne for­hand­let fram vå­pen­hvi­le med fle­re mu­ja­he­din­kom­man­dan­ter for ko­lon­ne­ne som skul­le ut av lan­det, men fle­re ste­der sloss de mot hver­and­re og kun­ne ikke sam­les om noen fel­les vå­pen­hvi­le. Massoud sat­te til og med opp pos­ter langs re­trett­ru­te­ne i et for­søk på å hind­re ri­va­li­se­ren­de grup­per i å an­gri­pe sov­je­ter­ne. 5. bri­ga­de som dro fra Kan­da­har, ble f.eks. tvun­get til å snu to gan­ger etter å ha blitt be­skutt i et fjell­pass na­er He­rat. De kun­ne ikke krys­se Amu-dar­ja før 8. au­gust. Sov­je­tis­ke av­de­lin­ger måt­te også ut­fø­re fle­re ope­ra­sjo­ner for å kla­re­re re­trett­ru­te­ne. Un­der dis­se ble Scud-ra­ket­ter og flamme­kas­ter­strids­vog­ner tatt i bruk for førs­te gang i krigen. 15. ok­to­ber 1988 var om­trent halv­par­ten av 40. armés styr­ke på 100 000 mann ute av lan­det.

Sis­te halv­part av de sov­je­tis­ke styr­ke­ne trakk seg ut i ja­nu­ar–fe­bru­ar 1989. Sam­ti­dig klar­te Naji­bul­lah å over­be­vi­se sov­je­ter­ne om å bry­te vå­pen­hvi­len med Massoud, og Operasjon Ty­fon ble iverk­satt mot stil­lin­ger sør for Salang­pas­set. En av Massouds snik­skyt­te­re skjøt og drep­te en fall­skjerm­sol­dat fra 345. re­gi­ment som ble Sov­jet­unio­nens sis­te of­fi­si­el­le tap i Afghanistan. 15. fe­bru­ar skul­le general Gro­mov selv krys­se gren­sen. I på­syn av sov­je­tis­ke og uten­lands­ke jour­na­lis­ter hop­pet han av BTR-EN før Venn­skaps­bro­en over Amu­dar­ja og be­gyn­te å gå over. Ute på bro­en ble han møtt av sin 15 år gam­le sønn som holdt

en bu­kett nel­li­ker. Sam­men gikk de over til den sov­je­tis­ke bred­den av grense­el­ven. Men det sov­je­tis­ke na­er­va­e­ret var ikke helt over. De nes­te par uke­ne krys­set fle­re trop­per bro­en, men et stort an­tall råd­gi­ve­re ble igjen un­der le­del­se av sje­fen for mi­li­ta­er­mi­sjo­nen i Ka­bul, general Makhmut Gare­ev. Og res­ten av 1989 bruk­te Sovjetunionen fort­satt $ 300 mil­lio­ner per må­ned i støt­te til Naji­bul­lah.

Al­le trod­de at Naji­bul­lahs re­gi­me vil­le fal­le na­er­mest med en gang den sis­te sov­je­tis­ke sol­da­ten for­lot lan­det. Men den af­ghans­ke re­gje­ringsha­eren klar­te å slå til­ba­ke mu­ja­he­dins for­søk på å stor­me Jalala­bad om­trent sam­ti­dig som Gro­mov for­lot lan­det. Hoved­år­sa­ken var split­tel­se i mot­stands­be­ve­gel­sen, først og fremst at Gull­bu­din Hek­ma­tyar med ISI i ryg­gen gikk løs på res­ten. Histo­ri­ens iro­ni vil­le at Naji­bul­lahs re­gi­me skul­le over­le­ve Sovjetunionen selv med noen må­ne­der, fram til april 1992 da mu­ja­he­din inn­tok Ka­bul. Selv søk­te han til­flukt i FNS kon­to­rer, men da Ta­li­ban inn­tok byen i sep­tem­ber 1996, ble han drept og hengt opp til of­fent­lig be­sku­el­se.

