LUFTKRIGEN over Ko­rea

Kriger 1950-1995 - - SLAGET OM CHOSIN-RESERVOARET -

DEN STRA­TE­GIS­KE LUFTKRIGEN

Som føl­ge av atom­bom­ben had­de US Air For­ce va­ert bud­sjett­vin­ne­ren blant de ame­ri­kans­ke vå­pen­grei­ne­ne de førs­te åre­ne etter and­re ver­dens­krig. I den­ne pe­rio­den sat­set man da også på ut­vik­lin­gen av tun­ge bombe­fly, men opp­drag for den­ne ty­pen luft­styr­ker var ikke ak­ku­rat i over­flod i Ko­rea. Un­der and­re ver­dens­krig had­de ame­ri­kans­ke luft­styr­ker ham­ret løs på tysk og ja­pansk in­du­stri, men i Ko­rea, og for så vidt også i Viet­nam, lå fien­dens for­sy­nings­ba­sis uten­for krigs­tea­te­ret. Macarthur vil­le bom­be jern­ba­ner og fab­rik­ker på ki­ne­sisk side, ja til og med bru­ke atom­bom­ber for å stop­pe strøm­men av vå­pen og am­mu­ni­sjon til kom­mu­nis­te­ne. Men pre­si­dent Har­ry S. Tru­man sa nei av frykt for å es­ka­le­re kon­flik­ten og kan­skje til og med ut­lø­se en ver­dens­krig.

Det tok ikke lang tid før de fles­te stra­te­gis­ke mål av ver­di i Nord-ko­rea var ut­ra­dert. Våren 1952 var Nord-ko­reas mat­for­sy­ning det enes­te som ennå ikke var øde­lagt. I mai 1952 gikk ame­ri­kans­ke bombe­fly til an­grep på dem­nin­ger knyt­tet til våtris­dyr­kin­gen. Må­let var å øke pres­set på fien­den un­der de på­gå­en­de vå­pen­hvile­for­hand­lin­ge­ne. I lø­pet av to uker ble til sam­men 1200 hek­tar jord­bruks­land over­svømt ved Pyong­yang, Tok­san og Ca­san. Sje­fen for US Air For­ce i Det fjer­ne østen, general Ot­to Paul Wey­land, kal­te det den mest spek­ta­ku­la­ere luft­ope­ra­sjon un­der hele krigen. Det fore­gikk også en sta­dig på­gå­en­de bombe­kam­pan­je for å hol­de Nord-ko­reas strøm­for­sy­ning ute av drift.

LUFTKAMP

Histo­ri­en om luftkamp over Ko­rea er i ho­ved­sak histo­ri­en om du­el­len mel­lom to av luf­tens døds­fien­der – den sov­je­tisk­byg­de MIG-15 og USAS F-86 Sabre. Nord-ko­rea had­de ved be­gyn­nel­sen av krigen bare pro­pell­ja­ge­re av sov­je­tisk mer­ke fra and­re ver­dens­krig (YAK). På sam­me tids­punkt bruk­te Fn-styr­ke­ne også pro­pell­fly som P-51 Mustang og F4U Cor­sa­ir. I til­legg ble første­ge­ne­ra­sjons vest­li­ge jet­ja­ge­re som F-80 Shoo­ting Star og bri­tis­ke Glos­ter Me­teor satt inn. Fn-styr­ke­ne opp­nåd­de raskt luft­herre­døm­me i så stor grad at de nes­ten kun­ne ope­re­re som de vil­le. Det­te skul­le snart end­re seg. 8. no­vem­ber 1950 skjøt løyt­nant Rus­sell Brown ned en MIG-15 i sin F-80. Det­te var tro­lig ver­dens førs­te luftkamp mel­lom to jet­ja­ge­re. Men det lot seg ikke skju­le at MIG-15 var over­le­gen alt Fn-styr­ke­ne da had­de i luf­ten over Ko­rea. I til­legg had­de Mig-ene sine ba­ser i Mandsju­ria på ki­ne­sisk side av gren­sen. Dis­se kun­ne ikke an­gri­pes, men i man­ge til­fel­ler kom ame­ri­kans­ke pi­lo­ter inn i ki­ne­sisk luft­rom un­der luft­kam­per. De fles­te luft­kam­pe­ne i Ko­rea fant nett­opp sted der hvor Mig-ene kom inn over kore­ansk luft­rom i nord­vest, bed­re kjent som MIG Al­ley.

