Beverly Allitt

Dødelig sykepleier på post 4

IStorbritannia er uttrykket « dødelig pleier » synonymt med ett navn: Beverley Allitt. Ofrene hennes var noen av våre mest sårbare – nemlig barn hun hadde ansvaret for som hjelpepleier. Allitt skjulte seg bak det omsorgsfulle yrket sitt og gjorde det utenkelige: Hun skadet barna hun hadde ansvaret for, gang etter gang. Fire barn døde, og flere andre mistet nesten livet og ble invalidisert etter at Allitt ga dem injeksjoner med insulin.

Den lubne og lite bemerkelsesverdige tenåringen hadde begynt på sykepleierutdanningen i 1988. Hun hadde mye fravær på grunn av « dårlig helse » , og dermed klarte hun ikke å bestå de avsluttende eksamenene. Hun slet med å finne jobb etter utdanningen, men det overbelastede sykehuset Grantham and Kesteven Hospital ( nå kjent som Grantham and District Hospital) ga til slutt etter og ansatte henne ved barneavdeling 4 i 1991. Hun ble « pleier for syke barn » på en avdeling som var kraftig underbemannet.

Allitt var faktisk eneste søker, men også en særdeles dårlig

kandidat. Til tross for hennes entusiasme hadde hun vært en dårlig student og gått glipp av flere uker av praksisåret, så at hun ble ansatt, viste hvor desperate sykehusets ledelse var.

Allitt var tilsynelatende godt likt av kollegene, og barnas foreldre ble imponert over hvor hengiven hun var både overfor barna og yrket sitt. Allitt var alltid villig til å stille opp, og hun byttet vakter når hun fikk spørsmål om det fra kollegene.

DEN FØRSTE AV MANGE

Sju uker gamle Liam Taylor var det første barnet som døde under uventede og mystiske omstendigheter. Liam var innlagt på sykehuset med en infeksjon i brystet, og foreldrene ble forsikret om at han var i trygge hender. De reiste ut for å få seg en rask matbit og kom tilbake til en sønn med tung pust og blå hud. Liam ble stabilisert av personalet og kom til hektene igjen, men det var en skremmende opplevelse for foreldrene.

Lille Liam ble nå tatt vare på av Allitt, som hadde fått i oppgave å følge nøye med på tilstanden hans, og han fikk tilbakefall i løpet av natten. Han hadde sluttet å puste i mer enn en time, men han ble gjenopplivet og ble koblet til en respirator. De sønderknuste foreldrene tok den tunge avgjørelsen å koble sønnen fra respiratoren, og han døde i armene deres 23. februar.

Konsulterende barnelege Charith Nanayakkara var forvirret over Liams død. Han nektet å godta patologens rapport som oppga at Liam hadde dødd av hjertestans, og han presset på for å få en ny vurdering. Forståelig nok var den unge legen redd for at han hadde oversett noe, selv om det ikke fantes bevis for at det var tilfelle. Han ba om en ny obduksjon. « Forespørslene mine ble kontant avvist » , fortalte dr. Nanayakkara til dokumentaren Crimes That Shook Britain.

Allitt hadde begynte å jobbe på post 4 bare to dager før Liam døde. Nøkkelen til kjøleskapet på apost 4 der medisinen ble oppbevart – inkludert insulinet – forsvant omtrent på samme tid. Den siste personen som hadde hatt nøkkelen, var Allitt. Hun insisterte på at hun hadde gitt den til en annen ansatt ( hun husket ikke hvem), men ledelsen fulgte aldri opp dette.

DØDEN GÅR visitt

Mindre enn to uker etter Liams død fikk elleve år gamle Timothy Hardwick det som virket som et hjerteinfarkt og døde. Timothy hadde cerebral parese og var vant med sykehus. Han hadde hatt et anfall og ble lagt inn på post 4, dessverre havnet han i fanget på Allitt.

Så døde nesten 14 måneder gamle Kayley Desmond, som hadde blitt innlagt med en brystinfeksjon det var forventet at hun skulle klare seg gjennom. Hun ble imidlertid pleiet av Allitt, som løp til kollegene i panikk. Kayley døde nesten av « hjerteinfarkt » . Staben var forvirret. To barn hadde dødd på tragisk vis, og flere hadde overlevd i siste liten.

