Susan Smith
En mors løgner
Ini dager i oktober 1994 holdt hele USA pusten mens media var dominert av den hjerteskjærende historien om de to uskyldige barna som ble tatt av en kidnapper med våpen i et veikryss i Sør- Carolina. Moren sto fram på riksdekkende TV og gråt for barna, og mellom åndeløse hulk tryglet hun kidnapperen om å levere dem tilbake uskadet.
Selv om hun framsto som beskjeden, men traumatisert, fikk man raskt mistanke om at hun ikke var helt ærlig. Offentlighetens sympati snudde raskt til forakt da hun tilsto at hun hadde gjort det utenkelige og drept sine egne barn. Hun fortalte etterforskerne at likene lå på bunnen av en lokal innsjø. Ved å gi en « svart mann » skylden for kidnapping fyrte hun i tillegg opp under rasemotsetningene i den lille småbyen.
Det er ingen som klarer å forstå hvorfor hun begikk den grusomme handlingen, men hun hevdet at hun « ikke var seg selv » , og la skylden på et vanskelig liv. Susan Smith ble dømt til minimum 30 år i fengsel, og fra fengselet er hun fremdeles desperat etter oppmerksomhet fra en nasjon som ble lurt til å tro at hun var et offer og ikke en morder og løgner.
Pappakomplekser
Smiths barndom var traumatisk og vanskelig. Da hun var seks, begikk faren selvmord, bare uker etter at han og Smiths mor hadde blitt skilt. I løpet av kort tid fant moren trøst i armene hos Beverley Russell, en vellykket, lokal forretningsmann, og de giftet seg i 1979. Familien flyttet til et overdådig hjem i byens mest eksklusive strøk. Da hun kom i tenårene, begynte Smith å se på farens død som en personlig avvisning. Hun fortalte en lærer: « Jeg føler meg forlatt. Jeg føler at pappa ikke kunne ha vært glad i meg, ellers ville han ikke ha tatt livet sitt. »
Til tross for en ny sjanse til å bli lykkelig slet Smith med livet og prøvde å ta livet sitt da hun var 13. Enda mer fortvilelse fulgte da hun ble 15 og stefaren begynte å misbruke henne. Ifølge boka Susan Smith: Victim Or Murderer av George Rekers krøp Smith en kveld opp i fanget til Russell, på samme måte som et desperat barn klynger seg til en voksen. Hun sovnet mot skulderen hans og våknet av at Russells hånd vandret fra kragebeinet til det ene brystet hennes. Deretter skjøv han hånden hennes mot
Etterforskerne merket seg hvordan Smith gråt over tapet av barna sine, og at ansiktet hennes forble tørt da hun hulket høylytt, noe som sporet deres voksende bekymringer.
skrittet sitt. Hele tiden lot Smith som hun sov. Hun fortalte moren at grunnen til at hun ikke gjorde anskrik, var at hun ville se hvor langt han var villig til å gå. Da Smiths mor konfronterte ektemannen med beskyldningene, nektet han ikke for det han hadde gjort.
Smith anmeldte stefaren, og påstandene ble etterforsket i samarbeid med det lokale politiet. Familien måtte gjennomgå terapi, og selv om Russell flyttet ut av huset en periode, var han hjemme igjen etter noen få terapitimer. Smiths mor var mer opptatt av det offentlige oppstyret datteren hadde prøvd å skape, enn hennes ve og vel. I februar 1988, da hun gikk siste året på videregående, oppsøkte Smith en veileder for å få hjelp. Misbruket hjemme hadde fortsatt da Russell flyttet hjem. Men hun anmeldte ham ikke, og stefaren måtte ikke stå til ansvar for det han gjorde. Ifølge lokalavisen Charlotte Observer fortalte Smith til en psykiater i 1989 at misbruket var et komplett « forhold » , og hun var sjalu på at moren fikk det meste av stefarens oppmerksomhet.
De neste årene hadde Smith en rekke forhold, en gang med en 40 år gammel gift mann som avsluttet forholdet.
