ALEKSANDR RUTSKOJ – EN SU-25-FLYVER I AFGHANISTAN

Et tilbakevendende dilemma i stormaktenes flyvåpen har vaert om man skulle satse på strategiske bombefly eller taktisk luftstøtte. Etter den spanske borgerkrigen fra 1936 til 1939, der flere sovjetiske rådgivere og flyvere deltok, ble Den røde armés flykorps overbevist om at det var riktigst å satse på det siste. Resultatet var bakkeangrepsflyet Il-2 Sturmovik som ifølge Josef Stalin var like viktig for Den røde armé på østfronten som luft og brød.

I det strategiske kappløpet med USA etter andre verdenskrig ble både laerdommen fra Spania og suksessen til Sturmoviken glemt. Saerlig var Khrusjtsjov mer interessert i strategiske bombefly og avskjaeringsjagere enn bakkeangrepsfly. Men med hans fall fra maktens tinde i 1964 samt utviklingen innen raketteknologi, ble det åpnet for en omprioritering. Etter en analyse av taktisk luftmakt under andre verdenskrig ble det besluttet å utvikle en moderne versjon av Sturmoviken. Eksisterende jagere som Su-17 og MIG-23 var verken stødige nok eller godt nok beskyttet til å utføre lavangrep. Det var derfor nødvendig å utvikle et helt nytt fly. I 1975 vant prototypen til Su-25 konkurransen mot Ilyushin Il-102 som var den viktigste rivalen. Produksjonen ble lagt til Fabrikk #31 i Tbilisi, Georgia og ble startet opp i 1978.

Av NATO fikk Su-25 tilnavnet «Frogfoot», men sovjeterne selv kalte flyet Grach (kråke). Under vingene hadde det til sammen ti våpenoppheng og en toløpet 30 mm automatkanon i nesen. Vanlig bevaepning i Afghanistan var 500 kg RBK klasebomber, samt 57 mm eller 330 mm raketter. Helikoptre og først og fremst Mi-25 Hind var den viktigste naerstøtte sovjetiske tropper hadde i Afghanistan. Men fra mai 1981 ble Su-25 også satt inn og fra sommeren samme år deployert til baser inne i selve Afghanistan.

En av dem som fløy Su-25 i Afghanistan, var senere visepresident Aleksandr Rutskoj. Faren hadde gjort karriere som offiser i panserstyrkene, men selv valgte han flyvåpenet og gikk ut fra Gagarin-akademiet i 1980. Rutskoj var en frittalende offiser – en egenskap som, sovjetsystemet til tross, hadde fremmet karrieren hans. Han var bare 31 år og oberst da han i 1985 ble beordret til å trene tre skvadroner. To skulle til Bagram, den siste til Kandahar. 12 Su-25-piloter hadde gått tapt til da, og Rutskojs oppdrag innbefattet også en total revurdering av naerstøttetaktikken i Afghanistan.

Rutskoj selv skulle til Bagram, og da han landet, var basen under angrep. Han holdt et møte med lokale stammeoverhoder og lovte å jevne landsbyene deres med jorda om de ikke stanset angrepene. Da de fortsatte, viste han seg som mann for sine ord, og angrepene stanset opp. Rutskoj og skvadronen kunne av og til fly seks sorties om dagen. Han startet også å fly oppdrag om natten som var den tiden på døgnet da de fleste forsyningskaravanene til motstandsbevegelsen beveget seg over Hindu Kush-fjellene. Det var også da Sovjetunionens egne spetsnaz-styrker opererte og helikoptrene knapt våget seg i luften. De risikable nattangrepene betalte seg ofte siden mujahedin avfyrte antiluftskyts eller annen sporlysammunisjon som avslørte deres posisjoner. Under angrep på konvoier slo Su-25-pilotene innledningsvis ut første og siste kjøretøy. Deretter kunne de plukke resten av den immobiliserte konvoien fra hverandre.

Lavangrepene som Su-25 var konstruert for, innebar stor risiko. Fire ganger landet Rutskoj på Bagram mens flyet sto i brann. I 1987 fløy han over Zhawar der seks Mi-8-helikoptre nettopp var blitt skutt ned, og oppdraget var å bli beskutt slik at fienden avslørte sine stillinger. Øst for Zhawar traff en Stinger-rakett den ene motoren. Han klarte å gjenvinne kontrollen over flyet bare for å bli truffet av antiluftskyts i neste øyeblikk. Flyet gikk ned midt mellom stillingene til styrker fra regjeringshaeren og mujahedin. Rutskoj brakk ryggen, pådro seg hodeskader og ødela den ene hånden, men forsøkte allikevel å krype i sikkerhet. Begge parter stormet fram for å nå ham først. En BTR fra regjeringssiden kom først. Den kom selv under ild, og en afghansk kaptein som forsøkte å hjelpe Rutskoj, ble selv truffet i ryggen.

Av legene ble Rutskoj fortalte at han måtte tilbringe resten av livet i rullestol, men han klarte å trene seg opp, og etter noen måneder var han tilbake i cockpiten. På slutten av 1987 ble han utnevnt til visesjef for flyvåpenets trening og han tok sikte på en karriere i ledelsen ved å

begynne på generalstabsakademiet. Året etter ble han imidlertid beordret som nestkommanderende for 40. armés luftstyrker.

