Maxi­ne Carr

Hun dek­ket over en draps­mann

Kvinner som dreper - - Innhold - TEKST: MARTYN CONTERIO

DRA­PE­NE PÅ HOLLY WELLS OG JES­SI­CA CHAPMAN

Jere­my Thomp­son, re­por­ter i Sky News, li­ker å for­tel­le om hvor­dan han tip­set po­li­ti­et om Maxi­ne Carrs bruk av for­tids­form i det nå be­røm­te TV- in­ter­vju­et. Men han star­tet selv ut­spør­rin­gen i for­tids­form. « Hvor­dan var de? » spur­te han i et TV- sendt in­ter­vju un­der le­tin­gen etter de to sav­ne­de ti­årin­ge­ne Holly Wells og Jes­si­ca Chapman. Hun fulg­te bare opp det han sat­te i gang. And­re jour­na­lis­ter, som for ek­sem­pel Nat­han Ya­tes i boka Beyond Evil ( 2005), la mer­ke til for­tids­for­men uten å egent­lig skjøn­ne at Thomp­son had­de star­tet det. Li­ke­vel var det man­ge som men­te at det­te be­vis­te at hun viss­te at jen­te­ne var døde, og at det var av­gjø­ren­de be­vis for at hun var skyl­dig. Den ky­nis­ke bri­tis­ke pres­sen prøvde å for­ster­ke hen­nes rol­le for å rett­fer­dig­gjø­re sta­dig mer ond­skaps­ful­le an­grep, som frem­de­les duk­ker opp den dag i dag. Carr ( ikke ulikt My­ra Hind­ley) for­styr­ret det mo­rals­ke sys­te­met og det pa­tri­ar­kals­ke sy­net på fe­mi­ni­ne egen­ska­per: nem­lig at alle kvin­ner er kjær­li­ge, om­sorgs­ful­le og pro­gram­mert til å ikke ska­de barn. Carr for­tal­te en løgn, og det øde­la li­vet hen­nes. Det hun el­lers viss­te om dra­pe­ne, er et mine­felt av an­ta­kel­ser.

Maxi­ne Carr ble til­talt og dømt for å hind­re etter­forsk­nin­gen, og hun var ikke til ste­de den kvel­den kjæ­res­ten Ian Hunt­ley drep­te to ti år gam­le jen­ter. Po­li­ti­et me­ner han var rasende etter å ha snak­ket med Carr på te­le­fo­nen og mis­tenkt at hun var utro. Hvor­for løy hun? Klar­te hun ikke å fat­te at han had­de drept jen­te­ne? Hun kjen­te til hans bro­ke­te for­tid med fle­re vold­tekts­an­kla­ger mot seg, og han had­de inn­røm­met at Holly og Jes­si­ca had­de vært i hu­set den kvel­den de for­svant. Carr skal­ket ef­fek­tivt alle lu­ker og sto ved Huntleys side gjen­nom tykt og tynt, helt til hun til slutt måt­te inn­se sannheten hun tro­lig had­de kjent si­den star­ten, men som hun had­de un­der­tryk­ket el­ler nek­tet å tro var mu­lig.

Un­der TV- in­ter­vju­et, etter en ge­ne­rell prat om jen­te­ne som hun kjen­te gjen­nom job­ben som læ­rer­as­sis­tent, vis­te Carr fram et kort som Holly had­de la­get til hen­ne. « Hun var vel­dig, vel­dig opp­rørt for­di jeg ikke fikk fort­set­te i job­ben, og hun ga meg det­te sam­men med et dikt om hvor mye hun vil­le sav­ne meg. Det var slik hun var, hun var helt her­lig, vir­ke­lig her­lig. »

Hun ble spurt om en sis­te ap­pell til jen­te­ne el­ler den som had­de tatt dem, og Carr sa: « Bare ring og bare kom hjem. El­ler hvis noen har tatt dem, bare la dem gå. Det er uvik­tig hvor du lar dem gå så len­ge du lar dem gå så de kan kom­me hjem. »

Maxi­ne Carr ble det san­ne, de­mo­ni­ser­te bil­det på So­ham­dra­pe­ne på grunn av sli­ke opp­slag, selv om den frei­di­ge mor­de­ren Ian Hunt­ley også ga in­ter­vju­er. Hvor­dan kun­ne hun være så kald, så dum og så be­stemt på å hol­de fast ved en fan­ta­si? Det er det hun ikke gjor­de, som skaf­fet hen­ne det dår­li­ge ryk­tet. For Carr sør­get for å gi Hunt­ley falskt ali­bi og vis­te hele ver­den at hun var like for­vir­ret som alle and­re av det som had­de skjedd med Holly og Jes­si­ca.

