Leonarda Cianciulli

Såpemakersken fra Correggio

Noen ganger når livet blir uutholdelig tøft, kan man finne trøst i å dulle med andre. En enkel kopp te kan være nok, men for noen er eneste løsning å lage deilige retter som gir vann i munnen til dem man er glad i. Det kan løfte både humøret og blodsukkernivået. Leonarda Cianciulli delte villig vekk av sin moderlige omsorg og sine husmoderlige kunster. Hun drepte tre kvinner og laget småkaker, lys og såpe av likene deres. Deretter fulgte et liv på flukt, flørting med det okkulte og til slutt forfatterskap med hennes egen kannibalistiske kokebok kombinert med memoarer. Hun ble kjent som « Såpekokeren fra Correggio » , og historien om henne er en historie om besluttsomhet til tross for mye motgang.

Jenta som skulle vokse opp og bli en hengiven matriark, var født i 1893 i småbyen Montela i Italia. Det var en by som verdsatte tradisjonelle verdier, men hennes forhold til sin egen mor var ødelagt fra starten av, fordi den unge jentas liv var resultat av voldtekt.

En bedrøvelig barndom

Leonarda vokste opp blant truende fjell som glitret når himmelen var tung av snø. Hun var et ulykkelig barn som prøvde å ta livet

sitt to ganger, og hun overlevde begge gangene. Været ble tolket som at Gud hyttet neven mot verden, og slik overtro førte til en framvekst av sannsigersker. Leonardas egen mor skal ha vært en av disse. Dette kan ha gjort at den vesle jenta begynte å tro at livets problemer kunne løses med svartekunst.

Etter å ha overlevd barndommen sto Leonarda overfor sin første, store hindring. Den sårbare frøkenen hadde vokst til å bli en svært bestemt dame, og hun hadde forelsket seg i Raffaele Pansardi, en blyg kontorist. Hun avviste den frieren moren hadde ordnet til henne for å øke familiens inntekt, og Leonarda rømte for å gifte seg med sin store kjærlighet. Moren var rasende over Leonardas trass, og siden hun ikke ble invitert i bryllupet, forbannet hun i stedet ekteskapet og forutbestemte at parets barn ville dø. Det var et varsel som den unge Leonarda måtte ta på alvor.

De var fast bestemt på å rømme fra den onde kvinnens forbannelse, og de to turtelduene rømte til byen Lariano sør for Roma. Det er et sted med dypblå himmel, og hun ble gravid med til sammen 17 barn som kunne fylle hjertet hennes med glede. Det er nesten umulig å ikke føle sympati med Leonarda når vi hører hva som så skjedde. Spedbarnsdødeligheten var fremdeles relativt høy tidlig på 1900- tallet, men medisinske framskritt var med på å begrense sykdommer. Likevel døde ikke bare ett eller to, men ti av Leonardas barn. Tre andre barn døde før fødselen i spontanaborter.

Leonarda var enormt beskyttende overfor de fire gjenlevende barna, og hun var fast bestemt på å elske dem høyere enn selve livet. Hun besøkte alle spåkoner hun kunne finne, i håp om å endre familiens skjebne. En fortalte henne at hun ville komme til å leve sine siste dager i fengsel og på mentalsykehus, en annen sa at hun faktisk ville oppleve å se at alle barna døde.

Så ble hele hennes verden skaket av et jordskjelv som la hjemmet hennes i ruiner. Andre hadde gitt opp, men Leonarda plukket med seg tingene sine og startet på nytt.

Den kloke kvinnen

Hvis du kunne vandret tilbake i tid til en solbleket ettermiddag langs kanalen i Correggio i Nord- Italia, ville du kanskje ha kjent duften av nybakt brød og krydderurter fra Leonardas hage. Hvis du nærmet deg butikken hun hadde etablert i det koselige, hvite huset sitt, kunne du kanskje overhørt summingen av stemmer fra innbyggere som handlet bakervarene hennes. Hvis du hadde bøyd deg inn døren, kunne du kanskje ha snappet opp noen hemmeligheter, for hun fikk betalt for å spå de besøkende, akkurat som moren hadde gjort før henne. Leonarda hadde begynt som sannsigerske for å kunne beskytte familien, og hun hadde lært de gamle kunstene for å klare å mette de voksende barna. Hun ordla seg poetisk og vakkert, spesielt etter at hun oppdaget at kundene heller ville høre historier om hell og lykke enn triste spådommer. Smilende og fornøyde kunder vandret hjem i solnedgangen, overbevist om at brygget i lommene deres ville hjelpe dem videre i livet. Leonarda hadde en forbløffende evne til å sjarmere alle hun møtte. Hun var helt uvitende om at nye katastrofer ventet.

