KROKODILLETÅRER

MY­RA HIND­LEYS SÅ­KAL­TE AN­GER

Kvinner som dreper - - Kvinner Som Dreper -

My­ra Hind­ley til­brak­te res­ten av sitt liv i uli­ke bri­tis­ke fengs­ler i drøm­men om fri­het. Tan­ken på fri­gi­vel­se ble hen­nes enes­te mu­lig­het til frel­se, kan­skje ikke hos Gud, men hel­ler hos det en­gels­ke folk og of­re­nes på­rø­ren­de. I åre­nes løp kom hun i avi­se­nes søke­lys hver gang de fikk fer­ten i gjøre­må­le­ne hen­nes, for ek­sem­pel da hun full­før­te en bachel­or­grad i hu­ma­nio­ra i ja­nu­ar 1980. Da ut­tryk­te hun an­ger ( til ti­der kom­pli­sert av en for­bløf­fen­de man­gel på selv­inn­sikt, samt det fak­tum at hun for­holdt seg taus om Re­a­de og Bennett i over 20 år), og ble inn­vil­get spo­ra­dis­ke tu­rer på Hamp­ste­ad Heath som ledd i re­ha­bi­li­te­rings­pro­gram­met, og un­der sin retts­li­ge kamp mot livs­tids­straf­fen. Fra 1965 til sin død i 2002 har opi­nio­nen vært over­vel­den­de gif­tig, og det er den fort­satt.

Hind­ley vant fak­tisk med­fø­lel­se blant in­tel­lek­tu­el­le, vel­de­dig inn­stil­te per­soner som trod­de på kraf­ten i for­løs­ning og feng­sels­re­for­mer. Hun ble opp­munt­ret til å ven­de til­ba­ke til den ka­tols­ke kir­ken, og i ja­nu­ar 1970 gikk hun til mes­se for førs­te gang si­den ten­åre­ne. Hun ble ven­ner med Frank Pa­ken­ham, syv­en­de jarl av Long­ford ( 1905- 2001), og han ble en for­kjem­per for hen­nes ar­beid for prøve­løs­la­tel­se, noe som na­tur­lig­vis vak­te de på­rø­ren­des av­sky. I be­gyn­nel­sen av den­ne ti­den skrev Hind­ley om den fel­les tro­en de­res: « Jeg øns­ker at jeg kan ha full­kom­men til­lit til Gud, men jeg er engste­lig for det­te, for tro­en min er fylt med tvil og red­sel for hvor­vidt jeg noen gang vkan bli god nok til å opp­nå full­kom­men til­gi­vel­se » .

I åre­nes løp end­ret Hind­ley for­tel­lin­gen om be­gi­ven­he­te­ne, slik at hun sim­pelt­hen frem­sto som et av Bra­dys ofre. Hun skrev en upub­li­sert selv­boi­gra­fi hvor hun er­klær­te at hun var blitt full­sten­dig do­mi­nert av kjæ­res­ten. Men den kjø­li­ge ego­is­men hen­nes for­styr­ret den re­vi­sjo­nis­tis­ke for­tel­lin­gen. I brev kla­get hun of­te over at Win­nie John­son og Ann West var ir­ri­ta­sjons­mo­men­ter som ikke ga slipp på ha­tet over tid. I en inn­spilt te­le­fon­sam­ta­le med jour­na­lis­ten Dun­can Staff, som ble sendt i fjern­syns­do­ku­men­ta­ren The Moors Mur­ders Co­de ( 2004), vil hun fort­satt ikke se sannheten om sin del­ta­gel­se i øyne­ne. « Jeg sy­nes det er svært vans­ke­lig å snak­ke om Les­ley Ann Dow­ney. Jeg må være så kort­fat­tet som mu­lig. Det gjør så vondt … tenk at at jeg kun­ne være en så ond dritt­sekk. »

Det sies at Hind­ley først be­gyn­te i bi­stå po­li­ti­et i le­tin­gen etter Pau­li­ne Re­a­de og Keith Bennett for­di hun trod­de det vil­le hjel­pe hen­ne med å opp­nå prøve­løs­la­tel­se og ret­te opp­merk­som­he­ten mot Brady. I 1997 vant hun en retts­lig hø­ring, tross fle­re jus­tis­mi­nist­res iher­di­ge inn­sats for å hol­de hen­ne in­ne­sper­ret. En me­nings­må­ling ut­ført for BBC sam­me år vis­te at pub­li­kum for­tatt vil­le ha hen­ne bak lås og slå. Men da hun døde i 2002, så det fak­tisk ut til at de ut­hal­te retts­li­ge hø­rin­ge­ne kun­ne ha endt i hen­nes fa­vør.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.