KARLA HOMOLKA

Bar­bies drømme­mord

Kvinner som dreper - - Innhold - TEKST: DR K CHARLIE OUGHTON

Ken og Bar­bie- mor­der­ne, el­ler Karla Homolka og Paul Ber­nar­do, fikk til­nav­net for­di de beg­ge var vak­re å se på. De had­de en aura av blondt hår rundt ho­det og øyne like blå som ha­vet. I kjøl­van­net etter dem lå tre jen­ter som var sek­su­elt misbrukt og drept, den ene av dem var Kar­las lille­søs­ter. De had­de også over­falt el­ler vold­tatt 19 and­re ofre. Sa­ken er sta­dig kon­tro­ver­si­ell, for mens of­re­ne ble be­hand­let som le­ke­tøy, så er det frem­de­les uenig­het om hvem som gjor­de hva, hvor­for og mot hvem.

Bar­bie girl

Duk­ker kan ha man­ge uli­ke for­mål. Et lyk­ke­lig barn kan over­fø­re sine drøm­mer om fram­ti­den på duk­ken sin, kle hen­ne opp i flot­te klær og gif­te hen­ne med en « prins » ved å set­te en plast­ring på fin­ge­ren, mens hun ser for seg de­res ro­man­tis­ke fram­tid sam­men. Duk­ker kan også gis til barn i rom med en­veis­vin­du, i håp om at bar­net spil­ler rolle­spill med duk­ken og vi­ser eks­per­te­ne bak spei­let hvor­dan de har blitt misbrukt. Men det er ikke bare barn som blir misbrukt, slik Karla dess­ver­re opp­lev­de. Hun var 17 år da hun møt­te Paul. Hun els­ket dyr og var på en kon­fe­ran­se med ve­te­ri­nær­sen­te­ret der hun job­bet del­tid. Han kom inn dø­ren, og hun ble be­tatt. Etter bare noen ti­mer var de i li­den­ska­pe­lig els­kov på ho­tell­rom­met hen­nes. Hun falt pla­dask, og selv for­eld­re­ne hen­nes syn­tes han var fan­tas­tisk.

Et « lyk­ke­lig i alle sine da­ger » var der­imot ikke det Paul had­de i tan­ke­ne. Han had­de blitt psy­kisk mishandlet av moren og had­de vært kik­ker si­den ten­åre­ne. Han snik­tit­tet på nakne na­bo­er og mas­tur­ber­te uten­for vin­du­ene de­res. Da han møt­te Karla, var han 23 og had­de gått over til å for­føl­ge kvin­ner fra buss­holde­plas­ser og gjen­nom par­ker, og han tvang dem inn i bus­ke­ne der han over­falt dem sek­su­elt. Over­falls­man­nen ble kjent som The Scar­bo­rough Ra­pist. Han lek­te seg med dem, for­lang­te at de kal­te ham « kon­ge » , og fikk dem til å gjen­ta om og om igjen at han kun­ne gjø­re hva han vil­le med dem. Ven­ne­ne hans gjen­kjen­te en fan­tomteg­ning av over­falls­man­nen og po­li­ti­et had­de DNA- et hans, men tek­no­lo­gi­en var på sped­barns­sta­di­et, og det tok lang til å få prøve­re­sul­ta­te­ne.

Hel­ler ikke Karla slapp unna ma­ni­pu­le­rin­gen hans. Al­le­re­de før hun av­slut­tet vi­dere­gå­en­de, had­de hun for­talt til ven­ner at han mishandlet hen­ne psy­kisk, men den det gjel­der ser of­te ikke sannheten, og hun lot ham fort­set­te. Dag­boka hen­nes vi­ser hvor­dan hun had­de gjort de ver­ba­le an­gre­pe­ne om til un­der­da­nig selv­for­akt, og skre­vet set­nin­ger som: « Husk at du er dum » , « Husk at du er stygg » og « Husk at du er tjukk » . Alt det­te ga hen­ne desto stør­re grunn til å pine seg selv til å « bli en bed­re kjæ­res­te for Paul » . Det fin­nes et bil­de av Karla, na­ken, bun­det og kneb­let med hånd­jern un­der en sex­lek. Hun lig­ger på ryg­gen med skrit­tet

rett mot ka­me­ra, bryst­vor­te­ne mot ta­ket og ar­me­ne over ho­det, full­sten­dig ube­skyt­tet. Sam­tyk­ket, sado­ma­sochis­tisk sex­lek er én ting, men dag­boka an­ty­der at opp­le­vel­sen var noe langt an­net for hen­ne.

