« JEG VAR HELT SINNSSYK! »
MED SINE EGNE ( SKREVNE) ORD TILSTO SMITH AT HUN DREPTE BARNA SINE DA HUN VAR « LENGST NEDE » .
Da jeg reiste hjemmefra tirsdag 25. oktober, var jeg i et følelsesmessig kaos. Jeg ville ikke leve lenger! Jeg følte at ting ikke kunne bli verre. Da jeg reiste hjemmefra, hadde jeg tenkt å kjøre rundt en stund og så reise til mammas hus.
Mens jeg kjørte og kjørte og kjørte, kom det over meg et sterkt ønske om å ikke leve lenger. Jeg følte jeg ikke kunne være en god mor lenger, men jeg ville ikke at barna mine skulle vokse opp uten en mor. Jeg følte jeg måtte avslutte livene våre for å beskytte oss mot sorg eller fare.
Jeg hadde aldri følt meg så ensom og trist i hele mitt liv. Jeg var veldig forelsket i en person, men han var ikke forelsket ikke meg og ville aldri bli det. Det var veldig vanskelig å akseptere det. Men jeg hadde såret ham veldig, og jeg kunne forstå hvorfor han aldri kunne elske meg.
Da jeg sto ved John D. Long Lake, hadde jeg aldri følt meg så redd og usikker som jeg gjorde da. Jeg ville gjøre slutt på livet og satt i bilen klar til å trille ned rampen og ut i vannet, og jeg trillet delvis ut, men jeg stoppet. Jeg trillet igjen, men stoppet. Jeg trillet igjen, men stoppet. Så hoppet jeg ut og sto ved siden av bilen som et nervevrak.
Hvorfor følte jeg meg slik? Hvorfor var alt i livet mitt så fælt? Jeg hadde ikke svar på disse spørsmålene. Jeg nådde bunnpunktet da jeg lot barna mine forsvinne ned rampen og ut i vannet uten meg.
Jeg løp i vei og ropte « Å Gud! Å Gud, nei! Hva har jeg gjort? Hvorfor lot du dette skje? » Jeg ville snu og løpe tilbake, men visste at det var for sent. Jeg var helt sinnssyk! Jeg kunne ikke tro hva jeg hadde gjort.
Jeg elsker barna mine av hele mitt ( bilde av et hjerte). Det vil aldri forandre seg. Jeg har bedt dem om tilgivelse og håper at de har ( bilde av et hjerte) til å tilgi meg. Jeg ville aldri skade dem! Jeg er lei meg for det som har skjedd, og jeg vet at jeg trenger hjelp. Jeg tror ikke jeg noensinne kan tilgi meg selv for det jeg har gjort.
Barna mine Michael og Alex er hos vår Himmelske Far nå, og jeg vet at de aldri vil ha det vondt mer. For meg som mor betyr det mer enn ord noensinne kan uttrykke.
Jeg visste fra dag én at sannheten ville komme fram, men jeg var så redd at jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre. Det var følelsesmessig tøft å se at familien led. Det var på tide å gi alle ro i sinnet, inkludert meg selv.
Barna mine fortjener det beste, og nå får de det. Jeg brøt sammen torsdag 3. november og fortalte sheriff Howard
Wells sannheten. Det var ikke lett, men etter at sannheten var kommet fram, følte jeg at hele verden var løftet av skuldrene mine.
Jeg vet at jeg har en tøff og lang vei foran meg. Akkurat nå føler jeg ikke at jeg vil klare å takle det som kommer, men jeg har bedt til Gud at han må gi meg styrke til å overleve hver dag og møte situasjoner i livet som vil være ekstremt vonde. Jeg må sette all min lit til Gud, og han vil ta vare på meg.