Ta­li­ban had­de blitt ISIS ynd­lin­ger etter at Hek­ma­tyar had­de vist seg ute av stand til å ned­kjem­pe de ri­va­li­se­ren­de frak­sjo­ne­ne. Man­ge de­spe­ra­te af­gha­ne­re, sa­er­lig pash­tu­ne­re, vend­te seg til Ta­li­ban som sis­te håp om en viss or­den i de lov­løse til­stan­de­ne som råd­de. Kjer­nen i den re­li­giø­se be­ve­gel­sen var unge gut­ter som var vokst opp i flykt­ning­lei­rer og sko­lert i de re­li­giø­se ma­drassa­ene på den pakistanske si­den. Grad­vis sik­ret de seg kon­troll over res­ten av lan­det, helt til Panj­shir­da­len var den enes­te de­len uten­for de­res kon­troll og til­flukts­ste­det for Nor­d­alli­an­sen – res­te­ne av mot­stands­be­ve­gel­sen som un­der Massouds le­del­se en­de­lig had­de sam­let seg mot Ta­li­ban.

Slutt­ord

Av et folke­tall i 1979 på 15,5 mil­lio­ner ble så man­ge som 1,5 mil­lio­ner drept un­der Sov­jet­unio­nens krig­fø­ring. 2 mil­lio­ner ble in­ternt for­dre­vet og 6 mil­lio­ner flyk­tet ut av lan­det, ho­ved­sa­ke­lig til Iran og Pa­kis­tan. Med sam­men­brudd i det tradisjonelle vann­ings­jord­bru­ket og krigs­her­re­nes be­hov for inn­tek­ter kom Afghanistan vir­ke­lig på kar­tet som ver­dens ho­ved­le­ve­ran­dør av opi­um. Lan­det ble også base for grup­per som for­søk­te å un­der­mi­ne­re re­gje­rin­ge­ne i de tid­li­ge­re sov­jet­re­pub­lik­ke­ne Tad­sji­ki­stan og Us­bek­istan.

Iføl­ge of­fi­si­el­le tall had­de Den røde armé 13 833 drep­te, men i hen­hold til noen ve­te­ra­ner kan tal­let va­ere så høyt som 75 000. I til­legg ble 469 685 re­gist­rert som syke og sårede, av dem 10 751 in­va­li­di­ser­te. De ma­te­ri­el­le ta­pe­ne var 114 fly, 333 he­li­kopt­re, 147 strids­vog­ner, 1314 pans­re­de per­so­nell­kjøre­tøy og over 13 000 and­re kjøretøy.

Det var mye å ut­set­te på dis­po­ne­rin­gen av de sov­je­tis­ke trop­pe­ne. Prak­si­sen med å ta en ba­tal­jon her­fra og et re­gi­ment der­fra før­te til at styr­ke­ne som ble satt inn un­der de sto­re of­fen­si­ve­ne, ald­ri var til­strek­ke­lig sam­trent. Og bare rundt 15 % av de sov­je­tis­ke av­de­lin­ge­ne i Afghanistan kom

noen­sin­ne i kamp, res­ten var opp­tatt med å vok­te in­stal­la­sjo­ner og kom­mu­ni­ka­sjons­lin­jer. Men en rek­ke vel­lyk­ke­de jus­te­rin­ger ble gjort. Blokk- og sveip-tak­tik­ken, bronne­grup­pen, tet­te­re in­te­gre­ring mel­lom uli­ke vå­pen­ar­ter og økt ini­tia­tiv på la­ve­re nivå var blant de virke­mid­le­ne som på­før­te mu­ja­he­din tap. Ter­ror­bom­bing av lands­byg­da, to­talt for­kas­te­lig sett med vest­li­ge øyne, øde­la også mot­stands­be­ve­gel­sens for­sy­nings­grunn­lag og bi­dro til å hol­de Ka­bul-re­gje­rin­gen i live. Men så lenge mot­stands­be­ve­gel­sen klar­te å hol­de ut, job­bet ti­den mot Sovjetunionen. Krigen i Afghanistan var ikke bare en stor ut­gifts­post, men også et hin­der for å få stan­set vå­pen­kapp­lø­pet med USA som var i ferd med å knek­ke Sovjetunionen.