Et ro­lig sted på lan­det

Håp er en mer­ke­lig ting. Vi klam­rer oss de­spe­rat til det når vi opp­le­ver stort press og mot­gang, men håp kan også være ubarm­hjer­tig. I sa­ker med barne­bort­fø­ring står de som er syke av be­kym­ring, over­for en storm av presse­kon­fe­ran­ser og medie­opp­merk­som­het 24 ti­mer i døg­net. De ber om in­for­ma­sjon el­ler bønn­fal­ler om at bar­net kom­mer trygt hjem, og de ven­ter på den mins­te ny­het om sin sønn el­ler dat­ter. Den men­ta­le og fy­sis­ke be­last­nin­gen er enorm. Den kan vare et helt liv og end­re en per­son for all­tid. I til­legg er det all­tid en mu­lig­het for at en kid­nap­ping drei­er mot en draps­et­ter­forsk­ning. Så langt det er mu­lig, blir sli­ke mør­ke tan­ker over­skyg­get av et skin­nen­de håp. Det er det som hind­rer at for­eld­re og slekt­nin­ger fal­ler helt sam­men i for­tvi­lel­se. Det er der­for håp kan være så ubarm­hjer­tig.

De førs­te ti­me­ne etter en mu­lig bort­fø­ring er helt av­gjø­ren­de for hvor­dan res­ten av dra­ma­et vil ut­vik­le seg. Etter­fors­ker­ne vil be­gyn­ne å for­stå om sa­ken har kjenne­teg­ne­ne for bort­fø­ring og drap. De kan selv­sagt ikke for­tel­le for­eld­re­ne og medie­ne rett ut hvil­ke nye mo­men­ter som duk­ker opp, at det nå kan­skje er en mord­et­ter­forsk­ning. Det er man­ge uli­ke grun­ner til det. All in­for­ma­sjon som kom­mer ut, kan for ek­sem­pel fun­ge­re i mor­de­rens fa­vør. Hvis Cam­bridges­hi­re- po­li­ti­et mis­tenk­te at fien­den var blant dem, og kan­skje til og med var med på le­tin­gen etter of­re­ne, kun­ne de ikke avsløre mis­tan­ke­ne. Da var det best å be­hol­de po­ker­fje­set og set­te i verk skjul­te me­to­der.

Etter hvert som ti­mer ble til da­ger, ut­løs­te Holly og Jes­si­cas for­svin­ning den størs­te lete­ak­sjo­nen i britisk his­to­rie. Bare ved

April Jo­nes for­svin­ning i 2012 har lete­ak­sjo­nen vært stør­re. Po­li­ti­et i Cam­bridges­hi­re ble over­svømt av in­for­ma­sjon fra pub­li­kum. De re­gist­rer­te 1800 te­le­fon­sam­ta­ler i lø­pet av en dag. Nes­ten to uker in­ne i etter­forsk­nin­gen be­gyn­te ting en­de­lig å kom­me i si­get. Det sam­me gjor­de pub­li­kums frykt og medie­dek­nin­gen, og den tru­et med å ven­de seg mot po­li­ti­et. Hvor­dan kan to jen­ter bare for­svin­ne i løse luf­ten? For­tal­te po­li­ti­et alt de viss­te til pub­li­kum? Fø­lel­sen av frust­ra­sjon var på­ta­ke­lig over­alt. Hva had­de skjedd med Jes­si­ca og Holly?

Soham i Cam­bridges­hi­re nord for Lon­don har 8000 inn­byg­ge­re, og før sen­som­mer­en 2002 var det man­ge som ald­ri had­de hørt om byen. Hvor­for skul­le de det? Soham er en li­ten lands­by i et om­rå­de som er tett­pak­ket av mi­li­tær­ba­ser og fint lite an­net. Det er et idyl­lisk lite hjør­ne av lands­byg­da der det er fint å opp­dra en fa­mi­lie, leve et or­di­nært liv, og der sam­funns­ån­den og sam­hol­det er stort. Det var utenkelig at to små jen­ter skul­le for­svin­ne uten et spor. Det skjed­de ald­ri fæle ting i Soham, helt til den da­gen det fak­tisk gjor­de det.

