Be­ver­ly Al­litt

Dø­de­lig syke­plei­er på post 4

Kvinner som dreper - - Innhold - TEKST: EMILY WEBB

IStor­bri­tan­nia er ut­tryk­ket « dø­de­lig plei­er » sy­no­nymt med ett navn: Be­ver­ley Al­litt. Of­re­ne hen­nes var noen av våre mest sår­ba­re – nem­lig barn hun had­de an­sva­ret for som hjelpe­plei­er. Al­litt skjul­te seg bak det om­sorgs­ful­le yr­ket sitt og gjor­de det uten­ke­li­ge: Hun ska­det bar­na hun had­de an­sva­ret for, gang etter gang. Fire barn døde, og fle­re and­re mis­tet nes­ten li­vet og ble in­va­li­di­sert etter at Al­litt ga dem in­jek­sjo­ner med in­su­lin.

Den lub­ne og lite bemerkelsesverdige ten­årin­gen had­de be­gynt på syke­plei­er­ut­dan­nin­gen i 1988. Hun had­de mye fra­vær på grunn av « dår­lig helse » , og der­med klar­te hun ikke å be­stå de av­slut­ten­de ek­sa­me­ne­ne. Hun slet med å fin­ne jobb etter ut­dan­nin­gen, men det over­be­las­te­de syke­hu­set Grant­ham and Keste­ven Ho­s­pi­tal ( nå kjent som Grant­ham and Dist­rict Ho­s­pi­tal) ga til slutt etter og an­sat­te hen­ne ved barne­av­de­ling 4 i 1991. Hun ble « plei­er for syke barn » på en av­de­ling som var kraf­tig un­der­be­man­net.

Al­litt var fak­tisk enes­te sø­ker, men også en sær­de­les dår­lig

kan­di­dat. Til tross for hen­nes en­tu­si­as­me had­de hun vært en dår­lig stu­dent og gått glipp av fle­re uker av prak­sis­året, så at hun ble an­satt, vis­te hvor de­spe­ra­te syke­hu­sets le­del­se var.

Al­litt var til­syne­la­ten­de godt likt av kol­le­ge­ne, og bar­nas for­eld­re ble im­po­nert over hvor hen­gi­ven hun var både over­for bar­na og yr­ket sitt. Al­litt var all­tid vil­lig til å stil­le opp, og hun byt­tet vak­ter når hun fikk spørs­mål om det fra kol­le­ge­ne.

DEN FØRS­TE AV MAN­GE

Sju uker gam­le Liam Taylor var det førs­te bar­net som døde un­der uven­te­de og mys­tis­ke om­sten­dig­he­ter. Liam var inn­lagt på syke­hu­set med en in­fek­sjon i brys­tet, og for­eld­re­ne ble for­sik­ret om at han var i tryg­ge hender. De reiste ut for å få seg en rask mat­bit og kom til­ba­ke til en sønn med tung pust og blå hud. Liam ble sta­bi­li­sert av per­so­na­let og kom til hek­te­ne igjen, men det var en skrem­men­de opp­le­vel­se for for­eld­re­ne.

Lil­le Liam ble nå tatt vare på av Al­litt, som had­de fått i opp­ga­ve å føl­ge nøye med på til­stan­den hans, og han fikk til­bake­fall i lø­pet av nat­ten. Han had­de slut­tet å pus­te i mer enn en time, men han ble gjen­opp­li­vet og ble kob­let til en re­spi­ra­tor. De søn­der­knus­te for­eld­re­ne tok den tun­ge av­gjø­rel­sen å kob­le søn­nen fra re­spi­ra­to­ren, og han døde i ar­me­ne de­res 23. fe­bru­ar.

Kon­sul­te­ren­de barne­lege Cha­rith Na­nayak­ka­ra var for­vir­ret over Liams død. Han nek­tet å god­ta pa­to­lo­gens rap­port som opp­ga at Liam had­de dødd av hjerte­stans, og han pres­set på for å få en ny vur­de­ring. For­ståe­lig nok var den unge le­gen redd for at han had­de over­sett noe, selv om det ikke fan­tes be­vis for at det var til­fel­le. Han ba om en ny ob­duk­sjon. « Fore­spørs­le­ne mine ble kon­tant av­vist » , for­tal­te dr. Na­nayak­ka­ra til do­ku­men­ta­ren Cri­mes That Shook Bri­tain.