Hennes reaksjon på avvisningen var å svelge en stor dose smertestillende tabletter. På sykehuset fikk hun diagnosen « tilpasningsforstyrrelse » som ellers blir sett på som en uheldig reaksjon på stress. Til tross for problemene var hun en flink student, hun var medlem av National Honor Society og ble stemt fram som den « hyggeligste » klassekameraten de siste årene på videregående. Det Smith trengte mer enn noe annet, var kjærlighet og oppmerksomhet, og hun fant det ( en stund) hos kjæreste og kommende ektemann David Smith.
En ordentlig jente
David var en behagelig og hardtarbeidende mann, men han slet med sine egne demoner. Han hadde vokst opp i en strengt religiøs familie og var sosialt isolert som barn. Mens andre barn lekte i store grupper, fikk David bare lov til å leke med barn som foreldrene godkjente. Han og Smith fant trøst hos hverandre, men forholdet tok snart en farlig retning.
Da Smith oppdaget at hun var gravid som 20- åring, ett år etter at de ble sammen, bestemte de seg for å gifte seg. Elleve dager før de sa ja til hverandre, døde Davids bror av sykdom, og faren prøvde å ta livet sitt. Det som skulle vært en lykkelig periode i ekteskapet, ble tilbrakt med å trøste andre. Sønnen Michael ble født i oktober 1991, men under den lykkelige fasaden var forholdet problemfylt og turbulent. Det gikk rykter om utroskap, og mange hevdet at det var Davids nye kone som først var utro, mens David hevnet seg med sine egne stevnemøter. Under deres nest siste separasjonsperiode oppdaget Smith at hun var gravid, og nok en gang fant paret sammen igjen. Alex ble født i august 1993. Omtrent på denne tiden begynte Smith å jobbe som sekretær hos tekstilprodusenten Conso Products Company, og i 1994 innledet hun et forhold til sjefen sin, Tom Findlay. Forholdet ble lagt på is rundt påsketider da David oppdaget utroskapen, men i september begynte de å treffes igjen etter at David hadde forlangt skilsmisse.
Etter at hun og David gikk hver til sitt for siste gang, fortsatte forholdet til Findlay. Faren hans ledet selskapet der de begge jobbet. Selv om hun var alenemor, virket det som Smith og Findlay fungerte greit som foreldre for de to sønnene. Forholdet fikk imidlertid en rask slutt da Findlay skrev et langt brev til henne den 25. oktober. Der skrev han at han ikke ville ha barn, at han ikke ville leke stefar, og at han ikke ville være sammen med en kvinne som hadde egne barn. Han hånet også Smith for hennes løsaktighet og « guttegalskap » . Han hadde selv sett bevis for dette da hun kysset og kjærtegnet ektemannen til en venninne på en fest. Som et siste farvel skrev han: « Hvis du vil kapre en flott mann som meg, må du oppføre deg som en ordentlig jente. Og som du vet, så ligger ikke ordentlige jenter med gifte menn. »
Smith ble helt satt ut av brevet og konfronterte Findlay. Hun fortalte om misbruket hun hadde blitt utsatt for av stefaren, men da det ikke utløste den reaksjonen hun hadde håpet, sa Smith at hun også hadde ligget med faren hans. Findlay ble kvalm og sa at han ikke var interessert i å være sammen med henne. Klokka 15.30 reiste Smith fra Conso for å hente treåringen Michael og 14 måneder gamle Alex i barnehagen. Hun oppsøkte Findlay senere på ettermiddagen for å fortelle at hun hadde løyet om å ha sex med faren hans, men hun ble bortvist fra kontoret hans. Hun
SMITH TOK MED SEG BARNA I SIN MAZDA PROTEGÉ OG KJØRTE RUNDT FOR Å FINNE EN LØSNING PÅ ALLE PROBLEMENE
var fremdeles opprørt over bruddet, og senere samme kveld ringte hun flere venner som hadde spist middag med Findlay, og spurte om han hadde nevnt henne. Da hun fikk vite at han ikke hadde nevnt henne i det hele tatt, tok hun med seg barna i sin Mazda Protegé og kjørte rundt for å finne en løsning på alle problemene.