Mor­de­ren midt iblant oss

« Beg­gar be­lief » plei­de den unge man­nen å si til po­liti­be­tjen­te­ne, media og lo­kal­be­folk­nin­gen. Det be­tyr at noe er for utro­lig til å være sant. Ut­tryk­ket ble nes­ten til et slag­ord. Ian Hunt­ley, den 28 år gam­le vakt­mes­te­ren ved Soham Vil­la­ge Col­la­ge, vir­ket like be­kym­ret for Holly og Jes­si­ca som alle and­re som ble bedt om en kom­men­tar til de pågående medie­ne.

Han var som en godt trent skue­spil­ler, og Hunt­ley pre­sen­ter­te en skjel­ven­de lep­pe og tåre­våte øyne hver gang han for­tal­te om da han så Holly og Jes­si­ca pas­se­re hu­set sitt i Col­le­ge Clo­se num­mer fem. Mens Hunt­ley børs­tet hun­den sin Sa­die, kom de to jen­te­ne for­bi og spur­te etter « miss Carr » , som var på be­søk hos moren sin len­ger nord. Grun­nen til at po­li­ti­et ikke klar­te å sirk­le seg inn mot Hunt­ley med en gang, var hans tro­ver­di­ge, tea­trals­ke fram­fø­ring,

DET VAR UTENKELIG AT TO SMÅ JEN­TER SKUL­LE FOR­SVIN­NE UTEN ET SPOR. DET SKJED­DE ALD­RI FÆLE TING I SOHAM, HELT TIL EN DAG DA DET FAK­TISK GJOR­DE DET

men i de førs­te da­ge­ne var han også et av over­vel­den­de man­ge vit­ner ( po­li­ti­et an­slo minst 30). I etterpå­klok­ska­pens lys kan vi peke på ham og si at det var noe mer­ke­lig med den fy­ren, men i lø­pet av de hek­tis­ke da­ge­ne i Soham var han bare et an­sikt i meng­den, en inn­byg­ger som var for­fer­det over det som had­de skjedd. Det var først da han be­gyn­te å vise an­sik­tet på TV re­gel­mes­sig, at folk i hjem­byen be­gyn­te å rin­ge til po­li­ti­et om hans bro­ke­te og vol­de­li­ge for­tid.

Huntleys ak­sent var ikke det enes­te som skil­te seg ut i den­ne fre­de­li­ge de­len midt i Eng­land. Pa­ret som bod­de i Col­le­ge Clo­se num­mer fem, var venn­li­ge nok, men litt til­bake­truk­ket fra res­ten av lo­kal­sam­fun­net. De had­de bodd i byen i elleve må­ne­der, var sjel­den so­sia­le, holdt seg for seg selv og sa sjel­den mer enn « hei » når de møt­te folk. I seg selv var det­te ikke så vel­dig uvan­lig, noen er bare slik. Det er tross alt ikke ulov­lig å vil­le ha litt pri­vat­liv.

Un­der lete­ak­sjo­nen fram­sto Hunt­ley som en klip­pe som ald­ri sov i det ves­le sam­fun­net. Han had­de or­ga­ni­sert søk, latt pub­li­kum og po­li­ti lete gjen­nom col­le­ge­om­rå­det og snak­ket om hen­del­sen på TV. Det er et godt kjent fe­no­men at se­rie­mor­de­re in­volve­rer seg i etter­forsk­nin­gen, van­lig­vis skri­ver de spy­di­ge brev el­ler ven­der til­ba­ke til åste­det. Noen gjen­opp­le­ver udå­den i hemmelighet og fin­ner ny­tel­se i at alle rundt står i nær­he­ten av den som har gjort det. Hunt­ley var ikke seriemorder, men han var en se­rie­vold­tekts­mann med in­ter­es­se for barn. Og pl­ut­se­lig var han på lands­dek­ken­de TV og snak­ket om mø­tet med jen­te­ne. Han så blek og ned­slått ut, og på­sto han var pla­get av det fak­tum at han var den sis­te som så dem i li­ve.