Of­fi­se­rer og by­rå­kra­ter skjønn­mal­te si­tua­sjo­nen av hen­syn til egen kar­rie­re og gjor­de det vans­ke­lig å fat­te ra­sjo­nel­le be­slut­nin­ger øverst i kom­man­do­kje­den. Sov­je­tisk etter­ret­ning mang­let også innsikt i af­ghansk kul­tur og his­to­rie og for­søk­te å fin­ne struk­tu­rer i mot­stands­be­ve­gel­sen som ikke fan­tes. År­sa­ken var at dog­ma­tisk marx­is­me pre­get tenk­nin­gen, og det sov­je­tis­ke mi­li­ta­e­ret had­de vans­ke­lig for å se for seg en fien­de som ikke var de­fi­nert av klas­se, men av et­ni­si­tet, re­li­gion, stam­me- og klan­struk­tu­rer. For­frem­mel­ser i den øvers­te mi­li­ta­ere le­del­sen var styrt av ideo­lo­gisk kor­rekt­het og per­son­li­ge for­bin­del­ser, noe som også pre­get krigen i Afghanistan.

Ne­der­la­get bun­net også i at ind­re pro­ble­mer i Sovjetunionen ble gjen­speilt i 40. armé. Sol­da­te­ne kom fra et sam­funn der vel­stan­den ikke var vel­dig mye bed­re enn i det af­ghans­ke, og de­res plynd­ring un­der­grov Ka­bul-re­gje­rin­gens le­gi­ti­mi­tet. De solg­te i til­legg vå­pen, am­mu­ni­sjon og for­sy­nin­ger på svarte­bør­sen, som end­te opp hos mu­ja­he­din. So­sia­le pro­ble­mer gjen­nom­sy­ret også 40. armé. Skil­let mel­lom of­fi­se­rer og me­ni­ge var mar­kant, og inn­ad blant de me­ni­ge var det en streng hakke­or­den mel­lom de fers­ke og ve­te­ra­ner – de så­kal­te «de­dy» som var in­ne and­re året av sin kon­tin­gent. Med et re­la­tivt lite og fra­va­eren­de of­fi­sers­korps var det ofte de­dy­ene som sto for av­straf­fel­ser som ofte var fysiske, bru­ta­le og til­fel­di­ge. Selv­mords­sta­ti­stik­ken var høy – hvert år på 80-tal­let tok i snitt 800 sol­da­ter i Den røde armé sitt eget liv. Nar­ko­ti­ka- og al­ko­hol­mis­bruk grep også om seg, både he­roin og hasj var lett til­gjen­ge­lig. Mu­ja­he­din var mer enn vil­lig til å va­ere be­hjel­pe­lig med å skaf­fe stoff, noen gan­ger til og med plan­te det på sov­je­tis­ke ba­ser de in­fil­trer­te. Sam­ti­dig var enk­le ting som bren­sel akutt man­gel­vare på man­ge sov­je­tis­ke ba­ser hvor he­pa­titt og ty­fus her­jet. Et ut­trykk for ne­der­la­get var at man ikke lyk­tes å stab­le på bei­na et leve­dyk­tig af­ghansk re­gi­me med dit­to va­ep­ne­de styr­ker. Å byg­ge opp en af­ghansk ha­er vis­te seg vans­ke­lig på grunn av sen­tral­mak­tens mang­len­de le­gi­ti­mi­tet og pre­sti­sje, At re­gi­met var av­hen­gig av frem­me­de trop­per, gjor­de det ikke enk­le­re. Å unn­dra seg verne­plik­ten var i til­legg en­kelt, og av og til kun­ne hele en­he­ter hop­pe av til mot­stands­be­ve­gel­sen. «Ghost payrol­ling» var også om­fat­ten­de. For­hol­det mel­lom de sov­je­tis­ke styr­ke­ne og re­gje­ringsha­eren var også pre­get av mis­tro, ikke minst for­di sist­nevn­te var in­fil­trert av mu­ja­he­din­sym­pa­ti­sø­rer.

