Aileen Wuornos

Mannejegeren

HUN VAR SEKS GANGER DOMFELT FOR KALDBLODIGE DRAP PÅ USKYLDIGE MENN, MEN FORTJENTE USAS MEST BERYKTEDE KVINNELIGE SERIEMORDER VIRKELIG Å DØ?

Hvordan kan en drømmer dø som 14-åring? Det kunne du kanskje spurt Aileen Wuornos om, selv om hun døde mange år senere. Aileens liv var i praksis over da hun var en blid liten flis av en jentunge som sugde på menns edlere deler mot oppgjør i sigaretter i en skog like ved huset hvor hun bodde. Det virkelige spørsmålet er hva som foregikk i hodet hennes og hvorfor det førte til at hun drepte sju menn hun kom i kontakt med som prostituert.

Aileen hadde drømmer. Hun så livet sitt gjennom filmer, skapte en fasade og spilte de rollene hun trodde var forventet av henne. Det triste var at livet plasserte henne i ganske usedvanlige roller. Intrigene omfattet andre skikkelser også, som enken til et av ofrene, Shirley Humphreys, som uttalte i et Tv-intervju at hun lengtet etter å se den sprudlende blondinen møte Gamle Gnisten, som den elektriske stol ble kalt på den tiden.

Aileen ble født i Michigan i 1956. Moren het Diane og ga henne fra seg da hun var seks måneder gammel. Faren het Leo og satt fengslet for pedofili. Aileen, søsteren Laurie og broren

Keith ble sendt til besteforeldrene for å bo hos dem. Ikke at dette i første omgang plaget den oppvakte småjenta med det litt skjeve smilet, men ryktene ville ha det til at hun var kjødelig datter av bestefaren, som ifølge ryktene misbrukte både henne og moren. I dokumentaren Aileen Wuornos: Life and Death of a Serial Killer sa den livsvarige venninnen Dawn Botkins at hun hadde sett at bestefaren hadde dengt Aileen brutalt, vel vitende om at andre så mishandlingen. Da Aileen var 14 år, fortsatt bare et barn selv, hadde hun født et barn som ble tatt fra henne og adoptert bort, og snart bodde hun i skogen etter å ha blitt kastet ut hjemmefra. I senere intervjuer gir ikke Aileens avslappede tone noe riktig inntrykk av de sure barndomsvintrene da hun sov i en nedsnødd bil. Senere hevdet moren overfor filmdokumentarmakeren Nick Broomfield at hun ikke hadde ant noe om datterens fortvilte situasjon. Mange vil hevde at dette avslørte hvor lite hun egentlig engasjerte seg.

Ni år gammel prostituerte datteren seg, tydeligvis bare for å få litt selskap. De andre ungene i miljøet mente at hun ikke eide skam, og hånflirende gutter lot henne lide for det. En Jerry Moss bemerket under en rettssak at han tok imot «gavene» hennes mens han slengte stein og skjelsord etter henne for at ingen skulle tro det var noen forbindelse mellom dem. Revet mellom to personligheter – en uskyldig drømmer og et hjemløst vrak – var Aileen som Les Miserables: en fortapt småjente. Aileen begynte å miste helsa, hun ble blå både av både sosial og meteorologisk kulde mens hun bodde ute i så ung alder. Hun skjønte at hun måtte redde seg, så hun søkte mot Floridas smilende sol.

Kom igjen, Aileen

Festjenta fulgte den drømmen og troppet opp på Daytona

Beach på jakt etter skyfri himmel. Først giftet hun seg med seilerklubbformann Lewis Gratz Fell, men ble skilt etter kort tid. Så viet hun seg helhjertet til naermeste og tøffeste bar, Last Resort. Hun ble bestekompis med Den menneskelige kanonkule, selv om ingen av gutta ville røre en lesbe. Til slutt fikk hun et forhold til Tyria Moore, en kvinne hun møtte på en homsebar i området. Hun påsto at hun var glad i den dama, selv om Tyria

skal ha forlangt at flere ran måtte gjennomføres for å skaffe mer penger til den nytelsesorienterte livsstilen deres. Aileen dannet seg en illusjon av at tilværelsen hennes var full av kjærlighet, moro og venner. Fortsatt betjente hun horekunder hele tiden, men som alle gode tryllekunstnere vet, er korrekt risikoanalyse nøkkelen til de beste effektene. Aileens rekvisitt var en pistol. Hun hadde den til selvforsvar, het det seg, men dette var ingen lekepistol som bare skjøt ut et lite flagg med BANG på. Hvis hun først brukte den, ble konsekvensene uopprettelige.