Al­litt had­de be­gyn­te å job­be på post 4 bare to da­ger før Liam døde. Nøk­ke­len til kjøle­ska­pet på apost 4 der medi­si­nen ble opp­be­vart – inkludert in­su­li­net – for­svant om­trent på sam­me tid. Den sis­te per­sonen som had­de hatt nøk­ke­len, var Al­litt. Hun in­sis­ter­te på at hun had­de gitt den til en an­nen an­satt ( hun hus­ket ikke hvem), men le­del­sen fulg­te ald­ri opp det­te.

DØ­DEN GÅR vi­sitt

Mind­re enn to uker etter Liams død fikk elleve år gam­le Ti­mot­hy Hard­wick det som vir­ket som et hjerte­in­farkt og døde. Ti­mot­hy had­de ce­re­bral pa­re­se og var vant med syke­hus. Han had­de hatt et an­fall og ble lagt inn på post 4, dess­ver­re hav­net han i fan­get på Al­litt.

Så døde nes­ten 14 må­ne­der gam­le Kay­ley Des­mond, som had­de blitt inn­lagt med en bryst­in­fek­sjon det var for­ven­tet at hun skul­le kla­re seg gjen­nom. Hun ble imid­ler­tid pleiet av Al­litt, som løp til kol­le­ge­ne i pa­nikk. Kay­ley døde nes­ten av « hjerte­in­farkt » . Sta­ben var for­vir­ret. To barn had­de dødd på tra­gisk vis, og fle­re had­de over­levd i sis­te li­ten.

Fem må­ne­der gam­le Paul Cramp­ton ble inn­lagt ved Grant­ham­syke­hu­set 23. mars med bron­kitt, en van­lig ånde­dretts­in­fek­sjon hos babyer. Paul var el­lers glad og ved god helse, og var tre da­ger på barne­av­de­lin­gen der han skul­le be­hand­les med medi­sin og over­vå­kes. 28. mars kom dr. Na­nayak­ka­ra til­ba­ke til av­de­lin­gen og fant baby­en i en uven­tet dår­lig til­stand. Han had­de nett­opp vur­dert at Paul kun­ne ut­skri­ves i lø­pet av få da­ger.

« Han var klam, og han pus­tet kort og raskt » , for­tal­te dr. Na­nayak­ka­ra. « Han treng­te umid­del­bart væs­ke in­tra­ve­nøst, og vi måt­te sjek­ke at han ikke had­de for lavt blod­suk­ker el­ler and­re

AL­LITT SKJUL­TE SEG BAK DET OM­SORGS­FUL­LE YR­KET SITT OG GJOR­DE DET UTEN­KE­LI­GE: HUN SKA­DET BAR­NA HUN HAD­DE AN­SVA­RET FOR, GANG ETTER GANG

in­fek­sjo­ner. Noen av re­sul­ta­te­ne fra la­ben vis­te at han had­de svært lavt blod­suk­ker. Hel­dig­vis had­de vi gitt ham rik­tig væs­ke, og han kom seg gans­ke raskt. »

Men lil­le Paul fikk et nytt an­fall. Nok en gang vis­te prø­ve­ne at han had­de lavt blod­suk­ker, og han fikk krise­be­hand­ling. Han kom seg.

GRU­SOM OPPDAGELSE

Pauls mys­tis­ke og ras­ke for­ver­ring og nær- dø­den- opp­le­vel­se fikk dr. Na­nayak­ka­ra til å ten­ke på Liam Taylor, som had­de dødd bare uker tid­li­ge­re, og lik­he­te­ne mel­lom de to til­fel­le­ne. Kob­lin­gen til Al­litt ble ikke gjort da, men da hun had­de tre da­ger fri, ble alle på av­de­lin­gen sta­bi­le igjen. Lil­le Paul frisk­net rask til, og det var in­gen plut­se­li­ge an­fall blant de and­re bar­na.