Nye sjokk rammet familien i 1939, mens krigen kom stadig nærmere. Giuseppe, Leonardas eldste sønn, var nå blitt en omtenksom ung mann, og kanskje hadde han arvet morens engasjement. Han var fast bestemt på å hjelpe landet sitt. Av alle barna Leonarda hadde elsket og mistet ( selv om en mor sjelden innrømmer det), så var han favoritten. Hun engstet seg syk for ham.

Dermed raknet det for Leonarda. Det var kanskje en kombinasjon av en trist skjebne og lokalbefolkningens tro på at hun kunne klare det umulige, for hun mistet grepet om virkeligheten og trodde at hun kunne redde sønnen. All lærdommen om magi hadde lært henne én ting: et liv for et liv. Leonarda trodde hun kunne stoppe sønnens militære karriere med drap.

Kok, gryte! Kok!

Dessverre fordufter nå all sympati vi hittil har hatt for Leonarda. Hun begikk ikke bare et drap, hun drepte en person som stolte på henne som en venn. Faustina Setti hadde vært en fast gjest i trollkvinnens butikk og tilbød Leonarda alle sparepengene sine for å få hjelp til å finne en ektemann. Leonarda fortalte Faustina at hun snart ville møte sin store kjærlighet, faktisk ventet han på henne i en by i nærheten. Trolldommen skulle holdes hemmelig, og Leonarda ba Faustina om å skrive brev til alle sine venner for å forsikre dem om at alt var bra når hun forsvant for å møte den mystiske mannen.

Da den avtalen var ordnet, ble Faustina servert vin med sovemedisin, og Leonarda slo henne så i hodet med en øks. Hun klarte å unngå spruten av blod som dekket hele veggen. Faustinas 30 000 lire var mer enn nok til å betale for en malejobb, og Leonarda var sikker på at hun hadde reddet sønnen med denne handlingen.

Men hvordan skulle hun bli kvitt liket? Hun hentet verktøy,

HUN BESØKTE ALLE SPÅKONER HUN KUNNE FINNE, I HÅP O OM Å ENDRE FAMILIENS SKJEBNE. EN FORTALTE HENNE AT H HUN VILLE KOMME TIL Å LEVE SINE SISTE DAGER I FENGSEL

tok vare på blodet og laget ni Faustina- koteletter som hun kokte i en kjele, mens hun takket øynene i likets hode. Men dette var ikke et vanlig drap, det var et Leonarda Cianciulli- drap. Så hun laget bakverk av de fineste kjøttbitene av offeret.

Natrium er ekstremt etsende og brukes i husholdningsprodukter som blekemiddel, i tillegg til å være følge for pepper i matlaging. Det etser bort vev som kommer i kontakt med det, og Leonarda helte natrium i gryten sin med stor iver. Hun fileterte Faustina, og det gjorde det enklere for det heftige stoffet å gjøre jobben mens det kokte i gryten. Leonarda jobbet gjennom natten med en fille over den rynkete nesen, og sakte, men sikkert ble kjøttet på beina omgjort til en grøtete, svart masse. Da det var avkjølt, ble det helt i bøtter som skulle tømmes i septiktankene.

Den viktigste delen av oppgaven sto likevel igjen: I samsvar med okkulte tradisjoner tørket hun blodet i ovnen. Etter at det hadde tørket til et pulver som til forveksling liknet på sjokolade, pisket hun blodet sammen med egg, sukker, melk og kakao. Det som åpenbarte seg på stekebrettet, var sirlige, sprø kjeks som hun fant glede i å servere til lokalbefolkningen som småpratet om hvor det hadde blitt av Faustina.