Det var man­ge som sluk­te his­to­ri­en rått. Jour­na­lis­te­ne så på

Ian Hunt­ley og den 25 år gam­le kjæ­res­ten Maxi­ne Carr som helt or­di­næ­re men­nes­ker, den ty­pen per­soner du minst for­ven­ter er in­volvert i barne­drap. De som grav­de litt dy­pe­re, fant der­imot tegn som vars­let om at pa­ret var i et dys­funk­sjo­nelt og tur­bu­lent for­hold, og Hunt­ley var en tids­inn­stilt bom­be som kun­ne eks­plo­de­re når som helst. Jour­na­lis­te­ne føl­te seg fle­re gan­ger uro­li­ge og rap­por­ter­te be­kym­rin­ge­ne til po­li­ti­et. Men det for­svant i meng­den av tips el­ler sam­ta­ler som ble logg­ført, nye ret­nin­ger som måt­te un­der­sø­kes i en etter­forsk­ning som tru­et med å ta knek­ken på alle in­volver­te.

Det var små­ting også. Hunt­ley for­tal­te mot­stri­den­de his­to­ri­er om han had­de sett jen­te­ne den kvel­den de for­svant el­ler ikke.

Han var en kon­stant pla­ge for po­liti­folk og jour­na­lis­ter for å fiske ut in­for­ma­sjon. Da han ble in­ter­vju­et hjem­me, dun­stet det ren­gjø­rings­mid­ler med si­tronduft i hele hu­set. Spise­stu­en, der po­li­ti­et men­te dra­pe­ne fant sted, var tom og sjus­ke­te. Hunt­ley for­tal­te alle som kik­ket inn i rom­met at han skul­le pus­se opp, og at det had­de stop­pet opp på grunn av alt som skjed­de.

Hunt­ley ble mer og mer pa­ra­no­id for hver dag, og ble mer og mer over­be­vist om at han vil­le bli tatt. Men han trod­de også at han fram­sto som en om­sorgs­full per­son som var he­vet over all mis­tan­ke. Det­te var en fyr som var så frei­dig at han oppsøkte Hol­lys far, Ke­vin Wells, ved fle­re an­led­nin­ger. Han for­tal­te den for­tvil­te fa­ren hvor lei seg han var for det ma­re­rit­tet fa­mi­lie­ne til de to jen­te­ne gjen­nom­lev­de. Det kom også til et punkt der Hunt­ley trod­de skue­spil­let hans had­de øns­ket ef­fekt på po­li­ti­et. De kom inn­om re­gel­mes­sig for å små­pra­te, de var all­tid venn­li­ge og ba ham for­tel­le nøy­ak­tig på nytt og på nytt om mø­tet med jen­te­ne rundt klok­ka 18.30 søn­dag 2. august. Hunt­ley var helt uvi­ten­de om at po­li­ti­et fra dag 10 had­de ut­pekt ham som en TIE- mis­tenkt ( Trace, In­ter­view, Eli­mi­na­te) som skul­le føl­ges, ut­spør­res og even­tu­elt ute­luk­kes. De gjen­nom­før­te en kri­mi­nal­tek­nisk un­der­sø­kel­se i hu­set hans og fant raskt ut at det var skin­nen­de rent. Det­te var mer­ke­lig, men kan­skje de som bod­de der var over­dre­vent rens­li­ge? Et rent hjem var ikke uom­tvis­te­lig be­vis på skyld. Men de fant en mistenkelig bulk i bade­ka­ret, og de had­de fle­re øyen­vit­ner som had­de sett Carr i Grims­by den hel­gen jen­te­ne for­svant. Po­li­ti­et fram­sto som kom­pi­ser for å kun­ne fan­ge en mor­der. De ven­tet på at et vik­tig spor skul­le duk­ke opp, at Hunt­ley til slutt skul­le gjø­re en feil, el­ler at de skul­le fin­ne nok be­vis til å ar­res­te­re ham.