USA had­de imid­ler­tid et mot­mid­del på lur i form av F-86 Sabre. Sabre ble satt i se­rie­pro­duk­sjon i 1949, men de førs­te av­de­lin­ge­ne som ble opp­satt med det nye fly­et, til­hør­te Stra­te­gic Air Com­mand. Imid­ler­tid ble tre skvad­ro­ner etter hvert over­ført til Ko­rea, og 17. de­sem­ber 1950 ble oberst­løyt­nant Bruce Hin­ton den førs­te Sabre-pi­lo­ten til å sky­te ned en MIG-15 i Ko­rea. Den førs­te A-ver­sjo­nen had­de dår­li­ge­re ak­se­le­ra­sjon og stige­evne enn Mig-en, som også had­de en større øvre fly­høy­de. Men Sabre had­de bed­re egen­ska­per i stup og kun­ne svin­ge krap­pe­re enn MIG-15. Det ame­ri­kans­ke fly­et had­de i til­legg et over­le­gent ra­dar­styrt sik­te. Det må også tas med at det nes­ten all­tid var fle­re Mig-er enn Sabre i luf­ten når de to kamp­ha­ne­ne møt­tes. På ett tids­punkt var det så få som 44 F-86 i hele Ko­rea mot 500 MIG-15.

Selv om de tek­nis­ke for­skjel­le­ne mel­lom de to fly­ene ikke var stor, skjøt Sabre iføl­ge of­fi­si­ell Usaf-sta­ti­stikk ned 792 Mig-er mens bare 78 Sabre ble skutt ned av Mig-er. Mis­for­hol­det skyld­tes fle­re fak­to­rer. De ame­ri­kans­ke pi­lo­te­ne var i over­vei­en­de grad ve­te­ra­ner fra and­re ver­dens­krig og had­de bed­re ut­dan­ning og le­del­se. Blant de ned­skut­te Mig-ene var nok også fle­re ført av uer­far­ne og dår­lig tren­te ki­ne­sis­ke og nord­kore­ans­ke pi­lo­ter. And­re var sov­je­tis­ke ve­te­ra­ner som sto seg bed­re enn sine nord­kore­ans­ke og ki­ne­sis­ke kol­le­ger. Sabre var rik­tig­nok et mer kre­ven­de fly å ved­li­ke­hol­de enn en MIG, men USA had­de et be­trak­te­lig større støtte­ap­pa­rat til rå­dig­het for sine fly enn kom­mu­nis­te­ne. Se­ne­re ver­sjo­ner av Sabre (F-86E og F m.m.) var bed­re ja­ger­fly enn MIG-15 på de fles­te om­rå­der (F-86 var også i tje­nes­te i det nors­ke Luft­for­sva­ret 1955–1967).

LUFT­STØT­TE

Det vik­tigs­te bi­dra­get til FNS luft­krig­fø­ring i Ko­rea var na­er­støt­te til trop­pe­ne på bak­ken og så­kalt in­ter­dic­tion – ope­ra­sjo­ner ret­tet mot kom­mu­ni­ka­sjons­mid­ler bak fron­ten, slik som vei og jern­bane, bro­er osv. Kom­mu­nis­te­ne på sin side sat­te sine res­sur­ser inn i kon­tra-luft-opp­ga­ver og prio­ri­ter­te i li­ten grad na­er­støt­te til egne trop­per.