De so­sia­le pro­ble­me­ne fulg­te også med ve­te­ra­ne­ne hjem. I be­gyn­nel­sen ble ve­te­ra­ne­ne, el­ler Af­ghan­sky som de kal­te seg selv, fort­satt hyl­let som hel­ter, og hjem­me ven­tet en lei­lig­het som el­lers var man­gel­vare. Men etter hvert som hele sov­jet­sys­te­met rak­net, ble de re­pre­sen­tan­ter for en epo­ke folk flest gjer­ne så ble feid un­der tep­pet. Of­fi­se­rer som ble in­va­li­di­sert, kun­ne se fram til en kon­tor­jobb hjem­me. For verne­plik­ti­ge uten ut­dan­nel­se el­ler kar­rie­re be­tød det et liv i fat­tig­dom. Det sam­me gjaldt de man­ge som slet med psy­kis­ke sen­ska­der, ikke bare på grunn av kamp­hand­lin­ger, men også mis­hand­ling og van­skjøt­sel un­der tje­nes­ten. Man­ge fort­sat­te det nar­ko­ti­ka- og al­ko­hol­mis­bru­ket de had­de lagt seg til un­der tje­nes­ten. For dem som had­de fått fjer­net sper­re­ne mot å dre­pe og rane and­re for små­pen­ger, var en kri­mi­nell løpe­bane lett å føl­ge, og de­res fer­dig­he­ter var etter­spurt i en un­der­ver­den som voks­te seg stor i kao­set og de man­ge mu­lig­he­te­ne som åp­net seg ved Sov­jet­unio­nens opp­løs­ning.

Ve­te­ran­or­ga­ni­sa­sjo­ne­ne pop­pet også opp, blant dem Ko­mi­te­en for in­ter­na­sjo­na­le sol­da­ter og Den rus­sis­ke union av af­gha­ni­st­an­ve­te­ra­ner. Dis­se had­de ofte en re­ak­sjo­na­er, po­li­tisk agen­da og for­fek­tet en slags dolke­støt­le­gen­de, ikke ulikt det til­sva­ren­de or­ga­ni­sa­sjo­ner had­de gjort i Tysk­land etter førs­te ver­dens­krig (f.eks. Stal­helm – stål­hjel­me­ne). Dis­se til­la den po­li­tis­ke kret­sen rundt Gor­ba­tsjov ikke bare skyl­den for ne­der­la­get i Afghanistan, men også Sov­jet­unio­nens fall. Det var stor mis­nøye med krig­fø­rin­gen blant sov­je­tis­ke af­gha­ni­st­an­ve­te­ra­ner, men sa­er­lig blant of­fi­se­rer var det ikke selve krigs­må­let – å hjel­pe kom­mu­nis­ter i et an­net land – som var kjer­nen, men hvor­dan krigen ble ført. Etter hvert som pe­re­stroj­ka til­lot mer kri­tikk, ble f.eks. no­bel­pris­vin­ner And­rej Sakha­rovs be­teg­nel­se av krigen som et «kri­mi­nelt fore­tak» tatt vel­dig per­son­lig av man­ge.