Li­ke­ne blir fun­net

Det er en tung opp­ga­ve å for­tel­le en fø­lel­ses­mes­sig ut­slitt og opp­rørt far og mor at bar­net de­res er fun­net. Det ves­le glim­tet av håp som ga dem ener­gi og tro­en på at det skal ende godt med mas­se tå­rer og sin­ne over at bar­net kun­ne bli borte, for­svin­ner for godt. Det fin­nes in­gen for­sik­tig måte å si det på, så sannheten pre­sen­te­res med tungt hjer­te og en god dose pro­fe­sjo­na­li­tet.

Den 21. august ble to barne­lik, som ble fun­net lør­dag 17. august nær en mi­li­tær­base i Suffolk, iden­ti­fi­sert som Holly og Jes­si­ca. Nå had­de net­tet rundt Hunt­ley og Carr snørt seg raskt sam­men. De ble først for­melt av­hørt den 16. august i til sam­men sju ti­mer, og nå be­gyn­te po­li­ti­et å for­tel­le pres­sen og pub­li­kum at det drei­de seg om en draps­sak.

I TIL­LEGG TIL ET USTA­BILT TEM­PE­RA­MENT, SOM KUN­NE FLAMME OPP FOR DEN MINS­TE TING, LIK­TE HUNT­LEY Å MIS­HAND­LE DYR

Keith Pry­er var vilt­vok­ter på god­set Wang­ford Esta­te, og han had­de lagt mer­ke til en stram stank i om­rå­det som ble kalt Com­mon Dro­ve, i nær­he­ten av ste­det der han had­de inn­gjer­de­de fa­sa­ner. Den fæle, bes­ke luk­ten kun­ne bare være én ting: et dødt dyr. En mor­gen var han fast be­stemt på å fin­ne år­sa­ken til stanken som had­de pla­get ham i dage­vis, og han tok med seg He­len Sawyer og Adri­an Lawren­ce. Mens de tråk­ket på beg­ge si­der langs en dre­ne­rings­grøft, rop­te Lawren­ce: « Ikke gå len­ger, He­len, gå til­ba­ke til bi­len. »

Det Pry­er så, vil uten tvil hjem­søke ham res­ten av li­vet. I vann som var fullt av mark, for­sik­tig, nes­ten re­spekt­fullt, plas­sert side om side med fol­de­de hender, lå lev­nin­ge­ne av det som så ut som to døde barn. For­råt­nel­sen var vold­som. Pa­to­lo­gen klar­te til slutt å iden­ti­fi­se­re jen­te­ne ved hjelp av DNA. De­ler av jen­te­nes klær ble fun­net i nær­he­ten. Hunt­ley had­de klip­pet av klær­ne i all hast, og man kun­ne føl­ge en sti gjen­nom et nesle­kratt ned til grøf­ten. Som et sis­te gru­somt over­grep had­de Ian Hunt­ley prøvd å fjer­ne alle spor på sin inn­blan­ding og had­de reist til­ba­ke 7. august for å set­te fyr på li­ke­ne.

Før Soham

Hvil­ke tegn fra Huntleys barn­dom kun­ne tyde på at en gutt en dag vil­le bli barne­mor­der? Han ble født i 1974 i Grims­by i Lin­col­ns­hi­re, og Ian Hunt­ley var ak­ku­rat som mil­lio­ner av and­re: en gutt fra ar­bei­der­klas­sen i en so­lid ar­bei­der­klasse­by øst i Eng­land. Men ver­ken en tøff opp­vekst el­ler kao­tis­ke fa­mi­lie­for­hold kan for­kla­re hand­lin­ge­ne hans fullt ut. Det er man­ge som har gått en hard sko­le med for­eld­re som strev­de med å kla­re seg. Men det fin­nes tegn.

Hunt­ley ble mob­bet på sko­len, og han var litt av en mam­ma dalt med fø­lel­ser som gren­set til hat mot fa­ren. Den­ne av­sky­en blek­net se­ne­re ( det var fa­ren som for­tal­te ham om job­ben i Soham), men det var vel­dig mye bit­ter­het i vel­dig man­ge år. Ian had­de også et dår­lig for­hold til bro­ren Way­ne. Det­te for­ster­ket seg da Ians førs­te kone, som han gif­tet seg med da hun var i ten­åre­ne, for­lot ham til for­del for Way­ne. De ble se­ne­re gift. Det dår­li­ge for­hol­det mel­lom brød­re­ne ble ald­ri helt bra, og Ian skrev i juni 2003 et selv­mords­brev mens han ven­tet på retts­sa­ken, der han for­bød Way­ne å kom­me i en even­tu­ell begravelse.