HUN SKAF­FET JEN­TER OG KUN­NE TIL OG MED DOKUMENTERE HAND­LIN­GE­NE MED HJEMMEVIDEOER

Over­grep og drap

Ved jule­ti­der i 1990 had­de Paul fun­net seg godt til ret­te hjem­me hos fa­mi­li­en hen­nes mens de ven­tet på å flyt­te inn i eget hus. De skul­le gif­te seg, men en ting Karla ikke kun­ne gi ham, var jom­fru­dom­men. Paul vil­le ha en jom­fru som var ren og « urørt » . En kveld før jul­af­ten ble Kar­las lille­søs­ter Tam­my « til­budt » til Paul. Tam­my var do­pet med lege­mid­ler Karla had­de stjå­let på job­ben. Hun ble vold­tatt og døde på akut­ten like etter. Døds­fal­let ble sett på som en tra­gisk ulyk­ke. Et bil­de av pa­ret ble be­gravd i kis­ten sam­men med hen­ne.

Paul had­de nå blitt en sam­ler, og Karla, som var de­spe­rat etter å gjø­re sin Ken for­nøyd, ble en fast med­sam­men­svo­ren til for­bry­tel­se­ne. Hun skaf­fet jen­ter og kun­ne til og med dokumentere hand­lin­ge­ne med hjemmevideoer. Enda to jen­ter til ble re­kvi­sit­ter i Bar­bie- his­to­ri­en de­res: Les­lie Ma­haf­fy og Kris­ten French. Les­lie ble tatt av Paul etter til­bud om en si­ga­rett, Kris­ten ble bort­ført da hun sat­te seg i bi­len de­res for å vise dem vei­en. Da de ble lei av hen­ne, ble hun dum­pet i en grøft og raskt glemt. Hun ble fun­net av en mann som let­te etter skrot. Les­lie ble kut­tet i bi­ter så hun let­te­re kun­ne pak­kes inn, og ble sendt til bunns i en inn­sjø, godt fes­tet til se­ment­sek­ker. Det var ikke før li­ke­ne de­res ble fun­net ( Les­lies se­ment­sekk rev­net i kan­ten), at det ble satt i gang mord­et­ter­forsk­ning.

Det har len­ge vært en be­kym­ring blant eks­per­ter at barn som er vol­de­li­ge i lek bør over­vå­kes i sin om­gang med and­re men­nes­ker. Paul var in­tet unn­tak, selv om han var godt vok­sen. An­gre­pe­ne på Bar­bie- bru­den hans end­ret seg fra ver­balt mis­bruk til over­grep, og i ja­nu­ar 1993 kom Karla til akut­ten med blå­mer­ker og bruk­ne ribbein. Sam­ti­dig ble DNA- prø­ven som Paul had­de av­gitt to år tid­li­ge­re, en­de­lig un­der­søkt. Den kob­let ham di­rek­te til Scar­bo­rough- vold­tek­te­ne. Det var nå tid for en sam­ta­le mel­lom Karla og po­li­ti­et som job­bet med draps­et­ter­forsk­nin­gen.

Mens de­ler av krop­pen var mør­ban­ket og « smin­ken » var blå­lil­la mer­ker etter Pauls knytt­ne­ver, inn­så Karla at sla­get var tapt. Hun til­sto. Ret­te­re sagt, hun for­tal­te fa­mi­li­en at Paul had­de ma­ni­pu­lert hen­ne. Man blir ikke nød­ven­dig­vis draps­mann med egne hender;

man kan også « fjern­sty­re » and­re men­talt. Hun hev­det at Pauls mis­hand­ling had­de fore­gått i åre­vis, at hun led un­der å ha blitt misbrukt så len­ge, og at hun had­de blitt tvun­get til å del­ta. Hun men­te hjemme­vi­deo­ene skul­le be­vi­se hva som had­de skjedd. Pro­ble­met var bare at po­li­ti­et ikke kun­ne fin­ne vi­deo­ene.