Fly­styr­ker var et av de førs­te mid­le­ne ame­ri­ka­ner­ne kun­ne set­te inn med tyng­de for å stan­se nord­korea­ner­ne – bakke­an­greps­fly ba­sert i Ja­pan el­ler på han­gar­skip i hav­om­rå­de­ne rundt. Det­te ble vi­talt i for­sva­ret av Pusan-pe­ri­me­te­ret, en­kla­ven på sør­øst­kys­ten av Ko­rea hvor de sør­kore­ans­ke og ame­ri­kans­ke trop­pe­ne var trengt sam­men da kom­mu­nis­te­nes fram­ryk­king nåd­de sin størs­te ut­strek­ning i sis­te halv­del av au­gust 1950. Sam­ti­dig be­ord­ret Macarthur et 41 kvad­rat­kilo­me­ter stort om­rå­de vest for Nak­ton­gel­ven teppe­bom­bet, un­der an­ta­kel­se av at det var et nord­kore­ansk opp­marsj­om­rå­de. 90 B-29 Su­per Fort­ress slapp 846 tonn bom­ber over nak­ne ås­si­der og kløf­ter, men eva­lu­e­rin­ger etter­på kun­ne ikke be­kref­te at én enes­te fiendt­lig sol­dat ble drept. Nord­korea­ner­ne had­de al­le­re­de krys­set over til den and­re si­den. Også se­ne­re, som ved Chosin, var luft­støt­te vik­tig der hardt pres­se­de Fn-styr­ker ble ut­satt for in­ten­se kom­mu­nis­tis­ke masse­an­grep på bak­ken.

Et vik­tig vå­pen i USAFS ar­se­nal i Ko­rea var na­palm (en gelé­ak­tig blan­ding av fett­sy­rer og ben­sin). Na­palm ble først brukt un­der and­re ver­dens­krig, men den gang had­de man pro­blem med å fin­ne rik­ti­ge blan­dings­for­hold mel­lom kom­po­nen­te­ne. Un­der Korea­kri­gen var vå­pe­net per­fek­sjo­nert og uvur­der­lig i na­er­støt­te fra luf­ten. Na­palm had­de en så de­mo­ra­li­se­ren­de virk­ning at det ikke var sjel­den at nord­kore­ans­ke trop­per over­ga seg ved sy­net av fly med de ka­rak­te­ris­tis­ke dropp­tan­ke­ne un­der vin­ge­ne.

Korea­kri­gen var også førs­te gang he­li­kop­ter ble brukt i ut­strakt grad i strid. I be­gyn­nel­sen be­nyt­tet både ma­rine­korp­set, ha­er og ma­ri­ne Si­kors­kys H-5 til ob­ser­va­sjons- og trans­port­opp­ga­ver. Men Korea­kri­gens mest kjen­te he­li­kop­ter var nok Bell H-13 Sioux, udø­de­lig­gjort i Tv-se­ri­en M*A*S*H*. Det­te let­te to­se­tershe­li­kop­te­ret vis­te nett­opp sin størs­te ver­di un­der eva­ku­e­ring av sårede. I ja­nu­ar 1951 ble over 500 sårede Fn-sol­da­ter eva­ku­ert fra fron­ten av dis­se ma­ski­ne­ne, men de ble også be­nyt­tet til ob­ser­va­sjon av slag­mar­ken. Sioux ble dess­uten be­nyt­tet av ma­rine­korp­set og ma­ri­nen un­der be­teg­nel­sen HTL-4. Den større Si­kor­sky H-19 Chicka­saw ble satt i or­di­na­er tje­nes­te i au­gust 1951 (hos US Ma­ri­nes som HRS-1 og US Navy som HO4S), og den ame­ri­kans­ke ha­eren bruk­te det til både trans­port og eva­ku­e­ring av sårede. Det var det­te he­li­kop­te­ret som US Ma­ri­ne Corps He­li­cop­ter Trans­port Squad­ron 161 og 1. US Ma­ri­ne Di­vi­sion bruk­te da de på slut­ten av Korea­kri­gen be­gyn­te med de førs­te luft­lan­din­ger i strid fra he­li­kop­ter.

Bell H-19.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.