Utro­lig nok fikk Paul enda et an­fall med lavt blod­suk­ker, og han slut­tet å pus­te. Al­litt var til­ba­ke på jobb sam­me dag og had­de fått i opp­ga­ve å ta seg av den baby­en spe­si­elt. Paul ble til slutt over­ført til et stør­re, mer spe­sia­li­sert syke­hus, og Al­litt ble med Pauls mor i am­bu­lan­sen.

Syke­hu­set var nå full­sten­dig i hel­spenn. Nå var det svært sterke mis­tan­ker om at noen prøvde å ska­de bar­na med vil­je.

Fem år gam­le Brad­ley Gib­son, som var inn­lagt med lunge­be­ten­nel­se, unge­be­ten­nel­se, fikk hjerte­stans da­gen etter at Paul

Cramp­ton nes­ten døde. Brad­ley ble gjen­opp­li­vet. Al­litt var på vakt den kvel­den, og bar­net fikk et nytt hjerte­in­farkt da hun var i rom­met. Han ble se­ne­re over­ført til et an­net syke­hus og ble helt frisk.

To da­ger etter at Paul Cramp­ton ble sendt til et an­net syke­hus, døde nes­ten en to år gam­mel gutt som het Henry Chan. Henry var på syke­hu­set etter at han fikk en brist i kra­ni­et hjem­me, og han var på vei til å bli frisk da han fikk et uven­tet an­fall, ak­ku­rat som de and­re bar­na.

De en­eg­ge­de tvil­lin­ge­ne Becky og Ka­tie Phil­lips ble født ni uker for tid­lig i ja­nu­ar 1991. 5. april 1991 ble Becky inn­lagt ved Grant­ham etter at hun had­de be­gynt å kas­te opp, og man mis­tenk­te melke­al­ler­gi. En uke se­ne­re var Becky mye bed­re og fikk lov å kom­me hjem. Al­litt, som kjen­te bar­nas mor uten­for syke­hu­set, had­de ut­vik­let et sterkt bånd til dem. Fa­mi­li­en had­de

til­lit til den unge pleieren, og hun ble en venn av fa­mi­li­en.

Fa­mi­li­en had­de fått Becky hjem fra syke­hu­set, men hun var uro­lig og slut­tet pl­ut­se­lig å pus­te. Hun ble inn­lagt igjen i all hast, men døde.

Det var en hjerte­skjæ­ren­de opp­le­vel­se for for­eld­re­ne, men det skul­le kom­me mer smer­te. Som et fore­byg­gen­de til­tak ble den over­le­ven­de tvil­lin­gen Ka­tie inn­lagt for ob­ser­va­sjon. Si­den jen­te­ne var en­eg­ge­de, var man redd for at det som had­de fei­let Becky også kun­ne ram­me Ka­tie.

Det in­gen viss­te, var at Ka­tie nå var i søs­te­rens mor­ders pleie. Al­litt ga lil­le Ka­tie en sprøy­te med ka­li­um og in­su­lin i et for­søk på å dre­pe hen­ne. For­eld­re­ne Sue og Pe­ter had­de gått til kan­ti­nen, og da de kom til­ba­ke kort tid etter, var Ka­tie i re­spi­ra­tor. Al­litt for­tal­te de sjok­ker­te for­eld­re­ne at hun had­de fun­net baby­en uten pust.

Le­ge­ne prøvde å gjen­opp­li­ve Ka­tie i nes­ten en time, og da de en­de­lig fikk puls, had­de jen­ta på grunn av Al­litt fått va­rig hjerne­ska­de av for lite ok­sy­gen til hjer­nen.

I et in­ter­vju i avi­sen The Pe­op­le 31. ja­nu­ar 1999 for­tal­te fru Philips at hun og ekte­man­nen ald­ri kun­ne ha gjet­tet at Al­litt had­de drept Becky og gitt Ka­tie al­vor­li­ge ska­der.

« Etter at Becky døde, for­tal­te Al­litt hvor lei seg hun var, og at vi ikke måt­te be­kym­re oss for Ka­tie for­di hun vil­le kla­re seg fint. Hun vir­ket dyk­tig i job­ben. Det var umu­lig å ten­ke seg at hun kun­ne ska­de noen » , for­tal­te bar­nas mor til avi­sen.

