LUFTKRIGEN over Korea
DEN STRATEGISKE LUFTKRIGEN
Som følge av atombomben hadde US Air Force vaert budsjettvinneren blant de amerikanske våpengreinene de første årene etter andre verdenskrig. I denne perioden satset man da også på utviklingen av tunge bombefly, men oppdrag for denne typen luftstyrker var ikke akkurat i overflod i Korea. Under andre verdenskrig hadde amerikanske luftstyrker hamret løs på tysk og japansk industri, men i Korea, og for så vidt også i Vietnam, lå fiendens forsyningsbasis utenfor krigsteateret. Macarthur ville bombe jernbaner og fabrikker på kinesisk side, ja til og med bruke atombomber for å stoppe strømmen av våpen og ammunisjon til kommunistene. Men president Harry S. Truman sa nei av frykt for å eskalere konflikten og kanskje til og med utløse en verdenskrig.
Det tok ikke lang tid før de fleste strategiske mål av verdi i Nord-korea var utradert. Våren 1952 var Nord-koreas matforsyning det eneste som ennå ikke var ødelagt. I mai 1952 gikk amerikanske bombefly til angrep på demninger knyttet til våtrisdyrkingen. Målet var å øke presset på fienden under de pågående våpenhvileforhandlingene. I løpet av to uker ble til sammen 1200 hektar jordbruksland oversvømt ved Pyongyang, Toksan og Casan. Sjefen for US Air Force i Det fjerne østen, general Otto Paul Weyland, kalte det den mest spektakulaere luftoperasjon under hele krigen. Det foregikk også en stadig pågående bombekampanje for å holde Nord-koreas strømforsyning ute av drift.
LUFTKAMP
Historien om luftkamp over Korea er i hovedsak historien om duellen mellom to av luftens dødsfiender – den sovjetiskbygde MIG-15 og USAS F-86 Sabre. Nord-korea hadde ved begynnelsen av krigen bare propelljagere av sovjetisk merke fra andre verdenskrig (YAK). På samme tidspunkt brukte Fn-styrkene også propellfly som P-51 Mustang og F4U Corsair. I tillegg ble førstegenerasjons vestlige jetjagere som F-80 Shooting Star og britiske Gloster Meteor satt inn. Fn-styrkene oppnådde raskt luftherredømme i så stor grad at de nesten kunne operere som de ville. Dette skulle snart endre seg. 8. november 1950 skjøt løytnant Russell Brown ned en MIG-15 i sin F-80. Dette var trolig verdens første luftkamp mellom to jetjagere. Men det lot seg ikke skjule at MIG-15 var overlegen alt Fn-styrkene da hadde i luften over Korea. I tillegg hadde Mig-ene sine baser i Mandsjuria på kinesisk side av grensen. Disse kunne ikke angripes, men i mange tilfeller kom amerikanske piloter inn i kinesisk luftrom under luftkamper. De fleste luftkampene i Korea fant nettopp sted der hvor Mig-ene kom inn over koreansk luftrom i nordvest, bedre kjent som MIG Alley.
USA hadde imidlertid et motmiddel på lur i form av F-86 Sabre. Sabre ble satt i serieproduksjon i 1949, men de første avdelingene som ble oppsatt med det nye flyet, tilhørte Strategic Air Command. Imidlertid ble tre skvadroner etter hvert overført til Korea, og 17. desember 1950 ble oberstløytnant Bruce Hinton den første Sabre-piloten til å skyte ned en MIG-15 i Korea. Den første A-versjonen hadde dårligere akselerasjon og stigeevne enn Mig-en, som også hadde en større øvre flyhøyde. Men Sabre hadde bedre egenskaper i stup og kunne svinge krappere enn MIG-15. Det amerikanske flyet hadde i tillegg et overlegent radarstyrt sikte. Det må også tas med at det nesten alltid var flere Mig-er enn Sabre i luften når de to kamphanene møttes. På ett tidspunkt var det så få som 44 F-86 i hele Korea mot 500 MIG-15.