Dette er bare løse opplysninger basert på det bekjente av henne husker. Det stemmer ikke alltid overens med bildene vi har av Aileen Wuornos fra mediet som gjorde henne berømt – filmene som hun allerede på den tiden forsto at politifolkene som jobbet med saken hennes solgte historiene sine for å skape. Vi kjenner Aileen gjennom flere filmer: De to dokumentarene til Nick Broomfield – Aileen Wuornos: The Selling of a Serial Killer og Aileen: The Life and Death of a Serial Killer – og slik hun ble spilt av en hesliggjort Charlize Theron i filmen Monster. Dette kommer i tillegg til mindre kjente filmer som Overkill, The

Aileen Wuornos Story og andre. Wuornos ble framstilt enten som en overentusiastisk drama queen som ble sveket, eller en misbrukt pitbull som glefset etter den minste uønskede hånd som prøvde å klappe.

En slik hånd kom i form av Richard Mallory, en typisk horekunde som plukket henne opp langs veien. I likhet med alle sexarbeidere som vil holde seg trygg og tjene penger, måtte Aileen gjøre folk til lags på jobben. I Aileen Wuornos: The Selling of a Serial Killer beskrev hun hvordan hun kunne prate politikk og religion med kundene. Dette er antakelig en overdrivelse av den tematiske dybden i samtalene hun førte, men framgangsmåten fungerte som regel. Hos Mallory falt konversasjonsforsøkene derimot på steingrunn, og han begynte å mishandle Aileen både verbalt og seksuelt. Han kalte henne en taske og voldtok henne analt, godt hjulpet av desinfiserende salve. Da hun senere sto i tiltaleboksen og beskrev tankeprosessen sin under angrepet, var det ikke bare en umiddelbar reaksjon hun husket. Det kan virke som om hun innså at hun måtte drepe, ellers risikerte hun å bli drept selv. Det var som om hun projiserte angrepet over på en annen, og Aileen gråt da hun avga forklaring. Hun mobiliserte alt hun eide av handlekraft, spyttet ham i ansiktet for å vinne tid, grep håndveska og skjøt ham. Det handlet bare om å overleve, og som Jennifer fra I Spit On Your Grave prøvde hun å trygge seg selv.

I ROLIGE ØYEBLIKK ANER MAN AT HUN HADDE EVNEN TIL Å VÆRE EN GANSKE « NORMAL » PERSON SOM HADDE LIDD UNDER DE MEST EKSTRAORDINÆRE OG GRUSOMME OMSTENDIGHETER

Hvis det hadde vært slutten på Aileens historie, ville hun kanskje vært blant oss ennå. Broomfield har påpekt at hun under rettssaken ble « medisinsk beskrevet » som « for umoden til fullt ut å forstå dødens uopprettelighet » .

I stedet fortsatte hun simpelthen. Det er umulig å vite hva en skal tro om tiden som fulgte. Det vi vet med sikkerhet, er at drapene skjedde i kjølvannet av revolusjonen for homoseksuelles rettigheter. Sammen med dette kom Judith Butlers teori om at kjønn er noe som utøves, og tanken om at vi spiller sosiale roller for å gjøre oss forstått. Da Aileen hadde avansert fra å yte fnisende « tjenester » for røyk og mat til å begå hagledrap, endret hun atferd fordi hun fant et helt nytt publikum, ikke minst seg selv.

I en versjon av hendelsene brast det rett og slett for henne.

Det første angrepet ble for tungt å bære på, og hun drepte seks menn etter det første mordet for å skape sin personlige hevn for tidligere opplevelser, om og om igjen. I en annen versjon ble hun krigerdronningen Aileen; en Jeanne d’arc- liknende skikkelse som trakterte mannslemmer for å tjene pengene hun og Tyria trengte til å skaffe seg en ny tilværelse. Samtidig hevnet hun hele kvinnekjønnet ved å ta innersvingen på menn som prøvde å gå over streken, særlig hvis de brukte voldtekt som et våpen i krigen mot kvinner.