USAS in­ter­es­se for Afghanistan sank raskt etter den sov­je­tis­ke til­bake­trek­kin­gen, støt­ten til den over­vei­en­de fun­da­men­ta­lis­tis­ke mot­stands­be­ve­gel­sen had­de va­ert real­po­li­tisk mo­ti­vert og var i 1989 sun­ket til $ 40 mil­lio­ner. Lan­det kom snart i skyg­gen av av­vik­lin­gen av den kal­de krigen, kom­mu­nis­mens fall i Øst-euro­pa og etter hvert blo­di­ge kon­flik­ter på Bal­kan og i Afri­ka. De arabiske lei­e­sol­da­te­ne som kjem­pet med mu­ja­he­din, skul­le se­ne­re dan­ne kjer­nen i al-qa­i­da. Sju år se­ne­re vend­te de til­ba­ke til lan­det hvor de etab­ler­te sine tre­nings­lei­rer og plan­la blant an­net an­gre­pe­ne på USAS am­bas­sa­der i Ke­nya og Tan­za­nia i 1998, i til­legg til ter­ror­an­gre­pe­ne mot USA 11. sep­tem­ber 2001. Men at USA skul­le ha for­ut­sett den­ne ut­vik­lin­gen og hand­let der­et­ter i 1989, vil­le ha krevd sto­re spå­doms­ev­ner. I ste­det be­fant lan­det seg in­volvert i en krig som bort­sett fra å fore­gå i sam­me land, had­de lite til fel­les med den Sovjetunionen ut­kjem­pet tolv år tid­li­ge­re. Al-qa­i­da gjor­de det også av med Massoud som­mer­en 2001, tro­lig som en for­be­re­del­se til 11. sep­tem­ber for­di de så ham som en po­ten­si­ell al­li­ert for USA der­som de skul­le slå til­ba­ke.

ARTIKKELFORFATTEREN

Frode Lindgjerdet er cand.philol. fra NTNU med ho­ved­opp­ga­ven Den kal­de krigen i nors­ke la­ere­bø­ker. Han har bi­dratt til fle­re opp­slags­verk om blant an­net sik­ker­hets­po­li­tikk og mi­li­taer­his­to­rie, og skre­vet ar­tik­ler in­nen de sam­me em­ne­ne i nors­ke tids­skrift. Til dag­lig job­ber han ved NTNU Vi­ten­skaps­mu­se­et.

Sov­jets mot­stan­de­re le­det av den ikke helt ukjen­te Osa­ma bin La­den.

Foto: RIA

Et sov­je­tisk MI-24 HIND over Afghanistan.

Sov­je­tis­ke trop­per og pans­re­de kjøre­tøy­er (BMD) i Ka­bul i 1979.

Kart: Øy­vind Ther­kel­sen

Kar­tet vi­ser invasjonen av Afghanistan.

Mu­ja­he­din-sol­da­ter au­gust 1984 med en sov­je­tisk ka­non de har tatt i Jaji, Pak­tia.

Sov­je­tis­ke sol­da­ter i kamp med mu­ja­he­din.

Sov­je­tisk T-55strids­vogn.

Mu­ja­he­din-sol­da­ter med sov­je­tisk ra­dio­ut­styr.

Sov­je­tis­ke sol­da­ter las­ter ut av et pans­ret kjøretøy.

Et Hind Mi-24an­greps­he­li­kop­ter.

Sov­je­tis­ke Spet­snaz gjør seg kla­re til pa­trul­je.

En ame­ri­kansk Stin­ger be­tje­nes av en af­ghansk mot­stands­mann.

Sov­je­tis­ke styr­ker rul­ler til­ba­ke inn i Sovjetunionen etter nes­ten ti år med ok­ku­pa­sjon av Afghanistan.

Foto: Tho­mas Pet­ter­sen.

Fra skrap­hau­gen. I front res­te­ne av en MI-24A «HIND», bak en Ily­us­hin Il-28 «BEAGLE» – beg­ge med mar­ke­rin­ge­ne til det af­ghans­ke fly­vå­pe­net.

Foto: Tho­mas Pe­ter­sen.

Res­ter av Ta­j­be­g­pa­las­set, ca. 16 km uten­for Ka­bul. Her for­skan­set Amin seg da Spet­snaz slo til 27. de­sem­ber 1979.

Da mu­ja­he­din over­tok mak­ten, ble de al­ler fles­te som had­de kjem­pet sam­men med de sov­je­tis­ke styr­ke­ne, hen­ret­tet.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.