Selv om de tekniske forskjellene mellom de to flyene ikke var stor, skjøt Sabre ifølge offisiell Usaf-statistikk ned 792 Mig-er mens bare 78 Sabre ble skutt ned av Mig-er. Misforholdet skyldtes flere faktorer. De amerikanske pilotene var i overveiende grad veteraner fra andre verdenskrig og hadde bedre utdanning og ledelse. Blant de nedskutte Mig-ene var nok også flere ført av uerfarne og dårlig trente kinesiske og nordkoreanske piloter. Andre var sovjetiske veteraner som sto seg bedre enn sine nordkoreanske og kinesiske kolleger. Sabre var riktignok et mer krevende fly å vedlikeholde enn en MIG, men USA hadde et betraktelig større støtteapparat til rådighet for sine fly enn kommunistene. Senere versjoner av Sabre (F-86E og F m.m.) var bedre jagerfly enn MIG-15 på de fleste områder (F-86 var også i tjeneste i det norske Luftforsvaret 1955–1967).
LUFTSTØTTE
Det viktigste bidraget til FNS luftkrigføring i Korea var naerstøtte til troppene på bakken og såkalt interdiction – operasjoner rettet mot kommunikasjonsmidler bak fronten, slik som vei og jernbane, broer osv. Kommunistene på sin side satte sine ressurser inn i kontra-luft-oppgaver og prioriterte i liten grad naerstøtte til egne tropper.
Flystyrker var et av de første midlene amerikanerne kunne sette inn med tyngde for å stanse nordkoreanerne – bakkeangrepsfly basert i Japan eller på hangarskip i havområdene rundt. Dette ble vitalt i forsvaret av Pusan-perimeteret, enklaven på sørøstkysten av Korea hvor de sørkoreanske og amerikanske troppene var trengt sammen da kommunistenes framrykking nådde sin største utstrekning i siste halvdel av august 1950. Samtidig beordret Macarthur et 41 kvadratkilometer stort område vest for Naktongelven teppebombet, under antakelse av at det var et nordkoreansk oppmarsjområde. 90 B-29 Super Fortress slapp 846 tonn bomber over nakne åssider og kløfter, men evalueringer etterpå kunne ikke bekrefte at én eneste fiendtlig soldat ble drept. Nordkoreanerne hadde allerede krysset over til den andre siden. Også senere, som ved Chosin, var luftstøtte viktig der hardt pressede Fn-styrker ble utsatt for intense kommunistiske masseangrep på bakken.
Et viktig våpen i USAFS arsenal i Korea var napalm (en geléaktig blanding av fettsyrer og bensin). Napalm ble først brukt under andre verdenskrig, men den gang hadde man problem med å finne riktige blandingsforhold mellom komponentene. Under Koreakrigen var våpenet perfeksjonert og uvurderlig i naerstøtte fra luften. Napalm hadde en så demoraliserende virkning at det ikke var sjelden at nordkoreanske tropper overga seg ved synet av fly med de karakteristiske dropptankene under vingene.
Koreakrigen var også første gang helikopter ble brukt i utstrakt grad i strid. I begynnelsen benyttet både marinekorpset, haer og marine Sikorskys H-5 til observasjons- og transportoppgaver. Men Koreakrigens mest kjente helikopter var nok Bell H-13 Sioux, udødeliggjort i Tv-serien M*A*S*H*. Dette lette tosetershelikopteret viste nettopp sin største verdi under evakuering av sårede. I januar 1951 ble over 500 sårede Fn-soldater evakuert fra fronten av disse maskinene, men de ble også benyttet til observasjon av slagmarken. Sioux ble dessuten benyttet av marinekorpset og marinen under betegnelsen HTL-4. Den større Sikorsky H-19 Chickasaw ble satt i ordinaer tjeneste i august 1951 (hos US Marines som HRS-1 og US Navy som HO4S), og den amerikanske haeren brukte det til både transport og evakuering av sårede. Det var dette helikopteret som US Marine Corps Helicopter Transport Squadron 161 og 1. US Marine Division brukte da de på slutten av Koreakrigen begynte med de første luftlandinger i strid fra helikopter.