Fem måneder gamle Paul Crampton ble innlagt ved Granthamsykehuset 23. mars med bronkitt, en vanlig åndedrettsinfeksjon hos babyer. Paul var ellers glad og ved god helse, og var tre dager på barneavdelingen der han skulle behandles med medisin og overvåkes. 28. mars kom dr. Nanayakkara tilbake til avdelingen og fant babyen i en uventet dårlig tilstand. Han hadde nettopp vurdert at Paul kunne utskrives i løpet av få dager.

« Han var klam, og han pustet kort og raskt » , fortalte dr. Nanayakkara. « Han trengte umiddelbart væske intravenøst, og vi måtte sjekke at han ikke hadde for lavt blodsukker eller andre

ALLITT SKJULTE SEG BAK DET OMSORGSFULLE YRKET SITT OG GJORDE DET UTENKELIGE: HUN SKADET BARNA HUN HADDE ANSVARET FOR, GANG ETTER GANG

infeksjoner. Noen av resultatene fra laben viste at han hadde svært lavt blodsukker. Heldigvis hadde vi gitt ham riktig væske, og han kom seg ganske raskt. »

Men lille Paul fikk et nytt anfall. Nok en gang viste prøvene at han hadde lavt blodsukker, og han fikk krisebehandling. Han kom seg.

GRUSOM OPPDAGELSE

Pauls mystiske og raske forverring og nær- døden- opplevelse fikk dr. Nanayakkara til å tenke på Liam Taylor, som hadde dødd bare uker tidligere, og likhetene mellom de to tilfellene. Koblingen til Allitt ble ikke gjort da, men da hun hadde tre dager fri, ble alle på avdelingen stabile igjen. Lille Paul frisknet rask til, og det var ingen plutselige anfall blant de andre barna.

Utrolig nok fikk Paul enda et anfall med lavt blodsukker, og han sluttet å puste. Allitt var tilbake på jobb samme dag og hadde fått i oppgave å ta seg av den babyen spesielt. Paul ble til slutt overført til et større, mer spesialisert sykehus, og Allitt ble med Pauls mor i ambulansen.

Sykehuset var nå fullstendig i helspenn. Nå var det svært sterke mistanker om at noen prøvde å skade barna med vilje.

Fem år gamle Bradley Gibson, som var innlagt med lungebetennelse, ungebetennelse, fikk hjertestans dagen etter at Paul

Crampton nesten døde. Bradley ble gjenopplivet. Allitt var på vakt den kvelden, og barnet fikk et nytt hjerteinfarkt da hun var i rommet. Han ble senere overført til et annet sykehus og ble helt frisk.

To dager etter at Paul Crampton ble sendt til et annet sykehus, døde nesten en to år gammel gutt som het Henry Chan. Henry var på sykehuset etter at han fikk en brist i kraniet hjemme, og han var på vei til å bli frisk da han fikk et uventet anfall, akkurat som de andre barna.

De eneggede tvillingene Becky og Katie Phillips ble født ni uker for tidlig i januar 1991. 5. april 1991 ble Becky innlagt ved Grantham etter at hun hadde begynt å kaste opp, og man mistenkte melkeallergi. En uke senere var Becky mye bedre og fikk lov å komme hjem. Allitt, som kjente barnas mor utenfor sykehuset, hadde utviklet et sterkt bånd til dem. Familien hadde

tillit til den unge pleieren, og hun ble en venn av familien.

Familien hadde fått Becky hjem fra sykehuset, men hun var urolig og sluttet plutselig å puste. Hun ble innlagt igjen i all hast, men døde.

Det var en hjerteskjærende opplevelse for foreldrene, men det skulle komme mer smerte. Som et forebyggende tiltak ble den overlevende tvillingen Katie innlagt for observasjon. Siden jentene var eneggede, var man redd for at det som hadde feilet Becky også kunne ramme Katie.

Det ingen visste, var at Katie nå var i søsterens morders pleie. Allitt ga lille Katie en sprøyte med kalium og insulin i et forsøk på å drepe henne. Foreldrene Sue og Peter hadde gått til kantinen, og da de kom tilbake kort tid etter, var Katie i respirator. Allitt fortalte de sjokkerte foreldrene at hun hadde funnet babyen uten pust.

Legene prøvde å gjenopplive Katie i nesten en time, og da de endelig fikk puls, hadde jenta på grunn av Allitt fått varig hjerneskade av for lite oksygen til hjernen.

I et intervju i avisen The People 31. januar 1999 fortalte fru Philips at hun og ektemannen aldri kunne ha gjettet at Allitt hadde drept Becky og gitt Katie alvorlige skader.