Om­stridt av­gjø­rel­se

Po­li­ti­et had­de li­ke­ne og had­de knyt­tet Paul til Scar­bo­roug­h­vold­tek­te­ne, men de treng­te Kar­las vitne­mål for å få ham bak lås og slå for drap. Paul had­de hev­det at dra­pe­ne kun had­de fun­net sted der den lil­le « vak­re » var å fin­ne. Hans forsvar var at det var hun, ikke han, som var det ul­ti­mate mons­te­ret. Det som så skjed­de, send­te sjokk­bøl­ger gjen­nom retts­sys­te­met og ka­na­dis­ke medi­er: Karla gikk med på å vit­ne i byt­te mot mil­de­re straff. Hun skul­le vit­ne mot Paul og si seg skyl­dig i en mind­re al­vor­lig til­ta­le for uakt­somt drap. Som be­løn­ning skul­le hun få re­du­sert straf­fen. Jour­na­lis­te­ne ble nek­tet å skri­ve om av­ta­len, til sin sto­re mis­nøye.

Vi­de­ofil­me­ne ble ikke fun­net før Karla had­de be­gynt so­nin­gen og Pauls retts­sak var godt i gang. Ad­vo­ka­te­ne had­de opp­rin­ne­lig holdt dem til­ba­ke for å bru­ke dem på et se­ne­re tids­punkt. Det

vis­te seg at Karla had­de gitt be­gre­pet « late som » en helt ny me­ning: Opp­ta­ke­ne vis­te at det « mis­bruk­te » , blon­de dukke­bar­net ty­de­lig nøt å mis­bru­ke sine egne « le­ker » . Man fikk se at hun vold­tok sin egen søs­ter og mishandlet de and­re uten synlig tvang fra den angivelige herskeren Paul. Det vis­te seg at det ikke var et på­klist­ret smil på lep­pe­ne, men ty­de­lig ny­tel­se. FBIS pro­fil­eks­pert på sa­ken, Gregg Mccra­ry, sa se­ne­re at han men­te hun var den mest psy­ko­pa­tis­ke av de to, til tross for mot­stri­den­de re­sul­ta­ter fra de psy­ko­lo­gis­ke tes­te­ne.

Til tross for det­te var Kar­las av­ta­le ugjen­kal­le­lig. Det ka­na­dis­ke retts­sys­te­met til­la­ter ikke at man end­rer so­nings­av­ta­ler når straf­fen er fer­dig ut­målt, og Bar­bie so­net fer­dig sin opp­rin­ne­li­ge, hemmelige dom. Det fin­nes bil­der som vi­ser at hun vir­ke­lig skap­te sin egen leke­stue i feng­se­let, og hun skal ha po­sert i en dukke­stue og ute i feng­sels­ha­gen. På grunn av den­ne kren­ken­de ad­fer­den fikk hun ikke slip­pe ut på prø­ve.

Karla ble løs­latt etter endt so­ning. Hun fram­sto som en for­sik­tig, venn­lig kvin­ne som gjor­de fle­re in­ter­vju­er i media som et ledd i til­bake­fø­rin­gen til sam­fun­net. Hun føl­te at of­fent­lig­he­ten ikke had­de hørt nok di­rek­te fra hen­ne til å selv be­døm­me om hun had­de blitt re­ha­bi­li­tert. Hun inn­røm­met at hun had­de gjort « gru­som­me ting » , og sa hun føl­te an­ger. Da for­bry­tel­se­ne skjed­de, had­de hun « ikke vært i stand til å be om hjelp » , og hun sa at det ikke var hun som had­de tatt ini­tia­tiv til hen­del­se­ne. Det som er klart, uav­hen­gig av skyld el­ler uskyld i dra­pet på søs­te­ren og de and­re, så er hun en sam­men­satt per­son­lig­het. Do­ku­men­ter som er of­fent­lig­gjort, vi­ser at hun var en inn­satt som noen av med­fan­ge­ne var glad i, mens and­re fryk­tet hen­ne for­di hun var fø­lel­ses­kald. Hun be­nek­tet at de ro­man­tis­ke bre­ve­ne hun skrev til els­ker­in­nen i feng­se­let, Lyn­da Véronneau, var kjær­lig­hets­brev.

Karla har bodd uli­ke ste­der i Ca­na­da og i Ka­ri­bia, og hun møt­te en ny mann og fikk barn. På bak­grunn av medias enor­me på­gå­en­het er det kan­skje ikke sis­te gan­gen hun flyt­ter.