Mussolini gikk imidlertid inn i krigen, og Leonarda ble redd for at hennes ofring ikke var nok. Det tok ikke lang tid å planlegge neste skritt med Francesca Soavi, en annen venninne som ikke hadde fått et liv helt som hun hadde forventet. Den utspekulerte kokken tilbød den kuede kvinnen samme avtale som Faustina: Hun kunne garantere at hun skulle få en ny start mot å betale for et ritual. Leonarda gjentok den samme framgangsmåten, men denne gangen sløste hun ikke bort fettet fra kvinnen, men laget såpe og talglys av det. Hun tente til og med noen av lysene for at sønnen skulle holdes trygg. Hun følte seg sikret med de nye pengene og begynte å gi bort « produktene » sine.

Men å leve det gode liv kan gjøre en person grådig, og det tok ikke lang tid før Leonarda fant sitt tredje og siste offer, Virginia Cacioppo, som også ville finne et nytt liv. Denne kvinnen led samme skjebne som de to andre. Leonarda husker at « kjøttet var fett og hvitt » . Hun fortsatte: « Da det hadde smeltet, tilsatte jeg litt parfyme, og etter lang koketid kunne jeg lage fin, kremaktig såpe … Kakene var også bedre: « Den kvinnen var virkelig søt. » Brevet om den døde kvinnens nye liv fant veien til familien i løpet av få dager, takket være morderen.

Nøkkelen til god matlaging er imidlertid å vite hvordan ingrediensene fungerer sammen, og ikke ha hastverk: I sin iver etter å innhente pengene fra Virginia snudde Leonarda mistanken mot seg selv. Hun utførte alle tre drapene i hjembyen i rask rekkefølge. Det siste offerets svigerinne visste at hun aldri ville finne på å bryte all kontakt. Hun la merke til likhetene i de tre sakene og ringte politiet umiddelbart. De oppsøkte den overrumplede kokken og ble forbløffet da hun tilsto med en gang.

Kjendiskokken i Correggio

Media ga henne tilnavnet Såpekokeren fra Correggio, og Leonarda ble stilt for retten i 1946. Det var liten tvil om at hun var fullstendig forvirret etter 50 år med følelsesmessig kaos, og hun korrigerte stadig aktoratets unøyaktigheter. Hennes moderlige

strenghet kom til syne da det ble antydet at Giuseppe må ha hjulpet til med drapene. Leonarda satte dem raskt på plass og sa at han hadde kvittet seg med noen av beinrestene i en elv i nærheten, men han hadde ingen anelse om hvor kroppene endte opp.

Leonarda var skremmende stolt av sin djevelske « resirkulering » av levningene, som sørget for at andre ble både mette og rene.

Selv om kannibalisme er tabu i mange deler av verden, finnes det kulturer der det blir akseptert. Selv kristendommen har nattverden i sentrum, der de som søker frelse, spiser et symbol på Kristi legeme. Selv om det var ekstremt forvridd, så ikke Leonarda sine forbrytelser på samme måte. Hun mente de var en så stor bragd at hun skrev boka Bekjennelser fra en forbitret sjel der hun skriver detaljert om metodene og slår tilbake mot sladderen hun ellers ikke kunne ta til motmæle mot. Samtidig erklærte hun: « Jeg ga bort kobberøsen, som jeg brukte til å skumme fettet av kjelen, til landet mitt, som manglet metall i de siste dagene av krigen. »

HUN UTNYTTET GJENBRUKSMENTALITETEN TIL FULLE DA HUN LAGDE SÅPE OG TALGLYS AV OFRENES FETT

Psykiaterne klarte ikke å bestemme om hun var gal eller gastronomisk « ond » . Til tross for dette ble hun dømt til fengsel i 30 år, der 3 år skulle sones i en mentalinstitusjon. Mens spåkonens profeti om fengsling skulle vise seg å slå til, så vet vi ikke om hun overlevde barna sine.

Det er nesten umulig å ta inn over seg et så traumatisk liv og ikke minst slike bisarre og grusomme forbrytelser. Trolig er vantro eneste måten å reagere på. Leonarda Cianciulli, kvinnen som gikk fra omsorgsfull mor til morderisk kakebaker, døde i fengselet i 1970. Hun fikk sin velfortjente dessert til slutt.