Det røde lyset
Hun hamret på døren hos ukjente og ropte med jamrende stemme at noen hadde stjålet bilen og tatt barna hennes. Familien i huset ringte nødnummeret, og både FBI og politiet ble varslet. Da politiet ankom, fikk de høre en ufattelig grusom historie. Hun forklarte at hun hadde stoppet for rødt lys bak tekstilfabrikken Monarch Hill ved Highway 49, da en bevæpnet « svart mann » hoppet inn i bilen. Med våpenet rettet mot siden ble hun bedt om å kjøre.
Da de kom til veien ned mot innsjøen John D. Long Lake, hadde angriperen bedt henne om å stoppe og komme seg ut. Smith sa hun tryglet mannen om å få ta med seg barna, men snakket til døve ører. « Jeg skal ta meg av dem » , hadde mannen sagt idet han kjørte bort med barna i baksetet. Hun sa hun hadde ropt « jeg elsker dere » etter dem mens bilen forsvant i mørket. Hun fortalte politiet at det ikke hadde vært noen vitner til hendelsen, veikrysset der bilen ble kapret var tomt, og det var ingen biler eller forbipasserende som kunne ha hjulpet henne.
Politiet prøvde å sette sammen en fantomtegning av personen som hadde tatt barna, men det var vanskelig siden Smiths hukommelse var vag, og hun nølte med å gi verdifulle detaljer om utseendet hans. Smith sa at det var en svart mann, mellom 30 og
40 år, rundt 180 cm høy og 80 kilo tung. Hun oppga flere detaljer som at han hadde mørkt hår, mørke øyne, var middels kraftig og hadde på seg olabukser, en grå strikkelue og rutete skjorte. Dette var et problem for politiet, for den generelle beskrivelsen gjorde det vanskelig å identifisere en hovedmistenkt. Tegningen ble hengt opp i alle butikker i Union fylke, og mange menn i det afroamerikanske miljøet ble tilfeldig stoppet og avhørt om bortføringen.
Etter bare få timer etter at hun meldte barna savnet, følte etterforskerne at det var noe merkelig med Smiths historie. Til tross for den traumatiske opplevelsen endret hun stadig detaljene. Men på TV ble ikke Smiths sorg bagatellisert. « Jeg kan ikke spise, jeg kan ikke sove, jeg tenker bare på dem. Jeg vil bare gi dem en klem og si at jeg elsker dem » , hulket Smith side om side med eksmannen i en appell til kidnapperen som hadde tatt barna. Begge foreldrene gjennomgikk løgndetektortest, og mens David besto, var morens resultat ufullstendig. En politietterforsker mente derimot at det ikke var uvanlig for en traumatisert mor å avgi motstridende forklaringer.
Ni dager med løgner
Union var en stille småby med 10 000 innbyggere, og befolkningen var rystet av tragedien. Mens den « gjestfrie byen » ( som den var kjent som) fortsatte å lete etter de savnede guttene, og dykkere finkjemmet alle vann og elver, ble politiet stadig mer sikre på at de burde se nærmere på Smith selv. De hadde fulgt flere blindspor og hadde ikke kommet nærmere en løsning. Hvorfor hadde en mannlig kidnapper tatt dem og ikke moren? Hvis ranet var motivert av penger, hvorfor hadde de tatt barna uten å kreve løsepenger?
3. november avviste Smith med flat og monoton stemme beskyldningene som hadde begynt å svirre om hennes innblanding i forsvinningen. « Det er sårende å vite at jeg skal bli beskyldt for å ha skadet mine egne barn. Som mor har man et naturlig instinkt om å beskytte barna, og det verste med alt dette er å ikke vite om de får det de trenger for å overleve, og det gjør forferdelig vondt. » I samme åndedrag la hun til: « Michael og Alex, jeg elsker dere, og vi skal ha verdens største feiring når dere kommer hjem. » Hun og David hadde vært hos alle de store TVstasjonene i USA for å be kidnapperen om å levere barna tilbake, men i løpet av noen få timer begynte etterforskerne å stramme grepet rundt Smiths løgner.