Da han var midt i ten­åre­ne, be­stem­te Hunt­ley at han skul­le ta igjen over­for dem som had­de be­hand­let ham dår­lig. De and­re bar­na had­de kalt ham « Space­head » på grunn av den høye pan­nen, og han be­gyn­te å gå etter barn som var mind­re enn ham selv.

Det­te øns­ket om hevn og yd­my­kel­se før­te galt av sted. I til­legg til et usta­bilt tem­pe­ra­ment, som kun­ne flamme opp for den mins­te ting, lik­te Hunt­ley å mis­hand­le dyr. Det­te er en så van­lig si­tua­sjon i nes­ten alle se­rie­draps­sa­ker, at FBI tok det med da de ut­ar­bei­det sine bane­bry­ten­de tek­nik­ker for pro­fi­le­ring. An­nen ad­ferd som over­skri­der det som er so­si­alt ak­sep­ta­belt, er py­ro­ma­ni og senge­væ­ting, og det blir kalt « draps- tre­enig­he­ten » . Po­li­ti­et me­ner Ians tem­pe­ra­ment var di­rek­te år­sak til dra­pe­ne på Holly og Jes­si­ca, som skjed­de bare mi­nut­ter etter en kjempe­kran­gel med kjæ­res­ten på te­le­fo­nen.

De som gikk på sko­len med Hunt­ley, hus­ker en kro­nisk opperk­som­hets­sø­ken­de gutt og en sy­ke­lig løg­ner. Løg­ne­ne ble en rød tråd gjen­nom hele li­vet. Han lik­te å for­tel­le til alle som vil­le

DEK­NIN­GEN OG DEN OF­FENT­LI­GE DE­BAT­TEN VAR SÅ IN­TENS, OG DET MEDIESKAPTE HA­TET VAR SÅ NÅDELØST, AT DOM­MER­NE GA HEN­NE LIVS­LANG ANONYMITET

høre at han måt­te forlate fly­vå­pe­net RAF for­di han had­de ast­ma, el­ler at han had­de vun­net i lot­to og skul­le flyt­te uten­lands. Ved to an­led­nin­ger i ung­dom­men prøvde han å ta li­vet sitt. Det mest slå­en­de var der­imot in­ter­es­sen for unge jen­ter.

Lin­col­ns­hi­re- po­li­ti­et kjen­te til Hunt­ley for­di han var an­kla­get for fire uli­ke vold­tek­ter i lø­pet av 1998, men an­kla­ge­ne holdt ikke vann, selv om han ble of­fi­si­elt sik­tet for en av dem. Den skal ha skjedd på en søp­pel­plass i nær­he­ten av en natt­klubb, der Hunt­ley had­de over­vå­ket of­fe­ret hele kvel­den. En av grun­ne­ne til at han fikk job­ben ved Soham Vil­la­ge Col­le­ge, var at rulle­bla­det var rent på grunn av mang­len­de domfellelse. Men an­kla­ge­ne var så hyp­pi­ge at det vil­le være svært pin­lig hvis det kom ut etter det som skjed­de i Soham. Ikke bare det, do­ku­men­te­rin­gen av sex­for­bry­te­re og de­lin­gen av in­for­ma­sjon mel­lom po­liti­av­de­lin­ger i hele lan­det had­de end­ret seg be­ty­de­lig. At pri­sen skul­le bli så gru­somt høy, er bare en del av den­ne tra­ge­di­en.

Mot slut­ten av 1990- tal­let had­de Hunt­ley per­fek­sjo­nert vare­mer­ket sitt, nem­lig ond­sin­net do­mi­na­sjon og kon­troll. Han fram­sto som en li­kan­des kar helt til han had­de lig­get med en jen­te. Etter det ble kjæ­res­te­ne omgjort til fø­lel­ses­mes­si­ge og fy­sis­ke skyte­ski­ver. Han kun­ne øde­leg­ge li­vet de­res el­ler pla­ge dem helt til han, av ukjen­te år­sa­ker, ble lei og fant seg et nytt of­fer. Han lev­de et små­lig liv der han la ned sår­ba­re ten­årin­ger, og vand­ret fra den ene slave­ak­ti­ge fab­rikk­job­ben til den and­re. Hunt­ley ut­vik­let en selv­med­li­den­de per­son­lig­het – hele ver­den var imot ham – og alt han vil­le, var å bli els­ket og slå seg til ro, kla­get han til moren. Det var da Maxi­ne Carr kom inn i li­vet hans.