Men lavangrep var ikke bare risikabelt for pilotene og fienden. Under en av offensivene i Panjshirdalen i 1986 ble operasjonshovedkvarteret utsatt for angrep fra flere hold. 40. armés stabssjef, generalmajor Juri Grekov, ba om luftstøtte, men flere skvadronsjefer avslo fordi de mente vaeret var for dårlig. Grekov kalte opp Rutskoj og 378. skvadron på Bagram. Obersten hadde sine bekymringer, men spurte bare Grekov om vindretning og -styrke. Skvadronen fløy inn i dalen og slapp fire klasebomber. Fragmentene eksploderte farlig naer Grekovs kommandopost. Da generalmajoren kom på nettet, kunne Rutskoj høre en strøm av bannskap: «Din jaevel, hva er det du tror du gjør? Hvor naert måtte du slippe de greiene? Vi må skrape oss selv ned fra taket her.» Men angrepet hadde reddet kommandoposten, og Rutskoj mottok noe senere en kasse med armensk brandy. Rutskojs posisjon som nestkommanderende medførte en mengde papirarbeid, noe han avskydde, og han brukte derfor all sin makt og prestisje for å kunne delta i operasjoner. Våren 1988 var siktemålet å holde retrettrutene åpne og angripe mujahedin rundt byene Jalalabad, Shindand, Khost og Kandahar, i tillegg til det alltid så viktige Salangpasset.

I slutten av juli avslørte rekognoseringsflyvninger at store mengder forsyninger ble losset fra amerikanske fly over på lastebiler ved Miran Shah-basen på pakistansk side. 8. august gikk Rutskoj opp i en MIG-23 og kunne bivåne operasjonen med egne øyne. Tilbake i Bagram forberedte han et angrep på konvoien som måtte krysse grensen innen kort tid. Ved mørkets frambrudd tok åtte Su-25 og fire MIG-23 av med kurs for den pakistanske grensen. Det som så skjedde, var ifølge Rutskoj at pakistanske F-16-fly avskar dem. Alarmen i cockpiten gikk, og like etter traff missilet den ene motoren som tok fyr. Det var derfor ikke mye han kunne gjøre da missil nummer to ble varslet, og Rutskoj skjøt seg ut.

Han kunne se cockpiten bli gjennomboret under seg og dalte snart ned på pakistansk side av grensen. Rutskoj landet trygt, men hadde flere brannskader fra det første missilet. Han rasket med seg overlevelsespakken i bunnen av flysetet, deriblant en AKSU automatrifle og en Makarov pistol. Han tok seg ned til en elv som krysset den afghanske grensen, og om natten lot han seg drive med strømmen. Etter natt nummer to var han bare 1,5 km fra grensen og kunne se sovjetiske helikoptre som skjøt lysraketter. Rutskoj ble vel så opprørt over at motstandsbevegelsen ble varslet om at piloten som var skutt ned, ikke var noen hvem som helst, som han ble glad for at noen lette etter ham.

I løpet av dagen ble Rutskoj oppdaget av en kvinne og et barn. Rutskoj hevet AKSU-EN, men skjøt ikke. Han kastet seg i vannet for å fortsette, men foran ham gjorde elven en sving i stedet for å krysse grensen. Da mørket falt på, ble han funnet av mujahedin og en ildstrid fulgte. Da Rutskoj var ved å gå tom for ammunisjon og hadde bestemt seg for å bruke sin siste kule på seg selv, gikk en granat av i naerheten. Han ble truffet av en splint i hodet og slått bevisstløs. Da Rutskoj kom til seg selv, hang han opp ned fra en stokk som to menn bar mellom seg. Han hadde falt i hendene på Hekmatyars krigere som ikke fornektet seg, men utsatte den sovjetiske obersten for brutale forhør. Etter en stund landet et amerikanskprodusert Bell AH-1 Cobra-helikopter, og uniformerte soldater hoppet ut og ga mujahedinkrigerne en kraftig overhøvling og delte ut ørefiker. Rutskoj visste ikke hvem de var, men de skar ham ned og tok ham med seg. Han ble plassert i et hull i bakken i en uke før han ble tatt opp og forhørt. Forhørerne spurte etter sovjetiske luftforsvarssystemer, våpenlagre, baser og tidsplanen for tilbaketrekkingen. De vekslet mellom trusler om hva som ville skje dersom han vendte tilbake til sine egne, og løfter om penger, kanadisk pass og det gode liv i vesten. Rutskoj nektet å gi noen opplysninger.

16. august fikk han bind for øynene og ble tatt med på en kjøretur. Bilen stoppet, han ble ført inn i en bygning hvor tilbudet ble gjentatt, men han nektet fortsatt. De kjørte videre. Da bindet ble fjernet neste gang, befant de seg i Islamabad. De kjørte videre til den sovjetiske ambassaden. Der utspant det seg et ritual som Rutskoj trodde betød at han ble utvekslet med en amerikansk etterretningsoffiser som han tok i hånden før han ble fløyet til Karachi. Der ble han ført om bord i et nytt fly og fraktet i en slags container, og da han slapp ut av den, var flyet i sovjetisk luftrom. På flyplassen i Moskva ventet kona som nesten ikke gjenkjente den avmagrede skikkelsen.

Etter Sovjetunionens kollaps ble han Boris Jeltsins visepresident i en kort periode i 1993. En konstitusjonell krise i Russland gjorde ham til president i to uker før han ble fengslet etter at Jeltsin klarte å konsolidere makten. Han ble benådet av Dumaen i 1994 og var guvernør i hjemdistriktet Kursk Oblast fra 1996 til 2000.

I snitt utførte hvert Su-25 sendt til Afghanistan 360 sorties – mer enn noe annet kampfly, totalt over 60 000. 50 fly ble deployert, og 21 gikk tapt i kamp.