« Da hun fant Ka­tie uten pust, tenk­te jeg at hun had­de red­det li­vet hen­nes. Vi var så takk­nem­li­ge at vi til og med spur­te om hun vil­le være Ka­ties gud­mor » , min­nes hun.

DØDSTALLENE STIGER

Michael Da­vid­son var bare seks år, og han ble inn­lagt 7. april på grunn av ska­der fra en ulyk­ke med et luft­ge­vær. Til­stan­den hans var al­vor­lig, han had­de en kule sit­ten­de i brys­tet, men man for­ven­tet at han skul­le bli frisk. Michael end­te opp hos Al­litt mens han re­sti­tu­er­te seg etter ope­ra­sjo­nen.

Michaels far Alan Da­vid­son for­tal­te Cri­mes That Shook Bri­tain at han var ufor­stå­en­de til hvor­for søn­nen pl­ut­se­lig fikk en kraf­tig re­ak­sjon på de in­tra­ve­nø­se in­jek­sjo­ne­ne og kol­lap­set. Han kom seg igjen, men var dår­lig, og det medi­sins­ke per­so­na­let var nok en gang eks­tremt be­kym­ret over den plut­se­li­ge for­ver­rin­gen.

Re­sul­ta­te­ne fra Paul Cramp­tons ob­duk­sjon vis­te seg å være nøk­ke­len som star­tet av­slø­rin­gen av mys­te­ri­et med bar­nas helse­pro­ble­mer. Blod­prø­ve­ne vis­te eks­tremt høye ni­vå­er av in­su­lin i noen av prø­ve­ne.

Det skjed­de li­ke­vel fle­re hen­del­ser – ni må­ne­der gam­le Chris­top­her King, som ble inn­lagt med mage­pro­ble­mer, fikk an­fall, slut­tet å pus­te og ble blå. Åtte uker gam­le Chris­top­her Peas­good var på syke­hu­set med puste­pro­ble­mer og fikk ok­sy­gen be­hand­ling. Han fikk sam­me type an­fall som Chris­top­her King.

Så ble sju uker gam­le Pat­rick El­stone, som var inn­lagt med en øre­in­fek­sjon, « fun­net » be­visst­løs av Al­litt. Lil­le Pat­rick fikk en va­rig hjerne­ska­de av man­ge­len på ok­sy­gen.

Dis­se tre gut­te­ne over­lev­de an­gre­pe­ne fra Al­litt, men den nes­te baby­en hun fikk om­sor­gen for, klar­te seg ikke. Clai­re Peck var 15 må­ne­der gam­mel og ble inn­lagt på av­de­ling 4 for å få be­hand­ling for astmasym­pto­mer. En an­satt klar­gjor­de be­hand­lin­gen for den lil­le jen­ta, og Al­litt ble ale­ne med hen­ne. Al­litt løp etter hjelp og sa at lil­le Clai­re had­de blitt blå og ikke fikk pus­te. En syke­plei­er klar­te å red­de hen­ne, og hun klar­te seg. Så ble Al­litt nok en gang for­latt ale­ne med Clai­re mens le­ge­ne gikk for å snak­ke med for­eld­re­ne hen­nes.

DEN MIS­TENK­TE I SYKEHUSUNIFORM

Le­ge­ne var nå over­be­vist om at noen i sta­ben ska­det bar­na med vil­je, og av­de­lings­sjef i Lin­col­ns­hi­re- po­li­ti­et Stuart Clifton ble in­vi­tert i smug for å lyt­te til le­del­sens be­kym­rin­ger.

Paul Cramp­tons til­fel­le var av­gjø­ren­de for at po­li­ti­et kun­ne inn­le­de en etter­forsk­ning og fin­ne ut om bar­na ble for­gif­tet av noen ved syke­hu­set. Fle­re blod­prø­ver av de be­rør­te bar­na vis­te in­su­lin­nivå­er som var ufor­klar­lig høye.