kvin­nen som løy

Hun voks­te opp hos moren nes­ten som ene­barn, med en søs­ter som var ti år eld­re. Maxi­ne Carr var en sky og kropps­be­visst jen­te som gikk dra­ma­tisk opp og ned i vekt. Hun var et lub­bent barn og had­de ano­rek­si som ten­åring. Man­ge trod­de at hun var vel­dig in­tro­vert når hun ikke had­de druk­ket, og hun fram­sto som en ner­vøs og kan­skje litt over­ær­gjer­rig jen­te. Hun drøm­te om å bli læ­rer, og hun els­ket å til­brin­ge tid sam­men med barn.

Hun kom fra sam­me lands­del som Hunt­ley, og for­hol­det de­res er gans­ke merk­ver­dig. Selv om for­hol­det of­te var vol­de­lig, tur­bu­lent og do­mi­ne­ren­de, var det en slags sta­bi­li­tet der. De møt­tes en kveld på natt­klub­ben Hol­ly­wood Bar i Grims­by, en snus­ke­te drikke­bule. Pa­ret slo seg sam­men og flyt­tet mye rundt i om­rå­det og bod­de i ett­roms- lei­lig­he­ter og hyb­ler. Hunt­ley for­tal­te den nye kjæ­res­ten en trist his­to­rie om hvor­dan han hele ti­den føl­te seg for­fulgt av alle på grunn av alle an­kla­ge­ne mot seg. Det er bare hun som vet hvor­for, men Carr falt for his­to­ri­en, og hun be­skyt­tet beg­ge vold­somt, uan­sett hva som måt­te kom­me.

Flyt­tin­gen til Soham kun­ne se ut som en ny start med nye mu­lig­he­ter. Men de be­gyn­te å lyve al­le­re­de un­der flyt­tin­gen. Carr for­fals­ket ek­sa­mens­re­sul­ta­te­ne på CV- en for å få en stil­ling som læ­rer­as­sis­tent på små­skole­trin­net ved St. And­rew’s Pri­mary School, der Holly og Jes­si­ca gikk. Hunt­ley – en se­rie­vold­tekts­mann med for­kjær­lig­het for unge jen­ter – fikk en stil­ling med tre må­ne­der prøve­tid som vakt­mes­ter ved Soham Vil­la­ge Col­le­ge, selv om han mang­let er­fa­ring. De førs­te må­ne­de­ne ble Hunt­ley sett på som en ar­beid­som og på­li­te­lig an­satt, og det fulg­te et hus med job­ben. Han ar­bei­det hardt og opp­før­te seg ald­ri upas­sen­de el­ler til­trakk seg mis­tan­ker. Det er li­ke­vel in­ter­es­sant at ele­ver som ble in­ter­vju­et av medie­ne i kjøl­van­net av sa­ken, for­tel­ler uli­ke his­to­ri­er. Gut­te­ne ha­tet ham og syn­tes han var slesk i nær­he­ten av jen­te­ne. De kvin­ne­li­ge ele­ve­ne har ty­de­lig­vis om­gått ham på en helt an­nen måte. Hunt­ley had­de tek­nisk sett ikke rulle­blad si­den po­li­ti­et i Hum­ber­side had­de slet­tet an­mel­del­se­ne på grunn av mang­len­de dom­mer. Sko­len had­de gjen­nom­ført sine bak­grunns­sjek­ker, men det var in­gen var­sel­lam­per som lys­te.

Den nye My­ra Hind­ley?

Når Maxi­ne Carr gikk langs kor­ri­do­ren til cel­len i Hol­loway­feng­se­let, rop­te de and­re til hen­ne. « My­ra Hind­ley num­mer to! » Alle i det ves­le sam­fun­net i det her­me­tisk lukkede feng­se­let var for­bry­te­re, skur­ker og lov­bry­te­re med sine egne uni­ke reg­ler og ri­tua­ler, og de som son­te for lov­brudd i for­bin­del­se med barne­drap, var al­ler la­vest på rang­sti­gen. De måt­te tåle hevn og an­grep.