Smith hadde hevdet at det ikke fantes vitner til det som skjedde den kvelden, men historien virket mindre og mindre sannsynlig etter hvert som tiden gikk. I veikrysset der hun sa at bilen ble kapret, var trafikklyset innstilt slik at det bare ble rødt dersom det kom en bil i motsatt retning som aktiverte det. Derfor måtte det ha vært noen på den andre siden av krysset hvis hun hadde stoppet på rødt lys. Men Smith fastholdt at det ikke fantes
ETTER BARE FÅ TIMER ETTER AT HUN MELDTE BARNA SAVNET, FØLTE ETTERFORSKERNE AT DET VAR NOE MERKELIG MED SMITHS HISTORIE
vitner. Så hvordan kunne hun ha stoppet for rødt lys den kvelden?
Politiet bestemte seg for å benytte seg av en noe uvanlig ( men lovlig) taktikk for å lure Smith til å tilstå. De hadde planlagt at de skulle vise Smith en falsk avisartikkel om en kvinne som hadde drept barna sine, sonet straffen og giftet seg med en rik, vellykket forretningsmann. De ville gi henne tillatelse til å snakke med kvinnen, som egentlig var en spaner, og håpet at hvis ikke skam fikk henne til å tilstå, så ville tanken på et fantastisk liv etter soning gjøre susen. Før de rakk å sette denne planen ut i livet, møtte Smith sheriff Wells i et stille rom i en lokal kirke. Han så henne rett i øynene og sa: « Det kan ikke ha skjedd slik du påstår. » Smith spurte om Wells kunne be sammen med henne. Etter bønnen sa hun til politimannen: « Jeg skammer meg sånn, jeg skammer meg sånn » , og så spurte hun om å få pistolen hans. Wells nektet, og da brøt hun sammen i gråt. Gjennom hulkingen kom den avsløringen etterforskerne hadde hatt mistanke om fra starten. « Barna mine er ikke i god behold » , sa hun, før hun tilsto at hun hadde drept dem.
I det som dommeren avgjorde var en tilståelse som kunne føres som bevis, fortalte Smith i detalj om hvor knust hun var da hun mistet « sin beste venn » og kjæreste, og at hun vurderte selvmord. Hun sa hun følte at hun hadde sviktet barna, men hun ville ikke at de skulle lide på grunn av henne, slik hun hadde gjort da hennes egen far tok livet sitt. Hun hadde parkert ved John D Lake, løsnet håndbrekket på bilen og ventet på at den skulle rulle ut i det mørke vannet. Så hadde hun trukket opp håndbrekket, overveldet av samvittighet. Deretter hoppet hun ut av bilen, løsnet håndbrekket på nytt, og med Michael og Alex i barnesetene sine forsvant bilen ut i vannet og ned i mørket. Smith sto igjen på stranden, men begynte å løpe mens hun klekket ut den detaljerte løgnen for å beskytte ryktet sitt. Hun var « redd » for å fortelle at ingen noensinne ville se barna hennes i live igjen.
« Vennlig hilsen Susan »
Det kollektive gispet fra en sjokkert nasjon har lenge gitt gjenlyd i ørene til politisjef Robert Stewart, som var den som kunngjorde for pressen at likene av Alex og Michael var funnet i en bil på bunnen av John D Lake, og at moren deres var pågrepet for mord. Smiths rettssak skulle etter planen finne sted i juli 1995, og det ble raskt klart at hun kunne risikere dødsstraff. Dommer William L. Howard jr. forbød filming i rettssalen, og han var fast bestemt på at rettssaken ikke skulle ende opp som et mediesirkus. I Sør- Carolina deles rettssakene i to deler. Først skal man fastslå om den tiltalte er skyldig, og hvis så er tilfelle, blir straffeutmålingen behandlet etterpå.