Da etter­fors­ker­ne i team­et be­gyn­te å sam­men­lik­ne da­to­er og tids­punk­ter for hen­del­se­ne, og hvil­ke an­sat­te som var på vakt, ble det raskt klart at ett navn ut­mer­ket seg.

« Vakt­lis­te­ne vis­te at hver gang et barn had­de fått an­fall, så var Al­litt på vakt » , sa Clifton. Da 23 år gam­le Al­litt ble ar­res­tert, var po­liti­fol­ke­ne sjok­kert over man­ge­len på fø­lel­ser da hun ble av­hørt.

Michel­le Bil­lings­ley hos Lin­col­ns­hi­re- po­li­ti­et del­tok i etter­forsk­nin­gen, og hun ut­tal­te at Al­litt ikke vis­te fø­lel­ser un­der for­hø­re­ne, og hun « av­slør­te in­gen­ting. » Etter­fors­ker­ne måt­te be­vi­se at Al­litt var mor­de­ren.

Da de ran­sa­ket Al­litts hjem, fant po­li­ti­et en ka­ny­le og en

no­tat­bok. Men po­li­ti­et måt­te ha mer for å kun­ne byg­ge en sak, og Al­litt ble mot­vil­lig løs­latt fra va­re­tekt. Hun ble imid­ler­tid spar­ket fra Grant­ham Ho­s­pi­tal. Hun skul­le ald­ri få lov til å set­te sin fot på av­de­ling 4 igjen.

Etter å ha gravd litt dy­pe­re i Al­litts for­tid og sett på noen av be­vi­se­ne de fant hjem­me hos hen­ne, fant po­li­ti­et ut hva som var så spe­si­elt med no­tat­boka. Den bruk­te hun til å skri­ve ned in­for­ma­sjon om bar­na på av­de­lin­gen, hvil­ken be­hand­ling de treng­te, og hvil­ken syke­plei­er som skul­le gi den be­hand­lin­gen.

Den­ne boka ble en vik­tig del av etter­forsk­nin­gen. Team­et var be­kym­ret for at Al­litt skul­le kla­re å ska­de enda fle­re barn. Etter­forsk­nin­gen gikk sin gang i fle­re må­ne­der før de en­de­lig kun­ne ar­res­te­re og sik­te Al­litt 20. no­vem­ber 1991.

NEDBRUTT OG UTSKJELT

« Det er gru­somt å bli ar­res­tert for drap, men det gikk ikke inn på hen­ne. In­gen frykt, in­gen engstelse. In­gen­ting » , min­nes Bil­lings­ley.

Al­litt ble be­skre­vet som « sær­skilt men­talt for­styr­ret » av en av

DET ER GRU­SOMT Å BLI AR­RES­TERT FOR DRAP, MEN DET GIKK IKKE INN PÅ HEN­NE. IN­GEN FRYKT, IN­GEN ENGSTELSE. IN­GEN­TING

eks­per­te­ne som vit­net un­der retts­sa­ken. Hun had­de en for­tid med selv­ska­ding i barn­dom­men. Som li­ten jen­te var Al­litt godt likt og la­get ikke mye pro­ble­mer for for­eld­re­ne. Hun var et av de fire bar­na til bu­tikk­an­sat­te Richard og ren­hol­de­ren Lillian. Na­bo­ene hus­ket den unge Al­litt som en iv­rig barne­vakt som els­ket små barn. De snak­ket varmt om jen­ta som had­de pas­set på de­res kjæ­re, og var sjok­kert over den kvin­nen hun had­de blitt.

Al­litt lik­te opp­merk­som­het og duk­ket of­te opp på sko­len med ban­da­sjer rundt armer og bein, og hun for­tal­te klasse­ka­me­ra­te­ne his­to­ri­er om ulyk­ker hun had­de opp­levd i hel­ge­ne. Det var ikke man­ge som kjen­te hen­ne den gan­gen som kun­ne se til­ba­ke og si med sik­ker­het at det var noe « mer­ke­lig » med unge Be­ver­ly, men noen ven­ner lur­te på hva som var un­der ban­da­sje­ne, og om ska­de­ne var re­el­le.