Pres­sen fråt­set i alt som had­de med Carr å gjø­re. Selv i 2016 prøvde de å pis­ke opp for­ar­gel­se og sin­ne med opp­da­te­rin­ger om li­vet hen­nes uten­for mu­re­ne. De prøvde seg med et ky­nisk kon­stru­ert sin­ne rundt det fak­tum at hun had­de slått seg til ro, kjøpt seg en vakker brude­kjo­le, gif­tet seg, fått et barn og prøvd å leve et nor­malt liv. Dek­nin­gen og den of­fent­li­ge de­bat­ten var så in­tens, og det medieskapte ha­tet var så nådeløst, at dom­mer­ne ga hen­ne livs­lang anonymitet. Hun fikk også po­liti­be­skyt­tel­se, og medie­ne fikk for­bud mot å skri­ve nøy­ak­tig hvor hun be­fin­ner seg. Li­ke­vel nek­ter de skri­ken­de over­skrif­te­ne å la ver­den å gå vi­de­re. Den oppis­ke­de stem­nin­gen har ført til at uskyldige kvin­ner som lik­ner på Carr, har blitt for­fulgt og tra­kas­sert. Bod­de hun i NordIr­land, Skott­land el­ler langs kys­ten? Tab­loid­pres­sen fram­stil­te Carrs liv etter so­ning som en dans på ro­ser, ikke som et liv i kon­stant frykt.

På den and­re si­den av de­bat­ten var det spal­tis­ter med sin egen dags­or­den som fram­stil­te Carr som et of­fer for Huntleys gjer­nin­ger. De dem­pet hen­nes rol­le og gjor­de hen­ne om til en kom­plett idiot, en synde­bukk, som had­de spilt en mind­re rol­le. De men­te hun lev­de i kon­stant frykt for kjæ­res­tens hu­mør­sving­nin­ger, og ikke for­sto hvor al­vor­lig si­tua­sjo­nen var. Hun had­de ri­ke­lig an­led­ning til å stop­pe ham, og hun gjor­de det ikke. Carr bur­de ha for­stått alt – og kan­skje gjor­de hun det – da hun kom hjem og opp­da­get at Hunt­ley, en mann som ald­ri had­de så mye som vas­ket opp, had­de sku­ret hele hu­set. Tep­pet i spise­stu­en var vått tvers gjen­nom, og hele hu­set var skin­nen­de rent. Så kom på­stan­den om at hun var sy­ke­lig rens­lig, noe som godt kan ha vært sant. Men Hunt­ley var i hvert fall ikke rens­lig. Han for­tal­te hen­ne at jen­te­ne had­de vært i hu­set, og at han var redd for­di for­ti­den hans kun­ne få po­li­ti­et til å tro han had­de gjort noe, el­ler de vil­le prø­ve å knyt­te ham til for­svin­nin­gen. Det­te er mer­ke­li­ge ord og ide­er – men i al­ler høy­es­te grad nok til at alarm­klok­ke­ne bur­de rin­ge. Hele si­tua­sjo­nen mang­ler lo­gikk. Det var som om han prøvde å til­stå, men med mest mu­lig utenom­snakk.

Tam­my Wy­net­te sang om å bli hos sin mann. Det er ab­so­lutt et be­und­rings­ver­dig prin­sipp, så len­ge det ikke er drap in­volvert. Men Carr ble hos sin mann, og det ble hen­nes un­der­gang. Ret­ten kun­ne ikke be­vi­se at hun had­de visst om dra­pe­ne før de beg­ge ble ar­res­tert og til­talt ( Carr ble også til­talt for drap i be­gyn­nel­sen). Men det lø­ser ikke sa­ken el­ler gir oss et en­de­lig svar. Maxi­ne

Carrs be­gren­se­de – men vik­ti­ge – inn­blan­ding rett­fer­dig­gjør ikke merke­lap­pen « My­ra Hind­ley II » el­ler « den usles­te kvin­nen i Stor­bri­tan­nia » . Det er bare hun som in­nerst in­ne vet hva hun viss­te og hva hun ikke viss­te. Det an­sva­ret, den skam­men, må hun bære res­ten av li­vet i sitt eget, pri­va­te hel­ve­te.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.