Patty Jenkins’ Oscar- vinnende film Monster gir en framstilling som kanskje kommer nærmest den Aileen vi ser i rettssalen og i Nick Broomfields dokumentarer. Denne Aileen har humor, men ser med rettskafne øyne på det hun gjorde. At vi sitter igjen med et såpass forvirrende bilde av henne, skyldes nok i stor grad de forskjellige oppmerksomhetsfangende statistene i historien, ikke

HUN VAR MOTSATSEN TIL HVORDAN AMERIKANSKE MEDIER FREMDELES MENER AT EN KVINNE SKAL VÆRE – MILD OG VAKKER

minst Arlene

Pralle, kvinnen som adopterte

Arlene etter at saken ble slått opp i avisene, og som spilte en viktig rolle i den sydende heksegryta av handlinger hun senere begikk.

Aileen og virkeligheten

På samme måte som Aileens egne forklaringer endrer seg, avhengig av hvem hun snakker med ( og trolig hvordan hun vil at de skal reagere), er det viktig å huske at dokumentarer som Broomfields ikke nødvendigvis gir noe sannere bilde av den mentale tilstanden hennes enn fiksjonaliserte historier som den biografiske filmen Monster. Broomfield bruker den refleksive filmformen der fortellingen vises gjennom prosessen med å skape filmene og gjennom alt som kan gå skeis i produksjonen, ikke bare gjennom å vise objektene. Dette betraktes av og til som en ærligere framgangsmåte enn å vise dokumentarfilmer som finpussede produkter i stedet for grell virkelighet, men det framhever også forstillelsen som ligger sentralt i hans skildring av Aileen. Bortsett fra et enslig segment hvor vi ikke kan se ansiktet hennes, styrer hun hele tiden sin egen framstilling; hun ser rett i kamera og viser at hun vet publikum ser henne og bedømmer henne. Hun viser ikke sitt naturlige jeg, så vi kan ikke betrakte filmene som sanne representasjoner av Aileens personlighet, tilregnelighet eller utilregnelighet.

I tillegg klipper Broomfield opptakene av Aileen slik at hun framstilles ulikt i de to forskjellige dokumentarene; separate produkter han skal selge fordi det hører til jobben hans. En av dem går fortsatt på Netflix, over ti år etter at den ble lansert.

I en viktig sekvens intervjuer han Aileen om adoptivmoren, Arlene, og om advokaten hennes, Steve. Sekvensen konsentrerer seg om biten hvor Aileen hisser seg opp og gjentar seg selv, med oppsperrede øyne og fektende fingre, om den juridiske vektleggingen av antallet drepte personer kontra selvforsvarsmomentet. Hun virker mentalt ustabil, noe som legger forholdene til rette for Broomfields siste kommentar om at rettferdigheten ikke skjer fyllest om man henretter noen som ikke er i stand til å forstå hva de har gjort.

I Broomfields andre film vises en utvidet versjon av det samme intervjuet. Her er de samme faktene og uttrykkene med, men Aileen snakker også om at hennes to nærmeste forbundsfeller bruker henne som en premieku. Vi ser bare det Broomfield vil at vi skal se, ikke det som virkelig skjer, et moment som ble framlagt som bevismateriale i retten. Og med tanke på Arlenes og Steves groteske handlinger – Broomfields filmmateriale viser at de bevisst har utnyttet følelsene til et dødsdømt voldtektsoffer for å kunne tjene penger på å foreta intervjuer – ville det vært fullt forståelig om Aileen hadde vært atskillig sintere enn hun virker. Framstillingen av henne er ikke sannheten, men en redigert skildring som stemmer med det bildet Broomfield ønsker å gi, noe som er normen for enhver dokumentar, uansett hvor ærlig den tar sikte på ( eller hevder) å være.

Rettferdig vrede

Stillere partier tyder på at hun kunne være et forholdsvis

« normalt » menneske som hadde vært utsatt for mye forferdelig.

« Aileen Wuornos var et klassisk eksempel på en person som led av emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse med store humørsvingninger og dyssosiale trekk » , sier doktor Stephen Holmes, forfatter av Serial Murder. Med disse lidelsene, og med en bakgrunn hvor hun ble misbrukt både fysisk og psykisk som barn, er det ikke rart hun havnet i den situasjonen hun gjorde. »

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse med store humørsvingninger og dyssosiale trekk høres skummelt ut, men saken er at denne lidelsen var diagnostisert hos 2,6 prosent av USAS befolkning i 2007, ifølge en undersøkelse publisert i Biological Psychiatry Journal. Å leve med dårlig mental helse er et ganske vanlig problem. Med alt det hun ble utsatt for, kunne selv den sindigste tørnet.