« Etter at Becky døde, fortalte Allitt hvor lei seg hun var, og at vi ikke måtte bekymre oss for Katie fordi hun ville klare seg fint. Hun virket dyktig i jobben. Det var umulig å tenke seg at hun kunne skade noen » , fortalte barnas mor til avisen.

« Da hun fant Katie uten pust, tenkte jeg at hun hadde reddet livet hennes. Vi var så takknemlige at vi til og med spurte om hun ville være Katies gudmor » , minnes hun.

DØDSTALLENE STIGER

Michael Davidson var bare seks år, og han ble innlagt 7. april på grunn av skader fra en ulykke med et luftgevær. Tilstanden hans var alvorlig, han hadde en kule sittende i brystet, men man forventet at han skulle bli frisk. Michael endte opp hos Allitt mens han restituerte seg etter operasjonen.

Michaels far Alan Davidson fortalte Crimes That Shook Britain at han var uforstående til hvorfor sønnen plutselig fikk en kraftig reaksjon på de intravenøse injeksjonene og kollapset. Han kom seg igjen, men var dårlig, og det medisinske personalet var nok en gang ekstremt bekymret over den plutselige forverringen.

Resultatene fra Paul Cramptons obduksjon viste seg å være nøkkelen som startet avsløringen av mysteriet med barnas helseproblemer. Blodprøvene viste ekstremt høye nivåer av insulin i noen av prøvene.

Det skjedde likevel flere hendelser – ni måneder gamle Christopher King, som ble innlagt med mageproblemer, fikk anfall, sluttet å puste og ble blå. Åtte uker gamle Christopher Peasgood var på sykehuset med pusteproblemer og fikk oksygen behandling. Han fikk samme type anfall som Christopher King.

Så ble sju uker gamle Patrick Elstone, som var innlagt med en øreinfeksjon, « funnet » bevisstløs av Allitt. Lille Patrick fikk en varig hjerneskade av mangelen på oksygen.

Disse tre guttene overlevde angrepene fra Allitt, men den neste babyen hun fikk omsorgen for, klarte seg ikke. Claire Peck var 15 måneder gammel og ble innlagt på avdeling 4 for å få behandling for astmasymptomer. En ansatt klargjorde behandlingen for den lille jenta, og Allitt ble alene med henne. Allitt løp etter hjelp og sa at lille Claire hadde blitt blå og ikke fikk puste. En sykepleier klarte å redde henne, og hun klarte seg. Så ble Allitt nok en gang forlatt alene med Claire mens legene gikk for å snakke med foreldrene hennes.

DEN MISTENKTE I SYKEHUSUNIFORM

Legene var nå overbevist om at noen i staben skadet barna med vilje, og avdelingssjef i Lincolnshire- politiet Stuart Clifton ble invitert i smug for å lytte til ledelsens bekymringer.

Paul Cramptons tilfelle var avgjørende for at politiet kunne innlede en etterforskning og finne ut om barna ble forgiftet av noen ved sykehuset. Flere blodprøver av de berørte barna viste insulinnivåer som var uforklarlig høye.

Da etterforskerne i teamet begynte å sammenlikne datoer og tidspunkter for hendelsene, og hvilke ansatte som var på vakt, ble det raskt klart at ett navn utmerket seg.

« Vaktlistene viste at hver gang et barn hadde fått anfall, så var Allitt på vakt » , sa Clifton. Da 23 år gamle Allitt ble arrestert, var politifolkene sjokkert over mangelen på følelser da hun ble avhørt.

Michelle Billingsley hos Lincolnshire- politiet deltok i etterforskningen, og hun uttalte at Allitt ikke viste følelser under forhørene, og hun « avslørte ingenting. » Etterforskerne måtte bevise at Allitt var morderen.

Da de ransaket Allitts hjem, fant politiet en kanyle og en

notatbok. Men politiet måtte ha mer for å kunne bygge en sak, og Allitt ble motvillig løslatt fra varetekt. Hun ble imidlertid sparket fra Grantham Hospital. Hun skulle aldri få lov til å sette sin fot på avdeling 4 igjen.

Etter å ha gravd litt dypere i Allitts fortid og sett på noen av bevisene de fant hjemme hos henne, fant politiet ut hva som var så spesielt med notatboka. Den brukte hun til å skrive ned informasjon om barna på avdelingen, hvilken behandling de trengte, og hvilken sykepleier som skulle gi den behandlingen.

Denne boka ble en viktig del av etterforskningen. Teamet var bekymret for at Allitt skulle klare å skade enda flere barn. Etterforskningen gikk sin gang i flere måneder før de endelig kunne arrestere og sikte Allitt 20. november 1991.