MAN FIKK SE AT HUN VOLD­TOK SIN EGEN EGE SØS­TER OG MISHANDLET DE AND­RE UTEN SYNLIG TV TVANG FRA DEN ANGIVELIGE HERSKEREN EN PA PAUL

Smil!

Det er umu­lig å vite hva som egent­lig skjed­de mel­lom Karla og Paul, og med de to unge kvin­ne­ne som ble misbrukt og drept av pa­ret. Selv om man til slutt fant vi­deo­be­vi­se­ne, kan ikke de bru­kes som en ob­jek­tiv fram­stil­ling hva som fak­tisk skjed­de, si­den Karla viss­te at hun ble fil­met. Hvis hun fak­tisk var en mishandlet og kuet per­son som led av « mishandlet- per­son- syn­dro­met » , er det mu­lig at hun « spil­te » så over­be­vi­sen­de for å gjø­re Paul til lags. Da hun fikk juling, had­de hun en­de­lig nok be­vis for at hun bur­de

fryk­te for li­vet sitt. Når man blir ut­satt for den ty­pen mis­bruk, tror man til slutt at vir­ke­lig­he­ten er slik over­gri­pe­ren fram­stil­ler den. Man tvi­ler på sine egne san­ser. Det kan ha ført til at Karla, i det mins­te mid­ler­ti­dig, trod­de at det var hen­nes plikt å del­ta i for­bry­tel­se­ne for­di Paul sa hun skul­le det. Paul ble dømt for drap, og han sit­ter frem­de­les i feng­sel. Han har skre­vet skjønn­lit­te­rære kri­mi­nal­his­to­ri­er, og hvis dis­se histo­rie­ne er en in­di­ka­sjon på hans per­son­lig­het, er det be­tryg­gen­de at han sann­syn­lig­vis ald­ri vil bli løs­latt.

Mis­bruk og over­grep må ald­ri bru­kes som unn­skyld­ning for upro­vo­sert, for­svars­løs vold mot and­re, og Karla har so­net den straf­fen det ka­na­dis­ke retts­sys­te­met had­de myn­dig­het til å gi hen­ne. Hun er nå godt vok­sen, og det fin­nes in­gen­ting som ty­der på at hun har be­gått lov­brudd etter at hun ble løs­latt. Den lov­hjem­me­len som kun­ne gitt hen­ne en prøve­løs­la­tel­se på grunn av en « mind­re al­vor­lig » draps­dom, er nå strø­ket.

Det bes­te vi kan gjø­re i fram­ti­den, er å sør­ge for at de ju­ri­dis­ke pro­ses­se­ne er rettferdige både for of­re­ne og gjer­nings­per­sone­ne. Rett­fer­dig­het er tross alt ikke noe man le­ker med.

Ven­ner gjen­kjen­te en skis­se som fore­stil­te an­gri­pe­ren, og Pauls DNA ble der­med inn­hen­tet.

INNFELT De­res førs­te of­fer som et par var Kar­las lille­søs­ter­tam­my Homolka, som ble spe­si­elt ut­valgt or­di hun var jom­fru, og lett å ma­ni­pu­le­re, etter­som hun var søs­te­ren til Karla.

OVER Paul Ber­nar­dos hus i Port Dal­housie ble gjen­stand for grun­di­ge retts­tek­nis­ke un­der­sø­kel­ser etter Ka­ties til­stå­el­se, der det også ble fun­net be­vi­ser for hans til­væ­rel­se som Scar­bo­rough Ra­pist.

OVER T. V. Pauls sak hang på Kar­las vit­nes­byrd. Han ble til­talt og dømt for kid­nap­ping, vold­tekt og over­lagt drap. Han ble idømt livs­tids­straff med be­teg­nel­sen « far­lig volds­for­bry­ter » .

VEN­ST­RE De­borah og Dan, for­eld­re­ne til of­fe­ret Les­lie, lov­pris­te po­li­ti­ets hånd­te­ring av sa­ken, men ref­set medie­ne for over­tre­del­ser av de­res eres rett til pri­vat­liv og å gjø­re fa­mi­li­en Ma­haf­fy til ofre.

ØVERST Karla for­la­ter ret­ten sam­men med sin ad­vo­kat, i etter­kant av hen­nes til­stå­el­se og en « av­ta­le med dje­ve­len » som skul­le sik­re hen­ne en « smi­dig » so­nings­tid på 12 år. Hun ble løs­latt i 2005.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.