Men slikt ville det ikke ligget noen god skandale i. I stedet får vi se Wuornos som en pløset gammel heks med skjeve tenner

mens hun løfter de lenkede hendene til sin egen hals ( for å rette på håret), og mens hun skjærer groteske grimaser ( fordi hun er trøtt).

Vi kan ikke vite hvem hun i virkeligheten var, for alt ved rettssaken mot Aileen og framstillingen av henne var i bunn og grunn motivert av politikk, både fra myndighetenes og medienes side. Hun var motsatsen til hvordan amerikanske medier fortsatt mener at en kvinne bør være – mild og vakker, særlig hvis hun er velsignet med langt, blondt hår. Det var som om mediene reagerte negativt på selve utseendet hennes. I en tegneseriestripe ble hun vist som en vakker, veldreid og halvnaken ung prostituert før drapene, og som en aggressiv og androgyn straffange i neste rute. Som Broomfields Selling of a Serial Killer påpeker, satte nyhetsformidlerne forbrytelsenes alvorlighetsgrad i direkte relasjon til kjønnet hennes. Hun og Tyria ble øyeblikkelig kalt ’ dødsengler’ fordi de føyde et enda uhyggeligere aspekt til drapene ved å myrde med en kvinnelig vri på de ellers ganske normale, skytevåpenbaserte forbrytelsene. Aileen ble demonisert for å kunne utdrives fordi hun var for ’ unaturlig’. Dette kan muligens forklare den siste filmede atferden hennes i et intervju med

Nick Broomfield. Da hun trodde at kameraene ikke lenger gikk, bemerket hun at hun hadde begått de fleste drapene i selvforsvar, men at hun erklærte seg skyldig fordi hun ikke orket å sitte i fengsel lenger. Da Broomfield gikk hardt inn på henne i det siste intervjuet, ville hun ikke gi noen kommentar. I stedet forlangte hun å få snakke om politiet og fangevokterne. Hun blandet reelle opplysninger om korrupsjonen deres med forvirrede påstander om overvåkning og forgiftning. Kanskje trodde hun på dette og ville ha rettferdighet, kanskje sa hun det bare for å få publikum til å hate henne sterkere, slik at fengselsoppholdet ikke skulle bli forlenget.

Aileens siste ord gjenspeiler livet hun ikke fikk leve. Hun snakket om å møte Kristus, og om å reise med romskip slik som filmheltene hennes. Hun uttalte også at hun skulle komme tilbake. Hun valgte kanskje å tro på så å si alt som fortsatt lå innenfor det sterkt medtatte sinnets rekkevidde – en religion for de virkelig fortapte. Historien hennes kan minne om en billig paperbackfantasi, men den er grusomt ekte. Det som er igjen etter Aileen er dokumentarer, avisutklipp, brev og liksom- fascinerte billedsammenlikninger hvor hun sammenholdes med den vakre Hollywood- stjernen som ble gjort styggere for å spille henne. Aileen Wuornos var en drapskvinne som tok mange liv; hun ranet ofrene og skjøt dem flere ganger enn hun behøvde for å slippe unna. Men vi får aldri vite hvordan situasjonene utspant seg, og vi kommer aldri til å forstå hvordan den lille jenta med kvikke øyne og silkehår ble til en kvapset kvinne som vasket seg på offentlige toaletter og var glad for ethvert lite tilløp til menneskelig kontakt. Vi vet hvordan dødsdommen hennes til slutt ble fullbrakt; det skjedde like mye gjennom stemmeurner og seergalluper som gjennom giftsprøyte: Hun ble drept 09.47 den 9. oktober 2002.

« Jeg skal seile min vei med Klippen. Jeg skal være hos Jesus Kristus igjen på uavhengighetsdagen. Den sjette juni. Akkurat som i filmen på det store moderskipet. Jeg kommer tilbake. Jeg kommer tilbake. »

HUN VALGTE KANSKJE Å TRO PÅ SÅ Å SI ALT SOM FORTSATT LÅ INNENFOR DET STERKT MEDTATTE SINNETS REKKEVIDDE