Selv om forsvareren hevdet at Smith var uskyldig på grunnlag av utilregnelighet og depresjon, ble hun funnet skyldig av en enstemmig jury. Det var en enkel avgjørelse siden hun hadde tilstått både muntlig og skriftlig.
Forsvaret tegnet et bilde av en følelsesmessig skjør kvinne som hadde levd et liv med svik, sårbarhet og dyp depresjon, og
som hadde handlet som hun gjorde på grunn av følelsesmessig forvirring. Aktoratet framstilte henne derimot som en egoistisk, manipulativ kvinne som hadde drept barna sine fordi mannen hun ønsket seg ikke ville ha barn. Smith ble funnet frisk nok til å gjennomgå en rettssak, men hun vitnet ikke og hadde ingenting å si til jurymedlemmene før rådslagningen startet. En psykiater vitnet om at Smith kunne prøve å sabotere forsvaret sitt hvis hun fikk mulighet til å vitne. Hun ønsket å dø og kunne finne på å bruke rettssaken til å kreve dødsstraff.
I den delen av rettssaken som gjaldt straffeutmålingen, innrømmet Russell de grusomme gjerningene han hadde utført mot stedatteren, og at han hadde et visst ansvar for hennes mentale problemer. Han bønnfalt juryen om å ikke henrette henne. Han avslørte at de to hadde hatt sex bare to måneder før drapene.
Dykkerne som fant bilen på bunnen av John D Lake, fortalte retten om funnet. Selv om de hadde søkt i den samme innsjøen de første dagene i etterforskningen, hadde de bare utvidet søket med tre meter før de fant Smiths burgunderrøde bil. Dykker John Morrow fortalte retten hvordan han hadde sett en bitte liten hånd som var presset mot vinduet da han nærmet seg den snudde bilen.
Juryen fikk også se en rekonstruksjonsvideo fra åstedet. Mens de så hvordan en identisk bil sakte og nådeløst sank ned mot bunnen av innsjøen, funderte de trolig på hva slags menneske som kunne gjøre noe så grusomt. « I ni dager manipulerte hun David, familien, lokalsamfunnet, nasjonen og hele verden » , sa aktoratets advokat Tommy Pope. « Hun så oss alle i øynene og løy. » Den 29. juli, etter en to uker lang rettssak, brukte juryen bare to og en halv time på å dømme Smith til livstid i fengsel. De anbefalte at hun kunne søke om prøveløslatelse etter 30 år, i 2024, og fram til i dag har hun sittet i en fengselscelle.
For småbyen tok det lang tid å komme seg igjen, og det afroamerikanske miljøet i Union satt igjen med en besk smak i munnen. Smith hadde hevdet at en svart mann hadde tatt barna, og lokalbefolkningen i Union ble mer uvennlig innstilt som følge av det. Selv fra kvinnefengselet i hovedstaden Columbia fortsatte Smith å skape overskrifter. Ved to tilfeller har fengselsbetjenter blitt tatt for å ha sex med Smith, til tross for advarsler om at hun ikke får være alene med mannlige betjenter. Siden har Smith blitt flyttet til Leath Correctional Institution i Greenwood. Da hun var 40, prøvde hun nok en gang å ta livet sitt. Betjentene fant henne i en blodpøl etter at hun hadde prøvd å kutte pulsårene med et innsmuglet barberblad. Smith skal også ha hatt forhold til andre kvinnelige innsatte og hatt mannlige brevvenner. I flere brev hun skrev til aviser i Columbia i 2015, som ironisk nok er signert « Vennlig hilsen Susan » , hevder hun at hun « er ikke det monsteret samfunnet tror jeg er. Jeg er langt fra det. »
DE SÅ HVORDAN EN IDENTISK BIL SAKTE OG NÅDELØST SANK NED MOT BUNNEN AV INNSJØEN