NEDBRUTT OG UTSKJELT

« Det er grusomt å bli arrestert for drap, men det gikk ikke inn på henne. Ingen frykt, ingen engstelse. Ingenting » , minnes Billingsley.

Allitt ble beskrevet som « særskilt mentalt forstyrret » av en av

DET ER GRUSOMT Å BLI ARRESTERT FOR DRAP, MEN DET GIKK IKKE INN PÅ HENNE. INGEN FRYKT, INGEN ENGSTELSE. INGENTING

ekspertene som vitnet under rettssaken. Hun hadde en fortid med selvskading i barndommen. Som liten jente var Allitt godt likt og laget ikke mye problemer for foreldrene. Hun var et av de fire barna til butikkansatte Richard og renholderen Lillian. Naboene husket den unge Allitt som en ivrig barnevakt som elsket små barn. De snakket varmt om jenta som hadde passet på deres kjære, og var sjokkert over den kvinnen hun hadde blitt.

Allitt likte oppmerksomhet og dukket ofte opp på skolen med bandasjer rundt armer og bein, og hun fortalte klassekameratene historier om ulykker hun hadde opplevd i helgene. Det var ikke mange som kjente henne den gangen som kunne se tilbake og si med sikkerhet at det var noe « merkelig » med unge Beverly, men noen venner lurte på hva som var under bandasjene, og om skadene var reelle.

Allitt ble varetektsfengslet for sin egen sikkerhets skyld. De påståtte lovbruddene hadde fått medieoppmerksomhet fra hele landet, og nyhetsbilder fra tiden rundt arrestasjonen viser familier fra seg av sorg og sinte mennesker som slenger bemerkninger og gjenstander mot politibilen med den anklagede seriemorderen.

Det var ikke bare barn som ble angrepet av Allitt. Hun ble også siktet for drapsforsøk på to voksne. Allitt hadde jobbet vakter på et sykehjem i nærheten av Grantham og hadde gitt en 73 år gammel diabetespasient en sprøyte. Kvinnen mistet bevisstheten, og like etter viste blodprøvene at hun hadde fått en overdose med insulin.

Allitts rettssak ved Nottingham Crown Court var lang, komplisert og tiltrakk seg intens medieoppmerksomhet. Allitt hadde nå fått anoreksi og hadde gått kraftig ned i vekt. Hun avviste alle siktelsene.

Allitt ble funnet skyldig i å ha drept fire barn – babyene Liam Taylor, Becky Phillips og Claire Peck, og elleve år gamle Timothy Hardwick. Hun ble også funnet skyldig i drapsforsøk på fire måneder gamle Paul Crampton, fem år gamle Bradley Gibson og Beckys tvillingsøster ( og Allitts gudbarn) Katie Phillips.

Allitt ble frifunnet for mordforsøk, men skyldig i grov, forsettlig legemsbeskadigelse på fjorten måneder gamle Kayley Desmond, to år gamle Henry Chan, fem uker gamle Christopher King, sju uker gamle Patrick Elstone, seks år gamle Michael Davidson og åtte uker gamle Christopher Peasgood. Hun ble frifunnet for mordforsøk og grov legemsbeskadigelse på Dorothy Lowe og 15 år gamle Jonathan Jobson.

Allitt har så langt sonet dommen ved Rampton Hospital, som er ett av tre høysikkerhetssykehus i England. Ifølge nettsiden deres er Rampton delt i fem avdelinger – mental helse, kvinnehelse, læringsvansker, personlighetsforstyrrelser og farlige og alvorlige personlighetsforstyrrelser. I en artikkel i The Telegraph fra 2002 står det: « Rampton huser de farligste og mest voldelige » , og at « tall fra Rampton viser at pasientene oppholder seg der i sju og et halvt år i gjennomsnitt, men ‘ noen svært få’ blir holdt der til de dør. » Allitt kan muligens være en av livstidsfangene.

Phillips- familien ga aldri opp kampen om rettferdig erstatning for den overlevende datteren Katie. I 1999 tilkjente helsemyndighetene i Lincolnshire den da åtte år gamle Katie en erstatning på 2,125 millioner pund, tilsvarende cirka 22 millioner kroner. Allitt hadde ødelagt livet til Phillips- familien, og Katie måtte ha hjelp døgnet rundt på grunn av invaliditeten Allitt hadde påført henne.

Allitt kan ikke søke prøveløslatelse før tidligst i 2021, og hun er fremdeles en av Storbritannias mest kjente kriminelle.