Al­litt ble va­re­tekts­fengs­let for sin egen sik­ker­hets skyld. De påståtte lov­brud­de­ne had­de fått medie­opp­merk­som­het fra hele lan­det, og ny­hets­bil­der fra ti­den rundt ar­resta­sjo­nen vi­ser fa­mi­li­er fra seg av sorg og sin­te men­nes­ker som slen­ger be­merk­nin­ger og gjen­stan­der mot po­liti­bi­len med den an­kla­ge­de se­rie­mor­de­ren.

Det var ikke bare barn som ble an­gre­pet av Al­litt. Hun ble også sik­tet for draps­for­søk på to voks­ne. Al­litt had­de job­bet vak­ter på et syke­hjem i nær­he­ten av Grant­ham og had­de gitt en 73 år gam­mel dia­be­tes­pa­si­ent en sprøy­te. Kvin­nen mis­tet be­visst­he­ten, og like etter vis­te blod­prø­ve­ne at hun had­de fått en over­dose med in­su­lin.

Al­litts retts­sak ved Not­ting­ham Crown Court var lang, kom­pli­sert og til­trakk seg in­tens medie­opp­merk­som­het. Al­litt had­de nå fått ano­rek­si og had­de gått kraf­tig ned i vekt. Hun av­vis­te alle sik­tel­se­ne.

Al­litt ble fun­net skyl­dig i å ha drept fire barn – baby­ene Liam Taylor, Becky Phil­lips og Clai­re Peck, og elleve år gam­le Ti­mot­hy Hard­wick. Hun ble også fun­net skyl­dig i draps­for­søk på fire må­ne­der gam­le Paul Cramp­ton, fem år gam­le Brad­ley Gib­son og Beckys tvil­ling­søs­ter ( og Al­litts gud­barn) Ka­tie Phil­lips.

Al­litt ble fri­fun­net for mord­for­søk, men skyl­dig i grov, for­sett­lig le­gems­be­ska­di­gel­se på fjor­ten må­ne­der gam­le Kay­ley Des­mond, to år gam­le Henry Chan, fem uker gam­le Chris­top­her King, sju uker gam­le Pat­rick El­stone, seks år gam­le Michael Da­vid­son og åtte uker gam­le Chris­top­her Peas­good. Hun ble fri­fun­net for mord­for­søk og grov le­gems­be­ska­di­gel­se på Do­rot­hy Lowe og 15 år gam­le Jonathan Job­son.

Al­litt har så langt so­net dom­men ved Ramp­ton Ho­s­pi­tal, som er ett av tre høy­sik­ker­hets­syke­hus i Eng­land. Iføl­ge nett­si­den de­res er Ramp­ton delt i fem av­de­lin­ger – men­tal helse, kvinne­helse, læ­rings­vans­ker, per­son­lig­hets­for­styr­rel­ser og far­li­ge og al­vor­li­ge per­son­lig­hets­for­styr­rel­ser. I en ar­tik­kel i The Te­le­graph fra 2002 står det: « Ramp­ton hu­ser de farligste og mest vol­de­li­ge » , og at « tall fra Ramp­ton vi­ser at pa­si­en­te­ne opp­hol­der seg der i sju og et halvt år i gjen­nom­snitt, men ‘ noen svært få’ blir holdt der til de dør. » Al­litt kan mu­li­gens være en av livs­tids­fan­ge­ne.

Phil­lips- fa­mi­li­en ga ald­ri opp kam­pen om rett­fer­dig er­stat­ning for den over­le­ven­de dat­te­ren Ka­tie. I 1999 til­kjen­te helse­myn­dig­he­te­ne i Lin­col­ns­hi­re den da åtte år gam­le Ka­tie en er­stat­ning på 2,125 mil­lio­ner pund, til­sva­ren­de cir­ka 22 mil­lio­ner kro­ner. Al­litt had­de øde­lagt li­vet til Phil­lips- fa­mi­li­en, og Ka­tie måt­te ha hjelp døg­net rundt på grunn av in­va­li­di­te­ten Al­litt had­de på­ført hen­ne.

Al­litt kan ikke søke prøve­løs­la­tel­se før tid­ligst i 2021, og hun er frem­de­les en av Storbritannias mest kjen­te kri­mi­nel­le.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.